Mankind Is No Island

(via)

Postet 28. januar 2009 i Ukategorisert | 1 kommentar »

Tidlige år #1: «Trehjulsykler og knivbruk»

Les også andre del i denne serien.

Et av de første minnene jeg har er av Ingelin og meg på trehjulsyklene våre. Vi kjørte rundt overalt og hele dagene på trehjulsyklene våre — av og til på sittende setet, men for det meste sittende på lasteplanet bakpå. I ettertid ser jeg at det antakelig fordi vi fikk større kraft i frasparket på grunn av den større avstanden til pedalene, men på den tiden tror jeg nok det var mer gjennom prøving og feiling vi fant ut dette.

En dag i treårsalderen fant vi ut at vi skulle ta en tur til Varhaug for å besøke besteforeldrene til Ingelin, for hun «hadde vært der mange ganger og visste godt veien.» Vi kom oss gjennom Bryne sentrum, og var i godt driv langs riksvei 44 i sørgående retning før leteaksjonen fant oss.

Vi hadde store arealer å boltre oss på. Jeg vokste opp rett ved siden av fabrikken Aarbakke på Rosseland, og en konstant kilde til frykt var «surasen på trucken» — som navnet antyder en sur mann som kjørte rundt på truck og jaget oss bort da vi lekte på fabrikkområdet. Hele gata mislikte denne stakkaren, som antakelig bare var redd for at noen unger skulle bli knust under de flere tonn tunge jernrørene som lå lagret usikret rundt omkring i påvente av å bli dreiet til oljerør for bruk i Nordsjøen. Vi verken visste eller forsto dette den gang, og vi næret derfor en intens motvilje mot denne elendige sinte karen som alltid skulle ødelegge all moroa vår.

Men et virkelig hatobjekt var brenneslen, denne «flerårige, opptil 1,5 m høye planten med krypende jordstengel og ugreina stengler». Det var brennesler overalt. I enhver busk en krøp i dukket det opp brennesler som laget røde, sviende prikker langs sin vei oppover huden. Stian, kameraten min, hadde til og med en hel brennesleskog utenfor huset sitt. Det var en gedigen eng bestående av brennesler så langt øyet kunne se.

Vi hatet denne brennesleskogen så intenst og inderlig som bare små gutter kan, og hvert år gikk vi til krig mot Brennesleskogen armert med lange pinner, kledd i vår vanlige sommerdrakt: Kortbukser, bar overkropp og ingen sko. Problemet var bare at så snart vi begynte å hogge løs med all vår kraft begynte brenneslene å fly, og hvor ellers skulle de lande enn på våre sarte, fem år gamle kropper? Brennesleskogen vs. Rosselandsbanden: 1-0.

En traumatisk brennesleopplevelse som bokstavelig talt har brent seg fast i minnet skjedde i hagen til Kristian Nilsen. Kristian hadde en far som kjørte rally (!), og han hadde alltid en gjeng med biler stående som han plukket nye deler fra etter hvert som han bulket dem eller kjørte dem i stykker. Vi fikk i oppdrag å vaske bobla som sto bak garasjen, og vi tok fatt på denne oppgaven som om det sto om livet. Denne bobla skulle bli renere enn den hadde vært da den kom ut fra fabrikken. Vi vasket overalt hvor vi kunne komme til, og jeg fikk i oppdrag å ta panseret, frontruta og opp på taket. Vi hadde fortsatt på oss kortbukse, bar overkropp og ingen sko. Det var brennesler på alle kanter av bilen (de var, som tidligere nevnt, overalt), og vi passet derfor veldig godt på hvor vi gikk. Men en bil full av såpe er glatt, og på et tidspunkt, mens jeg vasket oppå bilen, ble friksjonen lik null, jeg glapp festet, og seilte i en perfekt bue nedover frontruta, brukte panseret som stupebrett, og foretok et høyst ufrivillig svalestup rett ut i — en skog av brennesler. (Hat. Et glødende, intenst hat mot brenneslene. Og smerte. Aloe Vera over hele kroppen i flere dager.)

Men livet var sjelden fylt av hat. Jeg vokste opp i et trygt hjem med to foreldre som var glade i meg, og som ikke var redde for å vise det. Benedicte og jeg var et par år hos en dagmamma noen dager i uka, men ellers var mor hjemme med oss. Vi nøt stor frihet under stort ansvar.

Far hadde tro på at unge gutter (og jenter, hvis de ville) både kunne og burde lære seg å håndtere skarpe gjenstander, og jeg gikk derfor rundt med kniv i beltet store deler oppveksten. Etter hvert som vi lærte å mestre dette fikk vi avansere til større ting, og det var en ikke så rent lite stolt seksåring som gikk opp i Ungdomsskogen for å bygge hytte, utstyrt med nyslipt øks og sag forsynt av far Tollaksen. (Det skal sies at denne læringen innebar betydelige mengder kutt og sår — i tillegg til kniv i beltet hadde jeg også kuttskader ulike steder på kroppen store deler av oppveksten. Men det gjorde ikke så mye. Vi lærte etter hvert hva en bør gjøre og ikke bør gjøre.)

Det var en herlig tid. Vi spilte fotball på løkka når sommerkveldene var lange, hadde rennebilløp i gata, akte i Eivindsholbakken så snart snøfnuggene dalte, sto på skøyter på Tjødna når isen fikk ligge i fred lenge nok, og tilbrakte i det store og hele ufattelige mengder tid ute i naturen, både på egen hånd og sammen med familien. I mange år var vi på søndagstur i skog og mark hver eneste søndag fra april til oktober. Min far er en gammel ringrev i friluftssammenheng, og ble av noen andre fedre vi ofte var på tur med kalt Villmarkens Sønn, noe som fikk meg til å (1) trekke slutningen at «hvis min far er Villmarkens Sønn må jeg være Villmarkens Sønnesønn» og (2) oppføre meg deretter.

Et absolutt høydepunkt var den dagen kameraten min og jeg bygget en fullverdig hytte i skogen uten en eneste planke eller spiker — kun med tau og naturlige byggematerialer. Et absolutt lavpunkt var at vi i prosessen lot oss friste til å sage ned et nydelig grantre (som var perfekt til å bruke som dekke på veggene til hytta), noe jeg hadde dårlig samvittighet for i flere uker, for noen eide jo det treet, og vi hadde stjålet det!

Og dette innleder neste kapittel, som blant annet handler om at Bjørnar Tollaksen var en meget ordentlig liten gutt som fikk dårlig samvittighet så snart det kunne tenkes at det vi holdt på med ikke var lov. Han var en plaget sjel, den gutten.

Postet 27. januar 2009 i Livet | 15 kommentarer »

N.T. Wright om bokstavelig og metaforisk bibellesing

N.T. Wright skriver glimrende om hvorvidt Bibelen skal leses bokstavelig (literally) eller metaforisk (metaphorically):

But when [the word "literally"] is used in relation to the Bible, it raises echoes of one controvery in particular: the interpretation of the creation story in Genesis. Nobody in America will need reminding of the polarized debates between those who instisted, and still insists, on a literal seven-day creation, and those who insisted, and still instist, on a rereading of Genesis 1 in the light of evolutionary science. The debate that has been conducted on in terms of «creation versus evolution» has gotten caught up with all kinds of other debates (in American culture in particular), and this has provided a singularly unhelpful backdrop to the would-be serious discussions of other parts of the Bible.

In fact, every Bible reader I’ve ever met, from whatever background or culture, has known instinctively that at least some parts of the Bible are meant literally and other parts are meant metaphorically. When the Old Testament declares that the Babylonians captured Jerusalem and burned it down, it means, quite literally, that they captured Jerusalem and burned it down. When Paul says that he was shipwrecked three times, he means that he was shipwrecked three times. On the other hand, when he says that a thief will come in the night, so that the pregnant woman will go into labor, so that you mustn’t fall asleep or get drunk, but must stay awake and put on your armor (1 Thessalonians 5:1-8), it would take a particular inept reader not to recognize one of his most spectacular mixed metaphors. [...]

Other obvious examples include the parables of Jesus. I’ve never yet met a reader who was under the impression that the story of the prodigal son had actually happened, so that if you visited enough family farms around Palestine you would eventually run into the old father and his two sons (always supposing they’d made up their quarrel). Virtually all reader negotiate this point without even thinking about it. Jesus himself sometimes emphasized it (not that his hearers were likely to be mistaken on the matter) by pointing out «literal» meanings («Go,» he said, «and do likewise» [Luke 10.37]). Sometimes the gospel writers do the same, as when Mark said that the priests realized that a particular parable was aimed at them (12:12).

But this doesn’t mean that the only «truth» in the parables is the point at which they can be, so to speak, cashed out. The parables are «true» at several quite different levels, and to recognize this is not a way of saying, «The only real ‘truths’ that matter are the ‘spiritual’ meanings, the things that didn’t ‘happen’ as events in the real world.» Truth (thank God) is more complicated than that, because God’s world is more complicated—more interesting, in fact—than that.

– Simply Christian, s. 192-193 (uthevelsen er min)

Postet 20. januar 2009 i Bibelen, Sitater | 1 kommentar »

Livet — et eventyr!

Jeg har både sett og skrevet om denne filmen før, men det er ingen skam å se gode filmer en har sett før om igjen. Tvert imot. Into the Wild er en av de filmene som virkelig griper meg og gjør noe med meg.

Filmen forteller den sanne historien om Christopher McCandless som 22 år gammel brenner alle broer til sitt tidligere liv (og i særdeleshet sine foreldre) og gir seg ut på en pengeløs, identitetsløs og fri tilværelse på reise gjennom USA.

Han har en sterk dragning mot alt som har med naturen å gjøre, har i mange år lest seg opp på forfattere som Tolstoj og Thoreou, er sterkt kritisk til hvordan samfunnet fungerer, og ønsker egentlig bare å finne friheten og lykken uten å bli grepet av livet slik det vanligvis fortoner seg.

Det er en helt nydelig reise gjennom natur og byer. Han haiker med hippier, sniker seg om bord i godstog, padler elver og går uhorvelige avstander til fots — alt sammen mens han tar strøjobber langs veien og møter en rekke fascinerende mennesker. Etter hvert setter han øynene på den største utmarken av de alle: Alaska.

Christophers historie spiller på noen dype strenger hos meg som veldig sterkt ønsker å unngå A4-livet og i stedet reise ut på Det Store Eventyret. Ikke bare som en utopisk drøm, men på ordentlig. Det frister utrolig å reise av gårde uten VISA-kortet i lommen, mobilen på øret og det norske statsborgerskapet som sørger for deg hvor enn du går. Og når jeg sier reise av gårde mener jeg både i metaforisk og i bokstavelig forstand.

Into the Wild står for meg et kall til å avvise alle tingene som blir tatt for gitt og tatt til følge uten å stilles spørsmålstegn ved, en avvisning av etableringen som normaltilstand, et trompetrop som varsler at det finnes noe annet. Det finnes en annen måte å leve på. En må faktisk ikke akseptere tingenes tilstand og de gjeldende normene.

Det er herlig befriende, og jeg kjenner at jeg blir oppglødd og oppmuntret av å bli fortalt på ny, fra en annen kant, at noe annet er mulig. At livet er et eventyr!

(Jeg antar at dette innlegget inngår i serien 2009 — refleksjonens år.)

Postet 19. januar 2009 i Film, Livet | 4 kommentarer »

Bading i Klepphallen

Eirik Eik, klar for Den engelske kanal

EirikE, Joakim, Tore, Ørjan og jeg var på familiebading i Klepphallen i dag.

Selv med så mange som det var stappet inn i det bassenget ble vi likevel raskt de mest barnslige til stede da vi fikk fatt i en av disse store pølsene som flyter på vannet. Da startet en evig lang slosskamp for å få kontroll over pølsa og holde de andre på avstand og i størst mulig grad under vann.

Det ble eksperimentert med mange ulike bruksområder en slik flytepølse kan ha. Ørjan demonstrerte blant annet at den kan brukes som skateboard i det han tok sats fra kanten og plantet begge beina på denne pølsa — som beveger seg mer eller mindre fritt i alle de tre dimensjonene — for å se hvor langt han kan stå. (Ca. en halv meter.)

For å få litt trening svømte vi 20 lengder, som utgjør 500 meter. Jeg må innrømmer at jeg ble kraftig sliten av disse fem hundre metrene. Jeg synes å huske at denne distansen gikk helt fint i mine yngre dager, men det er mulig det er nostalgien som griper meg.

Ironisk nok satt EirikE og jeg i går og fantaserte om at han skulle svømme over Den engelske kanal før han ble tretti, og vi spurte etter hvert Wikipedia hvor langt det egentlig er over kanalen. Det er 34 km. Ca. 70 ganger lengre enn det vi svømte i dag, altså. Så lykke til, Eirik. Lykke. Til.

Postet 18. januar 2009 i Livet | 6 kommentarer »

Evig varer hans miskunn

Lovsyng Herren, for han er god, evig varer hans miskunn!
Pris ham som er Gud over alle guder, evig varer hans miskunn!
Pris ham som er herre over alle herrer, evig varer hans miskunn!
Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn!
Han skapte himmelen med visdom, evig varer hans miskunn!
Han la jorden på vannet, evig varer hans miskunn!
Han skapte de store lys, evig varer hans miskunn!
solen til å råde om dagen, evig varer hans miskunn!
månen og stjernene til å råde om natten, evig varer hans miskunn!

— Salme 136

Postet 18. januar 2009 i Bibelen | Ingen kommentarer »

To timer med en klok mann

Vidar Uteligger, Jaltos Pigede og jeg var på åpent foredrag med Jan Egeland på Universitetet i Stavanger i dag.

Jan Egeland er, for å sette ting litt i perspektiv, direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, tidligere FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp (OCHA), tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, forfatter av den inspirerende og optimistiske boka Det nytter, og nå tydeligvis gjesteprofessor ved Universitetet i Stavanger.

Så… han har papirene i orden.

Foredraget var egentlig innledningsforedrag for 12 mastergradsstudenter på Studie for samfunssikkerhet ved UiS, men Stavanger Aftenblad hadde vært ute og slengt med leppa og fortalt alle hvor og når det skulle være, så det dukket opp godt over hundre mann — stort sett (1) pensjonister, (2) studenter og (3) andre som ikke har noe å gjøre på dagtid (altså Vidarten, Jaltos og jeg).

Jeg tror ikke jeg skal gi meg ut på et referat av foredraget, både fordi det var veldig komplekst, og fordi Aftenbladet allerede har gjort det — riktignok et meget smalt utdrag, men det fanger noe av essensen i det han snakket om.

Det jeg var mest imponert over, og som jeg tidligere har vært imponert over av når jeg har lest det han har skrevet, er to ting:

Det første er at han klarer å holde fram flere sider av en sak samtidig. Dette høres kanskje lett ut, men det er det ikke. Det er veldig uvanlig i norsk offentlighet for tida. Han klarer for eksempel å presentere både palestinernes og israelernes situasjon slik den (sannsynligvis) oppleves for de ulike partene. Han gjør det mulig å forstå begge situasjon, og noe av hvorfor gruppene handler som de gjør. Kombiner dette med den massive kunnskapen og erfaringen han har, og du har en sikker vinner.

Det andre er at han tør å gjøre klare og tydelige vurderinger, og framføre disse. Og dette er vurderinger som ikke alltid er politisk korrekte, men som ofte er sanne. På spørsmål fra salen om han trodde det noen gang ville bli aktuelt med et krigstribunal á la Libanon-tribunalet (en midlertidig internasjonal domstol for krigsforbrytere i Syria), sa han rett ut at «nei, det kommer aldri til å skje — USA, som står last og brast med Israel i FN, vil legge ned veto i Sikkerhetsrådet mot all etterforsking av israelske krigsforbrytelser; alle de arabiske landene vil stemme sammen med palestinerne i det samme spørsmålet. Den eneste grunnen til at Libanon-tribunalet ble godkjent er fordi Syria, som er banditten i denne sammenhengen, ikke har noen venner i Sikkerhetsrådet.»

Har du hørt noe så glimrende? Helt på kornet, men ikke en veldig normal ting å si.

Jeg foreslår Jan Egeland som utenriksminister etter Jonas Gahr Støre.

Postet 16. januar 2009 i Aktuelt | 2 kommentarer »

FILM: The Boy in the Striped Pyjamas

Utrolig sterk film, dette. Lille Bruno på åtte år har en far som er tysk offiser under 2. verdenskrig. En dag må de flytte ut på landet fordi faren har fått seg ny jobb.

Fra rommet sitt ser Bruno det han oppfatter som en gård der alle går i pysjamaser (det han ser er konsentrasjonsleiren faren administrerer). Han sniker seg ut i skogen, ogkommer til en innhegning der en liten gutt sitter på andre siden av gjerdet. Denne andre gutten blir av Bruno bare kalt «gutten i den stripete pysjamasen», etter fangedrakten han har på seg.

Det vokser fram et vennskap mellom de to, et vennskap som er både veldig merkelig og veldig naturlig på samme tid. Å se krigen og konsentrasjonsleirene fra et barns perspektiv er både øyeåpnende og urovekkende.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det er en utrolig sterk historie, et godt stykke utenfor det vanlige.

Anbefales sterkt. (Den går fortsatt på kino i Stavanger.)

Postet 16. januar 2009 i Film | 3 kommentarer »

En hektisk uke

Har hatt en hektisk og spennende uke med mye forskjellig — ledersamling, jobb, huskjerker, G1-gudstjeneste og menighetsfest.

Alt kommer som vanlig på én gang, det fordeler seg sjelden jevnt utover. Men det er egentlig greit — jeg foretrekker egentlig vekslingen mellom intenst og rolig framfor at alt er på det jevne. Og det er skjer veldig mye spennende og kjekt for tida.

Har foreløpig ikke helt overskudd til å skrive så mye her som jeg skulle ønske. Håper at ting vil roe seg ned litt etter hvert så jeg kan få begynt litt på denne gigantiske refleksjonen som jeg har lovet at dette året skal bli.

Postet 12. januar 2009 i Livet | 1 kommentar »