BOK: Outliers

Jeg har veldig sans for journalisten og forfatteren Malcolm Gladwell. Han har en måte å skrive på som gjør at komplekse og sammensatte saker fra veldig ulilke emneområder blir mulige å forstå. Ikke nødvendigvis enkle å forstå, men så nær som det er mulig å komme enkle forklaringer på sammensatte utfordringer.

Jeg kjenner ham tidligere fra hans foregående bøker; The Tipping Point, en hel bok dedikert til ideen om at enhver bevegelse på et gitt tidpunkt bikker over i suksess (enklest forklart med bildet av en vippe — en slik som unger leker på — der en har en person på ene sida, og legger stein på stein i den ene enden uten at det skjer noe før vippa plutselig… vipper; og Blink, som handler om noe så uhåndgripelig som intuisjon, at vi vet noe før eller uten at vi er bevisste at vi vet det. Begge bøkene anbefales veldig.

Det var derfor med stor forventning jeg gikk løs på Gladwells nye bok, Outliers: The Story of Success. Denne gangen tar han for seg spørsmålet: Hva er det som gjør noen til genier?

Og svaret er, som så ofte, ikke det en tror. Det er ikke IQ-skår og det er ikke talent (hvordan en nå i det hele tatt kan definere talent). En må ha et visst nivå av IQ og/eller talent for å lykkes, men ikke så høyt som vi ofte tror. Det handler som regel om at noen får bedre forutsetninger enn andre, best illustrert ved aldersinndelt sport, der Gladwell med overveldende statistikk viser at personer født i januar–mars har mye større sjanse enn personer født i oktober–desember til å lykkes, av den enkle (?) grunn at de på et tidlig tidspunkt (ofte seks- til niårsalder) er nesten et helt år mer utviklet enn de som var født sent på året, og derfor har større sannsynlighet for å bli plukket ut til laget, få mer spilleerfaring, få mer og bedre oppfølging, som igjen gjør at de blir litt bedre enn de som er født sent på året, som selvsagt gjør at de får enda mer trening og oppfølging og så videre og så videre. Det er gjennomgående at lag på juniornivå (ca. 16 år) har tropper der over halvparten av laget er født i de tre første månedene av året.

En annen interessant observasjon var hvor tett suksess er knyttet til familiebakgrunn og kulturen en er vokst opp i. Ett kapittel handler om hvor mye foreldrene sosioøkonomiske status påvirkerer barnas utvikling. Foreldre med lav sosioøkonomisk status (fra underklassen) har oftest en opplevelse av ansvar for å ta vare på barna, men opplever at ansvar for utvikling og utdannelse primært ligger hos andre (eksempelvis skole).

Foreldre fra middelklasse og oppover er som regel langt mer involvert i barnas fritisaktiviteter, og har en holdning til barneoppdragelse som handler mer om kultivering av barnas talenter, meninger og ferdigheter. De deler ikke bare ut kommandoer, men resonnerer og diskuterer med dem og forventer at barna svarer dem, forhandler med dem og stiller spørsmål til voksne i autoritetsposisjoner. De lærer dem rett og slett en annen holdning til sosiale interaksjoner med både jevnaldrende og voksne som ikke andre barn får. De lærer å vende omstendighetene til sin fordel og ikke bli avskrekket av autoriteter, men å kommunisere og oppføre seg på en måte som ganske snart gir de en fordel over de som er vokst opp i hjem med lav sosioøkonomisk status.

Gladwell tar opp en rekke lignende og ulike fascinerende temaer, som for eksempel Hvorfor hadde Air Korea på 1990-tallet 17 ganger høyere statistisk sannsynlighet for å kræsje enn andre flyselskaper? (Jeg kan røpe at det har med ulik betydning av sosialt hierarki i ulike kulturer.) Eller: Hvorfor er asiater så gode i matematikk? Jeg henviser til boka for svar.

Veldig interessant bok. Anbefales.