Om hvor mye en skal beholde for seg selv

Det er pr. nå kommet inn 192 millioner kroner til årets tv-aksjon. Det er visst 40,53 kroner pr innbygger.

Hvis jeg forstår denne SSB-statistikken riktig er gjennomsnittsinntekten i Norge for personer over 17 år 293 600,-.

40,53 kroner er altså 0,13 ‰ (promille), eller 0,013 %, av årsinntekten. Selv om en justerer for at halvparten ikke var hjemme, og for at barn er medregnet i gjennomsnittstallet, blir det likevel latterlig lite. Optimistisk sett bikker det kanskje 0,02 %. Jeg nevnte tidligere at det mest normale å gi der jeg gikk med bøsse var 200,-. Dette utgjør 0,6 ‰ (0,06 %).

Nå vet jeg at folk gir til mange andre ting, og jeg finner ikke noen relevante statistikker på samlede gaver til veldedige organisasjoner og lignende, men det aner meg at resultatet vil være forholdsvis nedslående. De fleste av diskusjonene har snudd spørsmålet helt på hodet.

Forrige regjering hadde et uttalt mål om å gi 1 prosent av statbudsjettet til bistand i ulike former (jada, jeg kjenner til hele diskusjonen om hvorvidt dette er effektivt og hvilke måter som er mest effektive og selveierskap og alt det der — selvsagt må bistand gjøres på en måte som er holdbar over tid og som gjør mottakeren på alvor, fiskestang i stedet for fisk osv.). Og noen synes at det var altfor mye, andre synes det var drøyt, men rimelig.

Skal jeg si hva jeg synes? 1 PROSENT ER EN VITS! Skal vi virkelig BEHOLDE 99 % for oss selv?

Ingebrigt Steen Jensen, en reklamemann med eksistensielle anlegg, har skrevet noe om dette som jeg har sitert tidligere, og jeg tar med et utdrag av utdraget:

Vårt [Norges] største problem er at vi er overmette. Vi er den feteste gutten i klassen, og rundt oss sitter det skinnmagre klassekamerater av alle hudfarger. Hvert år får den stappmette gutten plassert en ny, gedigen kake foran seg, bakt av to hundre eller tre hundre tusen millioner kroner i budsjettoverskudd. Og gutten er ikke bare fet og mett, han er så propp full av mat at han ikke kan spise en bit til, da sprekker han, eller overopphetes, som det heter i departementet.

Så hva gjør han? Gjør han det ethvert tenkende menneske ville gjort? Deler han kaken med de andre?

Neida. Han skjærer et lite stykke, et ørlite et, 0,72 % av kaka skjærer han ut og deler. Da blir noen veldig sinte, de synes det er hjerteløst og at han burde gitt bort mer – 0, 83%, for eksempel. 0,72 % er hjerteløst, men 0,83 ville vært aldeles strålende.

Dette er Norge. Så stappa mett at vi ikke kan få i oss en bit til uten å overopphetes, men likevel ute av stand til å dele med andre. I stedet har vi funnet en genial løsning: Vi fryser ned kaka, en ny kake hvert år, så vi kan spise dem alle sammen når vi blir gamle.

På én av husene på ruta til EirikHH var det montert et skilt med innskriften: «Ingen tiggere på denne dør.» (Med tydelig henvisning til bøssebærere o.l.) Nå vet jo ikke jeg hvorvidt de gir penger vi andre veier eller ikke, det kan selvsagt tenkes (selv om mennesker som er rause med pengene sine erfaringsmessig sjelden henger opp slike skilter).

Jeg klarer bare ikke å forstå hva det er som får noen til å bestemme seg for at: «Nei, jeg ønsker å beholder ALLE pengene mine for meg selv. Jeg vil ikke dele med noen Om de bare får med seg et ørlite glimt av det som skjer utenfor den bittelille sfæren som er livet deres ser de jo at det er utrolig mange mennesker som har enorme behov som de har mulighet til å dekke, men de velger altså å beholde alt selv. Hva i all verden?

(Og hvis de er øvre middelklasse og vet at den riktige tingen å gjøre er å gi en slant her og der til ulike veldedige formål beholder de kanskje bare 99% selv i stedet for 100%. Way to go.)

For å ta det fra en helt annen vinkel: Om en så bare er i tvil om at det kanskje, muligens finnes en Gud, hvordan kan en våge å beholde alt selv når det finnes mennesker uten mat som vi kan mette, tørste som vi kan gi drikke, uten klær som vi kan kle, syke som vi kan gjøre friske, i fengsel som vi kan besøke.

Jesus har sagt at han skal komme igjen, og da skal han på en eller annen måte lønne oss etter hva vi har gjort, og noen må gå til evig straff og noen til evig liv. Om en i det hele tatt er ørlite i tvil om Gud finnes ville jeg muligens gitt sultne mat, tørste drikke, nakne klær og syke hjelp — bare for sikkerhets skyld. For seriøst, å komme framfor en levende Gud med vitnesbyrdet «Jeg har brukt 99% på meg selv!» er ikke under noen omstendighet en fristende tanke.

Om en tror at Gud finnes kan jeg ikke fatte at en kan våge å la være. Da må en jo om ikke annet være en komplett idiot. Og spørsmålet er ikke: Hvor mye kan jeg gi? Men: Hvor mye har jeg tenkt å beholde selv? En dag skal regnskapet gjøres opp.

Dette innlegget ble postet 23. oktober 2008 kl. 0:30 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Astri sier:

    Vilt sinte!!!

    Eg syns det æ godt, eg! :)
    Eg æ fillen enige m deg óg!

Legg til en kommentar