BOK: All the Pretty Horses

All the Pretty HorsesEtter å ha lest nok en hyllest av forfatteren Cormac McCarthy, og sett et fascinerende intervju der han virker til å være genuint en av de mest ydmyke personene jeg har sett, var det en nødvendighet å lese mer av denne skyggen av en mann.

Jeg har tidligere lest og sett The Road (på norsk Veien), som ble gjenfortalt som film i fjor – et fantastisk, mørkt mesterverk om en far og en sønn på vandring mot havet i en post-apokalyptisk verden – samt flere ganger sett den Oscar-vinnende thrilleren No Country for Old Men, foreviget av Coen-brødrene, også denne basert på en bok av den samme forfatteren.

Sjelden har min litteratur- og filminteresse (som egentlig er to sider av samme interesse – interessen for gode historier) vært så samstemte: Det er langt mellom historiefortellere av McCarthys kaliber.

En god ting med å oppdage en forfatter sent i hans karriere er at han sannsynligvis har bak seg en historie av bøker en kan gå i gang med å dykke ned i. (Det dårlige er han nærmer seg slutten av livet og du kan se langt etter flere bøker). For McCarthys del virker det som at Border-triologien er et godt sted å begynne. Det kalles Border-triologien fordi handlingen i de tre bøkene er lagt til grenseområdene mellom USA og Mexico, det ytterste av sivilisasjonen, stedet som ble kalt Det ville vesten, og som aldri er blitt helt temmet.

Her begynner den egentlige bokomtalen

Første bok i triologien er All the Pretty horses, som er historien om den sekstenÃ¥rige John Grady. John Grady og kameraten Rawlins, som er sytten, stikker av hjemmefra og rir fra San Angelo, Texas og ned til Mexico. PÃ¥ veien sover de under Ã¥pen himmel, skyter noen dyr underveis som de røyker kjøttet av og spiser, tar hÃ¥nda opp til hattebremmen nÃ¥r de møter andre reisende, sier ma’am og sir nÃ¥r de snakker med folk, og oppfører seg generelt som menn. Seksten- og syttenÃ¥ringer fra Texas i 1949 er tydeligvis ikke som dagens seksten- og syttenÃ¥ringer.

På veien treffer de også på en tredje unggutt på rømmen, den fjortenårige Blevins, som rir en nydelig hest og er en ypperlig revolverskytter. Han kan skyte gjenstander som blir kastet opp i lufta. Dette er en ganske utrolig skill å ha, ikke minst når en en fjorten år.

De tre western-musketerene kommer seg til Mexico, men rett etter at de har krysset grensa blir de overrasket av en storm som skyller med seg alt Blevins eier og har, og jager hesten hans på flukt. Dette skyldes dels at Blevins har en irrasjonell frykt for lyn og torden, og løper og gjemmer seg i en grøft når stormen begynner. Dels skyldes det også at Blevins er en idiot.

De tre klarer å spore opp hesten til Blevins i nærmeste landsby har noen tatt den inn i stallen sin. Når det blir mørkt rir de inn for å stjele tilbake hesten, men siden Blevins er en idiot (evt. bare fjorten år) går dette selvsagt i vasken, og det ender med at de blir skutt etter og jaget av ryttere fra landsbyen. I en kultur der hest er framkomstmiddel og arbeidsverktøy blir ikke hestetyveri sett på med blide øyne. Denne hendelsen er også starten på en rekke problemer som kommer til å forfølge heltene våre gjennom resten av boka.

John Grady og Rawlins kommer til en ranch der de får seg jobb som hestetemmere. Grady viser seg å ha eksepsjonelle ferdigheter med hester. Han virker til å være forløperen til en hestehvisker. Her får også Grady et godt øye til datteren til rancheieren, en mørkhåret skjønnhet som får ham glemme tid og sted. Noen burde fortalt ham at å forføre på datteren til sjefen sjelden er oppskriften på suksess.

Og slik fortsetter det, med mange andre hendelser jeg ikke er interessert i å røpe for nye lesere.

Én ting er at historien er fengende og drivende fortalt. En annen, og kanskje like viktig, er at historien er en døråpner inn i en annen verden – verdenen til en unggutt fra prærien som vokser opp blant menn. Det er en bok som gir deg lyst til å bli cowboy, til å ri over slettene og sove rundt et bål under stjernehimmelen mens du drikker kruttsterk kaffe mens du siler grut mellom tennene.

Som gode bøker ofte gjør utvider den horisonten en har av livet og gjør den litt bredere, nesten uten at du merker det. Og det er fabelaktig og spennende underveis.

Bør jeg lese denne boka?

Hvis du har lest helt fram til nå vet du allerede svaret. Hvis du har skummet deg hittil er svaret et entydig JA.

Dette innlegget ble postet 25. oktober 2010 kl. 20:54 og er kategorisert under Bøker. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar