Om engler og sÃ¥nt

Et gjesteinnlegg av BENEDICTE AARBAKKE TOLLAKSEN

EngelDet er rart hvor godt det kan være å lese artikler, kronikker eller bøker som setter ord på prosesser som har startet på innsiden, men som enda bare er et kaos av tanker og følelser om livets store spørsmål. En befrielse når noen klarer å beskriver sannheter om livet som en selv enda ikke har klart å sette ord på.

For litt siden leste jeg et innlegg i Vårt Land av Paal Andre Grinderud med overskriften ”Sanne engler”. I anledning utgivelsen av Martha Louises englebok reflekterte han over dette med engler. Han stilte spørsmål ved om det for mennesker i nød er viktigere med jordiske engler som kan gi en hånd å holde i uten å kreve noe tilbake, enn å finne sin personlig skytsengel.

Jeg tror vi trenger flere sånne engler. Engler som gir kaffe til en koffeintørst kropp. Votter til kalde hender. Engler til å le sammen med for om enn bare et lite øyeblikk å glemme livets alvorligheter. Som ivrig lytter til historier om livet før, da alt var så mye bedre. Engler som henger rundt på ensomme dager. Vi trenger å være slike engler.

Jonathan Safran Foer gir i sin bok ”Ekstremt høyt & utrolig nært” noe jeg synes er en treffende beskrivelse av en liten gutt i sorg over faren sin som døde under terrorangrepet i New York. De dagene som er spesielt triste og vanskelige beskrives som dager med veldig tunge støvler.

Det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene, har jeg flere ganger blitt overveldet av en stadig tilbakevendende følelse av å være omgitt av mennesker med så altfor tunge støvler. Mennesker med byrder som er for store for små kropper. Det er nok ikke egentlig slik at det er så mange flere rundt meg nå enn før. Kanskje er jeg bare i flere settinger hvor jeg er så privilegert å få møte menneskene ansikt til ansikt. Å sitte en onsdag formiddag å snakke om livet over en kopp te sammen med en prostituert som forteller om det helvete som finnes på strøket, har gjort noe med meg. Det rører ved noe i meg som skriker etter noe mer rettferdig.

En ung heroinist som må selge kroppen sin for å få dagens dose. En femten år gammel gutt som ikke sover fordi han savner sin mor, men ikke en gang vet om hun lever. En annen tenåring som forteller om et liv hvor døde kropper langs veien ble hverdagskost som følge av krigens grusomheter. Man får fryktelig tunge støvler av slikt.

Min første reaksjon i møtet med alt dette mørke var frustrasjon over en Gud som ikke er tilstede. Men fort begynte jeg Ã¥ undres pÃ¥ om det mer handler om at vi ikke er tilstede. I boken ”Bli det du ber” av Shane Claiborne leste jeg: ”NÃ¥r vi ber til Gud og spør: ‘Hvorfor gjør du ikke noe?’ hører vi en øm stemme som svarer: ‘Jeg gjorde noe. Jeg skapte deg.’” Det gir meg et mye større ansvar. Og hvis Strøket i Stavanger er helvetet pÃ¥ jord, kan noen av oss kanskje være der for Ã¥ gi en smak av himmel. En varm kopp kaffe uten Ã¥ kreve noe tilbake. Godhet uten bismak. Jeg drømmer om Ã¥ bli et sÃ¥nt menneske som kjennetegnes ved kjærlighet til mennesker. Som elsker uforbeholdent. Bringer lys der det er sÃ¥ altfor mørkt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan dette ser ut. Verken for meg selv eller oss som fellesskap. Tror mest sannsynligvis det finnes like mange svar på det som det finnes mennesker. Det er en enda større utfordring å tenke på hvordan jeg skal komme der. Da takker jeg Gud for at det finnes nåde til å gå skritt for skritt. Mest handler det kanskje å være på vei mot noe enn å være ved målet med det første.

Svein Ellingsen er en av dagens virkelig store salmediktere. På nydelig vis setter han ord på vår Guds nærvær på tross av den smerten livet kan by på. Et nærvær som også går veien gjennom oss mennesker.

Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Noen må bære en annens nød,
noen må vise mildhet,
noen må kjempe for andres rett,
Gud, la ditt rikes tegn bli sett!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Herre, du våker i verdens natt,
Herre du bor i mørket,
Herre du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud.

Dette er min bønn. At mitt liv blir et liv som lar Guds vilje skje på jord. Som får være med å bringe himmel der helvetet finnes.

Da får vi være sanne engler da.

Dette innlegget ble postet 9. januar 2010 kl. 15:25 og er kategorisert under Gjesteskribent. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

5 KOMMENTARER

  1. Margrethe sier:

    Du beskriver hvor godt det kan være Ã¥ lese noe som setter pÃ¥ egne prosesser…SÃ¥nn var dette for meg! Veldig bra innlegg Benedicte!

  2. Ragnhild Thu sier:

    AMEN!!

  3. Hanna Kjøllesdal sier:

    Har vært inne å lest dette noen ganger, liker det godt! Veldig bra skrevet! Skriver det her siden du ikke er hjemme :)

  4. Jarle Haugland sier:

    Takk for nydelig og utfordrende innlegg.

    Biskop Olav Skjevesland skriver et sted: «Evangeliet er et budskap med kropp.» Jeg tror at Gud igjen ønsker Ã¥ se Kristus inkarnert i vÃ¥re liv, som fellesskap, som mennesker i møte med medmenneskers nød – for Ã¥ bringe evangelite om hÃ¥p, gjenopprettelse, frihet og kjærlighet til dem.

  5. Silje sier:

    Den slår jeg LETT et slag for, jeg òg! Hurra for medmenneskelig kjærlighet =)

    Yndlingsordet mitt over alle de yndlingsord jeg har, fordi det er sammensatt av to høyst forskjellige ord, litt som når himmel møter jord, og fordi det klinger godt i mine ører, er

    hverdagsengler.

    La oss være det. Because why not, liksom…?

Legg til en kommentar