Norge bryter menneskerettighetene

Min bror, Jaltos Pigede, er en særdeles skarp ung mann som for tiden studerer menneskerettigheter, og han kommer (forhåpentligvis) til å skrive flere gjesteinnlegg her framover om ting han er opptatt av. Først ut: En kritikk av Norges etterlevelse av internasjonale menneskerettigheter. -Bjørnar.

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

Vi nordmenn elsker å skryte av fantastiske Norge. Og det med god grunn. Landet vårt er verdens desidert rikeste land pr. innbygger, vi har et oljefond (Statens Pensjonsfond – Utland) som er bokført med svimlende 3000 mrd. norske kroner, vi er blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN flere ganger på rad (Human Development Index) og vi er også blitt kåret til det mest fredselskende landet i verden (Global Peace Index). I tillegg deltar Norge svært aktivt i en rekke freds- og forsoningsengasjementer og fredsbevarende styrker, vi kjemper for å fremme og verne om menneskerettighetene, og vi gir denne typen arbeid massiv økonomisk støtte. Kort sagt — vi har det sinnsykt godt, og vi har masse å være stolte av.

Men det er få som snakker om de mer kritikkverdige sidene av Norge. Norge fremstår som verdens mest fredselskende land, men likevel er vi en av verdens største våpeneksportører når det gjelder konvensjonelle våpen, og ser vi i forhold til folketall er vi verdens aller største våpeneksportør. Altså; vi tjener enorme summer med penger på at det utkjempes kriger, og at det er stor etterspørsel etter våpen. På miljøsiden har Norge store problemer med å imøtekomme Kyoto-avtalens klimakutt, og vi har økt klimautslippene i motsetning til EU-landene som har klart å redusere utslippene. Mest alvorlig er det likevel at Norge står for flere alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Som menneskerettighetsstudent har det denne uken vært interessant å se at Regjeringen har tatt selvkritikk på flere punkter der Norge ikke i stor nok grad imøtekommer menneskerettighetene. Regjeringen har tatt selvkritikk i en rapport som skal sendes til FNs menneskerettighetsråd, som er dannet for å evaluere hvordan de forskjellige landene følger opp menneskerettighetene. Noen av punktene der regjeringen tar selvkritikk på er følgende: for mye familievold, overgrep og voldtekter mot kvinner, for store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, diskriminering av innvandrere, lite oppmerksomhet på de hindre og barrierer funksjonshemmede møter i Norge, og behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler.

Jeg synes det siste punktet, behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler, er spesielt interessant. Generelt er det mye å påpeke når det gjelder norsk fengsels- og rettsvesen. Norge har fått krass kritikk for sin praksis av varetekt og isolasjon i sine fengsler. Vårt rettsvesen har en omfattende bruk av varetektsfengsling, der hver fjerde av de fengslede her i Norge er varetektsfengslet. Det vil si at 25 % av norske fanger er fengslet uten dom.

Norge har også et relativt liberalt forhold til bruken av isolasjon under varetekt – det finnes ingen absolutt grense for hvor lenge man kan holde noen i isolasjon i varetekt. Det er svært kritikkverdig. Dette blir også stadig kritisert av det internasjonale samfunn, med FN og Europarådet som de sterkeste kritikerne. Særlig blir bruken av isolasjon under varetekt kritisert fordi det kan brukes som pressmiddel for å skaffe informasjon. FNs menneskerettighetskomité har bedt Norge endre lovverket for å sette en øvre grense for bruk av isolasjonsfengsling, men ingenting har skjedd. Dette er, etter min mening, ikke akseptabel praksis i en rettsstat der prinsippet om at en er ”uskyldig til det motsatte er bevist gjennom rettssak og dom” er et av det absolutt grunnleggende prinsippene. Isolasjonsfengsling over flere uker er tortur, slår FN fast, men Norge fortsetter den omstridte praksisen. Arfan Bhatti, løssluppet for noen måneder siden etter 3 års varetekt, ble holdt isolasjonsfengslet i ni måneder (!), helt alene 23 timer i døgnet.

Denne praksisen tar Regjeringen ikke selvkritikk på, men det gjør de heldigvis når det gjelder behandlingen mindreårige og barn får i norsk fengsel. Hvert år fengsles 60 – 70 barn (under 18 år) i Norge, og Vårt Land avslørte mandag at flere av disse er under 15 år, som er den kriminelle lavalderen i Norge. I tillegg må flere barn dele celle med voksne, noe som er i strid med FNs barnekonvensjon, som slår fast at barn skal holde adskilt fra voksne. Mette Yvonne Larsen, advokat, forteller at hun har vært i kontakt med barn som ble isolasjonsfengslet og holdt isolert 23 timer i døgnet, som et resultat av kollektiv avstraffelse. Hun kan til og med fortelle om et tilfelle der et barn hadde sittet isolert i 105 dager. Hvis en legger til grunn FNs påstand om at slik bruk av isolasjon over flere uker er tortur, så riper det i lakken til Norge som vanligvis står på barrikadene og kjemper for menneskerettighetene.

Norge er et ufattelig godt land å bo i, og de aller fleste nyter stor økonomisk, sosial og politisk frihet. Men det er kanskje på tide å få nyansert glansbildet vårt av Norge, og sette søkelyset på noen av disse utfordringer som må møtes. Det er på tide å se litt mer på de kritikkverdige sidene av samfunnet vårt. Mindreårige og barn som blir fengslet og isolert 23 timer i døgnet hører ikke hjemme i Norge. I desember må Regjeringen ved utenriksministeren stå skolerett foran FNs menneskerettighetsråd for å svare på kritikk og evaluere hvordan Norge følger opp menneskerettighetene. La oss for all del håpe de tar sterk selvkritikk på disse tingene, og kommer med konkrete forslag for hvordan disse utfordringene skal møtes.

Postet 23. september 2009 i Gjesteskribent, Tenkeboksen | 8 kommentarer »

Tankeinferno

Jeg har aldri forstått greia med at menn har kortere eller lengre perioder der de «ikke tenker på noen ting». Jeg tror aldri jeg har hatt et slikt øyeblikk.

Hodet jobber hele tida, men så langt jeg kan se uten noen særlig vurdering av viktigheten av de ulike tankene som farer gjennom systemet. Når jeg ser for meg at jeg kunne tenkt på «ingenting», tenker jeg likevel på middagen jeg spiste tidligere, hva jeg skal ha til middag i morgen, om jeg kanskje skal på besøk og spise middag hos noen, eller invitere noen bort til meg på middag, på hvor ofte jeg egentlig lager middag bare til meg selv, det er ikke så ofte, og jeg kommer til å tenke på vektøkningsprogrammet til Asbjørn, og at Asbjørn er en utrolig morsom person, og jeg tenker på når Ole fortalte om den gangen han prøvde å prakke på Asbjørn en takke, en plate som en steker lapper og lignende på, og hvordan Asbjørn hadde kjørt i gang kverna si med vitser over varianten «nei, takka meg te!» og «takka som byr!» og så videre, på en måte som bare Asbjørn kan briljere over tilsynelatende uten ende.

Og jeg kommer til å tenke på vennskap, og hva som gjør et vennskap, om hvorvidt det er tida en legger ned i det, eller kvaliteten på det som skjer når en er sammen, eller begge deler, og at det ikke er så lett å beskrive eller definere et vennskap med ord, det er noe i kjemien og forpliktelsen som kan føles, men som fort blir ødelagt hvis en snakker om det. Blant gutter er det nok å ta en pipe sammen i blant og snakke om viktig og uviktig, gå på en fjelltur, slite litt sammen, kanskje bygge noe sammen. Da jeg var mindre gledet jeg meg ofte til guttegjengen skulle samles og støpe grunnmur sammen slik far og de andre mennene gjorde. Å støpe grunnmur er solid. Mer mandig får du det knapt. En guttegjeng som støper en grunnmur sammen er et nydelig syn. Og etterpå setter du et hus oppå. Men det er ingen som støper grunnmurer sammen med vennene sine lenger. Nå flytter alle inn i nøkkelferdige bokser som er designinnredet med en stil de ikke egentlig liker, med stoler som er ubehagelige og fancy løsninger som er ubrukelige.

Og jeg tenker på andre relasjoner som ligner på vennskap, og hvordan beskjentskaper av og til utvikler seg til vennskap og av og til ikke, og hva er det egentlig som avgjør om det blir et vennskap eller ikke? Og jeg kommer tilbake til denne kjemien som det er så vanskelig å sette ord på, og kanskje er det like greit å konstatere at det er en ukjent x-faktor som du kjenner igjen når du ser den. Eller føler den. Eller hva en enn gjør.

Og jeg tenker på om det er den samme greia som gjør at en blir tiltrukket av en jente, den samme kjemien, eller om det er helt andre ting. Selvsagt er det jo andre ting i tillegg som kommer inn i bildet når det handler om en jente, hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hvordan hun går og beveger seg, hvordan hun ser ut når hun lytter til andre snakke, om hun ser dem inn i øynene når de snakker eller om du kan se at hun egentlig følger mer med på nabosamtalen, om hun knekker nakken bakover når hun ler, om hun er en jente som av og til holder folk i armen når hun snakker med de, rett over albuen, ikke et hardt grep, men et forsiktig grep som kommuniserer forståelse og at «det jeg sier nå er så viktig at jeg må være sikker på at du får det med meg», og alle de tusen små detaljene en vanligvis ikke tenker over før en begynner å tenke over det.

Men hvis en ser bort fra de tingene, er det samme type kjemi som klaffer eller ikke med tanke på hvem jenta er, karakteren, personligheten hennes? Samme type kjemi som i vennskap? Dette synes jeg er et vanskelig spørsmål. Et kjærlighetsforhold må vel strengt tatt bygge på et vennskap, så kanskje det er en del av de samme mekanismene inne i bildet?

Og jeg begynner å tenke på andre typer mekanismer, som hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde da Kent sa det han sa tidligere i dag, hvorfor jeg ble så provosert som jeg ble, selv om det faktiske innholdet i det han sa ikke egentlig var så ille, så hvorfor tente jeg på alle pluggene samtidig av den kommentaren, og kanskje jeg burde be Kent om tilgivelse, jeg burde nok sannsynligvis be Kent om tilgivelse, men jeg er så lei av å ordne opp i alle de tingene hele tiden og det hadde vært lettere å la være, og det kommer til å gå over. Men jeg burde be om tilgivelse. Og jeg tenker: Møkkings dritt! Jeg må skrive dette opp til neste radarpar.

Og jeg tenker på radarpar og Kent, og hvor lenge vi egentlig har truffet hverandre en gang i uka og lagt fram alt det beste og verste som finnes i oss, det nærmer seg sikkert en åtte års tid snart, og noen ting har blitt bedre og andre ting er minst like dårlige, men det er få ting som har betydd så mye for meg og preget meg så mye som å sitte ned en gang i uka og snakke om livet akkurat slik det er. Jeg innser at det er nærmest en sjelden gave, en opplevelse som mange mennesker går gjennom et helt liv uten å oppleve, dette med en annen person som lever helt åpent med deg og som du kan leve helt åpent med.

Og jeg tenker på vennskap, på alle de fantastiske og irriterende og morsomme og hysteriske og geniale og patetiske og sårbare og sterke menneskene jeg har rundt meg, og hvor utrolig godt jeg egentlig liker de, og at stort sett alle tingene jeg setter virkelig høyt i livet enten handler om Gud eller om disse folkene, og jeg er på nippet til å bli nostalgisk når jeg begynner å tenke på turer der vi sitter rundt bålet og skrøner, en fisketur på et blikkstille vann, å komme inn på en hytte etter en lang tur over fjellet, en pipe på terassen, en kakao i stua mens høstregnet hamrer mot ruta, to englemønstre i nysnøen mens en ser opp mot stjernehimmelen.

Og alle disse tankene raser forbi i løpet av fem minutter med ledig tid.

Og det tar ikke slutt. Noensinne.

Og jeg antar at det er dette som kalles å leve.

Postet 14. september 2009 i Tenkeboksen | 14 kommentarer »

Jeg har begynt å se Mad Men, en tv-serie som til stadighet blir overdrysset av priser og medaljer. En gjeng reklamemenn som holdt til på Madison Street, New York, på 60-tallet ble kalt The Mad Men, et navn de oppfant selv.

Mad Men er ikke først og fremst et interessant innblikk i reklamebransjens tidlige historie, det er mest av alt en interessant skildring av kjønnsrollemønster på 60-tallet — og som alle gode tv-serier, samtidig en kommentar til dagens kjønnsrollemønster.

Og la dette være sagt: Vi er kommet et langt steg framover. Enten en er opptatt av likestilling eller ikke — med mindre du faktisk er en mannssjåvinistist kan vi verdsette at kvinner har langt større tilgang til både utdanning og de fleste yrker enn de hadde i en ikke altfor fjern fortid. Utrolig nok får fortsatt ikke kvinner og menn lik lønn for likt arbeid, men framgangen er generelt sett betydelig.

Det som likevel slår meg ved den åpenbare seksuelle trakasseringen som forekommer i en rekke former i denne serien fra arbeidslivet på 60-tallet, er dette: Ting har ikke grunnleggende forandret seg siden den gang, det har bare går mer og mindre under jorda.

En slår ikke den type vitser om en kvinne mens hun står rett ved siden av og hører på, det skjer i det stille og mens en tror ingen andre hører. Stirringen og de lange blikkene skjules mer. Nedsettende bemerkninger, enten med seksuelle undertoner eller gjennom en underforstått holdning at kvinner er hysteriske mennesker som er styrt av følelser og ikke kan skjøtte en krevende jobb på en god måte, hviskes nå bare til nabomannen i stedet for å utbasuneres til folket.

Mekanismene er fortsatt til stede. Virkemidlene er bare blitt finjusterte for å balansere akkurat innenfor grensen av det til enhver tid akseptable. Problemet er fortsatt det samme. Det har bare fått en bedre forkledning. Her blir det synliggjort og tydeliggjort på en måte som avslører dagens variant, og ikke på en komfortabel måte.

En annen interessant observasjon er hvordan det her på 60-tallet er mennene som er de ansvarlige og «voksne», mens kvinnene, som lever relativt komfortable og bekymringsløse liv, tidvis tendenserer til å være barnslige. Det er mannen som sier til kvinnen at hun må vokse opp, ikke omvendt.

Dette i motsetning til det ene av de flere (?) framvoksende kjønnsrollemønstrene i dag hvor jentene/kvinnene er de voksne og ansvarlige, mens unge menn inntar rollen som de barnslige, evige guttungene som skyr ansvar og kun vil bruke hele tida si på lek og dataspill.

Lek er en viktig del av livet, for både menn og kvinner, gutter og jenter. Men hva skjedde med at menn var menn, som tok ansvar for seg selv og andre?

Karakterene som tilsynelatende er gode, viser seg etter hvert å ikke være like eksemplariske som første øyekast kan gi inntrykk av. Karakterene som tilsynelatende er dårlige, blir stort sett dårligere. Eller skal vi si at karakterene i denne serien er menneskelige, i all sin ære og gru?

Innimellom det hele dukker det heldigvis opp en og annen sterk kvinne. Akkurat som i real life.

Postet 13. september 2009 i Tenkeboksen | Ingen kommentarer »