DANSEFORESTILLING: Carte Blanche

To dansere, moderneVi er på vei til danseforestilling med Carte Blanche, visstnok Norges dyktigste gruppe innenfor dansesjangeren som kalles moderne. Dette er sjangeren som parodieres i ICAs fantastiske I ♥ Eco-reklamer (se forresten Asbjørns fantastiske versjon), og som Marita har karakterisert som «rulling på gulvet».

Det er Marlén, Brit-Silje og Sunniva Grandis, og jeg som er på tur. Jeg og de beste danserne vi har, altså. Marlén forklarer meg de ulike sjangrene innenfor dans for tida. (Det er tre hovedtyper: Klassisk, det de fleste av oss kjenner som ballett; moderne, som er det vi skal på nå; og jazz, som er «alt det andre». Innenfor her er det også en gjeng med undersjangre som jeg ikke forstår meg helt på og ikke er i stand til å gjengi.)

Vi kommer inn i salen i Sandnes Kulturhus. På scenen, som er diger, står det noen store rekvisitter litt her og der — ellers er scenen helt naken.

Det er summing i salen. Jeg ser rundt meg. En del av de som er her er åpenbart danseelever som må skrive referater og analyser av dette — de er utstyrt med penn og papir og et halvt kjedsomt blikk. Bak oss sitter noen kvinner i 50-årene med årvåkne blikk — de representer nok kultureliten. Ellers er det mye unge som er her, ganske mange av de sikkert skoleungdom som er her fordi de mer eller mindre har lyst.

Som på et magisk signal blir det helt stille i salen — jeg vet ikke nøyaktig hva dette hemmelige signalet besto i. Inn på scenen kommer en ung mann tuslende med hendene i lommene. Han er barbeint og har på seg lyse, ledige klær.

Han begynner å beskrive en danseseanse: «Først fører jeg hendene opp foran ansiktet i raske bevegelser, før jeg vender meg sideveis og gjør et hardt tramp med den venstre foten. Jeg strekker meg så langt bak jeg klarer, og tar en lang steg framover. Så vender jeg, strekker meg på skrå oppover og bred beinstilling, og hopper bakover med jeg strekker armene ut. Så beveger jeg meg i en sirkel, først sakte, og så raskere og rasker i en slags crescendo som etter hvert går over i en decrescendo.» Og så videre og så videre. Det er veldig spesielt.

Han forklarer en lang stund, på grensen til famlende, med hendene i lommene. Så, når han er ferdig, gjør han alle bevegelsene han har forklart i monologen sin, til punkt og prikke. Alt dette skjer uten musikk eller noen form for ekstra effekter.

Så går han av scenen.

Derfra går det slag i slag. Fra den ekstremt minimalistiske starten bygger temaet seg opp gradvis der den første sekvensen som ble danset alene blir tatt opp igjen i ulike former kombinert med stadig nye elementer.

Nivået på utførelsen er helt utrolig. Selv jeg, en ikke-danser, kan se at dette rent teknisk er særdeles dyktig utført. De har en kroppskontroll av en annen verden. På ett punkt står en kar rett og og ned og løfter/sparker foten oppover til den er parallellt med hodet og nærmest hviler på skuldene. Jeg kødder ikke. Det er helt sinnsykt.

Etter hvert blir det mer og mer absurd, og mer og mer drømme- og eventyraktig. De kommer på dyrekostymer, og mye av dansen etterligner ulike dyrebevegelser og -fakter på en meget overbevisende måte (spesielt fascinerende er to stykker som sitter og gjør en perfekt imitasjon av rastløsheten og årvåkenheten til ekorn og lignende dyr).

I siste scene driver to stykker som representerer mennesker og koker noe greier i det som kan minne om en gryte, og etter hvert velter det ut røyk av grytene i enorme mengder — sånn type røyk som synker til gulvet og flyter utover. Dyrene beveger seg rundt på scenen; en sol, representert ved en gigantisk lampe med sikkert 50 lyspærer, blir flyttet rundt på scenen ved flere anledninger; det blir mer og mer røyk, villere og villere dansing — til det hele ender i et gigantisk crescendo av lyd, lys, røyk og dyriske bevegelser.

Veldig spesielt, og, med hånden på hjertet, en veldig god opplevelse.

Dette innlegget ble postet 6. november 2008 kl. 19:52 og er kategorisert under Kultur. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

2 KOMMENTARER

  1. Jon Arne sier:

    Digger Carte Blanche!

    Alltid like rart å være i Sandnes Kulturhus på de konsertene. Alle er så frikete og unormale, slik at til slutt er det bare jeg som en normal og dermed den rare og annerledes. Veldig rar følelse!

  2. Marlén sier:

    Veldigt godt skreve, Bjørnar! Og eg må sei at dette va tidenes beste danseforestilling! :D

Legg til en kommentar