1. Elling sier:

   21. desember 2009, kl. 8:19

   

   Meget interessant kåring, Bjørnar! Kan du utdype? Her eller på Mail?

2. Bjørnar sier:

   22. desember 2009, kl. 2:28

   

   Hm… Hva skal jeg si. Det var et spontant innfall basert på, hvis jeg tenker etter, flere ulike kilder.

   Slik jeg forstår begrepene skyld og skam er skyld «Det jeg gjorde var galt» mens skam er «Det er noe galt med meg«, eller som den svenske forfatteren Ylva Eggehorn sier: «Det är något fel på mig.» Noe med meg er feil.

   Da hun talte på Korsvei i sommer snakket hun om at erfaringen er flyttet fra å være em opplevelse av skyld til en opplevelse av skam. I stedet for å bli sint når noen sårer meg eller trår over grensene mine, som er en naturlig og god reaksjon, er reaksjonen min «Det må være noe galt med meg siden han/hun/de gjør dette mot meg.»

   PostSecret er på mange måter et stilstudie i fremmede menneskers ulike skamfulle opplevelser/tanker/historier. Og det er interessant at det slår så godt an blant så mange unge. Det treffer noen strenger som sitter dypt.

   Jeg ble også fascinert av Donald Millers Blue Like Jazz, der han snakker om at han før han klarte å begynne å forstå at Gud elsket ham måtte han vite at Gud likte ham. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i. Usikkerheten og de stadige indre spørsmålene om «liker de meg nå?» er alltid til stede, og for mange tror jeg vi trenger å forstå at Gud faktisk liker oss før vi kan våge oss tanken på at det kan være at han faktisk elsker oss.

   Grunnene til at en kjenner på skam er sannsynligvis like mange som det finner mennesker. En skilsmisse er en prosess som kan sette dypere sår enn en innser på lenge («Er det min feil at mamma og pappa ikke vil sammen lenger? Er det noe galt med meg?»). Seksuelle relasjoner der det var tvang eller overgrep involvert, eller som jeg valgte selv men som egentlig brøt grensene mine, er en annen («Jeg fortjente det egentlig»). Eller det kan være ting som at alt jeg får høre fra vennene mine er sarkasme, det er ingen som sier at de liker meg eller er glade i meg («Det er en teit ting å si»). Eller det kan være en av tusen ting jeg gjorde som det aner meg var galt, men i stedet for at det er noe jeg kan gjøre opp er det noe jeg bærer med med uten å si til noen. Eller verre — noe som noen gjorde mot meg, og som nedverdiget meg, tok fra meg verdi («Jeg er ikke verdt noe»).

   Jeg synes Impuls-sangen «Frihetens konge» er interessant, for den treffer rett inn i det som er løsningen på skam — frihet. Jeg trenger å bli fri fra det jeg skammer meg over. Kanskje må jeg bli tilgitt og tilgi noen ting, men det jeg trenger mest av alt er frihet.

   Og jeg tror dette er noe av grunnen til at mye av forkynnelse om synd/tilgivelse bommer, for synd handler om skyld. Det mange trenger er å høre at Gud kan gjøre meg fri. Og det er også grunnen til at mye av forkynnelse om selvbilde osv. bommer, for det jeg trenger er å bli satt fri fra skammen jeg bærer på og som gjør at selvbildet mitt er ødelagt.

   Frihetens konge er en konge som er attraktiv.

   Jeg vet ikke… dette er løse tanker. Hva tenker du? Det er et interessant tema.

3. stine berg sier:

   22. desember 2009, kl. 15:56

   

   AMEN! Dette var dritbra, Bjørnar! You go, man!

4. Elling sier:

   25. desember 2009, kl. 17:15

   

   Gode tanker, Bjørnar! Jeg følger deg i veldig stor grad – og tror det treffer inn i vår tid.

   Tenker følgende om synd/skyld:
   For meg har det blitt mer og mer klart at Bibelens tale om at jeg er et syndig menneske – ikke utelukkende forstått bare som (u)moralske handlinger – men som en slags grunnleggende tilstand jeg møter livet med – egentlig er ganske lett for meg og gjenkjenne. For selv om jeg kanskje ikke veldig ofte tenker i det jeg gjør noe dumt «oi, nå må jeg få gjort opp med Gud» – så er følelsen av å komme til kort stort sett en daglig erfaring i livet mitt. Ting som ikke ble som jeg ville, relasjonen som gikk i stå, det jeg ikke ville men likevel gjorde osv.

   Og for meg oppleves det mer og mer frigjørende at Bibelen har en fortelling om dette, som jeg kan plassere livet mitt inn i, for å få hjelp til å forstå hva det er – og ikke minst, fordi den viser vei til et sted hvor jeg kan få hjelp, få legge fra meg ting, få oppleve frihet.

   Sånn sett vet jeg ikke om jeg tenker at forkynnelse om synd bommer – det kan snarere være veldig frigjørende – men ubalansert forkynnelse om synd, med f.eks. for ensidig vekt bare på enkelte umoralske handlinger, kan bli lite hjelpsom. Å forkynne forsøk på hjelp til selvbildet vårt – uten å gripe fatt i dette, kan imidlertid raskt bli lite hjelpsomt.

   …var noen løse tanker en 1. juledags ettermiddag…
   Bra post!:-)

Legg til en kommentar