Re:tur

Javel. Da er tiden inne for hjemreise. Vi har nettopp kommet hjem fra ilimitado-kveld, med intimkonsert og avskjedstaler. Det er vemodig å reise. Jeg kunne godt vært her noen uker eller måneder til.

Det har vært noen fantastiske uker, på mange ulike måter.

Om noen timer setter vi oss på flyet med nesa hjemover, med ankomst Stavanger Lufthavn Sola mandag ettermiddag.

Hasta luego, Bolivia. Snakkes snart, Norge.

Postet 30. mars 2008 i Livet | 2 kommentarer »

Caranavi — et dykk ned i den bolivianske jungelen

Jeg har de siste dagene vært med informasjonsavdelingen til Misjonalliansen (heretter: MA) til en liten by som heter Caranavi, en av de tre store “integrerte prosjektene” de har, som vil si at de er involvert i alt fra skole til helse til jordbruk til mikrokreditt.

Caranavi er en helt annen verden enn La Paz; en skulle ikke tro at de begger hører til i samme land. Mens La Paz ligger i høylandet midt i Andesfjellene og er preget av fjell og mild til lav temperatur, er Caranavi lokalisert i jungelen i lavlandet. Vi hadde en fire timers kjøretur ned fra 3500 til ca. 1000 meter. Gjennomsnittlig synker temperaturen med 1 ℃ pr. 100 høydemeter, og da vi åpnet dørene nede i Caranavi etter å ha kjørt med behagelig air condition var det en trykkende hete som slo i mot oss — omtrent som en kan kjenne varmlufta slå imot en når flydørene åpnes etter en flyreise til et betraktelig varmere land. 35 ℃, sier jeg bare. Nice.

Og forøvrig, når jeg sier boliviansk jungel mener jeg virkelig jungel. Lavlandet i Bolivia ligger ikke langt fra Amazonas.

Vi var rundt og så på ulike prosjekter som MA er involvert i, mest jordbruk av forskjellig slag. Et av prosjektene var eksperimentering med ulike rissorter. De har kartlagt samtlige rissorter som det er mulig å dyrke i regionen, og funnet frem til noen og nitti (!) ulike typer. De har plantet samtlige av disse under like forhold og valgt ut de sortene som ga best resultat; disse har det plantet på ny, og nå er de nede i ni ulike sorter. Av disse skal de ende opp med én type som gir best avling, og introdusere denne til lokale bønder.

Flere av de andre prosjektene var vanningsprosjekter av ulikt format. (Jeg klarte ikke å få det helt bekreftet, men jeg tror det er et av disse prosjektene G1 er involvert i. Jeg skal grave litt i saken.) Generelt sett gjør vanningsprosjektene at produksjonen dobles til tredobles. De både høster oftere, fra tidligere én innhøsting i året til nå to eller tre innhøstinger i året; i tillegg blir avlingene større. I et av prosjektene i Sorata som de andre var og så på er fruktene derfra etterspurt på grunn av at størrelsen og kvalitetene er overlegen som et resultat av ny vanningsteknologi.

Den mest spenstige turen vi var ute på gikk et godt stykke inn i jungelen. Vi gikk en god haltime innover skogen i brennende, fuktig hete (to viktige lærdommer fra dette landet: du tuller ikke med høyden, og du tuller ikke med varmen), og plutselig kom vi til en åpning mellom trærne der de lå en liten klynge med primitive hus laget av bambustokker og stråtak. Her bodde det en gjeng med folk som dyrket bananer. Det var virkelig banantrær så langt øyet kunne se. Også her hadde MA vært med og bistått med vanningsteknologi. Og dette kan jeg si: Modne bananer plukket rett fra trærne er overlegne de en får kjøpt i butikkene. Det smaker generelt mer, og smaken er både mer søtlig og mer syrlig på samme tid. Fan-pigede-tastisk. Få gang på banantre i hagen. (Og kanskje litt varmere temperatur for å dyrke det fram.)

Folkene vi møtte inne i jungelen var utrolig imøtekommende og gjestfrie. Vi hadde med oss noen av de lokale medarbeiderne til Misjonsalliansen (hele avdelingskontoret i Caranavi er drevet at bolivianere) som tydeligvis kjente de fra før, og vi fikk med oss egenproduserte bananer og mandariner i enorme mengder. På hjemturen måtte de også redde oss over en elv på flåten de bruker for å frakte produktene sine nedover elva. Det var litt av et syn. Haha! En gjeng med gringos (“hvitinger”) på tur i jungelen med hendene fulle av dyrt foto- og videoutstyr, fløtet over elva på en old-skool flåte av trestokker. Moderne teknologi er tydeligvis overvurdert. Det enkle er fortsatt ofte det beste.

Det som imponerer meg mest med prosjektene jeg har sett her nede er bærekraften i det. Det er ikke bistand i form av bare å sprøyte inn masse penger, men ved å være med og hjelpe i gang og støtte folk som selv ønsker å ta ansvar for seg selv og lokalsamfunnet sitt. De fleste prosjektene har en form for egenandel der de som nyter godt av det selv er med og bidrar, og eierskapet i prosjektene er virkelig lokalt. Det er ofte knyttet en tidsbegrensing til involvering fra MAs side, der det hele i etterkant eies fullt og helt av lokale bønder og myndigheter.

Det har framtida for seg.

(P.S.: Det strømmer fortsatt på med bilder i Bolivia-settet på Flickr.)

Postet 28. mars 2008 i Livet | Ingen kommentarer »

Påskestemning i et annerledes høyfjell

Livet smiler i Bolivia, og det er bare å smile tilbake. Vi har hatt sol og blå himmel hver eneste dag siden vi kom hit, og det er rene høyfjellssola her oppe (les: skambrent hvis du ikke smører deg).

På fredag var vi ute på firhjulertur i området rundt La Paz. Fy fillen så rått. De er ikke like strikse på sikkerheten her som hjemme i Norge, så instruksjonene før kjøringen var stort sett: Her er gassen, her er bremsen, sånn girer du; kjør frem og tilbake dit så er du klar. Og så er det rett ut i trafikken gjennom La Paz, ut på grusveiene som leder ut av byen og så gi flat pedal.

Jentene valgte en tretimers tur, mens Jaltos, Bjødlå, Selmer og jeg tok en seks timer rundtur. Det var en heisa tur opp fjell og ned fjell, gjennom daler og landsbyer og over elver. Etter et par timer var vi langt ute på den bolivianske fjellbyda og dalstroka innafor, og det er en helt annen verden enn sentrum av storbyen La Paz. Her er det virkelig er bosetninger inne i daler der ein aldri skulle tru at nokon kunne bu. Her anlegger de jordflekker som de dyrker ting på i sikkert 60 graders helling. Hvordan de klarer å dyrke noe under disse forholdene er meg en gåte.

Da vi følte vi var aller lengt ute i bushen og kjørte på noen veier som var så grove at vi var veldig glade for å ha firhjuler (firhjuler = ATV = All Terrain Vehicle) — tror du ikke det kommer en fullstappet buss humpende bortover; og sannelig også en Toyota Corolla taxi.

Vi krysset også en forholdsvis høy elv. Det gikk fint med Jaltos, Bjødlå og jeg — selv om firhjuleren slapp taket litt et stykke midtveis over –, men da Torbjørn skulle over døde firhjuleren etter et kort stykke uti, fløt opp og ble dratt med av strømmen. Torbjørn hoppet uti og prøvde å holde igjen maskinen, og guiden og en drosjesjåfør hoppet uti for å være med å dra den opp. Vi tre andre sto på land og tok bilder og var egentlig nokså lite interesserte i å hoppe uti det brune gjørmevannet med mindre det var absolutt nødvendig. De tre i elva fikk etter hvert dratt firhjuleren opp på et stykke land i midten av elva, og da de vippet den bakover fosset det ut vann fra eksosrøret og motoren. Etter tørking og 15 minutter med kinning på motoren frisknet den endelig til, og først da innrømmet guiden “this one is no good in water, I knew that.” Torbjørn: “– Si det litt før!”

Langfredag var vi vitne til en av de på mange måter tristeste paradene jeg har sett. Kanskje ikke så mye paraden i seg selv, men musikken. Det var en lang prosesjon der de bar helgener på gigantiske konstruksjoner (Bolivia er tradisjonelt sett et katolsk land) og massevis av tente lys, alt i stillhet eller til trist og depressiv musikk. Det gir for så vidt mening — det er jo langfredag — men det var en uvanlig opplevelse for oss som er vant med at parader vanligvis er forbundet med fest og glede. Hanna, fem år og misjonærbarn, syntes Maria så så trist ut, men det var nok fordi “det var jo tross alt sønnen hennes som ble drept!” Her er det ingenting å si på barnelærdommen.

På lørdag reiste de andre fra Bryne-gjengen til Macchu Picchu, Peru, men da det viste seg at det ble totalt fem dager med reising for å se det, og tett program i etterkant kjente jeg ikke maktet det, så jeg ble heller igjen i La Paz.

Tidlig lørdag morgen ble jeg vekket av Atle som insisterte på at jeg skulle bli med på påsketur og bestige et fjell. Det viste seg at fjellet, Chakaltaya, var 5400m høyt (til sammenligning er Galdhøpiggen 2469m). En kjenner veldig godt at det tynnere luft i høyden, og melkesyra brenner i lårene og pusten blir drittung etter kun kort tid. Men vi fant til og med snø på toppen, og da Sverre fant fram kaffe og Freia selskapssjokolade var påskestemningen fullkommen. Nydelig.

Søndag, 1. påskedag, var vi på friluftsgudstjeneste på en annen topp utenfor byen. For misjonærene som har barn som vokser opp her i en annen kultur, er norske tradisjoner viktig. Barna hadde laget til et påskespill der de dramatiserte bibelhistorien (veldig morsomt!), og etter en kort gudstjeneste var det pølsegrilling på bål og friluftsleker.

I morgen drar jeg av gårde med en liten gjeng av de som jobber her for å se på et prosjekt i Caranavi, i lavlandet i Bolivia. Det tipper jeg blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å se mer på hvordan Misjonsalliansen jobber og hva slags resultater det skaper. Utfyllende rapport følger.

Postet 25. mars 2008 i Livet | 4 kommentarer »

Misión Alianza

El Alto (spansk for “Høyden”) er en millionby som ligger rett over La Paz. Det kalles El Alto fordi det ligger på et vanvittig svært platå som, i motsetning til hele resten av Bolivia, er paddeflatt.

Her er det slik at jo høyere en bor, jo billigere er det; jo fattigere er en — i direkte motsetning til Norge, der en betaler dyrt for å komme høyest mulig og ha best mulig utsikt (tenk Holmenkollen). El Alto er aller høyest, og det er her folk kommer fra landsbygda for å søke lykken i storbyen når gruvene de har jobbet i blir lagt ned eller jordbruket ikke gir nok utbytte til å leve av. Resultatet er en utrolig kompakt by med dårlig infrastuktur, billigst mulige boliger, og dårlig sikkerhet.

Fattigdommen ser annerledes ut her enn andre steder i verden. Det er få eller ingen som bor rett på gata, simpelthen fordi byen ligger så høyt (4000 m) og kaldt at de som bor på gata simpelthen ikke overlever. Derfor kan det når en kjører gjennom gatene ved første øyekast se ut som at den ekstreme fattigdommen er fraværende, men virkeligheten bak de røde mursteinbyggene er en annen. Her lever 65% av befolkningen i det som av FN defineres som fattigdom, og 20% i det som defineres som ekstrem fattigdom.

Sverre og Elise, som er utsendinger fra Norge, forteller oss om arbeidet de driver her og andre steder i landet. De har hovedsaklig to typer prosjekter: temaprosjekter, eksempelvis Hiv/AIDS, Fotball Krysser Grenser; og “integrerte prosjekter”, som er geografisk definerte og omhandler helse, skole, miljø, arbeidsutvikling med mer.

Hjørnesteinen i Misjonsalliansen er diakoni, som direkte oversatt betyr tjeneste, og som oftest når det nevnes i Bibelen omsorgstjeneste. Skapelsesteologien er også sterk — Gud har skapt alle mennesker med verdi, og med ressurser. Derfor har de i måten de jobber på sterkt fokus på å gjøre mennesker i stand til selv å ta ansvar for seg selv og andre (alle er skapt med ressurser) ved å legge til rette og skape muligheter for folk. En tredje pillar er inkarnasjonsteologien; ved at Gud ble menneske tar han på alvor hele mennesket — ånd, sjel og kropp. De jobber derfor på flere plan, fra rent bistandsmessige prosjekter til samarbeid med lokale menigheter.

Vi er på besøk på en skole der Misjonsalliansen har vært involvert i bl.a. bygging av klasserom. Rektoren fortalte meget entusiastisk om hva det hadde betydd og betyr for dem, før han fikk alle ungene til å synge skolesangen. (Tenk at de har en skolesang. Konge.) Det er utrolig mange unger som løper rundt, og de skravler i vei på spansk selv om vi ikke fatter en drit. Og jammen elsker de fotoapparater. “Fotos, mi!” er ropet som strømmer fra alle kanter.

Det er fascinerende hvor omfattende Misjonsalliansen er engasjerte i lokalsamfunnet. De har kontakter inn mot kommunene, skoler, helseinstitusjoner, miljøorganisasjoner og fotballag. De virker til å ha et meget godt rykte blant befolkningen på El Alto, og vi fikk høre mange takknemlinge historier både fra folk vi besøkte og fra videoopptak. Det er mange sterke historier. Det viser seg at det nytter.

Mikrokredittbanken deres, Diaconia FRIF, har 35 000 (!) kunder og låner for øyeblikket ut 20 millioner dollar. Tilbakebetalingsprosenten på forfallsdato er nesten 99%. Det er helt usannsynlig høyt etter normal vestlig standard.

35 000 mikrokredittkunder. I rest my case.

(Eventyret fortsetter selvsagt i bildeform på Flickr.)

Postet 21. mars 2008 i Livet | 3 kommentarer »

Dødsvei, Maradonna og misjon

I dag har vi vært ute og syklet ned Dødsveien utenfor La Paz. Veien var inntil nylig en av hovedveiene inn til La Paz, og har fått navnet sitt fordi det har vært utrolig mange dødsulykker der, periodevis visstnok en buss annenhver uke.

Det er en syk tur nedover, størsteparten på en smal grusvei, fra 4800 m ned til 1100 m (til sammenligning er Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, 2469 m), fra snø der vi startet til jungel der vi sluttet. For et kick! Det gikk i en rasende fart nedover, og det er utrolig spennende å se hvor langt en kan tøye strikken og hvor stor fart en kan ha i svingene der det er flere hundre meter rett ned på utsiden av veien. Jeg kan ikke forstå at dette har vært en av hovedveiene til La Paz. Det er en utrolig dårlig grusvei.

Naturopplevelsen er likevel helt fantastisk! En kjører gjennom fosser som regner over veien nedover jungelen, og Andesfjellene tar pusten fra en. Det var også litt av en kraftanstrengelse — spesielt da vi kom på toppen etter et godt stykke i oppoverbakke i tynn luft var jeg veldig nær på å spy.

En annen ganske merkelig ting vi har vært på var en fotballkamp i går, med Diego Maradonna og Evo Morales (president i Boliva) som kapteiner på hvert sitt oldboys-lag. Diego Maradonna! Haha! Han er 47 år og litt småfeit, men han hadde det fortsatt i hodet med gjennombruddspasningene sine.

Det var visstnok en protestkamp mot en ny regel om at FIFA-kamper ikke kan spilles på høyere enn 2500 meter, noe som skaper litt problemer for Bolivia, siden La Paz ligger på 3500 m. Bolivia har hatt en tendens til å vinne overraskende mye på hjemmebane fordi motstanderne ikke holder ut den tynne lufta.

Vi har ikke fått sett på arbeidet til Misjonsalliansen ennå (vi skal ut og se på deler av det i morgen), men vi har truffet og snakket med en del av de norske misjonærene som er her nede. Det er en ganske stor kløft her mellom katolske og evangeliske kristne, der katolikkene tradisjonelt har vært opptatt av sitt sosiale ansvar, men ikke så opptatt av et levende Gudsforhold (inn og ut i trekanten, for de som er kjent med Lifeshapes). Evangelisk kristendom fikk fotfeste som en reaksjon på dette, og har blant annet mye strengere etiske grenser og har mye fokus på bønn og tilbedelse, men kan visstnok tendensere til å være veldig innadvendte (opp og inn i trekanten).

For misjonærene her nede handler mye av jobben om å gjøre de evangeliske kristne (Misjonalliansen blir også regnet blant disse) bevisste på sitt diakonale/sosiale ansvar. Det blir spennende å se det selv.

Ellers er det jo en ufattelig morsom gjeng å være på tur med. Det er mange morsomheter og festlige episoder, en del av de knyttet til språkutfordringer, andre knyttet til at det er noen merkelig folk som er på tur.

Vi klarte også å rote oss inn på en karaokebar en kveld, og der var det veldig varierende kvalitet. Det er vanskelig å vite om en skal le eller gråte når noen som absolutt ikke kan synge likevel gir på av full hals, og det er så falskt og stygt at en får frysninger på ryggen.

God stemning.

(Nye bilder finnes i bildesettet på Flickr.)

Postet 19. mars 2008 i Livet | Ingen kommentarer »

Flyplasser, minibusser og kokablader

Det er en lang flytur over Atlanteren!

Når Jaltos og jeg kommer til Frankfurt sitter Johannes (a.k.a. Bjødlå) allerede og venter ved gaten. Han begynner å fortelle om flytyper, noe han ikke overraskende har en viss peiling på (det gjelder det meste med motor i, antar jeg). Etter hvert demonstrer Jaltos med all tydelighet at han finner dette utrolig uinteressant som samtaleemne. Men utenfor gaten står et Boeing 747-400 og venter, og det er en gedigen sak med to etasjer og 10 seter på hver rad. Det er utrolig at det beistet i det hele tatt kan forlate bakken.

Dette er min første tur over Det Store Havet, men det går over all forventing, mest av alt takket være en god bok og det faktum at vi flyr om natta. Low-point: Flymat er ofte ille, men fiskekaker til frokost skriver seg inn som noe av det mer sære…

Når vi kommer til Sao Paolo har vi ti timer til neste fly går videre, og etter en kort rådslagning om det er verdt $36 i flyplasskatt å komme inn igjen hvis vi forlater transittområdet og reiser ned i byen, finner vi ut at det er verdt det. Vi praier en taxi for å ta oss med ned til sentrum for det som sikkert er en svindlende turistpris, og kjører av gårde, bare for kort tid senere å havne i kø på motorveien.

Problemet er bare at denne køen ikket tar slutt. Ikke etter en kilometer, ikke etter en mil, men to og en halv time tar det oss å komme inn til sentrum av byen (visstnok vanligvis 20-25 min. kjøretur). Men det er greit. Vi er på tur. Det er egentlig mest synd på taxisjåføren som har avtalt fast pris for det som viser seg å ta fem ganger lengre tid enn normalt. Men han virker godt i form. Underveis har han da også snakket med andre bilister i køen, og han har ledd av lastebilsjåføren som kjørte opp på siden av oss og ropt “Ah, Americano!” når han ser oss.

Men det er godt å komme seg bort fra flyplassen. Det høljregner i Sao Paolo, og vi er dritsultne, så vi hopper inn på den første McDonaldsen vi ser, lite interesserte i å prøve nye ting når nøden er stor. Vi tar sikte på nærmeste sidegate og går langt om lenge til vi er sikre på å komme ut av den glatte og polerte bykjernen og ut der det virkelig livet leves. Og det er et blandet syn. Det er ikke en overveldende vakker by bak fasaden, og fattigdommen lurer barer noen kvartaler unna den brede shoppegaten der alle de store bankene har hovedkvarterene sine.

To flyturer senere er vi endelig i La Paz, Bolivia (byråkratiet på flyreiser i Sør-Amerika inneholder nok materiale til en meget lang historie). Det er en meget entusiastisk Ben Ao som står og tripper, eller snarere hopper opp og ned. Hun gir oss vann og streng beskjed om å ikke bære noe eller gjøre noe fysisk anstrengende; det er på grunn av høyden, La Paz ligger på 3500 m.o.h. Vi gjøre noen forsøk på bære bæggene våre selv, men hun tar den strenge tonen og insisterer på å la noen lokale bærere ta seg av det. Hun er i det hele tatt svært overbeskyttende.

Vi får installert oss på Casa Alianza, hvor vi også treffer igjen Ida! Konge. :) Casa Alianza er Misjonsalliansens gjestehus for voluntører og besøkende til arbeidet deres i Bolivia. Det ligger i et av de rike strøkene i byen, og om natta går det vakter eller politi rundt forbi og blåser i fløyter hele tida for å signalisere at alt er vel og at ingen farer truer. Vi stuper til køys etter kort tid, utslitte etter halvannet døgns reising.

Neste dag får jeg endelig møtt Christie, venninna til Ben Ao. Det tok gikk på DTS sammen, og pleier å treffe hverandre rundt om i verden (seriøst). Hun har en del trekk som ligner på Ben, men kanskje mer ekstreme. Hun er utrolig morsom. Hun lever seg vanvittig inn i alt, virker til å se på verden som en eneste stor lekegrind, og oppfører seg mot fremmede som om hun har kjent de hele livet.

Vi tar minibuss ned til byen. Eller, minibuss vil kanskje være å overdrive. Det er en gjeng med Toyota Hiace’er som er innredet med femten (!) seter, og når du skal ta en går du ned til veien og rekker ut hånda, så koster det én boliviano (ca. 80 øre) å komme seg ned til byen. Det er helt genialt. Übertrangt og vinduet åpent på full guff.

Vi tusler litt rundt i løpet av dagen, og Ben og Christie viser og forklarer. På ettermiddagen finner vi ved hjelp av Margunn, som er vilt gira på museum, fram til “Museo de Coca”, koka-museet — et museum dedikert til koka-plantens historie. Koka-planten er den planten en produserer kokain av (riktignok etter en lang og komplisert kjemisk prosess), eller en kan tygge bladene, som veldig mange bolivianere gjør.

Det viser seg også at det er mulig å lage te og diverse andre produkter av koka. I andre etasje på museet (det er utrolig lite) er det en kafé der vi kjøper koka-te, koka-iste, koka-kaker, koka-kjeks m.m. Det meste av det smaker, som kokabladene selv, som gress eller høy. Hvorfor noen vil tygge greiene er et mysterium. Jeg spør Christie om dette er lovlig her. Jada, sier hun. Er det lovlig i USA? “N… no! We would probably get in trouble.”

Når kvelden siger på finner vi en restaurant, der vi blant annet får bestilt og servert llama-steik. Det er utrolig godt. Etter som måltidet går sin gang utarter også samtalen og stemningen seg rundt bordet. For en crazy gjeng som er på tur, og ennå er vi ikke fulltallige. Margunn, Ben og Christie forteller historier på historier, den ene verre enn den andre, til vi alle henger over bordet og har vondt i magen av å le for mye, mens de andre gjestene i restaurantene kikker bort på oss, noen irriterte og noen som gleder seg. Vi skal i alle fall ikke ha på oss at vi ikke skaper god stemning når vi er ute. Veldig god stemning.

Oioioi… Det har vært fantastisk så langt. Nå kjenner jeg at det pigede er tid for å køye. I morgen kommer resten av gjengen. Da blir sannsynligvis det meste skrudd opp et hakk eller to.

(Se flere bilder.)

Postet 15. mars 2008 i Livet | 3 kommentarer »

Bolivia

Nå er det bare få timer igjen før jeg vender nesa mot Bolivia for å besøke Ben Ao og Ida, som bor og arbeider der nede dette halvåret.

Vi er hele tolv stykker som reiser nedover, inklusive min bror Jaltos Pigede, og vi skal være der i nesten tre uker. Jaltos og jeg fikk denne turen av Ben Ao og mor og far i en vill familiefeiring.

Jeg har ikke helt oversikten over programmet (tror egentlig ikke det finnes noe program), men på lista over ting vi skal gjøre står: besøke Macchu Piccu, sykling ned Dødsveien, kjøre firhjuler, se og oppleve Misjonalliansens arbeid i Boliva, generelt ha det mest mulig løye.

Jeg skal se om jeg kan få til noen rapporter og bilder underveis. Fram til da kan dere kose dere med dette passbildet av meg fra femtenårsalderen. Det er et autentisk bilde fra passet jeg fortsatt bruker.

Postet 12. mars 2008 i Livet | 7 kommentarer »

Noen betraktninger fra dagene på Lundehaugen

– Det går folk rundt og bærer på instrumenter overalt.

– Det er til enhver tid musikk som strømmer fra mange ulike rom samtidig — et band som øver rock her, en fiolin der, noen R&B-rytmer fra dansesalen. Stemningen minner på noen måter mer om en ungdomsklubb enn en skole.

– På tavlene er det trykt notelinjer i stedet for rutenett.

– Jeg vil anslå at kanskje en fjerdedel av folkene bærer tydelig utseendemessig preg av å være lidenskapelig opptatt av musikk og/eller dans. De resterende ser overraskende vanlige ut.

– Lærerne, spesielt i musikkfagene, virker over gjennomsnittlig engasjerte i fagene sine. Veldig inspirerende.

– Musikkfagene, som musikkorientering og hørelære, virker ved første øyekast litt useriøse og tullete (en sitter og hører på og snakker om musikk, eller skal bladlese noter og identifisere “terser” og “sekster” en hel time) — men de er egentlig seriøse og utfordrende. Og periodevis veldig underholdende.

– På et tidspunktet hadde noen satt en bongotromme midt i gangen ved kantina. I løpet av en drøy time kunne jeg observere at stort sett alle som gikk forbi tappet noen korte rytmer med fingrene når de passerte. To stykker tok ved ulike anledninger opp tromma og spilte en stund på den (noen heftige rytmer!) før de satte den tilbake igjen.

– Alle later som at tingene nevnt ovenfor er helt normale.

Postet 11. mars 2008 i Livet | 9 kommentarer »

Debattanten

Jeg fikke en uvanlig telefonoppringing i forrige uke.

Det ringte en kar fra et ukjent nummer og presenterte seg som “[...] fra Utrop — Norges første multikulturelle avis.” Han sa at han hadde lest bloggeinnlegget mitt om samene (og jeg tenkte: what?), og lurte på om de kunne trykke det i debattseksjonen sin (WHAT?!).

Etter noen testspørsmål for å sjekke om dette var for real eller noen som var ute på hekkan, ba jeg ham om å sende meg det han ville trykke (han hadde tatt seg friheten til å lage en liten ingress, som jeg gjerne ville se og godkjenne). Det så fint ut, så jeg sa det var greit. Og nå er det tydeligvis på trykk.

Riktignok er ikke dette akkurat Norges største avis, men det slår meg at avstanden mellom bloggverdenen og den seriøse avisverdenen er blitt betraktelig mindre de siste årene.

Postet 11. mars 2008 i Blogging | 6 kommentarer »

FILM: There Will Be Blood

There Will Be Blood er en mørk og dyster film fra oljerushet i USA ved forrige århundreskifte. Daniel Plainview er “oljemann”, og jobber hardt og mye for å tjene seg rik på den nylig oppdagde naturressursen olje.

Plainview er en utrolig kynisk og kalkulerende mann, og en drivende dyktig selger og iverksetter. Han er villig til å så langt som trengs for å få det som han vil, og på toppen av det hele er han følelsesmessig uberegnelig og voldsom. Han er en meget fascinerende karakter.

Når han kjøper opp alt av jord i en liten småby som sitter oppå et underjordisk oljehav kommer han også i kontakt med Eli Sunday (Paul Dano, som gjør en utrolig god birolle), en ung predikant fra “3. Åpenbaringskirke” som en trygt kan betegne som en usunn karismatiker. Big time. Konflikten mellom dem er en sentral del av filmen, og er på mange måter en refleksjon av det indre sjelslivet til Daniel Plainview.

Daniel Day-Lewis vant Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Plainview. Hele denne filmen bæres av hans skuespillerprestasjon, som er av en annen verden. Han spiller over hele følelsesregisterer, og han er spesielt bra på de mørke og kyniske sidene av karakteren.

Den første og siste tredjedelen av filmen er best. Det er et strekk midt på som med fordel kunne vært kortet ned. Men slutten av filmen er magisk.

Anbefales, riktignok et lite hakk under No Country for Old Men. (Og denne er nok også noe “smalere” enn sistnevnte.)

Postet 9. mars 2008 i Film | 1 kommentar »

FILM: No Country for Old Men

No Country for Old Men vant årets Oscar for beste film, og det er ikke uten grunn. Coen-brødrene, som står bak filmer som Fargo, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou, har laget en drivende og mørk historie fra grenselandet mellom Texas og Mexico. Den er noe mindre sær enn en del av de andre Coen-filmene, men av minst like høy kvalitet.

En dag Llewelyn Moss er på jakt kommer han over noen pickup’er omgitt av døde menn, i det som ser ut til å være en narkohandel som har gått i vasken. Da han finner en koffert med to millioner i kontanter han tar med seg, får han (en gjeng med folk på nakken (noe som ikke bør være veldig overraskende hvis en finner noen millioner i kontanter fra en narkohandel og velger å ta de med seg), blant annet en psykopat som er totalt ute og kjører på utrolig mange områder. For en frik. Jeg får frysninger.

Det er en drivende, god historie, med en blanding av realistiske og absurde elementer som stadig overrasker. Skuespillerprestasjonene er også veldig gode, spesielt godt likte jeg Javier Bardem i rollen som psykopatisk seriemorder, og Josh Brolin i rollen som Llewelyn Moss, mannen som uforvarende rotes inn i noe som er altfor stort for ham.

Anbefales på det groveste. Den må ses, det finnes ikke tvil i min sjel.

Postet 9. mars 2008 i Film | Ingen kommentarer »