Flytur

I forrige uke fikk jeg endelig anledning til å bli med på noe jeg lenge har drømt om — å fly småfly. En kar i parallellklassen til Marita Josephine har flylappen, og han tok oss med opp for å skue vårt elskede Jæren fra lufta.

Vi fikk på oss flytevester og headsett og full pakke. Radio på øret og mikrofon til internkommunikasjon. Det er en sinnsyk prosedyre for å sjekke at alt er som det skal og få avgangstillatelse og tillatelse til alt en skal gjøre. Når en henger og dingler i lufta er det for så vidt greit å vite at ting fungerer som det skal og at en ikke kræsjer med motgående fly.

Det beste med å fly i småfly, i motsetning til vanlig rutefly, var høyden. Vi kjørte for det meste på 1 000 fot, dvs. ca. 300 meter. Og fra 300 meter ser du ting klart og tydelig. Rent bortsett fra at det er vilt merkelig å navigere seg når Bryne og Nærbø virker til å ligge rett ved siden av hverandre. (Kulturforskjellene er ikke like synlige fra lufta.) Det er jammen godt at vi får høyhuset å navigere etter, det vises godt fra veldig lang avstand.

På ett tidspunkt sa Matz, flygeren vår, at «nå skal vi se om vi kan få denne pennen til å fly» og la den på dashbordet. Så pekte han nesen oppover, ga gass, og så plutselig pekte pekte han nesen nedover, med det resultat at vi ble vektløse, slik at pennen løftet seg fra dashbordet og innvollene våre fløt opp i halsen. Magisk.

Jeg fikk også muligheten til å ta spakene og styre dette vidunderet av en maskin, og det er akkurat som i Flight Simulator, bare at du her kjenner effekten av svingene og G-kreftene i hele kroppen.

Det frister vilt å ta flylappen. Koster ca. 80 000. Tror jeg avventer litt og ser om fristelsen går over.