Når frykten tar overhånd

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

”Den enkeltes frihet vil bli mer begrenset en noensinne tidligere i historien,” sa den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra O’Connor to uker etter terrorangrepene i New York 11. september. Det er både trist og skremmende å se at det blir mer og mer sant for hver dag som går.

Etter 11. september har det blitt et enormt fokus på terrorbekjempelse og sikkerhetstiltak som en følge av frykt for at noe lignende skal kunne skje igjen. Dette går ofte på bekostning av de friheter og rettigheter vi har som borgere. Tiltak for å bekjempe terror og for å styrke sikkerheten sprer seg fort, gjerne ved at de starter i USA, blir adoptert av EU, for så å komme til Norge som en følge av EØS-avtalen. Dette er en prosess som er blitt kalt ”hvitvasking av beslutninger” – beslutningene og tiltakene blir rettferdiggjort ved at en kan peke på andre land som gjør det samme. Men selv om det gjøres av andre så trenger det ikke å bety at det er riktig.

Etter terrorangrepene i Madrid i 2004 og i London i 2005 bestemte EU-parlamentet at det var behov for et nytt lovverk for lagring av tele- og internettkommunikasjon. Norge vil sannsynligvis måtte implementere dette direktivet som følge av EØS-avtalen, og dette skal etter planen behandles i Stortinget i løpet av dette året. Dette nye direktivet innebærer en systematisk kartlegging av vår fasttelefon-, mobiltelefon- og internettbruk, og kritikerne hevder at dette bringer oss enda et skritt nærmere et overvåkningssamfunn. Big Brother is watching.

Datalagringsdirektivet innebærer at det registreres hvem du kommuniserer med (gjennom SMS, telefon og e-post), på hvilket tidspunkt, hvor du befinner deg når du gjør det, samt når du logget på internett. Disse dataene skal kunne lagres mellom seks måneder og to år, og poenget er at en skal kunne bruke det til å bekjempe ”alvorlig kriminalitet og terrorisme”. Jeg er kritisk til at noen skal sitte med så mye informasjon om mine sosiale nettverk, mine vaner, mine interesser, og hvor jeg beveger meg. Guro Slettemark i Datatilsynet beskriver det som brevkontroll:

Hva hvis en «betjent» sto oppstilt ved hver eneste postinnlevering og ba om å få notere seg hvem du var og hvem du sendte brev til? Eller hver gang man skulle ringe til noen først ble møtt av en person som skulle notere hvem man var, hvem man skulle ringe til, dato, tidspunkt og hvor lenge samtalen varte? Ja, for det tilfelle at det senere skulle vise seg at man hadde med en kriminell å gjøre.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår i artikkel 8 fast at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. Dette nye datalagringsdirektivet synes derfor å være et klart brudd på en av de rettighetene vi er sikret ved lov. Tilhengerne av dette direktivet mener at retten til en privatsfære må tilsidesettes når det gjelder nasjonal sikkerhet, og at det er et effektivt middel til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Jeg er ening i at hensynet til nasjonal sikkerhet i enkelte tilfeller krever at denne retten til privatliv blir satt til side. Dette kan for eksempel skje ved at politiet avlytter telefonen til en mistenkt person i en pågående etterforskning.

Men den store forskjellen her er at datalagringsdirektivet tar til orde for en storstilt overvåking og datalagring av ALLE, uavhengig om du er mistenkt for noe straffbart eller ikke. Jeg er sikker på at det vil gjøre politiets og etterforskernes jobb mye lettere, men det er i og for seg ikke et godt nok argument for at en av våre helt sentrale menneskerettigheter – retten til et privatliv – skal settes til side.

De siste årene har vi fått en eksplosiv vekst i såkalte ”terrorlovgivninger”. Mest kjent er nok den amerikanske Patriot Act som utvider virkemidlene amerikanske myndigheter har i kampen mot terror, og denne utvidelsen går klart på bekostning av amerikanske borgeres rettsvern. Blant annet skal myndighetene kunne arresterte, deportere og isolere terrormistenkte, og de skal kunne begrense deres mulighet til å få saken prøvd for en uavhengig domstol. For utenlandske statsborgere gjelder det uten noe form for tidsbegrensning. Myndighetene skal altså kunne holde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang, noe som bryter radikalt med våre menneskerettigheter. Også Frankrike har vedtatt en radikal terrorlov som blant annet gir myndighetene tillatelse til å holde fanger fengslet uten en rettslig dom i 3,5 år, dersom de er mistenkt for å ha innblanding i terrorisme.

Et trekk som går igjen i alle disse terrorlovene er at bevisbyrden blir snudd, slik at den antatt skyldige nå må bevise sin uskyld. Dette bryter også med prinsippet om at en er uskyldig inntil en er bevist skyldig ved dom.

Det er farlig å la frykten ta overhånd. Frykt gjør at både sunn fornuft og viktige prinsipp blir satt til side i kampen mot det som skaper frykten. Flere av våre mest grunnleggende rettigheter og friheter er nå på vei til å forsvinne, og det er jeg svært skeptisk til. Menneskerettighetene er anerkjent av land i hele verden som ”åpenbare og universelle rettigheter vi har av den enkle grunn av at vi er mennesker”, og da er det kritikkverdig at disse rettighetene plutselig blir innskrenket og tilsidesatt.

Jeg vil våge å påstå at det i dag er viktigere en noen gang at vi kjemper, ivrer og står på barrikadene for at våre rettigheter og friheter blir vernet om, og ikke krenket.