Høstmørke

Jeg sykler gjennom byggefeltene en mørk kveld en helt vanlig kveld i uka.

Innenfor blafrer lyset fra TV-skjermene, det er 21-nyhetene som er på. I noen hus kan en se kvinner som står og vasker opp noe, nesten alltid kvinner, veldig sjelden menn. Noen sitter og leser. Noen sitter med en bok eller et blad. Noen har en kaffekopp, andre et glass vin. Noen få har venner på besøk, de fleste skimtes alene i halvmørket.

En kan se ganske mye av livene til folk uten egentlig å se så nøye etter.

Og hvis en ser etter, om enn bare ørlite grann, føles det snart som å bli sugd inn i et stort, svart hull. Jeg sykler og ser inn i husene til folk, inn i livene til folk, nærmest ufrivillig, nesten uten å egentlig ville det, og jeg ser inn i tomhet. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som gir denne følelsen. Noen stuer kan være halvmørke og noen sitter der inne alene i fred. Det er godt. Andre stuer er halvmørke og noen sitter der inne alene i ufred.

Men hvem er jeg til å dømme om hvorvidt de er fredelige eller rastløse? Jeg ser et ørlite glimt av et ørlite øyeblikk i en hel persons liv. Kanskje er de veldig tilfredse med tilværelsen. Kanskje er de på høyden av livet og lener seg tilbake og med rette nyter frukten av sitt arbeid. Kanskje har de hatt en lang dag med produktiv skapelse og en tid i gode venners lag og tenker gjennom dagen som har gått før de går til hvile for natten.

Likevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen som kryper seg innpå mens jeg sykler forbi: Er dette alt? Er det dette livet handler om, å sitte alene i hver våre stuer hver kveld mens tida vekselvis snegler og haster seg av gårde mot det uunngåelige øyeblikket når kroppen ikke har mer å gi mens sjelen ønsker å leve evig?

Jeg går gjennom Bryne sentrum en ettermiddag som heller mot kveld. Butikkene i Storgata tar inn stativene sine. De er presset til å holde åpent til 18 i konkurranse med kjøpesentrene. Tida da de kunne gå hjem klokka fire er forbi, nå skal alle ut og handle mye lengre. De jobber lengre og handler lengre, for hva er det egentlig å komme hjem til? Et tomt hus?

Jeg går på veien som ikke har gatelys. Lufta er kald og klar, det er en høstkveld uten skyer og uten vind. På himmelen bare stjerner, utover landskapet bare mørke. Husene er ikke langt unna, men her er en annen verden. Mens det innenfor føles som at usynlige murer stenger for sikten er her et åpent og fritt landskap. Her kan en løpe så langt en orker og enda litt til, og når en har løpt til en er sliten kan en legge seg ned på ryggen i gresset og se opp stjernene og tenke at det er et under at alt dette finnes, og hjernen er nær ved å sprenges ved tanken på hvor ufattelig, helt ufattelig stor verden er.

Og tanken dras uvegerlig mot den som har skapt det. En skal ikke langt bort før sløret blir tatt bort, før både lufta og synet blir klarere, før en kommer til steder der det bare er en tynn hinne som skiller himmelen fra jorden, der Gud ikke er langt borte, men veldig nær. Kanskje varer det ikke lenger enn et kort øyeblikk, men det er nok.

Det er nok.

Postet 29. oktober 2009 i Tenkeboksen | 2 kommentarer »

Grønn utenpå, grønn inni

I forrige uke var jeg på den (nesten) årlige øvelsen med Heimevernet (HV), en fryktet tid på året for mange, en gledens uke for noen.

Noe av det mest fascinerende med en slik uke er alle de utrolig forskjellige folkene en møter.

I likhet med Forsvaret forøvrig er HV et sted der mennesker fra totalt ulike demografiske grupper og samfunnslag blir puttet sammen i en stor gryte og skvist ut til å bli like. Alle får på en lik uniform, og det er plutselig totalt irrelevant hvilken motestil du identifiserer deg med, hvilken musikkstil du liker, hvilke politiske preferanser du har, hvilken utdannelse du har, om du jobber i offentlig sektor eller i det private næringsliv, om du er høyt på strå eller en helt ordinær arbeider. Fra nå av finnes det bare én vei: Den veien Forsvaret sier du skal gå.

Og det er i sannhet et skue å se alle de ulike folkene som kommer sammen. I HV er det, i motsetning til i førstegangstjenesten, noen lempelser i forhold til antrekk, hårfrisyre o.l. enn i Forsvaret forøvrig («ikke hår nedenfor skjortekraven, alle knapper igjen, hette på, sko pusset, skosnorer skjult» osv. osv.), så her står plutselig goth-metal-karen med beksvart, langt hår og piercinger i hele ansiktet med en uniform på kroppen og HV-kapsen på toppen av hodet. På toppen av hodet fordi det ikke er plass til å få den skikkelig nedpå på grunn av alt håret.

Her er også karen som ser ut som Bjarne Brøndbo fra D.D.E. En trønder med halvlangt, fett hår, ring i øret, en rungende latter og grove vitser. For ham er det hele er en vits. Ligge ute i skogen og sikte på hverandre med geværer?! Vent til jeg forteller kameratene mine hjemme om dette!

Her er advokaten som åpenbart føler seg utilpass i en situasjon der han plutselig ikke er den som har mest peiling og makt, og der helt andre sosiale regler gjelder, regler han ikke lærte på universitetet, regler han gikk på universitetet for å slippe unna da han ikke forsto de mens han gikk på ungdomskole og videregående skole. Nå er han én av mange, og ikke engang den fremste av mange, og det føles dårlig.

Her er mekanikeren som kjenner alle de sosiale reglene og vet at en aldri skal melde seg frivillig til noe, som misliker befalet på samme måte som han misliker ledelsen sin på jobb, som snakker nedsettende om de som styrer samtidig som han gjør det jobben han skal på enn tilfredsstillende måte, men passer på å ikke gjøre det mer enn tilfredsstillende i fare for å bli forfremmet. Han trives hvor som helst, for han er alltid i opposisjon. Og han trives i HV spesielt, for her er det mye å være i opposisjon mot. Han liker HV-uka langt bedre enn han viser på utsiden. Det er et artig avbrekk i en kjedelig hverdag.

Her er kronjuvelen — den type mennesker som passer inn overalt. De som er såpass nær «normalen» at de ikke skiller seg nevneverdig ut i noen retning, som forstår de sosiale reglene med én gang de kommer inn i et rom, som tilpasser seg akkurat passelig til enhver situasjon til at de kommer godt ut av det, som av seg selv rykker oppover i systemet uansett hvilket system de går inn i, som det alltid lykkes for, som trives stort sett uansett omstendigheter. Disse folkene er dømt til å bli snappet opp til å bli befal, og alle er fornøyde med det, både de selv og de som blir ledet.

Til sist, sukkeret som er surt inni: De som virkelig elsker HV. Som er blitt sugd for langt inn og lever i en boble, som alltid er for seriøse og dramatiske, som vil så mye, men bare så altfor, altfor hardt. De er en torn i kjødet for den vanlige mann som bare vil avtjene sin plikt og komme hjem til kone og barn, en plagsom flue for den som vil gjøre en god og reell jobb, et virkelig hatobjekt for den som synes HV er noe tull og som skulle ønske han hadde mot til å kaste innkallelsen i søpla hver gang den kommer.

Og når jeg tenker meg om er egentlig disse typene representative for samfunnet forøvrig, og HV en metafor for enhver sosial gruppe.

Postet 23. oktober 2009 i Tenkeboksen | 7 kommentarer »

Når frykten tar overhånd

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

”Den enkeltes frihet vil bli mer begrenset en noensinne tidligere i historien,” sa den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra O’Connor to uker etter terrorangrepene i New York 11. september. Det er både trist og skremmende å se at det blir mer og mer sant for hver dag som går.

Etter 11. september har det blitt et enormt fokus på terrorbekjempelse og sikkerhetstiltak som en følge av frykt for at noe lignende skal kunne skje igjen. Dette går ofte på bekostning av de friheter og rettigheter vi har som borgere. Tiltak for å bekjempe terror og for å styrke sikkerheten sprer seg fort, gjerne ved at de starter i USA, blir adoptert av EU, for så å komme til Norge som en følge av EØS-avtalen. Dette er en prosess som er blitt kalt ”hvitvasking av beslutninger” – beslutningene og tiltakene blir rettferdiggjort ved at en kan peke på andre land som gjør det samme. Men selv om det gjøres av andre så trenger det ikke å bety at det er riktig.

Etter terrorangrepene i Madrid i 2004 og i London i 2005 bestemte EU-parlamentet at det var behov for et nytt lovverk for lagring av tele- og internettkommunikasjon. Norge vil sannsynligvis måtte implementere dette direktivet som følge av EØS-avtalen, og dette skal etter planen behandles i Stortinget i løpet av dette året. Dette nye direktivet innebærer en systematisk kartlegging av vår fasttelefon-, mobiltelefon- og internettbruk, og kritikerne hevder at dette bringer oss enda et skritt nærmere et overvåkningssamfunn. Big Brother is watching.

Datalagringsdirektivet innebærer at det registreres hvem du kommuniserer med (gjennom SMS, telefon og e-post), på hvilket tidspunkt, hvor du befinner deg når du gjør det, samt når du logget på internett. Disse dataene skal kunne lagres mellom seks måneder og to år, og poenget er at en skal kunne bruke det til å bekjempe ”alvorlig kriminalitet og terrorisme”. Jeg er kritisk til at noen skal sitte med så mye informasjon om mine sosiale nettverk, mine vaner, mine interesser, og hvor jeg beveger meg. Guro Slettemark i Datatilsynet beskriver det som brevkontroll:

Hva hvis en «betjent» sto oppstilt ved hver eneste postinnlevering og ba om å få notere seg hvem du var og hvem du sendte brev til? Eller hver gang man skulle ringe til noen først ble møtt av en person som skulle notere hvem man var, hvem man skulle ringe til, dato, tidspunkt og hvor lenge samtalen varte? Ja, for det tilfelle at det senere skulle vise seg at man hadde med en kriminell å gjøre.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår i artikkel 8 fast at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. Dette nye datalagringsdirektivet synes derfor å være et klart brudd på en av de rettighetene vi er sikret ved lov. Tilhengerne av dette direktivet mener at retten til en privatsfære må tilsidesettes når det gjelder nasjonal sikkerhet, og at det er et effektivt middel til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Jeg er ening i at hensynet til nasjonal sikkerhet i enkelte tilfeller krever at denne retten til privatliv blir satt til side. Dette kan for eksempel skje ved at politiet avlytter telefonen til en mistenkt person i en pågående etterforskning.

Men den store forskjellen her er at datalagringsdirektivet tar til orde for en storstilt overvåking og datalagring av ALLE, uavhengig om du er mistenkt for noe straffbart eller ikke. Jeg er sikker på at det vil gjøre politiets og etterforskernes jobb mye lettere, men det er i og for seg ikke et godt nok argument for at en av våre helt sentrale menneskerettigheter – retten til et privatliv – skal settes til side.

De siste årene har vi fått en eksplosiv vekst i såkalte ”terrorlovgivninger”. Mest kjent er nok den amerikanske Patriot Act som utvider virkemidlene amerikanske myndigheter har i kampen mot terror, og denne utvidelsen går klart på bekostning av amerikanske borgeres rettsvern. Blant annet skal myndighetene kunne arresterte, deportere og isolere terrormistenkte, og de skal kunne begrense deres mulighet til å få saken prøvd for en uavhengig domstol. For utenlandske statsborgere gjelder det uten noe form for tidsbegrensning. Myndighetene skal altså kunne holde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang, noe som bryter radikalt med våre menneskerettigheter. Også Frankrike har vedtatt en radikal terrorlov som blant annet gir myndighetene tillatelse til å holde fanger fengslet uten en rettslig dom i 3,5 år, dersom de er mistenkt for å ha innblanding i terrorisme.

Et trekk som går igjen i alle disse terrorlovene er at bevisbyrden blir snudd, slik at den antatt skyldige nå må bevise sin uskyld. Dette bryter også med prinsippet om at en er uskyldig inntil en er bevist skyldig ved dom.

Det er farlig å la frykten ta overhånd. Frykt gjør at både sunn fornuft og viktige prinsipp blir satt til side i kampen mot det som skaper frykten. Flere av våre mest grunnleggende rettigheter og friheter er nå på vei til å forsvinne, og det er jeg svært skeptisk til. Menneskerettighetene er anerkjent av land i hele verden som ”åpenbare og universelle rettigheter vi har av den enkle grunn av at vi er mennesker”, og da er det kritikkverdig at disse rettighetene plutselig blir innskrenket og tilsidesatt.

Jeg vil våge å påstå at det i dag er viktigere en noen gang at vi kjemper, ivrer og står på barrikadene for at våre rettigheter og friheter blir vernet om, og ikke krenket.

Postet 13. oktober 2009 i Artikler/reportasjer/essay | 4 kommentarer »

Flyttesjau

EirikE og jeg har flyttet. Vi har flyttet til Klepp kommune, noe som var et overraskende hardt slag for meg. Kommunepatriotismen min stikker tydeligvis dypere enn jeg trodde, for oppdagelsen av at jeg måtte ut av Time kommune smertet meg mer enn jeg hadde forventet.

Det er riktignok rett over kommunegrensa. Innkjørselen er upraktisk nok via rundkjøringen på Kåsen, på andre siden av bomstasjonen (så det koster 20,- å besøke oss), antakelig for at søppelbilen skal slippe å måtte kjøre inn på nabokommunen sitt område. Det hadde vært uholdbart. Heldigvis har vi fortsatt postadresse Bryne, noe som er et lite plaster på en såret stolthet. (Sandmyrvegen 56, for mor og andre spesielt interesserte.)

Nå bor vi i en nyoppusset kjellerleilighet med stor terrasse og hage, utsikt rett mot ABB fabrikker, «kort gåavstand til nydelige turområder» (Sandtangen?) og noen kyr rett over gjerdet som betrakter oss med en viss skepsis når vi kommer og går.

Hver gang jeg flytter blir jeg slått av hvor mange ting jeg eier, og hvor mye plass de tar. Og jeg blir bekymret for hvordan det kommer til å være om 25 år når jeg har klart å akkumulere så mange ting i løpet av de 25 første. Gandhis råd om å eie bare sju ting er… utfordrende. Hva med sju hundre? Vanskelig nok.

Og hvor kommer alle greiene fra? Jeg tar opp en ting og tenker: Hvordan kunne jeg noensinne tenke at det var en god idé å kjøpe denne gjenstanden? Hva tenkte jeg på?

Men jeg tror jeg forstår, for eiendelene mine fordeler seg omtrent på følgende måte, målt etter vekt:

Møbler: 45%
Bøker: 45%
Annet: 10%

Vi er ikke de eneste som har flyttet. HanneG, Rannveig og Therese har også flyttet inn i et helt hus rett ved rundkjøringen ved Stadion. De kan stå i hagen sin og se på barnetoget på 17. mai. Det er et hus med mange rom, og enda et helt sett med hemmelige rom og kott og skap. Vi har allerede prestert å låse oss ute på en liten platting i andre etasje mellom to deler av huset.

Neste gang vi leker gjemsel der kommer noen til å låse seg inn et sted og ikke ha mulighet til å komme seg ut igjen før noen plutselig husker på vedkommende to dager senere. Så stort og komplisert er dette huset. Jentene har allerede fått opp oransje 70-tallgardiner i stua, og på kjøkkenet nok tallerkener og kopper i 70-tallstil til å servere hundre og førti mann.

All denne flyttinga betyr også at det plutselig står en hel del hus tomme, så hvis du har en slant med penger til overs kan du for eksempel kjøpe Reeholen 57 («Sentralt beliggende enebolig m/ garasje»!!), hvis ikke kan du leie Reeholen 7 («Lys og fin leilighet til leie i gangavstand til sentrum»!!). Strålende strøk å bo i. Alle flytter derfra.

Postet 4. oktober 2009 i Livet | 9 kommentarer »