ECPN, Portugal, del 2

Jeg må kanskje fortelle noe mer om hva ECPN er. Bak forkortelsen skjuler det seg European Church Planting Network, og har, som navnet tilsier, et mål om å se flere kirker plantet i Europa. Det er et læringsfellesskap med 15 (?) team fra ulike menigheter og organisasjoner i Europa.

Medlemmene i fellesskapene er veldig forskjellige, det er alt fra lokale menigheter til rene misjonsorganisasjoner, til indremisjonsforbund til Jesus Freaks International (som er umulig å plassere i noen bås eller kategori).

Læringsprosessen er målrettet og utrolig intens. Noe gis som ren undervisning eller foredrag, mye jobbes frem i grupper og deling av erfaringer og tanker, men mest av alt handler det om at de ulike teamene finner frem til sin egen plan og vei for å implementere det en lærer om menighetsplanting.

Runar Landro, som er tilsyn for menigheten vår og medlem av teamet som deltar på ECPN, hadde en veldig på kornet observasjon av hvordan ThomasR, Kent og jeg jobber sammen når vi skal finne ut noe. I følge ham følger gruppesamlingene våre følgende mønster:

Vi setter oss ned et behagelig sted, og til og begynne med er det ingen som sier noe — alle bare sitter og tenker eller ser ut i lufta. Noen begynner kanskje å kaste opp noen ting eller ymte frampå med noe, eller vi blir bare sittende og fleipe og snakke om helt andre ting. Etter et kvarter skjærer Thomas gjennom og proklamerer at «nå MÅ vi få gjort noe.» Så begynner ting litt sakte å komme i gang, og etter ti minutter kobler jeg brått inn og utbryter: «Hæ? Hva er det vi snakker om?»

Det er en ganske treffende beskrivelse av hvordan det ofte fungerer.

Vi fant også ut at vi jobber utrolig effektivt når vi faktisk jobber, men at det er lange perioder før og etter de intensive periodene der vi ikke får gjort noe som helst fornuftig. (Selv om jeg nok vil argumentere for at det meste av jobben foregår i nettopp de periodene der vi sitter og tenker eller tilsynelatende ikke jobber. For min del handler det meste om prosesser som foregår inne i mitt eget hode.)

Jeg klarte også å glemme igjen passet mitt på hotellet i Vilamoura, noe jeg ikke oppdaget før vi var kommet til Lisboa etter en tre timers kjøretur. Teoretisk sett skal en jo kunne reise passfritt mellom land som er omfattet av Schengen-avtalen, og etter litt undersøkelser med politi i Norge og reiseforsikringsselskap fant vi ut at det sannsynligvis ville gå an å komme seg hjem uten pass (det viser seg at det er opp til flyselskapet å forsikre seg om at du er den du gir deg ut for å være, og at du hører hjemme i det landet du sier du hører hjemme i).

Så vi reiste ut til flyplassen, og jeg smilte fint og spurte om jeg allernådigst kunne få slippe hjem uten pass. Og etter å ha konferert med sin overordnede som tok noen telefoner mens hun så nøye på meg gikk det greit. Passet mitt ble med folkene fra IMI-kirken hjem.

Jeg har også fått truffet mange festlige folk, og mange utrolig gode folk. Jeg traff igjen Eric og Todd, to amerikanere som sammen med en gjeng har plantet menighet i Amsterdam. De var 35 stykker som reiste over fra USA til Amsterdam for å studere og plante menighet. Etter hvert har de overlatt mer og mer til lokale, og nå har de fleste av de har reist tilbake til USA er fullførte studier mens åtte stykker er igjen.

Meget interessant. Jeg kunne tenkt meg å reise ned og besøkt de en gang. Det virker meget spennende å kunne kombinere studier og menighetsplanting i Europa.

Se også flere bilder fra turen på Flickr.