ECPN, Portugal. Første brev.

Litt over fire natt til mandag kom Torbjørn Selmer for å hente oss og kjøre oss til flyplassen. Siden 04:00 er tidspunktet jeg pleier å legge meg søndag kveld etter en helg med rangling hadde jeg tenkt å bare gå rundt og sove på flyet og den påfølgende kjøreturen. I tre-tida var jeg likevel såpass trøtt at jeg vurderte det som fornuftig å ta seg en liten time på øyet. Er det ikke «power nap» de kaller det nå om dagen?

Torbjørn hadde, viste det seg, vært på flyplassen og hentet noen andre bare tre timer tidligere. Han har tydeligvis startet et eget drosjeselskap som kjører mellom Bryne og Sola flyplass. Du kan ringe ham på 93434263 for å bestille henting eller bringing.

Vel nede i Portugal hadde vi bestilt leiebil for å kjøre fra Lisboa til Algarvekysten, helt sør i Portugal, der konferansen blir avholdt. Og hva er det for slags hotell de har booket for oss i tidenes rikmannsstrøk? Hotellet heter Dom Petro Golf Hotel og ligger i en liten landsby omgitt av golfbaner.

Det er tydeligvis her rike skotter kommer for å feriere; de kommer drassende med hver sin golfbag i sine stripete og rutete short og sommerskjorter. Det er også en marina her med vilt mange store luksusbåter. Type gigantiske. 40 fot. I fem-millionerklassen eller noe. Hva er dette for et sted?

Men varmt er det. Rundt 18 – 19 grader og strålende sol. Det er fillen akkurat som en god norsk sommer. Ikke slik som den vi hadde i fjor, men de andre norske somrene. Det er perfekt temperatur — ikke kvalmende varmt, men mildt og behagelig. Om kveldene er det svalt og godt.

Det er ikke så veldig mye nytt rent undervisningsmessig (det er er en konferanse om menighetsplanting). Læringskurven har vært brattere på de to foregående samlingene. Kanskje skyldes det at vi begynner å bli vant med arbeidsmåten — den frikete, ekstroverte arbeidsmåten — eller kanskje skyldes det at vi er på sporet av retning vi skal være på vei.

Vi hører mange ting som bekrefter ting vi har lært tidligere, og vi får litt nye perspektiver på ting vi vet fra før. Uansett er det veldig nyttig for oss å bli tvunget til å prosessere ting grundig, og ikke minst å bli tvunget til å sette klare og målbare mål. Det er ikke akkurat det vi er sterkest på i kirka vår.

Ellers er det jo, som alltid, utrolig mye god mat og drikke. Vi har vært ute på restaurant i går og i dag, og det er himmelsk. Siden vi bor langs kysten og ved en marina går det en del i sjømat, noe som er sterkt undervurdert. God sjømat som er bra tilberedt er meget, meget bra.

Så status halvveis i programmet er: Slitne, men fornøyde.

Postet 26. februar 2008 i Kirke, Saron | 4 kommentarer »

Hva med samene?

Jeg husker ikke hvem det var, men noen fortalte meg her en dag at det var viktig for Nelson Mandela (?) å besøke samene da han kom til Norge. Jeg kan ikke finne noen bekreftelse på det, og akkurat det er ikke så viktig, men det fikk meg til å tenke:

Hvorfor har ikke samene sin egen stat?

Det virker for meg som at de oppfyller alle kriteriene i nasjonalstatstanken — tanken om at folkeslag har rett på sin egen nasjonalstat — de har (1) eget språk, (2) egen kultur, (3) egen historie og (4) landområder de har vært bosatt på i lang tid (selv om det at de historisk sett er et nomadefolk gjør stadfestingen av dette mer komplisert da de ikke har bodd på faste steder over tid).

Samene har, i større eller mindre grad, vært undertrykt over lang tid. Historiene om samiske barn som nektes å snakke sitt eget språk på skolen og lære om sin egen historie og kultur er mange og grove. Etter det jeg hører folk fortelle fra filmen Kautokeino-opprøret har vi ikke en lysende historie bak oss med tanke på hvordan vi har behandlet samene. Det er mer en nasjonal skamplett.

Nå vet jeg ikke om samene i det hele tatt ønsker en egen stat. For alt jeg vet kan det tenkes at de er fornøyde med ordningene slik de er nå — det finnes jo et eget Sameting, uten at jeg vet helt hvor stor reell og utøvende makt dette har. Og det er jo også slik at samer flest bor i Oslo — Oslo kommune har den høyste antallet samer av kommuner i Norge.

Men det er en stemme i bakhodet mitt som sier: Hadde vi vært fra et annet land og sett på Norge fra utsiden, kan det tenkes at vi da ville sett på samene som er undertrykt minoritet med rett på sin egen selvstendige nasjonalstat med definerte grenser og egne lovgivende-, utøvende- og dømmende makter? Har vi gjort samene en grov urett og ikke behandlet de slik vi ønsker at andre skal behandle oss?

Det er mulig dette er helt fjernt. Hvis noen har mer kunnskap og/eller tanker om dette tar jeg gjerne i mot. Jeg tror også jeg må undersøke det nærmere.

Dette plager meg.

Postet 24. februar 2008 i Tenkeboksen | 5 kommentarer »

Et høyfjellseventyr

Tidlig lørdag morgen, lenge før Bjørnar Tollaksen vanligvis pleier å stå opp, var det oppmøte på parkeringsplassen på M44. 77 spinnville ungdommer med ledere var gira på tur til Hemsedal. Selv om noen så ut som at de kunne sove stående var stemningen overraskende god.

Olger Johannessen fra Vigrestad Buss, fast sjåfør og favorittonkel på Hemsedalturene våre, satt bak rattet, og begynte umiddelbart å dirigere folk ved ankomst. Da alle var stablet inn i busser og hadde funnet sin respektive sovestilling trillet vi avgårde mot et noe kaldere og betydelig mer snørikt sted.

Vi har de siste årene bodd på KRIK Høyfjellssenter i Hemsedal, som må sies å være et ideelt sted for vårt formål. Vi får alle måltider, bor på firemannsrom i gode senger, det er badstu, utendørs boblebad, stue med peis, oppholdsrom med lydanlegg, prosjektor, mikrofoner og instrumenter. Det eneste vi med andre ord trenger å ha med er folk og godt humør. Det er en gullfin ordning.

Det var en fascinerende gruppe folk som reiste opp i år, med veldig mange ulike mennesker fra ulike sammenhenger. Noen er med i huskjerker i G1, noen kjenner folk som er en del av G1, og noen vil jeg tippe synes at G1-folk er religiøse fanatikere. Det var en herlig miks. Og jeg må si at de oppførte seg utrolig bra. Det var en enkel gjeng å være leder for.

Vær- og føreforholdene var ikke helt optimale. Første dagen var det meget sterk vind, så sterk at bare to av 19 heiser gikk, og folk blåste oppover bakken på de slakeste nedstigningene på toppen. Det er rimelig drøyt. I tillegg var det 5 – 6 plussgrader alle dagene, og ikke så mye nysnø. Det utgjør jo et problem for off-piste-kjøringa, der snøen var ganske kompakt og ikke så pudrete som vi liker den, men i løypene og i snowboardparken var forholdene veldig gode. Prepareringsmaskinene de kjører om nettene gjør underverker.

På kveldene hadde vi møter for alle, med lovsang, tale og forbønn for de som ønsket det. Torstein og Pål Hovstad talte hver sin kveld, og tredje kvelden kjørte vi en spørsmål/svar-avdeling der folk kunne stille spørsmål om hva som helst og vi svarte. Det ble en både morsom og spennende avdeling med mange utrolig gode (og vanskelige) spørsmål.

Vi klarte oss i år utrolig nok uten en eneste skade. Det tror jeg må være første året så lenge jeg har vært med (og det er lenge). Det nærmeste vi kom var Ørjan Stangeland som hadde et halvstygt fall der han fikk pusten slått ut av seg i den grad at noen vurderte det som rimelig å reise ned og hente skipatruljen.

I mellomtiden kom Ørjan til hektene og lå bare og ventet på snøscooteren, siden dette er en av hans store drømmer, å få kjøre snøscooter. En mann kom bort og spurte hvordan det gikk, og Ørjan sa at det gikk bra, da han trodde at dette bare var en som brydde seg. Det viste seg at han var fra skipatruljen og at han kalte opp snøscooteren og sendte den ned igjen. Dette gjorde at Ørjan følte seg snytt for en snøscootertur og angret bittert at han sagt at alt gikk bra.

Og hva var alle enige om? At det hadde vært en fin tur.

Det var virkelig en glimrende tur.

Postet 23. februar 2008 i Kirke, Livet, Saron | 5 kommentarer »

Jeg er i Hemsedal de neste dagene

Mens du sitter hjemme og leser dette kan du gjerne se for deg at jeg er en av disse tre på toppen her.

Sweet.

(Foto: rogue drone)

Postet 16. februar 2008 i Livet | 3 kommentarer »

FILM: Juno

Dette er tydeligvis filmuke her på bloggen denne uka, så vi kjører like godt på med enda en anmeldelse. Her er det noe for enhver smak.

Juno er navnet på en 16 år gammel jente som blir gravid. Hun fikk navnet sitt fordi faren var veldig inne i gresk mytologi da hun ble født, og Juno var navnet på kona til guden Zeus. I sin store visdom prestere den samme faren å kalle søsteren til Juno for «Liberty Bell». Haha! Kom her, Frihetsklokka! Kom, så.

Dette er en utrolig morsom film, og en av de sjelden komediene som ikke er morsomme på noens bekostning eller ved å henge ut eller trykke ned noen, men på en oppmuntrende og glad måte.

Juno (personen altså) er rappkjeftet og intelligent, og kommer med en mengde strålende kommentarer. Å følge henne mens magen vokser og de kaller henne «Hvalen» er en fascinerende reise. Men det er en lys og humørfylt reise, som også er krydret med en viss motgang og smerte.

Filmen føles utrolig god, for den går utenom de tradisjonelle kul — ikke-kul-grenelinjene, og gjør de som ikke passer inn i A4-formatet til heltene, uten å gjøre narr av de som er mer main-stream. Det er ganske ekstraordinært, egentlig. Juno tar ikke hensyn til vanlige fordommer, og du legger ikke engang merke til det fordi det er så naturlig.

En herlig film. Smart, og veldig morsom. Honest to blog.

Postet 14. februar 2008 i Film | 1 kommentar »

FILM: Atonement (Om forlatelse)

Atonement, med den ikke helt dekkende norske tittelen Om forlatelse, er, som alle de beste historiene, en historie om forholdet mellom mennesker, og spesielt om når forholdet mellom mennesker blir ødelagt.

I dette tilfellet er det en ung mann som gjennom en serie misforståelser blir urettmessig beskyldt for en voldtekt han ikke har begått.

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si om innholdet i denne filmen uten å røpe for mye, men jeg kan si dette: Det er en fantastisk og tragisk historie. Jeg ble veldig beveget. Det er en dyptgående film, ikke passende for en kveld for lett underholdning, og jeg tar vel ikke for hardt i hvis jeg sier at den krever et visst modenhetsnivå.

Atonement er glitrende. Den vant Golden Globe for beste film og er nominert til sju Oscar, og det med rette. Det er en fantastisk film.

Se den.

Postet 13. februar 2008 i Film | 4 kommentarer »

FILM: Cloverfield

Cloverfield er ikke din vanlige monsterfilm fra New York.

Det er J.J. Abrams (som jeg forøvrig lenket til tidligere), mannen bak Lost, som står bak denne filmen, som merkes gjennom hele filmopplevelsen. Det skumleste er det du ikke får se.

Filmen gir inntrykk av å være et videoopptak funnet i ettertid av katastrofen, i et vanlig videokamera. Opptaket begynner med en avskjedsfest for en som skal flytte til Japan, med avskjedshilsener lest inn på bånd og full pakke, men det er før hele festen plutselig havner midt i en katastrofe av dimensjoner. Hele tiden får vi se råopptaket som begynte på festen.

Hele denne filmen er altså spilt inn med håndholdt kamera, og den avviker aldri fra inntrykket av å være reelt amatøropptak som er klassifisert «Hemmelig» av U.S. State Departement. Det i seg selv er veldig imponerende.

Den håndholdte filmingen er til tider veldig forvirrende, for bildet svinger i hytt og vær mens de løper rundt omkring på Manhattan for å komme seg bort, og det gjør også det hele utrolig mye mer spennende, for du får veldig ofte se mye mindre av det du egentlig vil — evt. ikke vil — se. Det blir også mye mer realistisk (om det i det hele tatt går an å bruke det begrepet om en film som denne) enn vanlig. Følelsene og frykten viser ikke bare i ansiktene til rollefigurene, men i det stadig skjelvende, flakkende og søkende kameraet.

Det er også hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Cloverfield: Jeg tror følelsene og opplevelsene ved å være i en katastrofe ville vært som de her blir formidlet, bare forsterket mange ganger. Frykten, den manglende informasjonen, kaoset, spenningen, plyndringen av butikker (skjer alltid i kriser), lettelsen ved å unnslippe, om enn bare for et lite øyeblikk, den isnende følelsen av at du ikke er helt trygg likevel. Spot on.

Oi oi oi… Jeg levde meg som alltid veldig inn i filmen, og satt anspent og med nervene i høyspenn under hele seansen. Jeg blir utrolig stressa av sånne filmer. Og på samme tid — for et kick! Det er en veldig, veldig spennende film.

Postet 12. februar 2008 i Film | Ingen kommentarer »