Morgentanker

Jeg sitter på et fly tidlig om morgenen. Veiene gløder i nattemørket, de snirkler seg av gårde, noen steder krokete, andre steder i rette strekk, hele tiden gult og neonblått.

Gatelysene er pÃ¥ mange mÃ¥ter symbolet pÃ¥ sivilisasjon, et tydelig tegn pÃ¥ kampen mot vÃ¥r største frykt — mørket. Før gatelysenes tid, før lyspæra, før elektrisiteten ble temmet av mennesket levde folk etter naturens rytme — det ble kveld, og det ble morgen, andre dag. NÃ¥ blir det aldri natt. Ikke helt natt. Ikke med mindre du reiser langt inn i skogen. Og det er det ikke sÃ¥ mange som gjør sÃ¥ ofte lenger.

Fjellene stikker opp av skylaget. De er dekket av snø og grå av lysningen som er i ferd med å bli dag. Når jeg bor på tuppen av landet som peker ut mot Atlanterhavet glemmer jeg ofte at landet vårt stort sett består av stein. Endeløse mengder stein som på vinteren er dekket av endeløse mengder snø.

Min eneste erfaring med hvit vinter er fra førstegangstjenesten. De tvang oss til å gå på hvite planker med hvite bukser, hvite jakker, hvite pulker, hvite allting. Og vi gikk langt. Uhorvelig langt. Det er enklere å sitte på et fly og se på snøhvite topper, men det er bedre å gå opp på dem.

Sola er i ferd å stå opp. Den farger himmelen rød, vi seiler på et rødt skyhav, og jeg tenker: Dette kommer til å bli en god dag.

Dette innlegget ble postet 11. november 2009 kl. 23:51 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Joakim sier:

    jess, takk for besøket:)

Legg til en kommentar