Vi hadde en lokal samling med fjorårets ACTA-elever i kveld, og det var en særdeles hyggelig kveld. Jeg hadde glemt, eller ikke tenkt over hvor stor del av kullet som var fra lokalområdet. Av de 21 (?) som gikk i fjor var vi elleve stykker fra Rogaland. (Borte bra, men hjemme fillen så godt. (Og så er det en skikkelig god bibelskole.))

Jeg hadde også glemt hvor mange gode folk jeg egentlig gikk med i fjor. Det er rart hvor fort en kan glemme helt åpenbare og klare personlighetstrekk hos folk en kjenner godt så snart det går litt tid mellom hver gang en ser de. Gjenkjennelse og gleden over å legge merke til de små tingene hos en person (for det blir fort åpenbart igjen) blir desto større. Alternativt kan jo gleden byttes ut med irritasjon når personlighetstrekkene en merker seg ved ikke er like positive; dette er alltid en fare. En glemmer både på godt og vondt.

Det bekymrer meg litt hvor fort gjort det er å glemme. Hva om jeg av ren forglemmelse mister kontakt med noen som egentlig kunne spilt en avgjørende rolle i livet mitt? Noen som ga meg impulser som endret kursen for fremtiden? Kanskje blir det bare spekulasjoner å tenke sånn, men det inspirerer iallefall til å holde ved like kontakt og treffe gamle og nye kjente med jevne eller ujevne mellomrom. Gode folk er verdt å holde kontakt med.

Jeg trenger å prioritere tiden min bedre.

Litt vedmodig er det å være ferdig. Og litt greit er det også. Mange av folkene er i området og innen rekkevidde. Det var uansett godt å sette strek og gjøre en skikkelig avslutning på det.

Jeg kommer til å skrive en mer skikkelig sak på hele året om litt. Kanskje i morgen, kanskje en annen dag. Vi får se.

Kan det bli bedre?

Det betyr: Null blogging og maks avslapping frem til mandag. Ser. :)

• Selvbilde: Det jeg tenker om meg selv.
• Selvtillit: Evne til å mestre.
  • Ikke så knyttet til selvfølelse.
• Selvfølelse: Følelse av å være elsket, akseptert og betydningsfull.
  • Jeg trenger noen jeg kan avsløre meg for, som kan se det jeg skammer meg mest over, og som tar imot meg slik jeg er.
    • Kvinnen ved brønnen: Blir møtt med respekt, avslørt, og springer inn i byen og forteller folk at hun har møtt en mann som har avslørt henne (”han har fortalt meg alt jeg har gjort”).
  • Hvis jeg ikke har en opplevelse av at noen har vært glad i meg, blir jeg skeptisk når noen blir glad i meg.
    • Hvis jeg lenge har gått og lurt på om noen er glad i meg, har jeg et savn på innsiden.
  • For å øke selvfølelsen må jeg få tilført kjærlighet, aksept og betydning.
• Hvis selvfølelsen er god, er som regel både selvtilliten og selvbildet også godt.

Tre former for aggresjon:

• Raseriet er som regel syndig. Det ønsker å såre, skade eller skremme andre. Det slår ut i mord, vold, ødeleggelse, hærverk, harde ord, kjefting, raserianfall, o.l.
• Fornærmelsen eller såretheten er som regel også syndig. Den skader oss selv mer enn andre. Den slår ut i taushet, surhet, sårethet, fornærmelse, depresjon eller lyst til å påføre seg selv skade. Den sårede er som regel sint, men innrømmer det ikke!
• Harmen er som regel ok. Den setter oss i stand til å reagere på og stoppe urettferdighet, arbeide oss igjennom hindringer, forsvare oss og sette grenser rundt oss selv. Sinner er også en normal reaksjon på press, tap eller trussel av ulik art.

I kristne miljøer er vi for redde for raseriet, vi blir altfor lett fornærmet, og vi har alt for lite harme.

Jeg har sinnsykt sans for Normisjon! Dette kunne jeg sagt (skrevet?) mye om, og det skal gjøre en gang men ikke nå, bortsett fra å si at jeg digger de. De er på hugget, er ikke redd for å prøve nye ting, har tydelig fokus på menighetsbygging (de liker å kalle det fellesskapsbygging, men det gjør ikke noe) OG fokus på ytremisjon, samtidig som de er nyskapende på barne- og ungdomsarbeid. Er det mulig? Ja, det er visst det. Etter min er det mening Norges dyktigste og mest fremtidsrettede kristne organisasjon. Jepp. Det ble en del likevel. Jeg klarte bare ikke å holde meg. En god gjeng, det er det de er, Normisjonere.

Ok… Over til dagen i dag. Tema for dagen var tilbedelse, i tre deler: Tilbedelse i hverdagen (Knut Tveitereid, ungdomspastor i Helli.da, Storsalen); Tilbedelse med talentene våre (Kari Bjelland, kreativ leder i IMI-kirken); og Tilbedelse gjennom lovsang (Øistein Øvergaard, lovsangspastor i IMI). Her er notatene.

Konferansen begynner i dag, og varer til lørdag. Det er mange spennende seminar på programmet, og det kan bli meget bra. Jeg kommer til å skrive litt her etter i løpet av konferansen; legge ut notater, tanker o.l. Kanskje det blir et aldri så lite innblikk bak fasaden til Normisjons ungdomsorganisjon, og det er jo ikkje feil. (Iallefall ikke for de som synes dét er interessant. Dere andre hopper glatt over de postene.)

Jeg gleder meg. Dette blir gudd!

Uansett… Temaet var bønnesanger. Både sanger Gud «synger» til oss (de står i Bibelen), og sanger fra oss til Ham. Etter å ha undervist litt skulle vi visst over på det praktiske delen, og Donn Thomas spør etter frivillige som vil komme og synge (på direkten) Salme [...]. (I Bjørnar’s hode: «What? Aldri i verden om eg går fram!») Men flere kom frem og satte sine egne toner til salmen. Så inviterte han til å komme frem og synge en bønn med egne ord. («WHAT?! Iallefall ikkje meg!») Igjen kom noen frem, og det var utrolig følelsesladd, og utrolig gudd (selv om kvaliteten på sangen var varierende — men det gjorde ikke noe).

Det toppet seg da vi gikk over til det han kalte «profetisk sang» eller frigjørings-/forløsningssang. Først tok han et eksempel (improviserte), og det var helt crazy bra! Hvem kommer nå frem for å synge etter det?? («Ikke meg, ikke meg!») Jo, der ruslet Rudi Muntevik frem. Og det tok HEILT av! Det var så rått, og så sterkt, og så bra. Jeg finner ikke ord, men er klar for å gjenta noe sånn. (På Saron i kveld? E… kanskje ikkje.)

Rudi Muntevik hadde i tillegg (det var vel egentlig det han kom for) en bolk om lovsang/tilbedelse. Her er notater for spesielt interesserte.

Jeg skal tale i morgen kveld, og har hele talen i hodet, men har bare fått halve ned på papiret. Ikke bra.

Jeg er ikke særlig klar for denne turen. Ikke i det hele tatt. Eller jo, litt klar. Men mest ikke. Jeg synes det er utrolig stress å skulle henge med en masse ukjente folk og bli kjent med de. Jeg liker dårlig bli-kjent-fasen. Møtene bekymrer meg lite, det ordner seg alltid. Det er et godt team som dekker alle nødvendige oppgaver, og Halvor sier at Gud er på vårt lag, så jeg antar at det ordner seg da.

Jeg legger nok ut noen rapporter etter hvert, så jeg kan aldri tenke meg det blir helt dødt her. Kan jo nevne at bilde-galleri på nett er ultra-populært. Statistikk-funksjonen min sier at dere likte India-bildene ganske godt, og at dere i dag (siste 24 timer) har sett på 1378 bilder. Dét er crazy!

Setter pris på om dere ber for oss som skal til Birkeland, og også for de andre ACTA-teamene som skal til henholdsvis Sygna vgs, Framnes vgs, og en student-menighet i Sogndal. Vi får mulighet til å dele troen vår med ganske mange ikke-kristne, og det er ufattelig viktig for oss at dere er med og ber. (Stig snakkte f.eks. noe om dette på lørdag; Smågruppa som begynte å be…)

Nå legger jeg meg. Pakke kan jeg gjøre i morgen. God natt.

Har endelig fått valgt ut og lastet opp bilder fra India.

:: Se bildene her ::

Av Bjørnar Tollaksen

På utsiden av flyplassen slår varmen imot oss, selv om klokken har passert midnatt. En ku med tre kalver rusler forbi uten at noen reagerer det minste på det. En rekke taxi-sjåfører gir tydelig uttrykk for at de svært gjerne vil kjøre oss dit det måtte passe. Våre indiske kontaktpersoner velger seg ut noen passende taxier, og en vill ferd begynner. Veimerking og fartsgrenser er tydeligvis uten betydning, og vi er sikre på å kollidere minst fem ganger på vår korte tur til KFUKs ungdomsherberge i Delhi.

India er – med sine drøyt 1 milliard innbyggere – verden nest mest folkerike land. Landet er noe større enn Vest-Europa, og hudfargen på innbyggerne varierer fra arabisk utseende i vest, til sørvest-asiatisk i øst, til afrikansk i sør. Indere flest lever av det jorda gir dem, bor i hytter de selv har laget av bambusstokker, leire, strå og bølgeblikktak på toppen. Motsetningene er enorme, og forskjellen på fattig og rik gigantisk. Hovedstaden New Delhi er en annen verden enn landsbygda. Et land som gjennom storstilt programvare-produksjon (– verdens IT-bedrifter flytter store deler av produksjonen sin til India –) fostrer noen av verden rikeste mennesker, blir samtidig regnet som et av verdens fattigste land. Den vanlige inder er ikke millionær.

Vi trer inn i huset til en indisk familie vi skal bo hos den neste halve uken. Alle spretter opp og tilbyr oss stolene sine. Te med melk og sukker blir servert, noe som skulle vise seg å bli en vane hver gang vi gikk inn i et nytt hus. De fleste snakker engelsk, og samtalen går greit. De har hatt besøk fra Norge før, så joda, dette skal nok gå fint. De gir inntrykk av å ville ta godt hånd om oss. Vi føler oss i trygge hender og senker skuldrene noen hakk.

I Himalayafjellene nordøst i landet jobber de fleste på te-plantasjer. India produserer te i verdensklasse, og eksporterer til Japan, Tyskland, USA og andre land som er villige til å betale en god pris. Arbeiderne her tjener 8 kroner dagen. Problemene med alkohol er store, og selvmord er utbredt. Vi besøker flere familier som bor i landsbyer tilknyttet te-plantasjene, og vi får be for familien og hjemmet deres. Det er uvant å se hvor godt de har det, selv om de har utrolig lite. Kanskje penger ikke er alt?

På Gandhi-muséet i Delhi blir Mahatma (som betyr ”den store sjel”) Gandhis liv fremstilt langs veggene i to enorme rom. Flere spørsmål reiser seg: Hvordan er det mulig at én mann kan ha den selvdisiplinen og selvoppofrelsen som trengs for å gjennomføre det Gandhi gjorde? Hvordan er det mulig at en nasjon som ble ledet ut av britisk kolonistyre med ikke-vold nå er i besittelse av det mest destruktive våpenet som eksisterer – atombomben? Besøket får tankene til å svive. Det gjør inntrykk.

Utenfor museet spiller en gruppe ungdommer cricket i nærmeste park. Indere er hekta på cricket, den gamle britiske versjonen av baseball. Det indiske landslaget spiller en serie kamper mot Pakistan for første gang på 15 år. Pakistan ble skilt ut som et eget, muslimsk land ved frigjøringen i 1947, og fiendskapet mellom de to landene har med få mellomrom fortsatt siden da – både på banen og utenfor. Kan denne historiske cricket-serien være begynnelsen på en forsoning?

Gjennom organisasjonen vi har kontakt med møter vi mange mennesker. Mange har det tøft. De har barn eller slektninger som har gått bort, sykdom i familien, eller problemer i ekteskapet. De må slite for hver eneste krone, lever under til dels svært dårlige forhold, og vet lite eller ingenting om hva morgendagen vil bringe. For noen leder dette til en håpløshet det er vanskelig å møte – og holde ut. Andre finner styrke i troen på Gud.

På flyet hjem dukker det opp bilder og minner fra måneden som har gått. Så mye har skjedd, så mange inntrykk har festet seg. Er jeg forandret av det jeg har opplevd? Av menneskene jeg har møtt?

Det kan bare tiden vise.

Merk: Denne artikkelene er skrevet for ACTA bibelskole med tanke på publisering i skriftlige medier. Word-versjon av artikkelen kan lastes ned her. Kommentarer og forslag til endringer mottas med takk. -Bjørnar

Vi reiser neste onsdag og skal være til mandag. Det er drittlenge. 3 møter, en underholdningskveld og morgensamlinger. Fytti så stress!

Sånn. Då har eg fått ut litt av den frustrasjonen. For noge dritt! Eg seie: For noge dritt!

Ellers… Vi skreiv artikler fra teamturen i dag. Skal prøve å få de inn i aviser og blader og sånn. Jeg er nesten ferdig med min (mangler avslutning/punchline, utrolig frustrerende). Jeg poster den her så snart jeg er ferdig. Den er ganske bra.

(Hm. Ser nå at eg skifta til delvis dialekt midt inni der, og så tilbake til bokmål. Vett ikkje heilt keffor det skjedde, men eg lige det litt…)

Jeg har naa faatt aeren av aa skrive den siste offesielle mail fra teamet her i India. Vi naermer oss avreisen med stormskritt. Om bare noen timer vil vi sitte paa flyet hjemmover. Etter en maaned i utlandet er nok de aller fleste klar for aa komme hjem igjen!

Di siste dagene har bestaatt av mange morsomme hendelser. Guttene faatt «stasja» seg opp litt, noen med barbering og ansiktsmaske (ja, du leste riktig; ansiktsmaske!), andre med nyfarga haar. Naa forstaar vi hvorfor alle som har farga haaret her nede har faatt det roedt, det ble nemlig resultatet; Ole Joergen kunne sklid rett inn som russ igjen.
De som trodde de ikke kunne spise is i utlandet trenge ikke bekymre seg for det lenger. Etter vi har funnet ut at magene klarer seg har vet vaert minst en is til dagen. Vi har blitt stamgjester paa en cafe som serverer is med varm sjokoladesaus…mmm!!

Det mest dramatiske paa turen skjedde nok i parken paa vei til Taj Mahal. Tor Harald ble frastjaalet aten sin paa aapen gate. En apekatt snappet bananen han hadde i den ene haanda, og rett etter kom en annen mot broedet i den andre, som han fikk kastet fra seg i siste liten.

Gjennom oppholdet her i Delhi har vi stort sett blitt kjort rundt av den samme sjaafoeren. Han har vert med paa en del moter og andre opplegg vi har hatt, og det har sett ut til at han trives med det. Etter gudstjenesten i gaar var han med hjem paa besoek til pastoren sammen med oss. Pastoren snakket en del med han, og gjett hva som skjedde?! Han tok i mot Jesus!! Halleluja!!

Gud har igjen vist sin trofasthet gjennom hele denne turen! Han har virkelig svart vaare, og deres bonner! Tusen takk for at dere har vaert med og bedt for det som skjer her nede! Det har vaert godt aa vite at vi har saa mange i ryggen hjemme i Norge!

Det var alt for oss! Turen er over, og naa forsetter historien hjemme..

Hilsen Hanna og resten av teamet.

Hei alle sammen!

I dag er det Anita som hilser dere med noen ord. Foerst av alt kan jeg med haanden paa hjertet si at er privilegert og takknemlig for at jeg faar reise med denne gjengen paa teamtur. Takk til Gud og til de av dere som ber for at alt har gaatt saa bra. Dere har sikkert lest flere beskrivelser av turen ( noe jeg ikke har, saa gleder meg til aa lese de i paasken)
Du som kjenner en eller flere paa teamet kan ogsaa vaere takknemlig og stolt. Jeg er imponert over maaten teamet har tatt de mange utfordringene og det er knallspennde aa reise sammen. Vet ikke hvem som har laert mest paa disse ukene, om det er jeg eller de som er paa praksistur. Mange erfaringer har vi iallfall med oss hjem i kofferten.

Naa har vi altsaa kommet til storbyen Delhi og er godt inne i den 4. og siste uken paa teamtur. Etter 26 timer paa tog ble vi kjoert rett til kirka for aa ha moete – noe teamet tok paa strak arm etter god trening i asiatisk impulsivtet. Det er stor forskjell paa Siliguri og Delhi. Noen av oss trives bedre paa landsbygda,mens andre kjenner seg mer hjemme i storbyen. Temperaturen ligger naermere 40 grader, noe vi alle kjenner.

Saa den asiatiske avlappende maaten aa ta livet preger baade progreammet og oss. Vi har hatt noen barnemoeter og det er privilegium aa vaere sammen med de og teamet storkoser seg. Tottoog Bjoernar hadde lek med barna og de var saa ivrige at noen ble skadet….(men det gikk godt!) Ellers er vi mye sammen med kontaktpersonene her og igjen er det spennende aa utveksle maater aa jobbe paa og laere av hverandre. Gjestfriheten fortsetter aa utfordre oss, i dag var vi paa middag paa kontoret, og de hadde tom. kjoert byen rundt for aa faa tak i grovbroed, noe som gledet norske mager etter 3 uker med loff!! Ole Joergen, Totto og Katrine tok utfordringen med aa spise hele chili….baade taarer,latter, grimaser og gisp kunne sees og hoeres paa lang avstand!!

I gaar kjoerte vi til byen Agra for aa se det verdenskjente Taj Mahal, en enorm bygning i marmor som en mann bygde til aere for sin avdoede hustru- og det var et vakkert syn. Paa veien ble vi stoppet av politiet som antakelivis var korrupt ( det er 50 % korrupsjon i landet) og krevde sjaafoeren vaar for penger….

De siste dagene er det husbesoek, ungdomsmoeter og gudstjenester vi skal delta paa. Samtidig vil vi bruke tid paa aa finne ut hva vi skal fylle sekken med, baade noen souvenirer og hvilke erfaringer og minner vi vil ta med oss tilbake til Norge.

De av dere som ber, kan gjerne be om utholdenhet og styrke til innspurten av teamturen.

Takk for alle tanker og forboenn!

Indisk hilsen fra Anita

Det virker stort sett som om Delhi legger vinn på å være med mulig vestlig. å være her er nesten som å være hjemme, noe som er en enorm kontrast til Siliguri og alle landsbyene vi har besøkt. Det er nesten to forskjellige verdener, Delhi og resten av India. De enorme motsetningene blir ekstra tydelige her, spesielt siden det bare er en kjøretur på en halvtime ut av byen så er en tilbake i det India vi kjenner fra før.

Ok, nok om Delhi. Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg har hatt en utrolig spennede og lærerik tur, og mesteparten av tida har det vært utrolig kjekt. Likevel trives jeg ikke særlig godt i en slik kultur som dette (i motsetning til Steinar, som etter sigende blomstrer når han kommer seg ut i verden – sitat Hanna). Det har blitt veldig tydelig at jeg ikke skal bli misjonær. Ikke det at det har vært aktuelt før, men nå ser jeg det klart og tydelig. Min misjonsmark er utvilsomt hjemme. Det er jo greit å vite.

Det jeg savner mest fra hjemme er helt klart familie og venner. Det hjelper på å drøse med folk på MSN, og mailer mottas med stor takk. Passende nok er det jo ferie når vi kommer hjem, så jeg forventer at det blir rangling og drøs hver kveld.

Dette får være nok for nå. Hadeb.

Kjaere venner! :)

En kort mail foer vi setter oss paa toget mot Delhi om noen timer.
Vi har hatt noen spennende dager i det siste, paa tirsdag ankom vi Malbazar, en by litt oest for Siliguri. Her fikk vi vaere med paa aa evangelisere for tearbeiderne sammen med en lokal evangelist og noen ungdommer. Vi sang, dansa, hadde dramastykke og evangeliepresentasjon. Etterpaa delte vi ut traktater og inviterte til forboenn. Vi ba for endel folk, foerst og fremst folk som var syke.
Det var en spesiell opplevelse aa gaa der inni en indisk landsby, vi foelte oss nesten som disiplene paa Jesu tid, med den store folkemengden etter oss. I alt saa nesten 400 mennesker opplegget vaert. -Takkeemne!
Noe man kan si om hele turen her i India, er vel at vi har vaert med aa saadd mye. Det har vaert veldig spennende men ogsaa utfordrende; paa en maate har man ogsaa et oenske om aa se frukter! Men man maa bare vaere taalmodig og stole paa at det vil skje i den rette tid. Vi har jo sett frukter av arbeid som er gjort for mange aar siden av de som jobber her og ogsaa fra tidligere ACTA-team. Men jeg tror absolutt Gud har gjort mye i mange menneskers liv mens vi har vaert her, inkludert i vaare egne.
I gaar hadde vi en velfortjent fridag, veldig avslappende og godt for teamet. Vi solte oss paa terrassetaket vaart, leste, gikk og handlet paa markedet, spiste frukt… (Fantastisk god ananas her, kun 2,5 kr!) Det eneste kjipe var kanskje Oles tilfelle, han hadde nemlig spist to store ismenyer kvelden foer og satt paa do i 2 timer om natta. Liiiiide! Anita ba meg forsikre at hun paa ingen maate hadde tillatt det, men heller vaert ytterst skeptisk. -»Som man spiser, driter man».
Men altsaa, i dag reiser vi vestover mot hovedstaden. Er litt bekymra for varmen der, skal visst vaere naermere 40 grader. Ikke saerlig opploeftene for vaare norske kropper…
Ellers gaar det vel greit med oss. Dere kan gjerne be om motivasjonen paa teamet, merker at vi begynner aa bli ganske slitne. Varmen tar vel ogsaa noe av energien. Be om at Gud skal fullfoere det Han har begynt og at vi kan gi vaart beste den siste uka i Delhi.

Takk for all forboenn og Gud velsigne dere rikelig!!

Hilsen dagens fellesmailskriver Katrine
…og selvfoelgelig Totto, Bjoernar, Hanna, Irene (Randi betyr prostituert paa indisk), Mirjam, OJ og Anita, vaar kjaere alperose.

Oppdatering:
Mailen ovenfor ble forsoekt sendt fredag, men da uten hell. I dag ser det bedre ut.

Vi er naa i Delhi. Togturen gikk fint, og varmen ser ut til aa vaere levelig. Det er rundt 35 grader. Passelig norsk sommertemperatur, med andre ord… ;)

Programmet er litt mer avslappet. Ingenting begynner foer i 4-5 tiden pga. varme, saa det passer oss fint. Vi skal ha noen barnemoeter, samt delta paa ungdoms- og studentgudstjenester.

Oppdatering slutt.

/Bjoernar

Vi har siden sist vært i Malbazaar, en liten fjellandsby, og hatt evangeliseringsmøter og delt ut traktater, alt i god gammel evangeliseringsstil. Dagen etter reiste vi rett videre til et dagsbesøk i Bhutan (!), et av verdens mest lukkede land. Vi er med på mye spennende.

Ryktene sier at det er rundt 40 grader i Delhi nå, så det kan bli interessant å se (og ikke minst føle)…

Over og ut for nå. Jeg pakker og reiser.