Teknologiens forbannelse, eller Frihet til å skape

Jeg har gitt opp Twitter.

Dette er et nytt ledd i en trend som blir stadig tydeligere for meg angående min egen teknologibruk.

Jeg er i utgangspunktet en teknologifrik. Jeg er utrolig glad i ny teknologi og er konstant fristet til å kjøpe de nyeste og mest banebrytende tekniske duppedittene som finnes på markedet. Jeg hopper tidlig på bølgen når det kommer nye teknologier for nett. Men stadig oftere, og stadig raskere, ser jeg meg nødt til å hoppe av igjen etter en kort stund.

Jeg var tidlig ute med Facebook, og inviterte inn stort sett alle i adressboka mi som var mellom 13 og 30 år. (Beklager.) Men etter noen måneder med Facebook, der jeg ble «venner» med folk jeg hadde gått i klasse med for ti år siden, diverse random folk jeg hadde truffet flyktig på ulike steder, folk jeg ble både glad for å finne igjen, og folk jeg for å være helt ærlig ikke egentlig hadde noen interesse av å finne igjen.

Men jeg ble i alle tilfeller overveldet både av mengden informasjon og nærheten av informasjon. Her fikk jeg vite mange ting som var, gitt min relasjon til vedkommende, for oversharing å regne. Jeg fikk vite mer enn jeg strengt tatt ønsket å vite. Owe Wikström beskrev senere denne opplevelsen som «påtvungen intimitet». Det er det samme som skjer når du sitter på toget eller bussen og hører på noen som forteller om problemene hun har med kjæresten for tida. Det er mer enn du ønsker å vite (selv om en liten del av deg også ønsker å vite).

Mengden av informasjon var også overveldende. Én ting var tida som gikk med på å holde meg oppdatert på hvilken fest folk skulle på i helga, eller at de var trøtte etter jobb, eller at de nå lå og sløvet foran tven; men det mest slitende var mengden mennesker jeg fikk informasjon om. Jeg klarte bare ikke å forholde meg til alle disse menneskene og livene deres.

Så jeg måtte slutte (noe som forøvrig er en lang og smertefull prosess som tar flere dager og femten epostvekslinger med Facebook Kundeservice).

Twitter er annerledes. Det er ikke i utgangspunktet en toveis-relasjon. Jeg kan lese hva du skrive uten at du trenger å lese hva jeg skriver. Alle som vil kan lese hva jeg skriver uten min forhåndsgodkjennelse (med unntak av hvis jeg gjør kontoen min invite-only). Intimiteten er derfor ikke nær eller påtvungen. Hvis jeg synes du skriver mer personlige ting enn jeg ønsker å vite kan jeg fjerne deg fra lista mi uten at noen blir sure av det.

Men mengden blir fort overveldende. Via den ene morsomme skribenten blir du ledet til den neste, som har nok en venn som er hysterisk og som må legges til. Og plutselig sitter du med oppdateringer som tikker inn hvert eneste minutt, det ene morsommere enn det andre. Det var ingenting å si på kvaliteten — lista mi var finjustert til å levere, i henhold til mine preferanser, maksimalt morsomme og interessante tweets.

Så jeg måtte slutte.

Nå innser jeg at stort sett all netteknologien jeg bruker til daglig eksisterte allerede på nittitallet. Jeg leser nettsider. Jeg skriver epost. Jeg blogger. Jeg følger med på andre blogger via en oppdateringstjeneste (RSS). På telefonen min, som riktignok er en iPhone som ikke eksisterte på 90-tallet, er mine mest brukte programmer Telefon, SMS, Mail og Safari (internett). That’s it.

Jeg ser heller ikke tv lengre. Det er utrolig mye både interessant og uinteressant å se på tv. Men å ikke se tv vil gi deg flere timer ekstra daglig som du kan bruke på hva du vil. (Og det gir deg mulighet til å le hemningsløst av tv-reklamer på kino, da du sannsynligvis ser disse for første gang. Bivirkningen er at folk som sitter rundt deg, og som har sett disse reklamene flere hundre ganger før, synes du er en frik.)

Jeg blir periodevis nærmest lammet av all informasjon som blir pushet på meg. Jeg må til stadighet sette i verk mekanismer for å begrense inntaket av alle tingene som ønsker å ha tak i oppmerksomheten min.

Verst av alt, den store mengden inntak av innhold gjør at jeg bruker mindre tid på å produsere innhold. En viss mengde inntak må til for å få inspirasjon og for å lære nye ting (og fra tid til annen, for å bli underholdt), men jeg ønsker først og fremst å skape innhold. Jeg ønsker ikke bare å forbruke, jeg ønsker å bidra.

Jeg vil gjerne skrive mer, fotografere mer, filme mer, lage flere nettsider, produsere en kortfilm, gi ut en bok, lære å tegne, lære å danse.

Og ikke minst, jeg ønsker å bruke tid med folk i det virkelige livet. For uansett hvor nyttig nettkommunikasjon kan være (og i en del tilfeller er det virkelig nyttig og bra), er fellesskap i samme rom med andre personer overlegent all teknologi.

Forholdet mellom inntak og det som kommer ut må stå i forhold til hverandre. Tiden vi har i døgnet er begrenset. Vi har bare tid til et visst antall mennesker i livene våre (både i real life og på nett), og vi kan ikke lese alt som er interessant hvis vi skal ha tid til å skape noe nytt.

Til syvende og sist er det selvsagt ikke teknologien som er problemet. Den er bare et middel som gjerne kan byttes ut.

Det som er viktig, er å lage tid og rom for kreativiteten, som under rette forhold knapt kjenner noen grenser. La det flyte!