BOK: Orbiting the Giant Hairball

Orbiting the Giant HairballOrbiting the Giant Hairball, med undertittelen A Corporate Fool’s Guide to Surviving with Grace , er intet mindre enn et fyrverkeri av en bok.

Gordon MacKenzie jobbet for den amerikanske kortprodusenten Hallmark Cards i tretti år, og beskriver sin reise som en rastløs, kreativ sjel fanget i en gigantisk, pengefokusert organisasjon.

At denne mannen er kreativ skinner gjennom fra første side — ja, fra forsida av faktisk. Det er tegninger og kruseduller og merkelige historier dryppet inn mellom hovedhistorien pÃ¥ hver eneste side, og det er en fryd Ã¥ lese! (Lesetid, selv om den er pÃ¥ over 200 sider: 2 dager.)

Tittelen spiller på bildet som MacKenzie bruker om store organisasjoner: Et hår her pluss ett til som finner sammen blir etter hvert til en gigantisk hårball av regler, doktriner og innbarkede måter å gjøre ting på. Hvis en vil overleve i en slik organisasjon er hans budskap at en må sørge for å skape en bevegelse bort fra hårballen som er like stor som kraften hårballen trekker med, med det resultat at en går i bane rundt hårballen. For mye kraft bort, og en forsvinner ut i det store Intet. For lite kraft, og en blir slukt av hårballen.

Den mest fascinerende delen er når han forteller om sine tre siste år i Hallmark. Da hadde han gjort så mye sprell at ledelsen visste at han var nyttig, men også så mye sprell at han var litt farlig, og trengte å stues bort et bortgjemt sted i organisasjon. Han klarte, utrolig nok, å forhandle seg fram til arbeidstittelen Kreativt paradoks, som må være den beste tittelen i næringslivets historie. Hans egne ord er bedre egnet enn mine til å fortelle hva som da skjedde:

The following Monday, Hallmark’s daily newsletter, The Noon New, carried in its «New Responsibilities» feature a one-line annonuncement of my appointment to the position of Creative Paradox.

«Creative Paradox?» — people were coming up to me after lunch, Noon Newses in hand — «What the heck is that?»

I had nothing to tell them. I didn’t know what it meant, either.

[…]

One day, one of these thwarted contributors vented her frustration to a friend. The friend said:

«Why don’t you take your idea to the Creative Paradox. He has nothing to do, anyway.»

So the woman looked up the number and called me:

«Could I come see you with an idea I have?»

«Sure.»

She came and described her idea for a new product. It was a terrific idea, and I told her so:

«That’s a wonderful idea. I think we should do it.»

She broke into a grin:

«Thanks a lot.»

She left and I remember thinking:

«Boy! That was easy.»

She went back to her boss:

«The Creative Paradox thinks my idea is terrific and we ought to do it.»

Now an unexpected phenomenon began to emerge. Because Creative Paradox had no meaning within the context of the corporate culture, nobody knew exactly where I stood in the power hierarchy. But how much power each player has is important information to those who cultivate their careers politically. And many — especially middle managers — will, when in doubt, play it safe and guess on the high side of the power-estimating game. So a number of people assumed I had more power than I actually had. (In fact, I had none at all.) But as soon as they assumed I had a certain amount of power:

I had it.

The woman’s boss, perhaps speculating that I might be a person of some power, must have thought:

«If the Creative Paradox supports her idea, maybe I’d better support it, too.

So he did. And her idea became a product. And, lucky for me, it sold.

Soon word got around:

«If you have an idea that is stuck in the system, just call the Creative Paradox.»

My phone started ringing off the hook.

Jeg ser nok fortsatt at å jobbe frilans eller i en liten organisasjon er klart å foretrekke for min del. Men denne boka har hjulpet litt mot min nærmest sykelige aversjon mot byråkrati og komplekse organisasjoner, og gitt meg tilbake troen på at det er mulig å overleve ved å jobbe i en gigant om det skulle være nødvendig en gang i framtida.

Anbefales spesielt for frie sjeler som føler seg fanget i en gigantisk hårball.

Dette innlegget ble postet 28. mai 2009 kl. 16:14 og er kategorisert under Bøker. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Kristin Nese sier:

    Bjørnar – du leser sÃ¥ utrolig mange spesi bøker! Men det er igrunnen kult og!! Og jeg er klar for Ã¥ lese den ene du kommenterte – husker ikke tittelen, men det var hun som skriver dooce.com som hadde skrevet den. SÃ¥ hvis du har den, sÃ¥ kan du ta den med en gang du vet vi skal være sosiale sammen…det kan jo ta litt tid, men jeg har god tid!:)

Legg til en kommentar