Levende brød og sirkus

Jeg hadde en drøm i natt.

Jeg drømte at jeg gikk gjennom Storgata i Bryne. Det var fullt av folk overalt. Noen gjøglere sto og sjonglerte med baller foran en gruppe unger som hvinte av fryd. En tryllekunstner dro opp av en hatt en kanin og en lang remse lommetørklær som fortsatte og fortsatte. En mann sto på en bruskasse med en gammel ropert av blikk og ropte ut noe til alle og ingen. En klovn syklet forbi på en énhjulsykkel mens han slengte ut sukkertøy og smågodt i alle retninger. En gjeng smågutter fulgte hakk i hæl etter klovnen og plukket opp alt snopet som ikke ble plukket opp av andre. Snopet tok aldri slutt.

På torget var det stappfullt av folk. Det var farger og tøystykker og bannere overalt. Et jazzband spilte livlig musikk mens par i femtiårene svingte hverandre rundt på brosteinene. I en annen ende av torget var det rigget opp et midlertidig parkettgulv der breakere spant på hodet og snurret på ryggen. En iskrembod delte ut gratis iskrem til alle som ville ha. En bod med sukkerspinn lagte sukkerspinn større enn hodene til de som skulle spise dem.

Rundt trappene opp til den lille scenen nede ved Andedammen var det tjukt av folk som sto i en halvsirkel og så på noe jeg først ikke klarte å skimte hva var. Da jeg kom nærmere begynte folk å klappe og juble, og noen ropte høyt ut i lufta noe jeg ikke klarte å oppfatte, men som fikk alle til å juble enda høyere. Jeg spurte en av dem som sto litt i utkanten hva som foregikk.

- De helbreder folk, sa han.
- Alle? spurte jeg.
- Alle som vil, sa han.
- Blir alle friske? spurte jeg.
- Alle som vil, sa han.

En kvinne i rullestol reiste seg og gikk noen ustødige skritt bortover. Hele folkemengden var i kok. Folk laget køer for å komme fram. Det var tendenser til kaos mens folk presset på, ivrige etter å komme fram og bli bedt for.

Langs benkene satt folk og pratet to og to eller tre og tre. Noen gråt og tørket tårene på tørkepapir mens andre strøk de over ryggen og hvisket trøstende ord i øret deres. Andre var så oppspilte at de formelig hoppet opp og ned på benken de satt på.

En mann hoppet ut i Andedammen og plasket vilt og hemningsløst mens han lo den mest smittende latteren jeg noensinne har hørt. Han kastet vann opp i lufta og sprang på stedet av glede, og han danset en vill dans i det ankelhøye vannet før han lot seg falle bakover og omslutte av det glassklare vannet. Han kom nærmest flyvende opp av vannet igjen og løp i ring en stund før han løp bort og omfavnet noen av de nærmeste som sto der, dryppende våt.

På torgscenen sto var det rigget til en mikrofon, og en lang rekke mennesker sto i kø for å snakke. Den ene etter den andre fortalte historie etter historie om hva Gud hadde gjort for dem. Det var ikke overentusiastiske forkynnere som ropte og bar seg. Det virket til å være helt ordinære mennesker, noen stillferdige og beskjedne som fortalte sin historie med skjelvende stemme, noen som stammet mens de forsøkte å snakke, noen som ikke klarte la være å rope og le høyt mens de fortalte.

På alle takene og balkongene rundt torget sto det tett i tett med folk som observerte det hele. Det blinket i blitser og surret i videokameraer. Trafikken sto stille på Arne Garborgs veg. Trafikken sto stille i det meste av Bryne sentrum.

*****

Alt spant rundt og rundt, og jeg fant meg selv plutselig på et kjøkken sittende ved et bord fullt av en mengde ulike retter. Det var drikke på bordet, glassene var halvfulle, det var beinrester etter kjøtt og fisk på tallerkenene. Restene av et brød lå igjen på en halvstor tallerekn. Rundt bordet satt mennesker som åpenbart var gode venner og hadde nytt et godt måltid mat sammen.

Sidemannen min var midt i en historie som gjorde at alle rundt bordet enten lo høyt eller lå lent over bordet mens de banket i bordplata og strevde med å få igjen pusten. Jeg ble revet med i historien, en historie om en episode som vedkommende hadde opplevd tidligere denne dagen, og som satte ham selv i et latterlig, men særdeles fornøyelig, lys.

Folk tørket tårene etter latteranfallene. Noen begynnte å rydde av bordet, og to unge menn gikk ut på verandaen og tente seg hver sin røyk. Jeg fulgte etter dem.

De to mennene sto og så ut over lysene fra byen og opp på den klare stjernehimmelen. Den ene av dem kremtet.

- Jeg besøkte nettopp faren min på sykehuset. Legene sier han har kreft. Den har spredt seg. De… de tror ikke han kommer til å overleve. De vet ikke hvor lenge han har igjen. Det kan være alt fra uker til måneder.

Han stoppet og tok et dypt drag av sigaretten. Den andre så på ham uten å si noe.

- Egentlig trodde jeg ikke at jeg brydde meg. Jeg har ikke sett ham på flere år. Vi… han var ikke helt til stede mens jeg vokste opp, og de gangene han var til stede var han ikke noen god far. Det var ikke så mye det han gjorde som det han ikke gjorde. Ingenting var noen gang godt nok. Jeg jobbet med skolen, gjorde så godt jeg kunne og fikk gode karakterer, men det skinte alltid gjennom at han egentlig mente det skulle vært litt bedre. Jeg begynte å jobbe, og gjorde en god jobb, ble forfremmet, men da var det galt at jeg ikke hadde startet for meg selv og var min egen sjef. Da jeg fikk meg kjæreste var det tydelig at han ikke likte henne. Da gikk grensen for min del. Jeg har ikke innsett det skikkelig før nå, men jeg har vært så sint på ham… jeg er fortsatt sint på ham. På én måte er jeg nesten glad for at han skal dø. På den andre siden er det… jeg vet ikke. Det gjør vondt. Jeg vil ikke egentlig at han skal dø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke… hva jeg skal føle.

Den andre så ut over lysene.

- Det vi leste der inne, før vi feiret nattverd, om at vi er tilgitt, det er sant. Og det er også sant at på samme måte som han har tilgitt oss skylder også vi å tilgi hverandre. Om ikke du tilga ham for hans egen del, så i alle fall for din egen del. Du trenger ikke gå og bære på dette. Du kan bli fri.

Den første svarte ikke.

- Vil du at jeg skal bli med deg når du reiser inn til faren din?

Den første tok et dypt drag av sigaretten sin.

- Ja takk. Det hadde jeg satt pris på.
- Hva med at vi ber litt sammen nå?
- Ja takk.

*****

Jeg ble rykket bort til en strand, og jeg så at det var Orrestranda. Det var intens aktivitet på stranda. Folk pakket ting i sekker, noen stablet kasser med mat, noen sto i en ring og holdt i hender, en mann sto på en kasse med en megafon og ropte ut ordrer og direktiver i alle retninger.

Ute i sjøen lå en mengde skip ankret opp, noen store, noen små. Det var seilbåter, skjærgårdsjeeper, store lystbåter, lasteskip og små robåter. Folk ble skipet ut til de større båtene i små, raske plastbåter som gikk i skytteltrafikk mellom stranda og skipene.

Ved siden av meg sto samme mann jeg hadde snakket med på torget på Bryne.

- Hvem er du? spurte jeg. – Eller hva er du?
- Jeg er det du tror jeg er, sa han. – Jeg er her for å vise deg ting du ikke kan forstå, og forklare deg ting du ikke kan se.
- Hva er det som skjer her på stranda? spurte jeg.
- De er en misjonsbevegelse som tar form. Det er ikke den første, og det er ikke den siste. Skipene skal til alle verdenshjørner. Noen skal kort, noen skal langt, alle skal ut og fortelle om det de har sett og hørt.

Jeg så ut over stranda. Det var en brokete forsamling. Det var unge og gamle, familier og unge voksne, gamle koner som holdt små barn mens foreldre losset i båten sin. Et bål var tent som noen sto og varmet seg rundt i pausene i arbeidet. En kvinne kokte kaffe og delte ut til de som sto rundt bålet. Det var latter over hele stranda.

- Det ser mer ut som en sommerleir enn en misjonsbevegelse, sa jeg. Engelen lo.
- Kanskje det. Men hvorfor ikke? De er med på det Gud gjør. Det er lov å ha det kjekt underveis.

Jeg så på ham. Han hadde et poeng.

Mens jeg så ut over kaoset på stranda begynte jeg å tenke på alle misjonsbevegelsene opp gjennom historien, hvor forskjellige de har sett ut – de første disiplene som ble spredt ut fra Jerusalem på grunn av forfølgelse, ørkenfedrene i Egypt, de irske munkene som steg opp i båter og lot vinden og Gud føre dem til det stedet han ville de skulle forkynne, Brødrefellesskapet i Moravia som reiste ut til praktisk talt alle verdensdeler, kineserne som vil sende 100 000 misjonærer vestover til Jerusalem.

Og jeg så at disse menneskene var en del av en lang historie av mennesker som Gud har sendt ut til fjerne himmelstrøk for å forkynne evangeliet til alle folkeslag.

*****

Vi var plutselig i et konferanserom med et stort konferansebord i midten. Rundt bordet satt fem konger og dronninger i lange, hvite kjortler og med kroner på hodet. Jeg så at de hvite kjortlene var røde på knærne, som om blod hadde trukket gjennom stoffet.

Jeg spurte engelen hvem de var.

- Dette er kongene og dronningene over de seks kontinentene. Det har blodige knær fordi de dag og natt er på kne i bønn for folkeslagene. Gud har hørt bønnene deres, og de er satt som konger og dronninger over alle de hellige.

Før engelen var ferdig å snakke kastet alle kongene og dronningene seg på kne med ansiktet mot gulvet. Stolene fløy hulter i bulter, og med høye røster ropte de ut både lovprisning og smerte over folkeslagene som ennå ikke kjenner Gud. Mens de ba begynte hele bakken å riste, og en kraftig vind blåste inn i rommet. Det blåste og hylte i noe som føltes som en evighet, før det ble helt stille. Jeg kjente på en tyngde som jeg ikke helt klarer å beskrive, men jeg klarte ikke å bli stående. Jeg falt til jorden. Alle kongene og dronningene lå på gulvet med ansiktet mot jorden. Jeg ble fylt av en fred jeg aldri har kjent hverken før eller senere.

*****

Jeg ble løftet opp, og vi fløy høyere og høyere over jorden. Det var stummende mørkt. Jeg så noen lys bli tent her og der, til å begynne med bare noen få, etter hvert flere og flere og flere til hele omrisset av Europa tegnet seg tydelig.

Jeg spurte engelen som bar meg hva disse lysene var.

- Det er lampene til de hellige som venter på at brudgommen skal komme igjen.
- Er alle disse et resultat av Bedehuskirken? spurte jeg. Jeg angret med det samme.
- Spiller det noen rolle? spurte engelen. – Gud selv har tent disse lysene, og det er han selv som velger ut sine og som iverksetter sin plan. Gå du og gjør det han har bedt deg om å gjøre.

*****

Og jeg så en elv som rant gjennom Bryne. Og Bryne var blitt til en hage. Det vokste blomster og trær og vekster overalt, og det var en foss midt i byen hvor unge menn stupte fra og unger lekte i dammen nedenfor. Det var en elvebredd ved siden av dammen hvor familier satt og hvilte, og mødrene hadde lagt ut duker med mat på, og fedrene hadde laget en slenge i et tre som de slengte ungene ut over vannet med slik at ungene hylte av skrekkblandet fryd mens de fløy gjennom lufta og landet med store plask i vannet.

Jeg så en gruppe sitte under et tre og lytte til en som fortalte historier om hvem Gud er, både historier fra eldgamle tider og nye historier om hva han gjør i dag.

På en bakketopp i nærheten var det et stort slott, som også var et kloster. Folk hvilte i Guds nærhet, og dag og natt var det bønn og tilbedelse. Om dagen var det heist to store bannere med påskriftene «Ren» og «Rettferdig». Om natten brant det alltid en flamme i tårnvinduet. Det er bønnevakten som fortsetter lovprisningen selv om mørket er falt.

Én elv gikk inn til byen. Mennesker fra alle kanter strømmet til det som var en oase midt i et tørst land. En annen elv gikk ut av byen. Det var mennesker som strømmet ut til alle verdenshjørner.

Bakgrunnsinformasjon: Denne teksten ble opprinnelig publisert i visjonsdokumentet til Bedehuskirken. Det er et forsøk på å skjønnlitterært beskrive en ønsket framtid.

Postet 24. februar 2010 i Artikler/reportasjer/essay | 6 kommentarer »

Profetier, lobbyvirksomhet og teknologiens velsignelse

Oioioi, det er mye jeg kunne sagt og skrevet om denne Englandsturen. Og en del ting jeg ikke kan skrive. Men vit dette: Det er en av de bedre opplevelsene jeg har hatt på en stund.

Profetisk seminar i Bristol

Greiene vi deltok på i Bristol var et seminar om å lære mer om profetiske. Og når jeg sier seminar høres det kanskje ut som at dette var nesten som en liten konferanse. Det var det ikke. Det var en spesiallaget opplegg laget for oss fra Bedehuskirken og Strand Huskirker.

Liz, som hadde seminaret, var en av de mest profetiske folkene jeg har møtt (med «profetisk» mener jeg å på ulike måter høre og formidle Guds budskap til mennesker), og også en av de mest modne og naturlige profetene jeg har møtt. Folk som er profetiske oppleves kanskje ofte som litt fjerne eller svevende, gjerne litt utydelige, men hun her var rett på sak og avslappet og naturlig og direkte.

Det skjedde mye spennende, og en del sprø ting. Men rundt det hele var det satt gode og trygge rammer som gjorde at folk (så langt jeg fikk inntrykk av) folk fikk en god opplevelse av det hele. Jeg hadde en veldig god opplevelse av det!

Jaltos Pigede-besøk i London

Mandagen og tirsdagen etter seminaret besøkte Therese og jeg min bror, Jaltos Pigede, som går en såkalt Secondary School hos Youth With a Mission (YWAM). Den har det fantastiske Justice and Reconciliation School, Rettferdighet og forsoningsskole, og handler om hvordan vi som kirke og enkeltpersoner kan være med og bringe rettferdighet og forsoning til verden.

Vi fikk være med på undervisningen, som var veldig interessant. Temaet for uka var Advocacy, altså hvordan en kan jobbe for en sak sammen med eller på vegne av noen som ikke får sin rett selv. Alt fra hvordan gjøre lobbyvirksomhet til mediabruk til maktforhold til rett og urett.

Vi kastet oss inn i undervisningen med liv og lyst, og bidro kanskje mer enn det som passet seg, men det var interessant at det var vanskelig å la være. Klassen til Jaltos var også en opplevelse i seg selv — de er femten elever fra ti forskjellige land, halvparten av gruppa fra afrikanske land, og det var befriende å se disse temaene fra et ikke-europeisk ståsted. Da blir en raskt klar over hvor mye en tar for gitt og hvor smalt ens eget bilde av verden er. (Ja, jeg vet at du har sagt dette i mange år, Steinar Johannessen, men det er ikke alltid så lett å forstå det før en opplever det selv.)

Og ikke minst var kulturmiksen herlig befriende, og det var mye latter og roping og banking i bordet mens sterke meninger ble kastet fram og tilbake. Det var litt annerledes enn et rolig, kjedelig norsk klasserom der alle er så tolerante og likegyldige at ingens meninger betyr noe som helst uansett.

Hostell for alle pengene (eller egentlig, for ganske lite penger)

Som de verdensvante backpackerne vi er bodde vi på hostell mens vi var i London. Jeg digger hosteller. Da Jaltos og Pigede og jeg reiste på Interrail for noen år siden bodde vi utelukkende på hosteller. Gjennom Hostels.com og Hostelworld.com er alle hosteller i verden bare et museklikk unna, med brukeromtaler, priser og mulighet for å bestille direkte.

Hosteller faller vanligvis i to hovedkategorier: De som har høy standard, men lite «miljø». Det er den type hosteller som har nøkkelkort og rene og ryddige lokaler og minimalistisk design. De beveger seg opp mot grensen til et billig hotell. Den andre sjangeren er de som har lav standard, men mye miljø. Alt er ikke nødvendigvis helt på G, ting er av og til litt på halv åtte, men de har som regel et miljø som innbyr til å bli kjent med folk, henge ut og høre og dele historier fra reiser en er på og har vært på. Jeg foretrekker klart sistnevnte fram førstnevnte. Jeg kan godt gå ned i standard i bytte mot et sted som føles godt å være i.

Hostellet vi bodde på nå klarte derimot på en merkelig måte å kombinere begge deler. Standarden og sikkerheten var høy, og kvaliteten var jevnt over svært god, og det hadde et fantastisk miljø. Hver kveld i uka har de et eller annet fellesopplegg for de som vil — alt fra Movie Night til Quiz Night osv. I kjelleren er det en bar hvor alle henger ut om kvelden, det er gratis Wi-Fi overalt, og generelt god stemning. Soving foregår i køysenger på rom for alt fra 8 til 20 personer. Det føles nesten som å bo i kollektiv for noen dager! I tillegg ligger det rett ved en undergrunnstasjon, så det er enkelt å komme seg rundt omkring. Pris: Ca 150 kr. pr. natt. Det er et røverkjøp.

Hvis du vil bo på hostell i London en gang kan jeg gi Palmers Lodge mine varmeste anbefalinger.

Min ubetydelige teknologiavhengighet kommer til sin rett

Mandag kveld surret Therese og jeg rundt i London på kveldstid, og brått fikk Therese et sterkt og uttrykt ønske om å spise sushi. Vi lette litt rundt i området i hovedgater og sidegater uten hell. Men når denne dama vil ha sushi er det tydeligvis min oppgave å skaffe henne sushi.

Som enhver løsningsorientert nørd vipper jeg opp telefonen og åpner Google Maps, skriver inn «sushi westminster london», og den blå prikken som viser hvor jeg befinner meg akkurat nå kommer opp på kartet. Og rett ved siden — jeg mener RETT ved siden av, så nært at det er vanskelig skille den blå prikken fra nåla — er det en nål som viser nærmeste sushi. Jeg tenker: «Dette er så nært at jeg nesten kan se det fra der jeg står.» Og når jeg kikker opp og rundt, får orientert meg og kikket i rett retning, står det sannelig Yo! Sushi hvis jeg myser og legger hodet litt på skrå!

Det er litt ironisk at en må ty til en nettapplikasjon som befinner seg en halv jordklode unna for å finne en sushibar som er 50 meter unna, men det er forholdsvis sannsynlig at vi ikke hadde funnet den på egen hånd. Mest fordi vi er utrolig utålmodige og ikke gidder å lete lenger enn fire minutter om gangen. Men takket være teknologen ble det sushi på oss! Og en særdeles god sushi i så måte.

Denne romantiske middagen ble sponset av Google Maps.

Postet 19. februar 2010 i Kirke, Livet | 2 kommentarer »

Hvem i all verden trenger en iPad?

Sannsynligvis mest av alt: Mora di. Eller bestemora. Dette sier jeg i aller beste mening.

La meg forklare.

Da Apples nyeste gadget ble presentert for et par uker siden var den vanligste responsen, i den minste fra nørdene, alt det iPad IKKE har eller er. «Ikke multitasking!» «Ikke kamera!» «Ikke fullt OSX!» «Det er bare en stor iPhone!»

I sin kjerne den samme responsen iPoden fikk da den ble lansert da den ble lansert: «No wireless. Less space than a nomad. Lame.» Og kritikken minner betenkelig om kritikken iPhone fikk da den ble lansert i 2007. Og likevel selger iPhone som hakka møkk, og de fleste som bruker den (bortsett fra über-nørder som har et reellt og/eller innbilt behov for å gjøre mer enn det operativsystemet på iPhone tillater) sier det er den beste telefonen de noen gang har hatt, og at det revolusjonerer måten de bruker telefonen sin (eller mikro-datamaskinen sin, som det egentlig er) på.

Og kan jeg minne om at iPhone 1.0 ble lansert uten 3G, uten copy/paste, uten MSS og en rekke ting folk mente var LIVSNØDVENDIGE.

Begrensinger er bra for oss!

Noe av det som har gjort iPhone til den suksessen det er, og nå bruker jeg iPhone som en metafor/symbol for en bestemt type tankeretning, er nettopp at den ikke prøver å gjøre alt. Den gjør noen få ting, men de tingene den gjør den utrolig godt. De tingene den gjør er så polerte og raffinerte og intuitive at du umiddelbart forstår hvordan det fungerer, fordi det gir umiddelbart mening.

Hadde iPhone gjort alle tingene folk skulle ønske den gjorde hadde batterilevetida gått i dass, den ville gått tregt fordi en gjeng med programmer brukte opp prosessorkraften, den ville hengt seg opp fordi programmer hadde bugs som låste telefonen og krevd daglige restarter. Dette er ikke løse gjetninger, det skjer jevnlig med de som jailbreaker og hacker iPhonen sin (som de forøvrig for all del må gjøre, men de kan ikke da forvente at ting bare fungerer som det gjør hvis en kjører telefonen som den er ment å kjøre – dette vet de selvsagt om).

Og her er en stor del av forskjellen. Über-nørder er villige til å ofre stabilitet og sikkerhet til fordel for muligheten til å trikse og mikse for å tilpasse sitt eget behov. Vanlige folk er ikke. De har ikke tid eller råd eller interesse av å gjøre det som trengs av vedlikehold for at det skal fungere godtnok Og det ene av disse valgene er ikke nødvendivis bedre enn det andre. Men det er to totalt forskjellige innfallsvinkler.

Og både iPhone og iPad er laget for vanlige folk, ikke for nørder. Den gjør de tingene vanlige folk (og for å være helt ærlig – de fleste nørder) trenger på en helt utrolig god og naturlig og brukervennlig måte.

iPad er ikke en ekstra datamaskin, det erstatter maskinen din

Eller i alle fall mora din sin. For det mora di bruker pcen eller Macen sin til er stort sett noen få og lite ressurskrevende ting: Surfe på internett, lese og sende epost, se på bilder av barn og barnebarn, kanskje se en Youtube-video som du har sendt henne en lenke til, lese et dokument eller to. Og det er stort sett det.

Alle disse tingene gjør iPad ikke bare bedre enn de fleste pcer, den gjør det også uten at du trenger å installere eller oppdatere eller fikse noe som helst. Det bare funker når du får den i hånda. Og den oppdaterer seg mer eller mindre selv. Det går ikke an å få virus på den. Programmer du laster ned kan ikke kræsje den. De kan heller ikke gjøre at den går tregere (de har ikke mulighet til å skrive til kjernen av operativsystemet). Apple kontrollerer både hardware og software, så den vil være særdeles stabil.

Det er slutten på frustrerende support for mange av oss hobby- og profesjonelle nørder.

For datamaskiner slik vi kjenner de i dag er vanskelige å forstå for en person som har vokst opp uten dem. Filsystemer og katalogstrukturer gir ikke mening for dem. De forstår ikke at snarveien til et program ikke er selve programmet. De forstår ikke at det finnes programmer i Start-menyen som ikke vises på skrivebordet. De tror at internett er Internet Explorer-ikonet — eller verre, at hele internett er inne i boksen deres. De har ikke peiling på hvordan en setter opp epost.

Eller installerer og oppdaterer et virusprogram. For disse er iPad en gavepakke uten sidestykke. I sin enkleste form: Åpne boksen. Slå på iPad. Ferdig.

Du kan til og med laste ned programmer og kjøpe iTunes-musikk direkte fra iPaden. Du trenger ikke koble den til en datamaskinen noen gang, hvis du ikke ønsker det.

Dette er best oppsummert i MuleDesigns illustrasjon:

Kritikk #1: Den er et lukket system

Det er to kritikker mot iPad jeg ser som er berettigede og viktige.

Det første er at den er et totalt lukket system. Den eneste måten å installere programvare på er via App Store. Det finnes ingen andre måter å få programmer inn på den (sett bort fra nettapplikasjoner skrevet i HTML, CSS og JavaScript, men disse har langt fra så god ytelse som applikasjoner skrevet i Cocoa Touch, programmeringsspråket for iPhone OS — jeg innser at dette sidesporet er for spesielt interesserte, men ok).

Dette er både godt og dårlig. Godt, fordi det sikrer kvalitet, stabilitet og sikkerhet. Programmer fungerer som de skal, og blir ikke godkjente hvis de gjør ting de ikke skal. Dårlig fordi alle programmer må godkjennes manuelt, og det tar ofte svært lang tid å få ut oppdateringer og bugfix. Dette er en stor case som de som vil kan lese alt om på diverse blogger rundt om på internettet.

Kritikk #2: Den er laget for konsumering, ikke skaping

Dette er kanskje det største men’et jeg har i forhold til iPad. Hele opplevelsen er designet rundt at den skal være et redskap for å konsumere ting andre har laget. Dette gjelder selvsagt også allerede ting som en iPod og langt på vei en iPhone, men dette blir mer graverende hvis dette fungerer som en erstatter for en stasjonær eller bærbar datamaskin.

Det som har drevet fram og vært de viktigste resultatene av den personlige datamaskinen og internetts fremvekst har vært at ALLE kan bidra! Alle kan skrive tekst, redigere bilder, lage filmer, publisere en blogg, publisere aviser eller magasiner, og så videre. En del av disse tingene kan en selvsagt også gjøre med en iPad, sannsynligvis enda bedre med tredjeparts programvare, men i all hovedsak er den laget som et verktøy for å lese/se ting som andre har laget framfor å lage noe selv.

Og det er tidenes steg i feil retning. Vi trenger å produsere mer, ikke mindre. Og vi trenger å konsumere mindre, ikke mer.

Den delen hvor jeg prøver å avslutte på en måte som gir mening

Jeg er ikke egentlig i tvil om at iPad vil bli en suksess. Og den vil gjøre datahverdagen betydelig lettere for veldig mange. Og den vil selge millioner av eksemplarer, og gi Apple milliarder av kroner.

For en del vil den ikke dekke de behovene de har i en datamaskin. Det er helt greit. For andre vil den være dingsen som gjør at de endelig klarer å kommunisere med en datamaskin på en måte som gir mening for de.

De som bruker den vil produsere mindre originalt stoff. Kanskje ville de bare forbrukt uansett. Kanskje ikke. iPaden oppmuntrer uansett ikke til å lage dine egne ting og dele det med massene. Dette er veldig dårlig.

Men altså, en fullverdig datamaskin med innebygget mobil datatilgang, touch-skjerm, som leser og forstår alle typer medier, inkludert eBøker, som har en LED-fargeskjerm og 10 timer batterilevetid?

Skriv meg opp på lista over kjøpere.

Postet 8. februar 2010 i Teknologi | 27 kommentarer »

Impuls 2010

Foto: Kristoffer Undheim / Impuls

Impuls 2010 var en særdeles god opplevelse. Det merkes at både lederskapet og deltakerne på Impuls modnes.

Og Gud gjør store ting! Det skjedde mange titalls helbredelser ved forbønn på møtene, og noen av seminarene som egentlig skulle handle om andre ting endte opp med at de syke som var der ble helbredet. En ung gutt som hadde hatt ME (utmattelsessyndrom) ble helbredet, føtter som var for korte (ofte skyldes skjev rygg at ett av beina er kortere enn de andre) vokste ut mens de som ba så på, mange ungdommer ba for hverandre spontant og overalt, og på seminaret om helbredelser på gata var det nærmere hundre stykker som reiste ut i Stavanger for å be for syke, de skarpeste stilte seg utenfor apoteket og tilbød de som kom å bli bedt for. Det var et herlig kaos.

På samme tid var det også sterkt fokus på sosial rettferdighet. Impuls hadde forberedt 22 prosjekter over hele verden på ca 10 000,- som de oppfordret folk til å ta ansvar for. Kravet var at en måtte ha to ledere over 16 år som tok hovedansvar, og en måtte være minst tre stykker om prosjektet. Alle 22 prosjektene forsvant i løpet av en halvtime. Prosjekter for 213 000,- ble garantert for! Og om ikke det var nok, var kollekten som gikk til Impuls-arbeid videre i Thailand og Europa på 140 000,-.

Siste dagen av Impuls utfordret Sondre Høysæther alle til å skrive et brev til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim med oppfordring om å bevilge en ny milliard til mikrokreditt i statsbudsjettet for 2011. Ett brev ble samlet inn og skal sendes av Impuls, ca. 140 brev i uka fram til statsbudsjettforhandlingene i oktober (?), det andre skal hver enkelt sende inn, også fordelt på uker fram mot oktober. Veldig interessant prosjekt.

Impuls har dermed klart det kunststykket jeg frustrerte meg litt over i forbindelse med Korsvei og OASE i sommer, at en ofte havner i én av to fløyer, én som handler om ånd og kraft og tegn og under og alle de litt mer frikete greiene av Guds rike, og en annen som handler om ansvar for vår verden og om å gi folk mat og klær og se dem satt i frihet og få sin rett.

Jeg skrev i juli: «Disse fløyene kommer sjelden i kontakt med hverandre, og det skulle jeg ønske de gjorde, for sammen må de være krutt.»

Og sannelig tror jeg ikke Impuls har snublet borti noe her som fort kan vise seg å være krutt.

Postet 5. februar 2010 i Kirke | 6 kommentarer »