Min første skoledag på Luni

Armert med alt det viktigste på lista til Ina møter jeg opp på Bryne stasjon tidlig tirsdag morgen, spisende på en brødskive. Skoleungdommen starter dagen utrolig tidlig, og jeg registrerer at jeg ikke er alene om å se ut som at jeg skulle ønsket å avvente under dyna noen timer til.

Ina er uforskammet våken og frisk, men ikke like irriterende glad som A-mennesker pleier å være. Jeg antar at hun holder tilbake, høflige som hun er. Vi går av på Ganddal og begir oss opp den forhatte «Luni-bakken», bakken fra togstasjonen opp til skolen som enkelte av elevene hater i den grad at de heller reiser med buss via Sandnes for å slippe å gå opp den. Jeg må si at ryktet om dens uoverstigelighet er betydelig overdrevet, selv om jeg må innrømme at jeg ser potensialet for en viss hating når en har gått opp den samme bakken i tre år.

På skolen viser det seg raskt mange kjente fjes i rask rekkefølge. Det er tydeligvis utrolig mange kjentfolk som går på Lundehaugen, eller «Luni», som er klengenavnet elevene selv ofte bruker. Jeg kommer ikke vanligvis på hvor folk går på skole, men mange av de går tydeligvis her. Jeg får også øye på mange av de gruppene Ingvild referer til. Imaget skuffer ikke.

Første time er musikkorientering. Ina har sørget for å booke meg inn på de dagene med med interessante fag, og musikkorientering er høyt oppe på den lista for min del. Det viser seg heller ikke å skuffe. En utrolig hyggelig lærer som heter Terje er lærer i faget, og i følge Ina er han meget populær. Det er lett å forstå der han både spøker og mildt irettesetter elever med stor omsorg. På dette tidspunktet kommer også Harald inn i klasserommet, og ser ut som et gigantisk spørsmåltegn før han hvisker hva i all verden jeg gjør her. Jeg prøver å ignorere ham.

Terje og Åge (lærer nummer to) setter på et stykke og ber oss lytte og notere. Jeg er litt usikker på hva jeg skal lytte etter, men det klassiske stykket som spilles er fantastisk. Det høres ut som en fortelling, og jeg kan levende se for meg en historie utspille seg for mitt indre øye — jeg er brått ute i skogen en lys sommerdag, og solstrålene skinner ned mellom trærne. Det ligner på mange måter filmmusikk, bare omvendt. Når stykket er ferdig spør Terje hva folk la merke til, og det kommer opp en mengde ting jeg ikke forstår ikke forstår så veldig mye av, modale skalaer eller noe, engelske horn, synkoperte rytmer og jeg vet ikke hva. Denne delen går litt over hodet på meg, men jeg prøver å suge til meg den informasjonen jeg kan.

Så følger en jazz/swing-låt med storband, som er konge. På forespørsel fra Terje utlegger noen av elevene om hva et storband er sammensatt av (veldig mange instrumenter), om «walking base», som visstnok vil si at bassen (i dette tilfellet en kontrabass) spiller på hvert fjerdendelsslag, om improvisasjon over akkordsystemer og mange andre ting jeg til en viss grad får tak på. Men det er utrolig interessant. Og etter dette har det plutselig gått to skoletimer. Det gikk fort.

Neste økt er kor. Som i, et sprell levende flerstemt kor. Hele andre og tredje klasse, faktisk. Siden jeg er baryton passer jeg ikke helt inn verken hos bassene eller tenorene, men jeg velger meg en plass blant tenorene, og finner ut at det faktisk er 2. tenor-stemme på stykket de synger. Det er perfekt. Vi begynner med en rekke oppvarmingsøvelser, som blant annet inneholder (for meg) ganske avanserte akkorder der dirigenten dirigerer ulike stemmer opp og ned for å skape harmonier og disharmonier. Det er fascinerende å høre så mange stemmer synge sammen og i harmoni. Det er utrolig sjelden.

Etter hvert som kortimen skrider fram går det opp for meg at jeg faktisk liker utrolig godt å synge, og at det er utrolig kjekt å synge sammen med andre som kan synge. Det er nesten slik at jeg har får lyst til å begynne å synge i kor igjen. Vi synger en italiensk sang (opera?) som er enormt dramatisk, fra veldig sterkt og pompøst til helt svak hvisken. Det hele er veldig fascinerende og inspirerende.

Etter lønsj har vi nyere historie, og Ina og jeg jobber på en slektsoppgave hun skriver på. Jeg får i oppdrag å fikse opp teksten, noe jeg tar fatt på med glede, mens Ina instruerer og forer meg med fakta og sitater fra intervju med besteforeldrene sine. Vi er dream team — Ina misliker selve skrivedelen, men har gjort mye research, jeg kan ikke fordra research, men synes det er konge å formulere ting skriftlig. Vi får gjort mye på de knappe to timene vi holder på.

Det var en veldig god skoledag. Den var over på et blunk. Spesielt spennende var musikkfagene, som jeg ikke har noen erfaring med fra før av.

I morgen står blant annet «hørelære» på planen. Etter det jeg har hørt om hørelære — og det er mye — skal en sitte og lytte til musikk og skrive ned på noter hva som spilles. Det høres jo helt vanvittig ut. Kan bli interessant.