Husmøte! og et ektepar inn i bofellesskapet

Før husmøtet i går uttrykte Ina stor entusiasme over å få delta på det som var hennes første husmøte noensinne.

Det er egentlig litt vanskelig å forstå. Hvor spennende kan et husmøte være? Som regel handler det om utrolig monotone, kjedelige og/eller konfliktfylte temaer. Som vasking, regningsbetalinger, noen som kjefter på andre fordi de ikke rydder, noen må gå ut med søpla, alle må bruke mindre strøm og dusje mindre og så videre.

Men se likevel hvor glade vi er for å være samlet om et husmøte!

Ina Eik (tidligere Berg Hersdal) har nå, etter å ha giftet seg med Eirik Eik, flyttet inn i bokollektivet vårt i Sandmyrvegen 56 i påvente av at hun og Eirik finner seg et eget sted. Og det… byr jo på noen interessante utfordringer. Kanskje ikke så mye for oss, som får inn én kvinne hos tre karer. Kanskje mer for Ina, som plutselig må venne seg til å bo sammen med tre menn. Som hun selv sier: «Jeg tenker jo egentlig at det er nok å få én ny mann inn i livet mitt!»

Men også for oss andre byr det på noen nye utfordringer. Eirik er nå for eksempel den eneste som kan bevege seg rundt naken i huset. I solidaritet med oss andre stakkarer har han likevel valgt å frasi seg retten til dette, og vil fra nå av bare bevege seg rundt i sitt eget hjem med klær på. Jeg tror ikke mange forstår hvor stort offer dette er for Eirik, så all ære til ham for det. Men kanskje kan han få en nakendag i ny og ne, hvis han oppfører seg pent. En lørdag når det ikke skjer så mye annet, for eksempel.

Etter å ha pløyd gjennom de nødvendige avklaringene rundt de praktiske og formelle tingene måtte vi forklare Ina at vi sjelden er hjemme alle sammen samtidig. Og de gangene vi er hjemme, har vi ofte vært ute blant folk og har ikke mer energi til å snakke, så vi vil ofte bare gå inn i hula vår og være i fred. Så hvis hun spør hvordan vi har det og hun bare får et grynt til svar betyr ikke det at vi ikke liker henne eller at hun har gjort noe galt. Det er bare at vi ikke er så i form for å snakke akkurat da.

Det er på dette tidspunkt Mads, som er den klart mest utadvendte av oss, og som tydelig har et stort udekket behov som Eirik og jeg åpenbart ikke har klart å møte ham på, litt forsiktig sier: «Jeg kan godt snakke litt mer…» Hva i all verden? Her har Mads gått og vært steinklar for kommunikasjon, og så har Eirik og jeg gått i vår egen verden og surret med skylappene på! Vi skammer oss litt.

Det er sannelig min hatt godt vi kan få inn Ina for å lære oss ett og annet om å kommunisere sammen og sette ord på behov og følelser. Her har vi nok en lang vei å gå i bofellesskapet vårt.

Til sist, men ikke minst på husmøtet, ble vi enige om å stadfeste det som kanskje er det mest fellesskapsbyggende aspektet som finnes ved å bo sammen: Felles tannpuss. Vi bestemte oss for å prøve å få til en felles tannpuss minst en gang i uka. Få ting har gjort mer med vårt fellesskap i kollektivet enn dette. Og da pleier vi å synge, eller nynne, på sangen: «Ta den kost og la den vandre, fra den ene til den andre» mens vi sender tannkosten et hakk til venstre, eller høyre, alt etter som.

(Ok, Ina har sagt at jeg må si at den siste delen om la tannkosten vandre fra den ene til den andre var tull, for «ellers tror jo folk at vi faktisk gjør det, når vi faktisk ikke gjør det, og da får de jo et helt feil inntrykk av oss, og da tror de at vi er så ekle, og det er vi jo ikke. Det forstår du vel, Bjørnar. Og det er jo å lyve å si at vi bytter på tannkostene til hverandre.» «Men…» «Nei, jeg kunne ikke tenkt meg å bytte tannkost med deg, Bjørnar! Så ikke skriv det. For det er ikke sant.»)

Begge foto: Eirik Eik