Caranavi — et dykk ned i den bolivianske jungelen
Jeg har de siste dagene vært med informasjonsavdelingen til Misjonalliansen (heretter: MA) til en liten by som heter Caranavi, en av de tre store «integrerte prosjektene» de har, som vil si at de er involvert i alt fra skole til helse til jordbruk til mikrokreditt.
Caranavi er en helt annen verden enn La Paz; en skulle ikke tro at de begger hører til i samme land. Mens La Paz ligger i høylandet midt i Andesfjellene og er preget av fjell og mild til lav temperatur, er Caranavi lokalisert i jungelen i lavlandet. Vi hadde en fire timers kjøretur ned fra 3500 til ca. 1000 meter. Gjennomsnittlig synker temperaturen med 1 ℃ pr. 100 høydemeter, og da vi åpnet dørene nede i Caranavi etter å ha kjørt med behagelig air condition var det en trykkende hete som slo i mot oss — omtrent som en kan kjenne varmlufta slå imot en når flydørene åpnes etter en flyreise til et betraktelig varmere land. 35 ℃, sier jeg bare. Nice.
Og forøvrig, når jeg sier boliviansk jungel mener jeg virkelig jungel. Lavlandet i Bolivia ligger ikke langt fra Amazonas.
Vi var rundt og så på ulike prosjekter som MA er involvert i, mest jordbruk av forskjellig slag. Et av prosjektene var eksperimentering med ulike rissorter. De har kartlagt samtlige rissorter som det er mulig å dyrke i regionen, og funnet frem til noen og nitti (!) ulike typer. De har plantet samtlige av disse under like forhold og valgt ut de sortene som ga best resultat; disse har det plantet på ny, og nå er de nede i ni ulike sorter. Av disse skal de ende opp med én type som gir best avling, og introdusere denne til lokale bønder.
Flere av de andre prosjektene var vanningsprosjekter av ulikt format. (Jeg klarte ikke å få det helt bekreftet, men jeg tror det er et av disse prosjektene G1 er involvert i. Jeg skal grave litt i saken.) Generelt sett gjør vanningsprosjektene at produksjonen dobles til tredobles. De både høster oftere, fra tidligere én innhøsting i året til nå to eller tre innhøstinger i året; i tillegg blir avlingene større. I et av prosjektene i Sorata som de andre var og så på er fruktene derfra etterspurt på grunn av at størrelsen og kvalitetene er overlegen som et resultat av ny vanningsteknologi.
Den mest spenstige turen vi var ute på gikk et godt stykke inn i jungelen. Vi gikk en god haltime innover skogen i brennende, fuktig hete (to viktige lærdommer fra dette landet: du tuller ikke med høyden, og du tuller ikke med varmen), og plutselig kom vi til en åpning mellom trærne der de lå en liten klynge med primitive hus laget av bambustokker og stråtak. Her bodde det en gjeng med folk som dyrket bananer. Det var virkelig banantrær så langt øyet kunne se. Også her hadde MA vært med og bistått med vanningsteknologi. Og dette kan jeg si: Modne bananer plukket rett fra trærne er overlegne de en får kjøpt i butikkene. Det smaker generelt mer, og smaken er både mer søtlig og mer syrlig på samme tid. Fan-pigede-tastisk. Få gang på banantre i hagen. (Og kanskje litt varmere temperatur for å dyrke det fram.)
Folkene vi møtte inne i jungelen var utrolig imøtekommende og gjestfrie. Vi hadde med oss noen av de lokale medarbeiderne til Misjonsalliansen (hele avdelingskontoret i Caranavi er drevet at bolivianere) som tydeligvis kjente de fra før, og vi fikk med oss egenproduserte bananer og mandariner i enorme mengder. På hjemturen måtte de også redde oss over en elv på flåten de bruker for å frakte produktene sine nedover elva. Det var litt av et syn. Haha! En gjeng med gringos («hvitinger») på tur i jungelen med hendene fulle av dyrt foto- og videoutstyr, fløtet over elva på en old-skool flåte av trestokker. Moderne teknologi er tydeligvis overvurdert. Det enkle er fortsatt ofte det beste.
Det som imponerer meg mest med prosjektene jeg har sett her nede er bærekraften i det. Det er ikke bistand i form av bare å sprøyte inn masse penger, men ved å være med og hjelpe i gang og støtte folk som selv ønsker å ta ansvar for seg selv og lokalsamfunnet sitt. De fleste prosjektene har en form for egenandel der de som nyter godt av det selv er med og bidrar, og eierskapet i prosjektene er virkelig lokalt. Det er ofte knyttet en tidsbegrensing til involvering fra MAs side, der det hele i etterkant eies fullt og helt av lokale bønder og myndigheter.
Det har framtida for seg.
(P.S.: Det strømmer fortsatt på med bilder i Bolivia-settet på Flickr.)