Dødsvei, Maradonna og misjon

I dag har vi vært ute og syklet ned Dødsveien utenfor La Paz. Veien var inntil nylig en av hovedveiene inn til La Paz, og har fått navnet sitt fordi det har vært utrolig mange dødsulykker der, periodevis visstnok en buss annenhver uke.

Det er en syk tur nedover, størsteparten på en smal grusvei, fra 4800 m ned til 1100 m (til sammenligning er Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, 2469 m), fra snø der vi startet til jungel der vi sluttet. For et kick! Det gikk i en rasende fart nedover, og det er utrolig spennende å se hvor langt en kan tøye strikken og hvor stor fart en kan ha i svingene der det er flere hundre meter rett ned på utsiden av veien. Jeg kan ikke forstå at dette har vært en av hovedveiene til La Paz. Det er en utrolig dårlig grusvei.

Naturopplevelsen er likevel helt fantastisk! En kjører gjennom fosser som regner over veien nedover jungelen, og Andesfjellene tar pusten fra en. Det var ogsÃ¥ litt av en kraftanstrengelse — spesielt da vi kom pÃ¥ toppen etter et godt stykke i oppoverbakke i tynn luft var jeg veldig nær pÃ¥ Ã¥ spy.

En annen ganske merkelig ting vi har vært på var en fotballkamp i går, med Diego Maradonna og Evo Morales (president i Boliva) som kapteiner på hvert sitt oldboys-lag. Diego Maradonna! Haha! Han er 47 år og litt småfeit, men han hadde det fortsatt i hodet med gjennombruddspasningene sine.

Det var visstnok en protestkamp mot en ny regel om at FIFA-kamper ikke kan spilles på høyere enn 2500 meter, noe som skaper litt problemer for Bolivia, siden La Paz ligger på 3500 m. Bolivia har hatt en tendens til å vinne overraskende mye på hjemmebane fordi motstanderne ikke holder ut den tynne lufta.

Vi har ikke fått sett på arbeidet til Misjonsalliansen ennå (vi skal ut og se på deler av det i morgen), men vi har truffet og snakket med en del av de norske misjonærene som er her nede. Det er en ganske stor kløft her mellom katolske og evangeliske kristne, der katolikkene tradisjonelt har vært opptatt av sitt sosiale ansvar, men ikke så opptatt av et levende Gudsforhold (inn og ut i trekanten, for de som er kjent med Lifeshapes). Evangelisk kristendom fikk fotfeste som en reaksjon på dette, og har blant annet mye strengere etiske grenser og har mye fokus på bønn og tilbedelse, men kan visstnok tendensere til å være veldig innadvendte (opp og inn i trekanten).

For misjonærene her nede handler mye av jobben om å gjøre de evangeliske kristne (Misjonalliansen blir også regnet blant disse) bevisste på sitt diakonale/sosiale ansvar. Det blir spennende å se det selv.

Ellers er det jo en ufattelig morsom gjeng å være på tur med. Det er mange morsomheter og festlige episoder, en del av de knyttet til språkutfordringer, andre knyttet til at det er noen merkelig folk som er på tur.

Vi klarte også å rote oss inn på en karaokebar en kveld, og der var det veldig varierende kvalitet. Det er vanskelig å vite om en skal le eller gråte når noen som absolutt ikke kan synge likevel gir på av full hals, og det er så falskt og stygt at en får frysninger på ryggen.

God stemning.

(Nye bilder finnes i bildesettet på Flickr.)

Dette innlegget ble postet 19. mars 2008 kl. 2:59 og er kategorisert under Livet. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar