Mad Men

Jeg har begynt å se Mad Men, en tv-serie som til stadighet blir overdrysset av priser og medaljer. En gjeng reklamemenn som holdt til på Madison Street, New York, på 60-tallet ble kalt The Mad Men, et navn de oppfant selv.

Mad Men er ikke først og fremst et interessant innblikk i reklamebransjens tidlige historie, det er mest av alt en interessant skildring av kjønnsrollemønster pÃ¥ 60-tallet — og som alle gode tv-serier, samtidig en kommentar til dagens kjønnsrollemønster.

Og la dette være sagt: Vi er kommet et langt steg framover. Enten en er opptatt av likestilling eller ikke — med mindre du faktisk er en mannssjÃ¥vinistist kan vi verdsette at kvinner har langt større tilgang til bÃ¥de utdanning og de fleste yrker enn de hadde i en ikke altfor fjern fortid. Utrolig nok fÃ¥r fortsatt ikke kvinner og menn lik lønn for likt arbeid, men framgangen er generelt sett betydelig.

Det som likevel slår meg ved den åpenbare seksuelle trakasseringen som forekommer i en rekke former i denne serien fra arbeidslivet på 60-tallet, er dette: Ting har ikke grunnleggende forandret seg siden den gang, det har bare går mer og mindre under jorda.

En slår ikke den type vitser om en kvinne mens hun står rett ved siden av og hører på, det skjer i det stille og mens en tror ingen andre hører. Stirringen og de lange blikkene skjules mer. Nedsettende bemerkninger, enten med seksuelle undertoner eller gjennom en underforstått holdning at kvinner er hysteriske mennesker som er styrt av følelser og ikke kan skjøtte en krevende jobb på en god måte, hviskes nå bare til nabomannen i stedet for å utbasuneres til folket.

Mekanismene er fortsatt til stede. Virkemidlene er bare blitt finjusterte for å balansere akkurat innenfor grensen av det til enhver tid akseptable. Problemet er fortsatt det samme. Det har bare fått en bedre forkledning. Her blir det synliggjort og tydeliggjort på en måte som avslører dagens variant, og ikke på en komfortabel måte.

En annen interessant observasjon er hvordan det her pÃ¥ 60-tallet er mennene som er de ansvarlige og «voksne», mens kvinnene, som lever relativt komfortable og bekymringsløse liv, tidvis tendenserer til Ã¥ være barnslige. Det er mannen som sier til kvinnen at hun mÃ¥ vokse opp, ikke omvendt.

Dette i motsetning til det ene av de flere (?) framvoksende kjønnsrollemønstrene i dag hvor jentene/kvinnene er de voksne og ansvarlige, mens unge menn inntar rollen som de barnslige, evige guttungene som skyr ansvar og kun vil bruke hele tida si på lek og dataspill.

Lek er en viktig del av livet, for både menn og kvinner, gutter og jenter. Men hva skjedde med at menn var menn, som tok ansvar for seg selv og andre?

Karakterene som tilsynelatende er gode, viser seg etter hvert å ikke være like eksemplariske som første øyekast kan gi inntrykk av. Karakterene som tilsynelatende er dårlige, blir stort sett dårligere. Eller skal vi si at karakterene i denne serien er menneskelige, i all sin ære og gru?

Innimellom det hele dukker det heldigvis opp en og annen sterk kvinne. Akkurat som i real life.

Dette innlegget ble postet 13. september 2009 kl. 14:48 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar