Instapaper

Instapaper har i løpet av det siste året blitt en av de viktigste og mest interessante tjeneste jeg bruker. Den kan brukes på nett, men kommer virkelig til sin rett som iPhone- og iPad-app. Jeg tror jeg uten å nøle kan si at Instapaper er min desidert mest brukte app – langt foran nummer to – på iPhone, og nå iPad.

Hva er Instapaper?

Instapaper er en tjeneste som (1) lagrer artikler for deg og (2) gjør disse artiklene mer leselige og tilgjengelige. Og den gjør disse to tingene på en utrolig enkel og god måte.

Det første du gjør er å dra en bookmarklet til bokmerkemenyen din:

Når du kommer over en interessant artikkel (eller bloggpost) som du kanskje ikke har tid til å lese akkurat da kan du klikke på denne «Read Later»-knappen, og artikkelen blir lagret i Instapaper-listen din:

Når du så har en ledig stund der du faktisk har tid til å sette deg ned og lese litt lengre tekster, for eksempel en rolig søndags ettermiddag, kan du gå til Instapaper, og ta for deg. Du kan enten gå direkte til artiklene der de ble publisert, eller enda bedre: Klikke på «Text»-knappen til høyre for å få opp ren tekst-versjon (inkludert bilder som hører med i artikkelen, men uten alt rotet rundt teksten som ofte forstyrrer) der du kan justere tekststørrelse og -bredde, skrifttype, linjeavstand osv. som det passer deg selv.

Stor skrift med litt ekstra linjeavstand gjør enhver leseopplevelse flere hakk bedre.

Men Instapaper kommer virkelig til sin rett når den havner på iPhone og iPad.

Instapaper for iPhone

Instapaper for iOS finnes i to versjoner, en gratisversjon (!) med basisfunksjoner, og en Pro versjon som har mer funksjonalitet og fungerer både på iPhone og iPad. (Se nettsiden for flere detaljer på hva som er ulikt.)

Gratisversjonen er et godt sted å starte, men hvis du begynner å bruker appen litt mer aktivt vil det veldig fort lønne seg å ha muligheten for å bla i hele sider i stedet for å scrolle uhorvelige mengder, da dette fort blir ensformig og slitsomt for øynene.

Pro-versjonen (kr. 29,-) gir deg også muligheten til å se andre brukeres favorittartikler (stjernemerket). Min egen liste kan hentes ved å gå ut til hovedmenyen, klikke på pluss-tegnet oppe til venstre og legge inn «bjornar@tollaksen.com» i feltet for brukernavn. Send meg gjerne ditt eget brukernavn hvis du bruker eller begynner å bruke Instapaper.

Instapaper for iPad

Det er i iPad-versjonen Instapaper virkelig kommer til sin rett, og her Instapaper for alvor begynte å ta fylle opp ledig tid med all verdens interessante artikler. Se bare på dette her:

Det er som å lese en bok. En uendelig lang bok der du kan hoppe til et helt annet kapittel hvis det du leser ikke er interessant nok.

Hvordan finner jeg artikler?

Men så tenker du kanskje: «Jeg tror ikke jeg kommer over nok interessante artikler i løpet av en dag til at dette har noe for seg.» Godt poeng.

Det finnes heldigvis en løsning på dette. Og når jeg sier løsning mener jeg også fare, for det er en viss sjanse for at du blir totalt oppslukt av det du finner på de følgende nettstedene, som har som eneste oppgave å spore opp de beste av de beste av de beste artiklene fra ulike magasiner og aviser:

• Longform.org
• Give Me Something To Read
• Longreads

Og best av alt: Alle er integrert med Instapaper slik at du kan lagre artikler direkte på siden, og får beskjed om hvilke du allerede har lagret fra før.

Hvorfor bør jeg bruke dette?

1. Er du ørlite grann interessert i hva som skjer i verden utenfor deg selv er Instapaper i kombinasjon med de tre lenkene rett ovenfor døråpneren til et hav av godt lesestoff som jeg kan garantere vil utvide horisonten din og lære deg ting du ikke ante du hadde behov for å vite.

2. Du aner ikke hvor mye ledig tid du egentlig har i løpet av en dag. Hvis du har dette som iPhone-app kan du fiske opp telefonen når du venter på bussen, sitter på bussen, er på venteværelset hos tannlegen, sitter i et kjedelig møte, venter på noen du skal treffe som er for sene, ingenting spennende går på TV og så videre, og så videre.

Det geniale med Instapaper er at du kan lese så små eller store biter du har tid til, alt fra fem minutter mens du venter på noe til en tre kvarters artikkel som er så facinerende at du ikke klarer å rive deg løs.

Jeg vil anslå at jeg bruker opp mot én time daglig nedgravd i Instapaper. Så bra er det.

Og for å feire dette legger jeg inn Read Later-knapp på alle lengre innlegg her. Bjørnar Tollaksen – nå integrert med Instapaper.

Postet 31. oktober 2010 i Teknologi | 4 kommentarer »

Endelig en iPhone-case som forslår

Jeg har alltid hatt en sterk motvilje mot å ødelegge elegant designede produkter med «beskyttelsesutstyr». Jeg har aldri forstått folk som kjøper et av de mest gjennomførte industrielle design som finnes for så å gå rett og ødelegge dem med de styggeste beskyttelsene de kan finne.

Det må vel sies at denne motviljen mot beskyttelsesutstyr har ført til det noen vil kalle «unødige skader» og «større uhell» som muligens kunne vært unngått hadde jeg hatt på noe gummi rundt glasset og hardplasten. Men for å være helt ærlig har det vært en pris jeg har vært villig til å betale.

Helt til jeg så Pål Berge på toget med en beskyttelsesak rundt sin iPhone 4 som nesten ikke var synlig. Den er mindre enn 1 mm tykk. Og den sitter som et skudd. Og gummien kan potensielt bremse hastigheten mens den sklir ned glatte flater, men er ikke seig nok til at det er irriterende å få den opp av lommen. Den dekker alle hjørner, men dekker ingenting av frontskjermen.

Det er omtrent oppskriften på en drømmecase.

Jeg spurte Pål, som lever av å selge mobiltelefoner og -utstyr, om jeg kunne få en slik. «Det kan du,» sa Pål. «Vi har akkurat fått inn en gjeng på lager.» «Men kan jeg få den,» sa jeg. «Klart du kan,» sa Pål og tok av sin case og ga den til meg. Jeg satte den på min egen iPhone. «Letteste salget jeg har gjort i dag,» sa Pål. «Jeg sender deg faktura.»

Så er du iPhone-eier vet du hva du må gjøre. Du må overfalle en mobilselger på toget og trygle ham å få en case som dette. Eventuelt kan du kjøpe den i din nærmeste mobilforretning, eller på nett: Digimozo.no: INCIPIO Feather Black iPhone 4G (179,-).

Smooth.

Postet 27. oktober 2010 i Teknologi | 2 kommentarer »

BOK: All the Pretty Horses

Etter å ha lest nok en hyllest av forfatteren Cormac McCarthy, og sett et fascinerende intervju der han virker til å være genuint en av de mest ydmyke personene jeg har sett, var det en nødvendighet å lese mer av denne skyggen av en mann.

Jeg har tidligere lest og sett The Road (på norsk Veien), som ble gjenfortalt som film i fjor – et fantastisk, mørkt mesterverk om en far og en sønn på vandring mot havet i en post-apokalyptisk verden – samt flere ganger sett den Oscar-vinnende thrilleren No Country for Old Men, foreviget av Coen-brødrene, også denne basert på en bok av den samme forfatteren.

Sjelden har min litteratur- og filminteresse (som egentlig er to sider av samme interesse – interessen for gode historier) vært så samstemte: Det er langt mellom historiefortellere av McCarthys kaliber.

En god ting med å oppdage en forfatter sent i hans karriere er at han sannsynligvis har bak seg en historie av bøker en kan gå i gang med å dykke ned i. (Det dårlige er han nærmer seg slutten av livet og du kan se langt etter flere bøker). For McCarthys del virker det som at Border-triologien er et godt sted å begynne. Det kalles Border-triologien fordi handlingen i de tre bøkene er lagt til grenseområdene mellom USA og Mexico, det ytterste av sivilisasjonen, stedet som ble kalt Det ville vesten, og som aldri er blitt helt temmet.

Her begynner den egentlige bokomtalen

Første bok i triologien er All the Pretty horses, som er historien om den sekstenårige John Grady. John Grady og kameraten Rawlins, som er sytten, stikker av hjemmefra og rir fra San Angelo, Texas og ned til Mexico. På veien sover de under åpen himmel, skyter noen dyr underveis som de røyker kjøttet av og spiser, tar hånda opp til hattebremmen når de møter andre reisende, sier ma’am og sir når de snakker med folk, og oppfører seg generelt som menn. Seksten- og syttenåringer fra Texas i 1949 er tydeligvis ikke som dagens seksten- og syttenåringer.

På veien treffer de også på en tredje unggutt på rømmen, den fjortenårige Blevins, som rir en nydelig hest og er en ypperlig revolverskytter. Han kan skyte gjenstander som blir kastet opp i lufta. Dette er en ganske utrolig skill å ha, ikke minst når en en fjorten år.

De tre western-musketerene kommer seg til Mexico, men rett etter at de har krysset grensa blir de overrasket av en storm som skyller med seg alt Blevins eier og har, og jager hesten hans på flukt. Dette skyldes dels at Blevins har en irrasjonell frykt for lyn og torden, og løper og gjemmer seg i en grøft når stormen begynner. Dels skyldes det også at Blevins er en idiot.

De tre klarer å spore opp hesten til Blevins i nærmeste landsby har noen tatt den inn i stallen sin. Når det blir mørkt rir de inn for å stjele tilbake hesten, men siden Blevins er en idiot (evt. bare fjorten år) går dette selvsagt i vasken, og det ender med at de blir skutt etter og jaget av ryttere fra landsbyen. I en kultur der hest er framkomstmiddel og arbeidsverktøy blir ikke hestetyveri sett på med blide øyne. Denne hendelsen er også starten på en rekke problemer som kommer til å forfølge heltene våre gjennom resten av boka.

John Grady og Rawlins kommer til en ranch der de får seg jobb som hestetemmere. Grady viser seg å ha eksepsjonelle ferdigheter med hester. Han virker til å være forløperen til en hestehvisker. Her får også Grady et godt øye til datteren til rancheieren, en mørkhåret skjønnhet som får ham glemme tid og sted. Noen burde fortalt ham at å forføre på datteren til sjefen sjelden er oppskriften på suksess.

Og slik fortsetter det, med mange andre hendelser jeg ikke er interessert i å røpe for nye lesere.

Én ting er at historien er fengende og drivende fortalt. En annen, og kanskje like viktig, er at historien er en døråpner inn i en annen verden – verdenen til en unggutt fra prærien som vokser opp blant menn. Det er en bok som gir deg lyst til å bli cowboy, til å ri over slettene og sove rundt et bål under stjernehimmelen mens du drikker kruttsterk kaffe mens du siler grut mellom tennene.

Som gode bøker ofte gjør utvider den horisonten en har av livet og gjør den litt bredere, nesten uten at du merker det. Og det er fabelaktig og spennende underveis.

Bør jeg lese denne boka?

Hvis du har lest helt fram til nå vet du allerede svaret. Hvis du har skummet deg hittil er svaret et entydig JA.

Postet 25. oktober 2010 i Bøker | Ingen kommentarer »