Videospill — vår tids historieforteller

GTA 4: The Lost and DamnedTIME Magazine har i sitt siste nummer en artikkel som var overraskende. Den var overraskende fordi jeg ikke hadde ventet innholdet i den fra et så «seriøst» blad, for artikkelen var i sin essens et forsvar av videospill som kulturell sjanger (TIME: Grand Theft Auto’s Extreme Storytelling).

Hør for eksempel på dette, en kommentar til at Grand Theft Auto IV: Liberty City solgte 600 6 millioner eksemplarer den første uka, den beste åpningsuka for noen underholdningsutgivelse gjennom tidene (uthevelsen er min):

And Grand Theft Auto IV wasn’t even the most commercial entertainment option on the bill. As Dan Houser, one of the prime movers behind the Grand Theft Auto series, points out, the game opened opposite Speed Racer and Iron Man.

«I thought that was an interesting moment,» says Houser, an affable, shaved-headed Londoner who talks so quickly that he’s almost untranscribable. «You have a video game about an immigrant discovering himself and losing himself in America — and that’s the video game — and then the movies are about a superhero in a metal suit and a car based on a cartoon.»

Helt siden jeg for nærmere et år siden fikk Xbox og startet min karierre som videospiller (jeg har tidligere spilt en del PC-spill, men var lenge skeptisk til spilling på konsoll — dvs. en spillstasjon som koblet direkte til en tv) har jeg vært fascinert av en del av spillene som er kommet ut de siste årene.

Det mest interessante har vært at en enkelte av spillene gir en følelse av ikke bare å se på en film, men å faktisk delta i en film. Det har litt med grafikk å gjøre, teknisk sett er ting nå så avanserte at selve spillet har høy nok grafisk kvalitet til å ligne på film, men mest av alt med karakterene en møter og historien som driver spillet framover.

He’s right: it is interesting. It’s one of the enduring paradoxes of the Grand Theft Auto games — or maybe the paradox lies in the culture around them? — that people who don’t play them think of them as the epitome of mindless virtual violence, whereas in fact they are, with each installment, more and more radical and sophisticated experiments in storytelling. Depending on whether or not you’re a gamer, this statement is either preposterous or so staggeringly obvious that it’s almost not worth making.

For min del er det åpenbart at Grand Theft Auto forteller en glimrende historie. Hovedpersonen Niko Bellic, som du spiller, er en kynisk gangster som har rømt fra Øst-Europa til USA for å komme seg unna det livet han har levd der. Men etter hvert som Niko får et innblikk i Den Nye Verden viser det seg raskt at den ikke er så ulik den gamle verdenen han kom fra — bare i penere innpakning. Her er de samme gangsterne, den samme mørke underverdenen, de samme skurkene som finnes overalt. Nikos reise er først og fremst reisen til en mann som mister illusjonene sine — og som finner noen få gode venner på veien.

Underveis møter du i rollen som Niko en rekke fantastiske personer. Noen av dem er hysterisk morsomme, som Manny Escuela, en hvit middelklassefyr som tror han hører hjemme i ghettoen og spiller inn rappemusikkvideoer som er helt utrolig patetiske. Andre er irriterende, for eksempel boleren Brucie, som hele tiden skal flekse musklene og vil at du skal gi ham komplimenter på hvor bra han ser ut. Noen dem skulle du ønske du ikke likte så forbasket godt, som din fetter Roman, som alltid klarer å rote seg borti ting han ikke bør rote seg borti, med det resultat at du må redde ham ut av en rekke leie kniper.

I tillegg driver telefonen din og ringer med ujevne mellomrom, og det tikker inn meldinger som du må forholde deg til, og hvordan du velger å svare og handle får innvirkning på den videre handlingen som skjer.

Begynner dette å høres ut som en film? Det er fordi det på mange måter er det, bare at du her har mulighet til å påvirke hva som skjer, og fordi historien er på nivå med — og overgår — mange av de beste seriene og filmene som kommer ut for tida.

De beste historiene finnes nå på spillkonsollene.

Dette innlegget ble postet 18. februar 2009 kl. 1:21 og er kategorisert under Kultur. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

6 KOMMENTARER

  1. asbjørn sier:

    600 millioner? 0,6 MRD? For fasikken! Og eg trudde det var mange som spilte World of Warcraft (~11 mill).

    Forresten; spiller folk flest fremdeles kabal, minesveiper og tetris?

  2. Pål Berge sier:

    Det må være 6 millioner vel? Uansett veldig enig i alt du skriver, spill som dette (men også etterhvert flere skytespill med gode historier) er som en skikkelig god film som lager seg mens du styrer. Det er undervurdert av mange, og fantastisk gøy for oss som holder på med det :-)

  3. Bjørnar sier:

    Why, yes. Det skal være 6 millioner solgte eksemplarer. Blandet i farten sammen størrelsesordenen på dette tallet med salgstallet ($500 millioner). Beklager feilen.

  4. PålB sier:

    Jeg kommer ikke til å være sur på deg lenge pga. den feilen Bøsse. Jeg tilgir med øyeblikkelig virkning!

    Har forresten fått meg en sexy unibody Macbook som så langt er tidenes gadget — når nørder vi? :-D

  5. Nils sier:

    Hehe.. Jeg er nok av den gammeldagse typen. For jeg digget de gamle GTA spillene der man spilte i fugleperspektiv. De moderne spillene har jeg aldri skjønt meg på.

  6. asbjørn sier:

    Litt enig med deg der Nils! Gta1 og -2 var konge! I dag kommer forresten Street Fighter IV i «modernisert 2D». :)

Legg til en kommentar