Tidlige år #2: “Blod, svette og tårer”

Les også første del i denne serien.

Jeg løper nedover grusbakken mot Kristian Nilsen. Det er sommer og varmt i været, og jeg har bare på meg en ultrakort kortbukse — for økt bevegelsesfrihet — mens jeg løper det jeg klarer. Det var sjelden vi gikk noen steder, det var alltid løping det bena kunne klare fra sted til sted.

Akkurat denne dagen klarer ikke bena helt å holde følge, og mitt firsprang nedover veien ender i høyst ufrivilling bodysurfing på magen bortover grusen. Det tar litt tid før det går opp for meg hva som har skjedd, men da kommer til gjengjeld smerten med full kraft. Jeg er blodig fra haka til tærne. Det er grus og sand i alle sårene. Kristian kommer løpende når han hører skriket, og sammen løper vi hjem til meg.

Hjemme er det låst, men det henger en lapp i vinduet. Ingen av oss kan lese, men Kristian mener bestemt at det står at mor er på butikken. Det pleier det i alle fall bety når det er lapp i vinduet deres. Jeg er skeptisk, men er ikke i en tilstand der jeg er veldig klar for å krangle om hva lappen i vinduet betyr.

Vi halvveis går, halvveis løper nedover mot Eiden, lokalbutikken på Rosseland. Plutselig går det opp for meg at lappen i vinduet betyr at mor er på terassen. Vi løpet tilbake til huset og bak på baksiden der mor er og soler seg. Hun har i ettertid uttalt at hun “glemmer aldri det synet” av en fire-, fem-åring — hennes egen sønn! — blodig fra topp til tå. Det er et av de mindre glamorøse barndomsminnene jeg har.

Når vi ikke løp omkring på Rosseland, syklet vi omkring. Lenge før jeg selv kunne sykle hadde jeg fast plass på styret til Kristian. Da tida kom for at jeg skulle lære å sykle viste det seg raskt, til fars overraskelse, at balansen satt som et skudd fra første stund. Da hadde jeg allerede lang tids trening i å balansere på et vinglete styre, nedbøyd for at Kristian skulle se hvor vi syklet. Å styre selv gjorde det hele en god del enklere.

Et yndet tilholdssted gjennom hele oppveksten var gården til familien Taksdal. Jeg unner alle unger en gård de kan boltre seg på. For boltre oss gjorde vi. Vi var med inn til melkekyrne i fjøset. Stanken av piss og møkk var stram, men farfaren til Kjell Arne og Gunstein, som hørte til på gården, lot seg ikke merke av det. Hver gang våren kom, og eimen av kumøkk spredt ut over de jærske jordene lå tungt over Bryne, sa han alltid: “Mm… Kjenn vårlukta!”

Vi lekte i siloen, selv om vi ikke hadde lov, klatret i sperrene på løa, laget provisoriske “hytter” av halmballer, og hadde konkurranse om hvem som klarte å ta skoen nærmest møkkekjelleren uten å trå nedi. Noen ganger, hvis farfar Taksdal var i godt humør, fikk vi være med på arbeidet på gården. Da sopte vi ned kraftfor fra låven og ned i fjøset eller måkte møkk bak de roligste kyrne.

Den beste tida var likevel under slåtten, når alt gresset skulle slås. Da kom det alltid flere nabobønder med traktorer og gedigne maskiner. De kuttet gresset, la det i striper etter seg, sopte det opp i en tredje maskin som etter hvert spyttet ut runde baller som vi betegnende nok kalte, og fortsatt kaller, rundballer.

Høydepunktet var når disse rundballene skulle kjøres fra der de ble spyttet ut og bort til maskinen som surret enorme mengder plast rundt dem (alltid like fascinerende). Da løp vi bort og klatret opp på rundballen i påvente av traktoren som kom for å hente den. Hvis det var farfar Taksdal som kom jaget han oss ned, hvis det var far Taksdal fikk vi oss alltid en sinnsyk kjøretur som ofte endte med at noen falt av. Den som holdt seg på lengst vant.

I nabogata vår, Kong Haralds gate, bodde det en pøbelgjeng som vi stadig var i konflikt med. De var eldre, flere og bedre organisert enn oss, så vi endte ofte opp med å få pryl. Men en gang vi hadde laget den beste hytta vi kunne tenke oss, i to fullkomne etasjer og med en egen bro som gikk inn til andre etasje, kom denne pøbelgjengen igjen og skulle lage kvalm. Da var begeret nådd.

Vi så de komme langt nedenfra opp bakken, og armerte oss etter forholdene. Vi fant fram pinner med spiker i, pil og buer, slynger for å kaste stein, og — om jeg ikke husker helt feil — bøtter med vann for å skremme unna angriperne når de kom for nær hytta.

Jeg husker ikke helt detaljene i det hele, for selve kampen var svært uoversiktlig og kaotisk, og over på ganske kort tid. De ble kastet stein og utvekslet slag fra begge sider. Flere fikk diverse kutt av håndvåpen (pinne med spiker i), og én fikk en pil i magen så han begynte å grine og løp hjem. Siden vi var på hjemmebane og derfor hadde mest ammunisjon gikk vi til slutt seirende ut av sammenstøtet.

Sjelden har en seier smakt så søtt som denne dagen, da selveste erkefiendene banket på, men ble kastet på dør. Noen ting forandrer seg aldri.

Postet 19. mars 2009 i Livet | 6 kommentarer »

Martin Luther King: I Have a Dream

Jeg er straks ferdig med å lese Bearing the Cross, en biografi om Martin Luther King jr. og borgerrettighetskampen i USA.

Midt inne i en rekke indre stridigheter og kraftig press utenfra, dukker plutselig hans mest kjente (og fantastiske) tale opp.

The massive rally [in Washington] was a powerful and joyous scene, with both speeches and musical presentations evoking fervent emotional responses. The program was well along before King’s turn came to speak, and he moved forward carrying his prepared text. “I started out reading the speech,” he recalled in a private interview three months later, and then, “just all of a sudden—the audience response was wonderful that day—and all of a sudden this thing came to me that I have used—I’d used it many times before, that thing about ‘I have a dream’—and I just felt that I wanted to use it here. I don’t know why, I hadn’t thought about it before the speech.” So he dispensed with the prepared text and went on extemporaneously. He had used the same peroration previously—at a mass meeting in Birmingham in early April, and in a speech at Detroit’s huge civil rights rally in June—but on this warm August afternoon, standing before tens of thousands of people, the words carried an inspirational power greater than many of those present ever had heard before:

I say to you today, my friends, so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream. I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed—we hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.

I have a dream that one day on the red hills of Georgia, the sons of former slaves and the sons of former slave-owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.

I have a dream that one day, even the state of Mississippi, a state sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will be transformed into an oasis of freedom and justice.

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character. I have a dream today!

I have a dream that one day, down in Alabama, with its vicious racists, with its governor having his lips dripping with the words of interposition and nullification, one day, right there in Alabama, little black boys and black girls will be able to join hands with little white boys and white girls as sisters and brothers. I have a dream today!

I have a dream that one day every valley shall be made low, the rough places will be made plain and the crooked places will be made straight and the glory of the Lord shall be revealed and all flesh shall see it together.

This is our hope. This is the faith that I go back to the South with. With this faith we will be able to hew out of the mountain of despair a stone of hope. With this faith we will be able to transform the jangling discords of our nation into a beautiful symphony of brotherhood. With this faith we will be able to work together, to stand up for freedom together, knowing that we will be free one day.

The fervor and applause of the massive crowd rose with each new passage, and King spoke forcefully to make himself heard over the growing roar. “Let freedom ring,” he said, “from every mountainside in the East, from every peak in the West, even from those in the South.

When we allow freedom to ring, we let it ring from every village and every hamlet, from every state and every city, we will be able to speed up that day when all of God’s children—black men and white men, Jews and Gentiles, Protestants and Catholics—will be able to join hands and sing in the words of the old Negro spiritual, ‘Free at last, free at last; thank God Almighty, we are free at last.’

Postet 13. mars 2009 i Sitater | Ingen kommentarer »

Flytur

I forrige uke fikk jeg endelig anledning til å bli med på noe jeg lenge har drømt om — å fly småfly. En kar i parallellklassen til Marita Josephine har flylappen, og han tok oss med opp for å skue vårt elskede Jæren fra lufta.

Vi fikk på oss flytevester og headsett og full pakke. Radio på øret og mikrofon til internkommunikasjon. Det er en sinnsyk prosedyre for å sjekke at alt er som det skal og få avgangstillatelse og tillatelse til alt en skal gjøre. Når en henger og dingler i lufta er det for så vidt greit å vite at ting fungerer som det skal og at en ikke kræsjer med motgående fly.

Det beste med å fly i småfly, i motsetning til vanlig rutefly, var høyden. Vi kjørte for det meste på 1 000 fot, dvs. ca. 300 meter. Og fra 300 meter ser du ting klart og tydelig. Rent bortsett fra at det er vilt merkelig å navigere seg når Bryne og Nærbø virker til å ligge rett ved siden av hverandre. (Kulturforskjellene er ikke like synlige fra lufta.) Det er jammen godt at vi får høyhuset å navigere etter, det vises godt fra veldig lang avstand.

På ett tidspunkt sa Matz, flygeren vår, at “nå skal vi se om vi kan få denne pennen til å fly” og la den på dashbordet. Så pekte han nesen oppover, ga gass, og så plutselig pekte pekte han nesen nedover, med det resultat at vi ble vektløse, slik at pennen løftet seg fra dashbordet og innvollene våre fløt opp i halsen. Magisk.

Jeg fikk også muligheten til å ta spakene og styre dette vidunderet av en maskin, og det er akkurat som i Flight Simulator, bare at du her kjenner effekten av svingene og G-kreftene i hele kroppen.

Det frister vilt å ta flylappen. Koster ca. 80 000. Tror jeg avventer litt og ser om fristelsen går over.

Postet 3. mars 2009 i Livet | 2 kommentarer »