- David Foster Wallace er en av mine absolutte favorittforfattere, og hans tale til avgangselevene ved Keyton College i 2005 er glimrende. (via) Tidenes avgangstale? Runner-ups: Baz Luhrmann: Everybody’s Free (To Wear Sunscreen), Steve Jobs Stanford Commencement Speech 2005. (1)
- A.V. Club bygger en nøye selektert liste over nyere tids kultfilmer: The New Cult Canon. For den filminteresserte er det vel bare å begynne i en ende. (0)
Arkiv for februar, 2009
? Hvorfor er du ikke svare meg mail
Fantastisk. Nå har spammerne tatt i bruk oversettelsesprogrammer (tusen takk, Google) for å snike seg gjennom spam-filtrene, og dette åpenbart med hell.
Hvorvidt det gjør at “tilbudet” virker mer seriøst og overbevisende for lettroende sjeler har jeg kanskje mindre tro på når jeg ser på språket i denne eposten som dumpet inn i postkassen min:
Emne: ? Hvorfor er du ikke svare meg mail
Attn:
Vennligst I vil at du skal vite at jeg skriver denne e-post gjennom oversetter og oppfordrer deg til å bære med meg hvis du finner vanskelig å forstå min post.Jeg er advokat Bernard Cahen, en privat Advokat til avdøde Petrokjemisk Engineer fra Norge, som var på kontrakt hos Societe Nationale de kommersialisering Des Produits Petroliers (SONACOP) Oil Company Benin republikk, som jeg her refererer som min klient.
På den 25 februar Des., 2003, min klient, hans kone og deres sønn var involvert i en flyulykke som skjedde her i Benin på ovennevnte oppgitt dato.Mer enn 107 mennesker om bord omkom i hendelsen. Siden da har jeg gjort flere henvendelser til ambassaden for å finne noen av mine klientens relati ve men alt arbeidet har vært mislykket.
Den økonomiske krisen i praksis
“Unused shipping containers were piled up at a storage depot in Hong Kong Wednesday. The government is looking for places to store hundreds of thousands of unused containers expected to flood Hong Kong in the coming months due to China’s slow exports. (Bobby Yip/Reuters)”
Videospill — vår tids historieforteller
TIME Magazine har i sitt siste nummer en artikkel som var overraskende. Den var overraskende fordi jeg ikke hadde ventet innholdet i den fra et så “seriøst” blad, for artikkelen var i sin essens et forsvar av videospill som kulturell sjanger (TIME: Grand Theft Auto’s Extreme Storytelling).
Hør for eksempel på dette, en kommentar til at Grand Theft Auto IV: Liberty City solgte 600 6 millioner eksemplarer den første uka, den beste åpningsuka for noen underholdningsutgivelse gjennom tidene (uthevelsen er min):
And Grand Theft Auto IV wasn’t even the most commercial entertainment option on the bill. As Dan Houser, one of the prime movers behind the Grand Theft Auto series, points out, the game opened opposite Speed Racer and Iron Man.
“I thought that was an interesting moment,” says Houser, an affable, shaved-headed Londoner who talks so quickly that he’s almost untranscribable. “You have a video game about an immigrant discovering himself and losing himself in America — and that’s the video game — and then the movies are about a superhero in a metal suit and a car based on a cartoon.”
Helt siden jeg for nærmere et år siden fikk Xbox og startet min karierre som videospiller (jeg har tidligere spilt en del PC-spill, men var lenge skeptisk til spilling på konsoll — dvs. en spillstasjon som koblet direkte til en tv) har jeg vært fascinert av en del av spillene som er kommet ut de siste årene.
Det mest interessante har vært at en enkelte av spillene gir en følelse av ikke bare å se på en film, men å faktisk delta i en film. Det har litt med grafikk å gjøre, teknisk sett er ting nå så avanserte at selve spillet har høy nok grafisk kvalitet til å ligne på film, men mest av alt med karakterene en møter og historien som driver spillet framover.
He’s right: it is interesting. It’s one of the enduring paradoxes of the Grand Theft Auto games — or maybe the paradox lies in the culture around them? — that people who don’t play them think of them as the epitome of mindless virtual violence, whereas in fact they are, with each installment, more and more radical and sophisticated experiments in storytelling. Depending on whether or not you’re a gamer, this statement is either preposterous or so staggeringly obvious that it’s almost not worth making.
For min del er det åpenbart at Grand Theft Auto forteller en glimrende historie. Hovedpersonen Niko Bellic, som du spiller, er en kynisk gangster som har rømt fra Øst-Europa til USA for å komme seg unna det livet han har levd der. Men etter hvert som Niko får et innblikk i Den Nye Verden viser det seg raskt at den ikke er så ulik den gamle verdenen han kom fra — bare i penere innpakning. Her er de samme gangsterne, den samme mørke underverdenen, de samme skurkene som finnes overalt. Nikos reise er først og fremst reisen til en mann som mister illusjonene sine — og som finner noen få gode venner på veien.
Underveis møter du i rollen som Niko en rekke fantastiske personer. Noen av dem er hysterisk morsomme, som Manny Escuela, en hvit middelklassefyr som tror han hører hjemme i ghettoen og spiller inn rappemusikkvideoer som er helt utrolig patetiske. Andre er irriterende, for eksempel boleren Brucie, som hele tiden skal flekse musklene og vil at du skal gi ham komplimenter på hvor bra han ser ut. Noen dem skulle du ønske du ikke likte så forbasket godt, som din fetter Roman, som alltid klarer å rote seg borti ting han ikke bør rote seg borti, med det resultat at du må redde ham ut av en rekke leie kniper.
I tillegg driver telefonen din og ringer med ujevne mellomrom, og det tikker inn meldinger som du må forholde deg til, og hvordan du velger å svare og handle får innvirkning på den videre handlingen som skjer.
Begynner dette å høres ut som en film? Det er fordi det på mange måter er det, bare at du her har mulighet til å påvirke hva som skjer, og fordi historien er på nivå med — og overgår — mange av de beste seriene og filmene som kommer ut for tida.
De beste historiene finnes nå på spillkonsollene.
- En av de mest inspirerende videoene på lenge: Bill Strickland: Rebuilding America, one slide show at a time (via Pol “Sløysaren” Sløisvik) (0)
Prester vil ikke ha politisk korrekt biskop, om valg av ny biskop i Rogaland. (via Ingvar Kjøllesdal) (0)– I disse dager blir aktuelle kandidater intervjuet av Bispedømmerådet for å finne dem som er best egnet. Hvilket spørsmål ville du ha stilt?
Haarr: – Er du glad i Jesus?
Arne Garborg, Fred, med en presis beskrivelse av det jærske folket. (3)I desse heimane bur folket.
Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med grubling og slit, putlar med jorda og granskar Skrifta, piner korn av auren og von av draumene sine, trur på skillingen og trøystar seg til Gud.
- Finnes det et godt norsk ord for den samlesekken som på engelsk kalles non-fiction, altså alt som ikke er skjønnlitteratur? Faktabøker blir for snevert. Kanskje sakprosa eller bare prosa er et alternativ? Er det noen norsklærere eller andre språkkyndige her som vet? (Jeg ser på deg nå, Leif Harboe.) (14)
- Sony Releases New Stupid Piece of Shit That Doesn’t Fucking Work. “We listened hard to what our customers said they wanted most out of their home entertainment system, and then we pumped out this impossible-to-use piece of shit.” (via) (3)
- This is why you’re fat. Wow. (via) (0)
- TallSkinnyKiwi med en glimrende artikkel om disiplers forhold til penger: Larry’s Recession and the Debt-Dependent Church. (via Jon Arne) (0)
Kjell Rune Fjellheim (a.k.a. Kjell Fjell)
Frederich Buechner, Telling the Truth: The Gospel as Tragedy, Comedy, and Fairy Tale (0)But [the preacher] must remember the ones he is speaking to who beneath all the clothes they wear are the poor, bare, forked animals who labor and are heavy laden under the burden of their own lives let alone of the world’s tragic life.
There is the one who can’t stop thinking about suicide. The one who experiences his own sexuality as a guilt of which he can never be absolved. The one whose fear of death is only a screen behind which lies his deeper fear of life. The one who is in a way crippled by her own beauty because it has meant that she has never had to be loving or human to be loved but only beautiful. And the angry one. The lonely one.
For the preacher to be relevant to the staggering problems of history is to risk being irrelevant to the staggering problems of the ones who sits there listening out of their own histories. To deal with the problems which there is a possible solution can be a way of avoiding the problems to which humanly speaking there is no solution. When Jesus was brought to the place where his friend Lazarus lay dead, for instance, he did not offer any solution. He only wept. Then the other things he said and did. But first he simply let his tears be his word.
Hyttetur
Har vært på en strålende hyttetur i helg.
Astri, Brit-Silje, Joakim, Marita, Morten, Tore og jeg reiste til Lindesnes, til firmahytta til Tore, og du all verden for ei hytte. Den hadde en rekke soverom, uteboblebad, to bad, massasjedusj, inneboblebad, badstu og stor stue med… wait for it… et digert elghode på veggen! Kan det bli bedre?!
Naturlig nok tilbrakte vi en god del tid i uteboblebadet. Jo kaldere det er i lufta (og i vårt tilfelle var det snø i lufta), jo bedre er det å sitte med resten av kroppen i et varmt boblebad eller en stamp. Det var helt nydelig. Et sted vi tilbrakte betydelig mindre tid i var badstua, som vi klarte presse opp i 120 grader — i overkant av hva som er levelig temperatur å oppholde seg i.
Vi fikk også skutt en del leirduer nede ved den lokale havna. Så mange, faktisk, at vi klarte å bruke i stykker leirduekasteren. Tore gjorde en spesielt god profil med hagla nærmest i armhulen og “pek-og-trykk”-prinsippet. Den mannen har et glimrende rekylopptak.
Som seg hør og bør hadde vi også mye god mat, god drøs, kortspilling og boklesing. Det har vært en herlig, avslappende helg i gode venners lag. Det føles godt.
Re: Tidlige år #1
Far har gravd fram dette fantastiske bildet fra mine tidlige år.
Dette er 1 stk. lykkelig indianer/sjørøver.
