Sannhetens time

Jeg er ni eller ti år gammel. Vi er i Tarzan-løypa, Rosseland skoles kombinerte skog og lekeplass.

Kjartan, en klassekamerat, prøver Ã¥ lure noen til Ã¥ kjøpe noen greier han vil bli kvitt. NÃ¥r han pÃ¥ ett tidspunkt, i sin iver etter Ã¥ selge, hoster opp noe som ikke kan kalles annet enn løgn, peker han plutselig pÃ¥ meg og sier, «Det er sant! Bare spør Bjørnar. Han lyver aldri.»

På dette tidspunktet er det flere ting som går opp for meg. Det første er at Kjartan her prøver å utnytte meg. Jeg liker dårlig å bli utnyttet. Ingen liker å bli utnyttet. Jeg har alt å tape å lyve, kanskje bortsett fra en kortvarig takknemlighet fra Kjartan.

Det andre er at Kjartan her setter sin egen troverdighet på spill for å presse meg til å bli med på leken. Han høyner innsatsen når han setter seg selv i en posisjon der han kan bli direkte fanget i juks. Han setter alle pengene sine på at jeg vil være kamerat og lyve for ham.

Det tredje, og kanskje viktigste, som går opp for meg, er at folk åpenbart regner meg for å være troverdig. Jeg har ikke egentlig tenkt på dette før denne hendelsen. Min hensikt med å snakke sant har hittil ikke vært å framstå som troverdig. Det har mer vært drevet av flink-gutt-syndromet med opphav i en oppdragelse der lyving ikke har vært akseptert, og der selv den ubehagelige sannheten har blitt belønnet. Nå forstår jeg for første gang makten som ligger i å være troverdig, og det overrasker meg.

Jeg forstår, som tiåring, at jeg her har muligheten til å velge mellom det jeg i dag ville beskrevet som et kortvarig gode (å hjelpe Kjartan) eller et langsiktig gode (å ha troverdigheten min i behold). Jeg forstår at jeg må velge mellom å bli likt eller å bli respektert.

Jeg sier: «Nei. Det er ikke sant.»

Dette innlegget ble postet 27. august 2009 kl. 23:08 og er kategorisert under Livet. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

3 KOMMENTARER

  1. Tone K sier:

    Ã¥…eg sko jammen ønska at eg huskte ting frÃ¥ eg va mindre. Men eg he vist en enormt dÃ¥rlige hukommelse, for eg huske nesten ingenting. Kæ kan ha skjedd? Men dette va jilt Ã¥ læsa. For en flinke 10 Ã¥ring:)

  2. Hanne G sier:

    Ååååårh! JA! Ja Bjørnen JA!

  3. Silje F sier:

    (Vil også være med i èn bokstav til etternavn-klubben.)

    Men det jeg skulle si HEIA Bjøøørnar, heia Bjøørnar, Ã¥le Ã¥le Ã¥lee!! Veldig bra. Jeg husker da jeg selv gikk i 2. klasse og jeg og ei venninne i klassen (Monika) var selvutnevnte bodyguards for ei ny i klassen (Live). Hun hadde jordbærlue. Ingen pÃ¥ hele skolen hadde jordbærlue. SÃ¥ «noen» tok ansvar og begynte Ã¥ rope «jordbærlue! jordbærlue! æbædibædi!» SÃ¥ vi banka dem, selvsagt. Jeg og Monika. Vi tok dem. Gode bodyguards var vi. Those were the days..

    Tone: Hvis videregÃ¥ende teller som «frÃ¥ eg va mindre», sÃ¥ husker jeg en enormt stilig haircut à la Pink pÃ¥ ditt nydelige hode. Og jeg synes Ã¥ huske Ã¥ ha sett noen bilder hos Iren…. Det kan kanskje hjelpe Ã¥ sette gang pÃ¥ husken..? *smil med smilehull*

Legg til en kommentar