Arkiv for november, 2008

Hellig Ånd-weekend med G1

Hellig Ånd-weekend med G1

Here is how it happens. We find something we want to do, if we are lucky, or something we need to do, if we are like most people. We use it as a way to obtain food, shelter, clothing, mates, comfort, a first folio of Shakespeare, model airplanes, American Girl dolls, a handful of rice, sex, solitude, a trip to Venice, Nikes, drinking water, plastic surgery, child care, dogs, medicine, education, cars, spiritual solace — whatever we think we need. To do this, we enact the role we call “me,” trying to brand ourselves as a person who can and should obtain these things.

In the process, we place the people in our lives into compartments and define how they should behave to our advantage. Because we cannot force them to follow our desires, we deal with projections of them created in our minds. But they will be contrary and have wills of their own. Eventually new projections of us are dealing with new projections of them. Sometimes versions of ourselves disagree. We succumb to temptation — but, oh, father, what else was I gonna do? I feel like hell. I repent. I’ll do it again.

Rogert Ebert anmelder “Synecdoche, NY” (via) (0)

Some books are to be tasted, others to be swallowed, and some few to be chewed and digested.

Francis Bacon (via) (0)

New sign in my office: «How do you want your answer? (Choose two) Immediate. Accurate. Brief.»

Remiel (via) (0)

Svenska kyrkans bønnereklame

(via)

FILMER: (0)


1/65 løgner
3/6Body of Lies
5/6Blood Diamond
6/6Etter bryllupet

FILMER: (0)


6/6Notes on a Scandal

Bykonferansen 2008

Jeg har i dag vært på Bykonferansen 2008, en konferanse i regi av Time kommune med fokus på byutvikling — hvordan vi strategisk kan utvikle Bryne til å være en slik by vi ønsker det skal være, i stedet for at det bare skjer uten noen plan og retning (eller ikke i det hele tatt).

Da jeg kom ned til Mølla sto de fancy SUVene utenfor, og innenfor var de fleste kledd i dress og slips og var i førti- og femtiårene. Jeg, en ungkalv, med min hettegenser og slappe ryggsekk kjente litt på at jeg ikke helt passet inn, men prøvde å si til meg selv at «det er det indre som teller». Yeah, right. Image is everything i dette selskapet. Men hva kan en gjøre? En kan trøste seg med at vår tid kommer og at vår generasjon en dag skal styre landet (hvis vi kan legge fra oss skjeen og slutte å være en dessertgenerasjon).

Fylkesordfører Tom Tvedt innleder med et foredrag om Brynes plass i den langsiktige regionale utviklingen, kanskje ikke en tittel som drar skinnet av pølsa, men innholdet og framføringen til Tvedt er faktisk krystallklar og til tider knivskarp: Hvis stor-Jæren skal ha noen framtid må vi ta vare på landbruksjorda (og ikke bygge hus på alt som finnes av dyrket mark), og vi satse kollektivt. Jeg innser at ikke innholdet kanskje heller høres så vilt spennende ut, men det er faktisk det, og jeg skal prøve på sikt å finne måter å kommunisere dette på som gir mening.

Lederen for Brynes Vel presenterer et meget interessant prosjekt: En bro over Frøylandsvannet. De vil bygge en bro mellom Klepp stasjon og Njåskogen, altså tvers over vannet på midten der Frøylandsvannet er smalest. Og det er en bro som skal gli inn i omgivelsene, og se mer ut som en gren eller et tre som ligger over vannet enn en tradisjonell bro. Han viser (manipulerte) bilder. Det hele ser meget imponerende og spennende ut.

Andre temaer av interesse: Bruk av lys i byrommet. Arkitektur og kunst i det offentlige rom. Næring og kultur, kultur som næring. Jan Zahl, forfatter av Bryne — portrett av en by om hvor Bryne kommer fra og hvor den går.

Jeg begynner å få litt tro på lokalpolitikk og lokalt næringsliv.

FILM: Gone Baby Gone

Gone Baby Gone er ikke en film du ser hvis du vil ha litt lett underholdning en lørdagskveld. Det er en film som stiller dype og vonde moralske spørsmål som sannelig ikke er lette å svare på.

En liten jente forsvinner mystisk fra hjemmet sitt, og parallelt med politiets etterforsking blir to unge privatetterforskerke engasjert for å grave litt i miljøene der folk gjerne ikke er så interesserte i å snakke med politiet.

Casey Affleck, som spilte (den feige) Robert Ford i The Assassination of Jesse James, har hovedrollen i denne filmen, og hendelse for en skuespiller han er. Jeg er meget imponert, både av rolletolkningen hans av Robert Ford og rolletolkningen i denne filmen. Han klarer å gjøre «den unge mannen som har vokst opp i nabolaget og kjenner gatespråket» til noe mer enn den klisjéen det fort kunne blitt. Jeg tipper vi kommer til å se mer av ham i store filmer framover.

Det er Ben Affleck som har regissert Gone Baby Gone, og før du avskriver den av denne grunn vil jeg minne om at Ben Affleck slo gjennom med Good Will Hunting, en kremfilm av de sjeldne, som han skrev og regisserte sammen med Matt Damon. (Vi kan vel kanskje si at Ben Affleck er bedre bak kameraet enn foran.)

Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane, som også har skrevet den fantastiske Mystic River. Hvis du har sett den aner du noe av stemningen og historien i denne filmen: Vond, men viktig.

dune

dune

Foto: SARAH LEE

If you tell me Christian commitment is a kind of thing that has happened to you once and for all like some kind of spiritual plastic surgery, I say go to, go to, you’re either pulling the wool over your own eyes or trying to pull it over mine.

Every morning you should wake up in your bed and ask yourself: “Can I believe it all again today?” No, better still, don’t ask it ’till after you’ve read The New York Times, ’till after you’ve studied that daily record of the worlds brokenness and corruption, which should always stand side by side with your Bible. Then ask yourself if you can believe in the Gospel of Jesus Christ again for that particular day.

If your answer’s always Yes, then you probably don’t know what believing means. At least five times out of ten the answer should be No, because the No is as important as the Yes, maybe more so. The No is what proves you’re human in case you should ever doubt it. And then if some morning the answer happens to be really Yes, it should be a Yes that’s choked with confession and tears and … great laughter.

Frederick Buechner, The Return of Ansel Gibbs (1)