- The Iraqi who saved Norway from oil. “The real achievement, in other words, was not finding oil but coping with its discovery. Norway faced the same dilemma as every other new oil producer with no experience of the industry: if you rely too much on private foreign companies, too little of the oil wealth benefits the country in the form of government revenue or economic development; if you go too far in the other direction, you risk a bloated, politicised oil sector that evades both accountability to the people and competitive pressures to be efficient.” (via) (0)
- Datatilsynet: Facebook lover bedre personvern (0)
- Så 50 av dere klikker på “Er du kristen og singel…”, og null – 0 – klikker på valg, bomber og skuddvekslinger i Afghanistan. Hvordan skal jeg tolke dette, kjære lesere? (4)
Arkiv for august, 2009
- Det er valg, bomber og skuddvekslinger i Afghanistan om dagen, en sammensetning som illustrerer den paradoksale kombinasjonen av framgang og tilbakeslag landet opplever for tida. Jeg sliter med å tro på en god løsning med det første. (0)
- Pål Berge, om en kar han følger på Twitter: “Se på dette her! Alt jeg har lastet inn nå er fra de siste 20 timene! Han gjør jo ikke annet! En voksen mann!” (1)
- “Er du kristen og singel, på nyttelaus jakt etter ein å dele livet med?” Hm… (via EirikH) (1)
- Morgenbladet har en litt merkelig artikkel i dag om medlemmer i Den Norske Kirke og det snart forestående Kirkevalget: Lunkne sjeler: Gå og stem! (1)
Sannhetens time
Jeg er ni eller ti år gammel. Vi er i Tarzan-løypa, Rosseland skoles kombinerte skog og lekeplass.
Kjartan, en klassekamerat, prøver å lure noen til å kjøpe noen greier han vil bli kvitt. Når han på ett tidspunkt, i sin iver etter å selge, hoster opp noe som ikke kan kalles annet enn løgn, peker han plutselig på meg og sier, “Det er sant! Bare spør Bjørnar. Han lyver aldri.”
På dette tidspunktet er det flere ting som går opp for meg. Det første er at Kjartan her prøver å utnytte meg. Jeg liker dårlig å bli utnyttet. Ingen liker å bli utnyttet. Jeg har alt å tape å lyve, kanskje bortsett fra en kortvarig takknemlighet fra Kjartan.
Det andre er at Kjartan her setter sin egen troverdighet på spill for å presse meg til å bli med på leken. Han høyner innsatsen når han setter seg selv i en posisjon der han kan bli direkte fanget i juks. Han setter alle pengene sine på at jeg vil være kamerat og lyve for ham.
Det tredje, og kanskje viktigste, som går opp for meg, er at folk åpenbart regner meg for å være troverdig. Jeg har ikke egentlig tenkt på dette før denne hendelsen. Min hensikt med å snakke sant har hittil ikke vært å framstå som troverdig. Det har mer vært drevet av flink-gutt-syndromet med opphav i en oppdragelse der lyving ikke har vært akseptert, og der selv den ubehagelige sannheten har blitt belønnet. Nå forstår jeg for første gang makten som ligger i å være troverdig, og det overrasker meg.
Jeg forstår, som tiåring, at jeg her har muligheten til å velge mellom det jeg i dag ville beskrevet som et kortvarig gode (å hjelpe Kjartan) eller et langsiktig gode (å ha troverdigheten min i behold). Jeg forstår at jeg må velge mellom å bli likt eller å bli respektert.
Jeg sier: “Nei. Det er ikke sant.”
- Hahaha! Jake and Amir er noe av det morsomste jeg har sett på lenge! High points: On the Phone, Interpreters, Friend Quiz og egentlig hele resten av Best Of-lista. (via EirikE) (1)
- Fascinerende musikkeksperiment: In B flat. “Play these together, some or all, start them at any time, in any order.” Veldig spesielt. (via) (0)
Tim Bray om sin erfaring med Android G1. Dette som et apropos til Teknologiens forbannelse. (via) (0)If you haven’t had a real Internet phone before, and you’re a wired kind of person, there are social stresses. If you can always glance at your email or Gtalk or Twitstream, the temptation to fill any otherwise-blank moment by doing so is considerable. Your mind may find itself classifying a lull in conversation with your spouse as an “otherwise-blank moment” which turns out almost always to be inappropriate.
Wired om Craiglist (via) (0)The long-running tech-industry war between engineers and marketers has been ended at craigslist by the simple expedient of having no marketers. Only programmers, customer service reps, and accounting staff work at craigslist. There is no business development, no human resources, no sales. As a result, there are no meetings. The staff communicates by email and IM. This is a nice environment for employees of a certain temperament. “Not that we’re a Shangri-La or anything,” Buckmaster says, “but no technical people have ever left the company of their own accord.
- Bloggen til Donald Miller, forfatter av bl.a. Blue Like Jazz har fått seg en en overhaling. Verdt å følge med på. (0)
- Wow. Som en kommentar til Teknologiens forbannelse, fra NRKbeta: “I de fleste sosiale nettverk har det vist seg at 90% av brukerne bare leser eller ser på det andre lager. Så er det 9% som er aktive, f. eks. ved å rangere andres innlegg eller kommentere. Og bare 1% som faktisk skriver artikler, poster bilder og laster opp videoer. På Flickr var dette tallet for noen år siden enda lavere. Da var det 0,14% av alle som var innom Flickr som faktisk la inn bilder selv. Tallene 90-9-1 kan selvsagt variere, men i det store og hele er det bare en liten del som bidrar med innhold.” (0)
- Lyden av voksne damer som snakker høyt med bred jærdialekt høres av eller annen grunn dobbelt vulgært ut. (0)
- “Two Small Men With Big Hearts Moving Company”. Reellt navn på kanadisk flyttebyrå. (0)
Teknologiens forbannelse, eller Frihet til å skape
Jeg har gitt opp Twitter.
Dette er et nytt ledd i en trend som blir stadig tydeligere for meg angående min egen teknologibruk.
Jeg er i utgangspunktet en teknologifrik. Jeg er utrolig glad i ny teknologi og er konstant fristet til å kjøpe de nyeste og mest banebrytende tekniske duppedittene som finnes på markedet. Jeg hopper tidlig på bølgen når det kommer nye teknologier for nett. Men stadig oftere, og stadig raskere, ser jeg meg nødt til å hoppe av igjen etter en kort stund.
Jeg var tidlig ute med Facebook, og inviterte inn stort sett alle i adressboka mi som var mellom 13 og 30 år. (Beklager.) Men etter noen måneder med Facebook, der jeg ble “venner” med folk jeg hadde gått i klasse med for ti år siden, diverse random folk jeg hadde truffet flyktig på ulike steder, folk jeg ble både glad for å finne igjen, og folk jeg for å være helt ærlig ikke egentlig hadde noen interesse av å finne igjen.
Men jeg ble i alle tilfeller overveldet både av mengden informasjon og nærheten av informasjon. Her fikk jeg vite mange ting som var, gitt min relasjon til vedkommende, for oversharing å regne. Jeg fikk vite mer enn jeg strengt tatt ønsket å vite. Owe Wikström beskrev senere denne opplevelsen som “påtvungen intimitet”. Det er det samme som skjer når du sitter på toget eller bussen og hører på noen som forteller om problemene hun har med kjæresten for tida. Det er mer enn du ønsker å vite (selv om en liten del av deg også ønsker å vite).
Mengden av informasjon var også overveldende. Én ting var tida som gikk med på å holde meg oppdatert på hvilken fest folk skulle på i helga, eller at de var trøtte etter jobb, eller at de nå lå og sløvet foran tven; men det mest slitende var mengden mennesker jeg fikk informasjon om. Jeg klarte bare ikke å forholde meg til alle disse menneskene og livene deres.
Så jeg måtte slutte (noe som forøvrig er en lang og smertefull prosess som tar flere dager og femten epostvekslinger med Facebook Kundeservice).
Twitter er annerledes. Det er ikke i utgangspunktet en toveis-relasjon. Jeg kan lese hva du skrive uten at du trenger å lese hva jeg skriver. Alle som vil kan lese hva jeg skriver uten min forhåndsgodkjennelse (med unntak av hvis jeg gjør kontoen min invite-only). Intimiteten er derfor ikke nær eller påtvungen. Hvis jeg synes du skriver mer personlige ting enn jeg ønsker å vite kan jeg fjerne deg fra lista mi uten at noen blir sure av det.
Men mengden blir fort overveldende. Via den ene morsomme skribenten blir du ledet til den neste, som har nok en venn som er hysterisk og som må legges til. Og plutselig sitter du med oppdateringer som tikker inn hvert eneste minutt, det ene morsommere enn det andre. Det var ingenting å si på kvaliteten — lista mi var finjustert til å levere, i henhold til mine preferanser, maksimalt morsomme og interessante tweets.
Så jeg måtte slutte.
Nå innser jeg at stort sett all netteknologien jeg bruker til daglig eksisterte allerede på nittitallet. Jeg leser nettsider. Jeg skriver epost. Jeg blogger. Jeg følger med på andre blogger via en oppdateringstjeneste (RSS). På telefonen min, som riktignok er en iPhone som ikke eksisterte på 90-tallet, er mine mest brukte programmer Telefon, SMS, Mail og Safari (internett). That’s it.
Jeg ser heller ikke tv lengre. Det er utrolig mye både interessant og uinteressant å se på tv. Men å ikke se tv vil gi deg flere timer ekstra daglig som du kan bruke på hva du vil. (Og det gir deg mulighet til å le hemningsløst av tv-reklamer på kino, da du sannsynligvis ser disse for første gang. Bivirkningen er at folk som sitter rundt deg, og som har sett disse reklamene flere hundre ganger før, synes du er en frik.)
Jeg blir periodevis nærmest lammet av all informasjon som blir pushet på meg. Jeg må til stadighet sette i verk mekanismer for å begrense inntaket av alle tingene som ønsker å ha tak i oppmerksomheten min.
Verst av alt, den store mengden inntak av innhold gjør at jeg bruker mindre tid på å produsere innhold. En viss mengde inntak må til for å få inspirasjon og for å lære nye ting (og fra tid til annen, for å bli underholdt), men jeg ønsker først og fremst å skape innhold. Jeg ønsker ikke bare å forbruke, jeg ønsker å bidra.
Jeg vil gjerne skrive mer, fotografere mer, filme mer, lage flere nettsider, produsere en kortfilm, gi ut en bok, lære å tegne, lære å danse.
Og ikke minst, jeg ønsker å bruke tid med folk i det virkelige livet. For uansett hvor nyttig nettkommunikasjon kan være (og i en del tilfeller er det virkelig nyttig og bra), er fellesskap i samme rom med andre personer overlegent all teknologi.
Forholdet mellom inntak og det som kommer ut må stå i forhold til hverandre. Tiden vi har i døgnet er begrenset. Vi har bare tid til et visst antall mennesker i livene våre (både i real life og på nett), og vi kan ikke lese alt som er interessant hvis vi skal ha tid til å skape noe nytt.
Til syvende og sist er det selvsagt ikke teknologien som er problemet. Den er bare et middel som gjerne kan byttes ut.
Det som er viktig, er å lage tid og rom for kreativiteten, som under rette forhold knapt kjenner noen grenser. La det flyte!
