Impuls-helg

Vi er på Impuls med G1 i helga, og jeg dette arkivbildet fanger mye av essensen i Impuls — tilbedelse, feiring, vanvittige tekniske ressurser, mange ungdommer og fullt av liv.

Men kanskje viktigere er det som skjer bak kulissene — undervisningen, seminarene, forbønnen og de dype samtalene, de store valgene, fornyet tillit og nytt håp.

Det er godt.

Postet 30. januar 2010 i Livet | 1 kommentar »

Bedhuskirkestaben på læringsfellesskap

Ofte trenger vi hjelp av andre for å finne ut hvor vi er og hvor veien går videre. Bedehuskirken ble invitert av IMI-kirken til å samles med flere lokale menigheter til et læringsfellesskap. Første samling gikk av stabelen i helga.

Et læringsfellesskap handler ikke om at noen har funnet «løsningen», og skal presse denne på andre. Det handler om å legge til rette for at det enkelte teamet kan finne ut hva som er deres utfordringer og hva som er deres svar på disse utfordringene. Arbeidsmåten er utrolig intens, med kort input fra leder, mye gruppearbeid og diskusjoner, presentasjoner for de andre gruppene, skriving og tegning på whiteboard-tavler og mye latter og frustrasjon.

For vår del (jeg jobber som ungdomspastor i Bedehuskirken) dukket denne helga opp en del store problemstillinger som ikke helt var på radaren vår fra før, blant annet: Hva er stabens rolle i en desentralisert menighet? Vi hadde en erkjennelse av staben i dag bruker mye tid på andre ting enn det som er sentralt for de fleste av de som er en del av menigheten. Og som menighet har vi ikke en overordnet prosess for disippelgjøring. Vi gjør disipler på ulike nivåer og i ulike former, men vi har ikke en felles forståelse av prosessen (med tydelige steg) en disippel går gjennom langs veien sin.

Det var til tider mye frustrasjon og høy temperatur på diskusjonene, men det var for det meste den gode typen frustrasjon, den som driver oss til å gruble og tenke og se etter løsninger på viktige problemer vi ikke visste vi hadde.

Neste læringsfellesskap med Agenda 1 i april.

Stor frustrasjon i arbeidet

Salem Kristiansand

(Innlegget opprinnelig publisert på bedehuskirken.no.)

Postet 25. januar 2010 i Kirke | 1 kommentar »

En januarnatt under åpen himmel

Mandag kveld gjorde EirikB noe såpass utradisjonelt (for vår del) som å reise opp til Ulvetjødna ved Lyefjell for en overnatting under åpen himmel.

Det var fabelaktig! Vi hadde med oss massevis av ved til bål, pølser til grilling, stekepanne og pannekaker, og kaffe til den berømte og uimotståelige bålkaffen vi drakk mens vi fortalte skrøner og gode historier.

Det er rart hvor lite som skal til før en plutselig føler seg adskilt fra hverdagslivets jag og mas. Den gode samtalen flyter lettere rundt bålet, følelsene sitter litt løsere, mimringen kommer liksom rekende av seg selv enten en vil det eller ei, livet virker klarere og enklere, og en føler seg fort som kongen av verden. En konge som sitter hele dagen og ser inn i glørne på bålet uten å si noe.

Og da klokka ble mye nok satte Eirik på fotoapparatet sitt på femten sekunders lukkertid, og så danset vi nakne rundt leirbålet med alt vi hadde igjen av energi. Uheldigvis var dansen så energisk at vi bare så vidt kan skimtes som utvaskete streker på bildet, og det var såpass kaldt at det på ingen måte var aktuelt å ta et nytt bilde. Så det ble ved et uhell/lykketreff (alt etter som en ser det) en familievennlig versjon likevel.

Med dobbelt lag sovepose/jerven-duk var varmen sikret på natta, og temperaturen var særdeles behagelig på innsiden av posen. Så behagelig at jeg ikke våknet før Eirik vekket meg klokka halv ti neste morgen.

Må gjentas oftere.

Postet 21. januar 2010 i Ukategorisert | 5 kommentarer »

Et rop fra glemselens hav

Det har ikke blitt så mye skriving i det siste. Det er mange ting det ikke har blitt så mye av i det siste. Og noen ting det har blitt mer av.

Jeg mottok en bekymringsmelding fra Pål Berge i går. Han lurte på om jeg hadde det bra og om min manglende blogging skyldtes at aktiviteten på bloggen er omvendt proporsjonal med hvor mye som skjer i Real Life? Dette er en helt korrekt antakelse fra Pål sin side. Det er mye som skjer for tida. Og bloggen lider som vanlig under det.

Så hva skjer?

Jeg hadde tida og prioriteringene mine under kontroll, regnestykket gikk akkurat opp, jeg hadde en delvis uttalt og delvis stilltiende forståelse av forventningene fra ulike kanter, og mine egne prioriteringer av disse. Mange års justering og tilpasninger kulminerte i et tilnærmet perfekt system der alt var i hårfin balanse.

Så kom det plutselig en kvinne seilende inn i livet mitt og rotet til hele systemet (samt en rekke andre ting). Plutselig er det en helt ny familie å forholde seg til (med tilhørende familieselskaper og -middager og foreldre og brødre og besteforeldre og tanter), nye venner, tid til hverandre, tid til andre sammen og hver for oss, jobb nummer én, jobb nummer to, andre strøjobber, andre relasjoner som jeg ønsker å holde ved like.

Og midt oppi alle tingene vil jeg gjerne leve litt også.

Så i møte med alle forventningene og presset på tida mi har jeg egentlig prioritert å leve. Det er ofte det jeg ender opp på når tida blir presset. Mens jeg kanskje burde fokusere på å gjøre det jeg bør, foretrekker jeg ofte å gjøre det jeg vil. For det er som regel veldig mye kjekkere.

Og det er vel også på sin plass. Livet er vel først og fremst ment til å leves.

Men jeg har også fått jobbet med en del spennende ting i det siste. Vi har redesignet Bedehuskirken.no, en ikke ubetydelig jobb fra hverken designer Morten Ravnbø eller min side, jeg har skrevet en tekst til et visjonsdokument Bedehuskirken har gitt ut (det bærer tittelen «Levende brød og sirkus», er skrevet som en drøm, og er en av mine første skjønnlitterære tekster – jeg vil publisere den her på bloggen i nærmeste framtid), og jeg jobber med et ganske stort nettprosjekt inne på Lesesenteret som skal offentliggjøres om ikke så altfor lenge.

Så møtes da behovet for å leve livet og å dokumentere det. Denne spenningen kjenner jeg forøvrig ofte på. Hvis en har et fotoapparat er det fort gjort å være for opptatt med å dokumentere øyeblikkene enn å oppleve dem. Men hvis en har et fotoapparat er sjansen større for at en kan gjenoppleve de gode minnene i større grad en hvis en ikke har noen knagg å henge minnet på.

Så også med skriving for min del. Jeg slites mellom ønsket om på den ene siden å dokumentere og ta vare på og dele de gode opplevelsene, og på den andre siden å være til stede og nyte de gode opplevelsene i fulle drag. Akkurat nå har pendelen svingt langt ut på den ene sida. Kanskje kan jeg klare å også dokumentere og dele mer tiden som kommer.

Men jeg har det godt for tida. Veldig godt.

Takk for meg.

Postet 20. januar 2010 i Livet | 3 kommentarer »

Om engler og sånt

Et gjesteinnlegg av BENEDICTE AARBAKKE TOLLAKSEN

Det er rart hvor godt det kan være å lese artikler, kronikker eller bøker som setter ord på prosesser som har startet på innsiden, men som enda bare er et kaos av tanker og følelser om livets store spørsmål. En befrielse når noen klarer å beskriver sannheter om livet som en selv enda ikke har klart å sette ord på.

For litt siden leste jeg et innlegg i Vårt Land av Paal Andre Grinderud med overskriften ”Sanne engler”. I anledning utgivelsen av Martha Louises englebok reflekterte han over dette med engler. Han stilte spørsmål ved om det for mennesker i nød er viktigere med jordiske engler som kan gi en hånd å holde i uten å kreve noe tilbake, enn å finne sin personlig skytsengel.

Jeg tror vi trenger flere sånne engler. Engler som gir kaffe til en koffeintørst kropp. Votter til kalde hender. Engler til å le sammen med for om enn bare et lite øyeblikk å glemme livets alvorligheter. Som ivrig lytter til historier om livet før, da alt var så mye bedre. Engler som henger rundt på ensomme dager. Vi trenger å være slike engler.

Jonathan Safran Foer gir i sin bok ”Ekstremt høyt & utrolig nært” noe jeg synes er en treffende beskrivelse av en liten gutt i sorg over faren sin som døde under terrorangrepet i New York. De dagene som er spesielt triste og vanskelige beskrives som dager med veldig tunge støvler.

Det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene, har jeg flere ganger blitt overveldet av en stadig tilbakevendende følelse av å være omgitt av mennesker med så altfor tunge støvler. Mennesker med byrder som er for store for små kropper. Det er nok ikke egentlig slik at det er så mange flere rundt meg nå enn før. Kanskje er jeg bare i flere settinger hvor jeg er så privilegert å få møte menneskene ansikt til ansikt. Å sitte en onsdag formiddag å snakke om livet over en kopp te sammen med en prostituert som forteller om det helvete som finnes på strøket, har gjort noe med meg. Det rører ved noe i meg som skriker etter noe mer rettferdig.

En ung heroinist som må selge kroppen sin for å få dagens dose. En femten år gammel gutt som ikke sover fordi han savner sin mor, men ikke en gang vet om hun lever. En annen tenåring som forteller om et liv hvor døde kropper langs veien ble hverdagskost som følge av krigens grusomheter. Man får fryktelig tunge støvler av slikt.

Min første reaksjon i møtet med alt dette mørke var frustrasjon over en Gud som ikke er tilstede. Men fort begynte jeg å undres på om det mer handler om at vi ikke er tilstede. I boken ”Bli det du ber” av Shane Claiborne leste jeg: ”Når vi ber til Gud og spør: ‘Hvorfor gjør du ikke noe?’ hører vi en øm stemme som svarer: ‘Jeg gjorde noe. Jeg skapte deg.’” Det gir meg et mye større ansvar. Og hvis Strøket i Stavanger er helvetet på jord, kan noen av oss kanskje være der for å gi en smak av himmel. En varm kopp kaffe uten å kreve noe tilbake. Godhet uten bismak. Jeg drømmer om å bli et sånt menneske som kjennetegnes ved kjærlighet til mennesker. Som elsker uforbeholdent. Bringer lys der det er så altfor mørkt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan dette ser ut. Verken for meg selv eller oss som fellesskap. Tror mest sannsynligvis det finnes like mange svar på det som det finnes mennesker. Det er en enda større utfordring å tenke på hvordan jeg skal komme der. Da takker jeg Gud for at det finnes nåde til å gå skritt for skritt. Mest handler det kanskje å være på vei mot noe enn å være ved målet med det første.

Svein Ellingsen er en av dagens virkelig store salmediktere. På nydelig vis setter han ord på vår Guds nærvær på tross av den smerten livet kan by på. Et nærvær som også går veien gjennom oss mennesker.

Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Noen må bære en annens nød,
noen må vise mildhet,
noen må kjempe for andres rett,
Gud, la ditt rikes tegn bli sett!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Herre, du våker i verdens natt,
Herre du bor i mørket,
Herre du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud.

Dette er min bønn. At mitt liv blir et liv som lar Guds vilje skje på jord. Som får være med å bringe himmel der helvetet finnes.

Da får vi være sanne engler da.

Postet 9. januar 2010 i Gjesteskribent | 5 kommentarer »