Tankeinferno

Jeg har aldri forstÃ¥tt greia med at menn har kortere eller lengre perioder der de «ikke tenker pÃ¥ noen ting». Jeg tror aldri jeg har hatt et slikt øyeblikk.

Hodet jobber hele tida, men sÃ¥ langt jeg kan se uten noen særlig vurdering av viktigheten av de ulike tankene som farer gjennom systemet. NÃ¥r jeg ser for meg at jeg kunne tenkt pÃ¥ «ingenting», tenker jeg likevel pÃ¥ middagen jeg spiste tidligere, hva jeg skal ha til middag i morgen, om jeg kanskje skal pÃ¥ besøk og spise middag hos noen, eller invitere noen bort til meg pÃ¥ middag, pÃ¥ hvor ofte jeg egentlig lager middag bare til meg selv, det er ikke sÃ¥ ofte, og jeg kommer til Ã¥ tenke pÃ¥ vektøkningsprogrammet til Asbjørn, og at Asbjørn er en utrolig morsom person, og jeg tenker pÃ¥ nÃ¥r Ole fortalte om den gangen han prøvde Ã¥ prakke pÃ¥ Asbjørn en takke, en plate som en steker lapper og lignende pÃ¥, og hvordan Asbjørn hadde kjørt i gang kverna si med vitser over varianten «nei, takka meg te!» og «takka som byr!» og sÃ¥ videre, pÃ¥ en mÃ¥te som bare Asbjørn kan briljere over tilsynelatende uten ende.

Og jeg kommer til å tenke på vennskap, og hva som gjør et vennskap, om hvorvidt det er tida en legger ned i det, eller kvaliteten på det som skjer når en er sammen, eller begge deler, og at det ikke er så lett å beskrive eller definere et vennskap med ord, det er noe i kjemien og forpliktelsen som kan føles, men som fort blir ødelagt hvis en snakker om det. Blant gutter er det nok å ta en pipe sammen i blant og snakke om viktig og uviktig, gå på en fjelltur, slite litt sammen, kanskje bygge noe sammen. Da jeg var mindre gledet jeg meg ofte til guttegjengen skulle samles og støpe grunnmur sammen slik far og de andre mennene gjorde. Å støpe grunnmur er solid. Mer mandig får du det knapt. En guttegjeng som støper en grunnmur sammen er et nydelig syn. Og etterpå setter du et hus oppå. Men det er ingen som støper grunnmurer sammen med vennene sine lenger. Nå flytter alle inn i nøkkelferdige bokser som er designinnredet med en stil de ikke egentlig liker, med stoler som er ubehagelige og fancy løsninger som er ubrukelige.

Og jeg tenker på andre relasjoner som ligner på vennskap, og hvordan beskjentskaper av og til utvikler seg til vennskap og av og til ikke, og hva er det egentlig som avgjør om det blir et vennskap eller ikke? Og jeg kommer tilbake til denne kjemien som det er så vanskelig å sette ord på, og kanskje er det like greit å konstatere at det er en ukjent x-faktor som du kjenner igjen når du ser den. Eller føler den. Eller hva en enn gjør.

Og jeg tenker pÃ¥ om det er den samme greia som gjør at en blir tiltrukket av en jente, den samme kjemien, eller om det er helt andre ting. Selvsagt er det jo andre ting i tillegg som kommer inn i bildet nÃ¥r det handler om en jente, hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hvordan hun gÃ¥r og beveger seg, hvordan hun ser ut nÃ¥r hun lytter til andre snakke, om hun ser dem inn i øynene nÃ¥r de snakker eller om du kan se at hun egentlig følger mer med pÃ¥ nabosamtalen, om hun knekker nakken bakover nÃ¥r hun ler, om hun er en jente som av og til holder folk i armen nÃ¥r hun snakker med de, rett over albuen, ikke et hardt grep, men et forsiktig grep som kommuniserer forstÃ¥else og at «det jeg sier nÃ¥ er sÃ¥ viktig at jeg mÃ¥ være sikker pÃ¥ at du fÃ¥r det med meg», og alle de tusen smÃ¥ detaljene en vanligvis ikke tenker over før en begynner Ã¥ tenke over det.

Men hvis en ser bort fra de tingene, er det samme type kjemi som klaffer eller ikke med tanke på hvem jenta er, karakteren, personligheten hennes? Samme type kjemi som i vennskap? Dette synes jeg er et vanskelig spørsmål. Et kjærlighetsforhold må vel strengt tatt bygge på et vennskap, så kanskje det er en del av de samme mekanismene inne i bildet?

Og jeg begynner å tenke på andre typer mekanismer, som hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde da Kent sa det han sa tidligere i dag, hvorfor jeg ble så provosert som jeg ble, selv om det faktiske innholdet i det han sa ikke egentlig var så ille, så hvorfor tente jeg på alle pluggene samtidig av den kommentaren, og kanskje jeg burde be Kent om tilgivelse, jeg burde nok sannsynligvis be Kent om tilgivelse, men jeg er så lei av å ordne opp i alle de tingene hele tiden og det hadde vært lettere å la være, og det kommer til å gå over. Men jeg burde be om tilgivelse. Og jeg tenker: Møkkings dritt! Jeg må skrive dette opp til neste radarpar.

Og jeg tenker på radarpar og Kent, og hvor lenge vi egentlig har truffet hverandre en gang i uka og lagt fram alt det beste og verste som finnes i oss, det nærmer seg sikkert en åtte års tid snart, og noen ting har blitt bedre og andre ting er minst like dårlige, men det er få ting som har betydd så mye for meg og preget meg så mye som å sitte ned en gang i uka og snakke om livet akkurat slik det er. Jeg innser at det er nærmest en sjelden gave, en opplevelse som mange mennesker går gjennom et helt liv uten å oppleve, dette med en annen person som lever helt åpent med deg og som du kan leve helt åpent med.

Og jeg tenker på vennskap, på alle de fantastiske og irriterende og morsomme og hysteriske og geniale og patetiske og sårbare og sterke menneskene jeg har rundt meg, og hvor utrolig godt jeg egentlig liker de, og at stort sett alle tingene jeg setter virkelig høyt i livet enten handler om Gud eller om disse folkene, og jeg er på nippet til å bli nostalgisk når jeg begynner å tenke på turer der vi sitter rundt bålet og skrøner, en fisketur på et blikkstille vann, å komme inn på en hytte etter en lang tur over fjellet, en pipe på terassen, en kakao i stua mens høstregnet hamrer mot ruta, to englemønstre i nysnøen mens en ser opp mot stjernehimmelen.

Og alle disse tankene raser forbi i løpet av fem minutter med ledig tid.

Og det tar ikke slutt. Noensinne.

Og jeg antar at det er dette som kalles å leve.

Dette innlegget ble postet 14. september 2009 kl. 19:29 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

14 KOMMENTARER

  1. Ingvild sier:

    Fascinerende asossiasjonstenking!!
    Takka seg te – DU er fascinerende Bjørnar!

  2. therese sier:

    kanskje du burde begynne å si høyt alt du tenker, akkurat når du tenker det:)

  3. Cathrine sier:

    Ja! Eg støtte Therese sitt forslag!

  4. Jon Arne sier:

    Nei, Bjørnar. Ikkje. Gjer. Det!

    Sil.

    Det er best sånn.

  5. Geir sier:

    Dette ryktet gutter har, kommer kanskje av vi ikke jobber like kjapt med munnen som med hodet. Noe jenter ser ut til å klare rimelig greitt. Altså tenker vi som bare juling, men det er ikke alt som når ut av munnen, før det hele er glemt.

    Det er i hvertfall mitt problem…

  6. Kristin H. Nese sier:

    Fantastisk innlegg!

  7. Aspis sier:

    Går det an å tenke så mye og si så lite? :P Kult å bli minna på det med steketakka!

  8. Margrethe Riskedal sier:

    Du skrive bare så utruligt bra Bjørnar! Eg blir heilt fascinerte:) Du e en goe mann:)

  9. Joakim sier:

    kult når tanken reflekteres mens den tenkes:)
    goe mann!

  10. Kristine S sier:

    Tankerekker vert ikkje dei same om dei kjem ut av munnen pÃ¥ deg. Det handlar om kva rom ein slepp tankane sine ut i. NÃ¥r ein skriv er ein fri til Ã¥ gÃ¥ rett pÃ¥, utan at nokon som høyrer pÃ¥ bryt inn. Tilhøyrarane treng ikkje ein gong bryta inn, tankane sin magi kan bli øydelagt idet du er klar over og reagerer pÃ¥ at nokon er tilstades, du tilpasser deg ubevisst deira syn og haldningar, og tankane dine vert ikkje kva dei ville ha blitt om du var aleine med tastaturet/blyanten. (sjølvsagd vil tankar som er forma for bloggen òg bera preg av vissa om dei potensielle lesarane) Eg meiner ikkje med dette Ã¥ nedvurdera samtalen, den er vakker, den. Men det som kjem ut or samtalen er ikkje det same som ville ha kome ut pÃ¥ papiret. (eg innser at eg faga eg studerer har innverknad pÃ¥ meg, i haust tek eg faget «tekst og kontekstanalyse»)

    (fine tankar, bjørnar. har tenkt på venskap vs. bekjentskap sjølv i det siste, fascinerande tematikk. )

  11. Kristian sier:

    Du er dyktig til Ã¥ skrive. HÃ¥per det blir bok en dag…

  12. Anne Marie sier:

    Helt nydelig skrevet! Jeg henger meg på Margrete:) Du er en goe mann!

  13. Benjamin sier:

    Fantastisk :)

  14. Silje sier:

    Takk, Bjørnar. Dette var litt Erlend Loes-ish. Veldig nydelig. Og dypere enn Loe, om jeg tør påstå det. Jeg tar til meg det du sa om venner med å vise til vår samtale på skype den gangen du nekta å være på kamera fordi jeg ikke hadde et, vet du:

    Silje: Dæ tog jo dridlange ti for åkke å bli venna, æg he jo kjent deg dridlenge!
    Bjørnar: Ja, keffor he dæ kje skjedd før?

    You’re beautiful in more ways than we know. So. Have a good one :)
    Thanx for you.

    PS: Ikke hør på Jon Arne. Han siler for mye av de feile tinga, altså de han skulle ha sagt, og siler for lite av det andre som han ikke skulle ha ikke sagt. Hvis du tog an. Haha! Det gjorde ikke jeg heller.

Legg til en kommentar