Det illustrerer også et av poengene hans; etter et visst punkt henger livskvaliteten i stor grad sammen med hvordan er har det sammenlignet med de rundt seg. Når et land som Norge har en velstandsøkning som spres utover alle samfunnslag får alle det bedre, men sammenlignet med alle de andre får ingen det bedre. Livskvaliteten baserer seg altså på relativ velstand, ikke på faktisk velstand.

Altså: Etter at basisbehovene er dekket er det bare hvordan jeg ligger i forhold til de andre som gjør at livskvaliteten min blir bedre. Jeg føler meg bedre hvis jeg har fire flatskjermer og naboen bare tre, eller hvis jeg har to biler og naboen én. Men denne økningen i livskvalitet er så marginal at den utgjør så lite sammenlignet med en familie som går fra ekstrem fattigdom til å ha basisbehovene dekket — eller fra fattigdom til middelklasse.

Derfor kan en etter nevnte tall ikke måle noe utslag på at folk i et land får det bedre ved at gjennomsnittsinntekten i det gitte landet øker (her er nok kanskje premissen du er ute etter, Jon Arne, og som var litt uklar tidligere).

Det betyr 3 000,- til 4 000,- i måneden. For de fleste er kun husleia høyere enn det.

Det må ligge noen premisser bak dette tallet, eller at tallet sier noe annet, for det blir for utrolig til at det er sant.

Eehh.. mangler det ikke en 0? Er vel ganske kipt å leve med en årsinntekt på 50 000 kroner.

Skrue er rik, men er han lykkelig? Forfatteren kunne like gjerne bruke Skrues liv og levnet som Storeulv og de 3 små griser :)

Mvh
Anders S.