En heisatur til Øst-Europa

Advarsel: Et langt innlegg følger. Jeg vet at en del sliter med å lese lange tekster på nett, men tro meg — det er mulig hvis du konsentrerer deg. Forutsatt at du er interessert. Hvis du ikke er videre interessert i kirkeplanting i Tsjekkia/Europa foreslår jeg at du hopper over dette innlegget. Gå og les om kjendiser eller noe.

Prague Airport

Tirsdag morgen står Inge Aass klar utenfor døra vår ikledd full butler-uniform med hatt og hvite hansker for å transportere oss til flyet som skulle frakte oss til Landet Bortenfor.

Men ikke alle flyr ned. To staute, unge menn hadde lørdagen før startet en reise som baserte seg på bruk av tommelen og ukjente menneskers gjestfrihet. Etter en halvkatastrofe i Hamburg der de ble plukket opp av noen som skulle kjøre de til «et bedre sted» (jeg tror ikke de brukte uttrykket som en metafor, men om et faktisk, fysisk sted) som viste seg å være et helt utrolig dårlig sted for haiking, lå Eirik og Torstein ganske dårlig an til å nå Praha samtidig som oss.

Når vi sender melding med de tirsdag formiddag fra flyplassen i Praha er de på «en vei som går til hovedveien til Praha». Det høres ikke så lovende ut, gitt at toget vårt videre går om noen timer.

Etter å ha truffet Kristian og David, fra henholdsvis Norkirken Bergen og IMI-kirken, utvekslet høflighetsfraser og fått i oss noe mat, prøver vi (det vil si Kristian og David) å finne en metro eller buss ned til byen. På fortauet finner Silje fram gitaren og klimprer litt. Rolf finner fram en bok. Resten underholder hverandre mens jeg gjør mitt beste for å dokumentere det hele med stille og levende bilder. Forstatt mørke utsikter for at Eirik og Torstein vil nå toget.

Men så, på bussen fra flyplassen til Praha, kommer det plutselig en telefon fra ingen ringere enn Eirik Eik som lurer på «hvor er dere?» «På bussen ned til byen,» sier jeg, «vi er der om et kvarter.» «Å! Vi er her på togstasjonen allerede. Få gang på det!» Og sannelig, på hovedtogstasjonen i Praha sto to slitne, stinkende, men glade haikere og gliste, godt fornøyde med å ha slått oss på målstreken. Men svettelukta etter tre dager i stekende sol og i varme og klamme småbiler? Oi oi oi… Vi snakker stram, kvass lukt som gjorde at jeg av refleks hoppet noen skritt tilbake etter å ha akseptert invitasjonen til å lukte på armhulen til mister Eik.

Fra Praha går turen med tog videre til det nordøstlige hjørnet av Tsjekkia. (Det blir i det hele tatt store mengder togkjøring i løpet av den lille uka vi er der.) I ÄŒesky TeÅ¡in, en grenseby på grensa til Polen, blir vi møtt av en tsjekkisk, dresskledd biskop som tar oss med til en restaurant. Silje begynner sporenstreks å plukke opp bits and pieces av det tsjekkiske språket som hun lirer av seg på passende og upassende tidspunkter til stor fornøyelse for både tsjekkiske og norske disipler.

Vi blir etter hvert innlosjert på et leirsted som av alle ting har en brosjyre på perfekt norsk! Go figure. Kanskje er det Arne Berges feil.

Daniel Chlebek, som så vidt jeg kan forstå er ungdomsleder for området, har en drøm om å sende ut misjonærer for å plante kirker over hele Tsjekkia fra Celesia-området de er fra. Celesia har en fascinerende historie. Kommunistene i Tsjekkia ønsket å gjøre landet til et kommunistisk eksempel på at det er mulig å utrydde all religion av et land. Som et resultat av brutal forfølgelse går kirka under jorda, og en undergrunnskirke blir dannet. Det interessante er at lederne for undergrunnskirka i Celesia i dag har kommet i lederposisjoner i den offisielle lutherske kirka i området. Daniel Chlebech drømmer om å se ungdommer som går til neste by, planter kirker, som igjen sender folk til neste by. Det er en fascinerende visjon fra en disiplinert mann. Det tyder på at det fort kan bli noe ut av det.

På dette tidspunktet deler vi oss i to. Fire av oss; Eirik, Hanne G, Rolf og jeg reiser til Opava, mens de andre reiser til Trinec. I Opava møter vi, etter litt komplikasjoner, Jirka. Og Jirka, mine damer og herrer, er intet mindre en en solstråle og en energibunt. Haha! En gladere mann er det lenge siden jeg har møtt. Han og noen venner tar oss med til en pøbb i nærheten der Jirka forteller fantastiske røverhistorier fra den gangen han selv haiket gjennom det sørlige Europa. Vi ligger over bordet og ler til vi får vondt i magen.

Jirka har startet tre TenSing-kor, og leder nå et kor i Opava. Det er tydelig at han er en kar som hopper på de fleste av idéene som seiler forbi, og han har nok energi og entusiasme til å sette ut i livet hver eneste én av dem. Selv om Jirka bor rett over gata fra kirkebygningen vi bor i tar han med seg seg soveposen sin og sover på gulvet sammen med oss. Dette er den type person han er. Denne mannen er alene verdt hele turen vi er på.

Torsdag setter vi oss på nok et tog som frakter oss tilbake til Praha. Vi får knappe 15 minutter i byen som brukes på å transportere oss fra hovedtogstasjonen til en lokaltogstasjon 11 minutter unna. Radek møter oss og geleider oss, og er tålmodig når vi må på toalettet og MÅ skaffe oss kaffe selv om det er tre minutter til toget går.

I Kladno, en halvtimes tid utenfor Praha, venter en ungdomsgruppe som skal ha en samling. De foregående stedene har vi møtt ledere, men her møter vi ungdommene selv. De er ca. ti stykker. Det er plutselig fire gitarer i sving når både nordmenn og tsjekkere spiller de samme sangene vi alle kjenner.

Noe som aldri slutter å fascinere meg når jeg besøker kirker i andre land er den enorme familiefølelsen jeg kjenner på hver eneste gang. Bibelen forteller jo at vi er familie, og sentralt i vår teologi er at å være en kristen eller disippel er å være en del av en familie, men det er få ganger det blir så tydelig som når noen du aldri før har møtt inviterer deg inn i hjemmet sitt, gir deg mat, en seng å sove på, er interessert i livet ditt og dekker alle behovene du kan tenke — selv om vedkommende ikke kjenner deg i det hele tatt. Men er en familie så er en familie, antar jeg.

Vi bruker de neste dagene på å bli kjent med og henge ut med ungdommene. Mitt tsjekkiske navn er MedvÄ›t (uttales Medvjet og betyr Bjørnen), så som en practical joke (?) tar de oss med til to bjørner som byen har i en park (!). Videre slår de oss i en meget dramatisk runde av Ultimate Frisbee. Jeg blir bitter og begynner å kalle dem navn. Det bedrer når vi får oss litt mat.

Vi underviser om å leve kjerke, og alle bidrar: Jeg deler litt fra Apostelgjerningene 2 om den første kirka som hadde alt felles og møttes daglig, levde livet sammen og så daglig nye bli lagt til menigheten, Rolf forteller sin historie om hvordan han ble en del av en huskjerke og møtte Jesus, Eirik forteller om hvordan de ba for Rolf mye gjennom den prosessen og glir over i å snakke om å leve i lyset. Hanne G krydrer underveis med profetiske ord.

Fredag kommer resten av gruppa ned, og vi har en utrolig god kveld med bønn og lovsang sammen ungdomsgruppa i Kladno. De er ikke helt vante til vår frie stil, men henger seg kjapt på. Vi ber for hverandre og ulike behov som folk har, får snakket mer med enkeltpersoner og har det generelt utrolig kjekt!

I det store og det hele er det lenge siden jeg har hatt det så kjekt på tur. Det er et konge team, veldig spennende folk å treffe, utrolig oppmuntrende å se at dørene står vidåpne for oss.

Fort så noen kommer til å flytte til Tsjekkia i løpet av de neste årene.

Dette innlegget ble postet 6. mai 2009 kl. 9:29 og er kategorisert under Kirke, Livet. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

10 KOMMENTARER

  1. Silje Aarbakke sier:

    SÅÅÅÅ kjekt å lesa! :) Og for en fin tur, eg må sei eg blei nspirert! :)

  2. Tone sier:

    det va et kjekt innlegg.

  3. Kristian sier:

    Jeg klarte å lese hele innlegget. Fin artikkel!

  4. Ragnhild Hetland sier:

    Veldig kjekt å lese! Inspirerende! Du skrive vilt bra, Bjørnar!

  5. Inge Aass sier:

    Du skreiv etternavnet mitt feil…..

  6. Kristine S sier:

    Eg gadd ikkje lesa det. Det var for langt, rett og slett. Men det var jammen eit fint foto!

  7. Benjamin sier:

    Eg må seie at eg gjorde det same som førre talar, men det eg las var veldig nice ;)

  8. Silje F sier:

    beautiful, Bjørnar.. bits and pieces.. du he virkelig naila det. Akkurat sånn va det. *klapp på skuldrå*

    =) ;-)

  9. Ragnhild Thu sier:

    Etter en litt spydig ingress valgte jeg å ikke lese teksten, og dermed motbevise den underforståtte påstanden om at alle som ikke er overmåte interessert i kirkeplanting i Tsjekkia er overfladiske vesener.

    Hehe… :P

    Men veldig fint bilde ;)

  10. Marita sier:

    kjente ingressen halvprovoserte meg og minte meg på at æg faktisk æ interiserte. og fort langt innlegg va d ikkje – æg klarte faktisk lesa heila:) veldig kjekt å få hørra(?) koss dåkk hadde d:) og d fussta bilde va jo bare heilt fantastisk!! smile

Legg til en kommentar