Høstmørke

Jeg sykler gjennom byggefeltene en mørk kveld en helt vanlig kveld i uka.

Innenfor blafrer lyset fra TV-skjermene, det er 21-nyhetene som er på. I noen hus kan en se kvinner som står og vasker opp noe, nesten alltid kvinner, veldig sjelden menn. Noen sitter og leser. Noen sitter med en bok eller et blad. Noen har en kaffekopp, andre et glass vin. Noen få har venner på besøk, de fleste skimtes alene i halvmørket.

En kan se ganske mye av livene til folk uten egentlig å se så nøye etter.

Og hvis en ser etter, om enn bare ørlite grann, føles det snart som å bli sugd inn i et stort, svart hull. Jeg sykler og ser inn i husene til folk, inn i livene til folk, nærmest ufrivillig, nesten uten å egentlig ville det, og jeg ser inn i tomhet. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som gir denne følelsen. Noen stuer kan være halvmørke og noen sitter der inne alene i fred. Det er godt. Andre stuer er halvmørke og noen sitter der inne alene i ufred.

Men hvem er jeg til å dømme om hvorvidt de er fredelige eller rastløse? Jeg ser et ørlite glimt av et ørlite øyeblikk i en hel persons liv. Kanskje er de veldig tilfredse med tilværelsen. Kanskje er de på høyden av livet og lener seg tilbake og med rette nyter frukten av sitt arbeid. Kanskje har de hatt en lang dag med produktiv skapelse og en tid i gode venners lag og tenker gjennom dagen som har gått før de går til hvile for natten.

Likevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen som kryper seg innpå mens jeg sykler forbi: Er dette alt? Er det dette livet handler om, å sitte alene i hver våre stuer hver kveld mens tida vekselvis snegler og haster seg av gårde mot det uunngåelige øyeblikket når kroppen ikke har mer å gi mens sjelen ønsker å leve evig?

Jeg går gjennom Bryne sentrum en ettermiddag som heller mot kveld. Butikkene i Storgata tar inn stativene sine. De er presset til å holde åpent til 18 i konkurranse med kjøpesentrene. Tida da de kunne gå hjem klokka fire er forbi, nå skal alle ut og handle mye lengre. De jobber lengre og handler lengre, for hva er det egentlig å komme hjem til? Et tomt hus?

Jeg går på veien som ikke har gatelys. Lufta er kald og klar, det er en høstkveld uten skyer og uten vind. På himmelen bare stjerner, utover landskapet bare mørke. Husene er ikke langt unna, men her er en annen verden. Mens det innenfor føles som at usynlige murer stenger for sikten er her et åpent og fritt landskap. Her kan en løpe så langt en orker og enda litt til, og når en har løpt til en er sliten kan en legge seg ned på ryggen i gresset og se opp stjernene og tenke at det er et under at alt dette finnes, og hjernen er nær ved å sprenges ved tanken på hvor ufattelig, helt ufattelig stor verden er.

Og tanken dras uvegerlig mot den som har skapt det. En skal ikke langt bort før sløret blir tatt bort, før både lufta og synet blir klarere, før en kommer til steder der det bare er en tynn hinne som skiller himmelen fra jorden, der Gud ikke er langt borte, men veldig nær. Kanskje varer det ikke lenger enn et kort øyeblikk, men det er nok.

Det er nok.