Profetier, lobbyvirksomhet og teknologiens velsignelse

Oioioi, det er mye jeg kunne sagt og skrevet om denne Englandsturen. Og en del ting jeg ikke kan skrive. Men vit dette: Det er en av de bedre opplevelsene jeg har hatt på en stund.

Profetisk seminar i Bristol

Greiene vi deltok på i Bristol var et seminar om å lære mer om profetiske. Og når jeg sier seminar høres det kanskje ut som at dette var nesten som en liten konferanse. Det var det ikke. Det var en spesiallaget opplegg laget for oss fra Bedehuskirken og Strand Huskirker.

Liz, som hadde seminaret, var en av de mest profetiske folkene jeg har møtt (med «profetisk» mener jeg å på ulike måter høre og formidle Guds budskap til mennesker), og også en av de mest modne og naturlige profetene jeg har møtt. Folk som er profetiske oppleves kanskje ofte som litt fjerne eller svevende, gjerne litt utydelige, men hun her var rett på sak og avslappet og naturlig og direkte.

Det skjedde mye spennende, og en del sprø ting. Men rundt det hele var det satt gode og trygge rammer som gjorde at folk (så langt jeg fikk inntrykk av) folk fikk en god opplevelse av det hele. Jeg hadde en veldig god opplevelse av det!

Jaltos Pigede-besøk i London

Mandagen og tirsdagen etter seminaret besøkte Therese og jeg min bror, Jaltos Pigede, som går en såkalt Secondary School hos Youth With a Mission (YWAM). Den har det fantastiske Justice and Reconciliation School, Rettferdighet og forsoningsskole, og handler om hvordan vi som kirke og enkeltpersoner kan være med og bringe rettferdighet og forsoning til verden.

Vi fikk være med på undervisningen, som var veldig interessant. Temaet for uka var Advocacy, altså hvordan en kan jobbe for en sak sammen med eller på vegne av noen som ikke får sin rett selv. Alt fra hvordan gjøre lobbyvirksomhet til mediabruk til maktforhold til rett og urett.

Vi kastet oss inn i undervisningen med liv og lyst, og bidro kanskje mer enn det som passet seg, men det var interessant at det var vanskelig å la være. Klassen til Jaltos var også en opplevelse i seg selv — de er femten elever fra ti forskjellige land, halvparten av gruppa fra afrikanske land, og det var befriende å se disse temaene fra et ikke-europeisk ståsted. Da blir en raskt klar over hvor mye en tar for gitt og hvor smalt ens eget bilde av verden er. (Ja, jeg vet at du har sagt dette i mange år, Steinar Johannessen, men det er ikke alltid så lett å forstå det før en opplever det selv.)

Og ikke minst var kulturmiksen herlig befriende, og det var mye latter og roping og banking i bordet mens sterke meninger ble kastet fram og tilbake. Det var litt annerledes enn et rolig, kjedelig norsk klasserom der alle er så tolerante og likegyldige at ingens meninger betyr noe som helst uansett.

Hostell for alle pengene (eller egentlig, for ganske lite penger)

Som de verdensvante backpackerne vi er bodde vi på hostell mens vi var i London. Jeg digger hosteller. Da Jaltos og Pigede og jeg reiste på Interrail for noen år siden bodde vi utelukkende på hosteller. Gjennom Hostels.com og Hostelworld.com er alle hosteller i verden bare et museklikk unna, med brukeromtaler, priser og mulighet for å bestille direkte.

Hosteller faller vanligvis i to hovedkategorier: De som har høy standard, men lite «miljø». Det er den type hosteller som har nøkkelkort og rene og ryddige lokaler og minimalistisk design. De beveger seg opp mot grensen til et billig hotell. Den andre sjangeren er de som har lav standard, men mye miljø. Alt er ikke nødvendigvis helt på G, ting er av og til litt på halv åtte, men de har som regel et miljø som innbyr til å bli kjent med folk, henge ut og høre og dele historier fra reiser en er på og har vært på. Jeg foretrekker klart sistnevnte fram førstnevnte. Jeg kan godt gå ned i standard i bytte mot et sted som føles godt å være i.

Hostellet vi bodde på nå klarte derimot på en merkelig måte å kombinere begge deler. Standarden og sikkerheten var høy, og kvaliteten var jevnt over svært god, og det hadde et fantastisk miljø. Hver kveld i uka har de et eller annet fellesopplegg for de som vil — alt fra Movie Night til Quiz Night osv. I kjelleren er det en bar hvor alle henger ut om kvelden, det er gratis Wi-Fi overalt, og generelt god stemning. Soving foregår i køysenger på rom for alt fra 8 til 20 personer. Det føles nesten som å bo i kollektiv for noen dager! I tillegg ligger det rett ved en undergrunnstasjon, så det er enkelt å komme seg rundt omkring. Pris: Ca 150 kr. pr. natt. Det er et røverkjøp.

Hvis du vil bo på hostell i London en gang kan jeg gi Palmers Lodge mine varmeste anbefalinger.

Min ubetydelige teknologiavhengighet kommer til sin rett

Mandag kveld surret Therese og jeg rundt i London på kveldstid, og brått fikk Therese et sterkt og uttrykt ønske om å spise sushi. Vi lette litt rundt i området i hovedgater og sidegater uten hell. Men når denne dama vil ha sushi er det tydeligvis min oppgave å skaffe henne sushi.

Som enhver løsningsorientert nørd vipper jeg opp telefonen og åpner Google Maps, skriver inn «sushi westminster london», og den blå prikken som viser hvor jeg befinner meg akkurat nå kommer opp på kartet. Og rett ved siden — jeg mener RETT ved siden av, så nært at det er vanskelig skille den blå prikken fra nåla — er det en nål som viser nærmeste sushi. Jeg tenker: «Dette er så nært at jeg nesten kan se det fra der jeg står.» Og når jeg kikker opp og rundt, får orientert meg og kikket i rett retning, står det sannelig Yo! Sushi hvis jeg myser og legger hodet litt på skrå!

Det er litt ironisk at en må ty til en nettapplikasjon som befinner seg en halv jordklode unna for å finne en sushibar som er 50 meter unna, men det er forholdsvis sannsynlig at vi ikke hadde funnet den på egen hånd. Mest fordi vi er utrolig utålmodige og ikke gidder å lete lenger enn fire minutter om gangen. Men takket være teknologen ble det sushi på oss! Og en særdeles god sushi i så måte.

Denne romantiske middagen ble sponset av Google Maps.