Arkiv for kategorien 'Aktuelt'
To timer med en klok mann
Vidar Uteligger, Jaltos Pigede og jeg var på åpent foredrag med Jan Egeland på Universitetet i Stavanger i dag.
Jan Egeland er, for å sette ting litt i perspektiv, direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, tidligere FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp (OCHA), tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, forfatter av den inspirerende og optimistiske boka Det nytter, og nå tydeligvis gjesteprofessor ved Universitetet i Stavanger.
Så… han har papirene i orden.
Foredraget var egentlig innledningsforedrag for 12 mastergradsstudenter på Studie for samfunssikkerhet ved UiS, men Stavanger Aftenblad hadde vært ute og slengt med leppa og fortalt alle hvor og når det skulle være, så det dukket opp godt over hundre mann — stort sett (1) pensjonister, (2) studenter og (3) andre som ikke har noe å gjøre på dagtid (altså Vidarten, Jaltos og jeg).
Jeg tror ikke jeg skal gi meg ut på et referat av foredraget, både fordi det var veldig komplekst, og fordi Aftenbladet allerede har gjort det — riktignok et meget smalt utdrag, men det fanger noe av essensen i det han snakket om.
Det jeg var mest imponert over, og som jeg tidligere har vært imponert over av når jeg har lest det han har skrevet, er to ting:
Det første er at han klarer å holde fram flere sider av en sak samtidig. Dette høres kanskje lett ut, men det er det ikke. Det er veldig uvanlig i norsk offentlighet for tida. Han klarer for eksempel å presentere både palestinernes og israelernes situasjon slik den (sannsynligvis) oppleves for de ulike partene. Han gjør det mulig å forstå begge situasjon, og noe av hvorfor gruppene handler som de gjør. Kombiner dette med den massive kunnskapen og erfaringen han har, og du har en sikker vinner.
Det andre er at han tør å gjøre klare og tydelige vurderinger, og framføre disse. Og dette er vurderinger som ikke alltid er politisk korrekte, men som ofte er sanne. På spørsmål fra salen om han trodde det noen gang ville bli aktuelt med et krigstribunal á la Libanon-tribunalet (en midlertidig internasjonal domstol for krigsforbrytere i Syria), sa han rett ut at «nei, det kommer aldri til å skje — USA, som står last og brast med Israel i FN, vil legge ned veto i Sikkerhetsrådet mot all etterforsking av israelske krigsforbrytelser; alle de arabiske landene vil stemme sammen med palestinerne i det samme spørsmålet. Den eneste grunnen til at Libanon-tribunalet ble godkjent er fordi Syria, som er banditten i denne sammenhengen, ikke har noen venner i Sikkerhetsrådet.»
Har du hørt noe så glimrende? Helt på kornet, men ikke en veldig normal ting å si.
Jeg foreslår Jan Egeland som utenriksminister etter Jonas Gahr Støre.
Nestekjærlighet.no
Opprop og underskriftskampanje mot Regjeringens forslag til dramatisk innstramming av norsk asylpolitikk. Skriv under.
(via Jon Arne)
Mer om EUs datalagringsdirektiv (her snakker vi fengende overskrift!) Storebror ser oss!
(Foto: nolifebeforecoffee)
Det fascinerer og gleder meg (veldig!) at det er et kort innlegg om datalagring som skaper størst diskusjon på denne bloggen. Hvem hadde trodd?
Men dette er pigede en viktig sak. Enda viktigere enn jeg hadde trodd før jeg undersøkte saken litt nærmere. Litt graving i lenker viser at dette er større enn det virker som ved første øyekast. På den annen side: At vi kan være i ferd med å bli Øst-Tyskland ER ved både første og andre øyekast en ganske stor sak.
Selv om dette er en spissformulering (det må ofte til for å få opp øynene våre) er jeg veldig bekymret for retningen personvernet tar for tida. Én ting er at en rekke land med USA i spissen har vedtatt lover som utvider mandatet til overvåkingsorganisasjonene for flere år siden (bl.a. The Patriot Act), men jeg hadde håpet at vi i Norge skulle klare å unngå det. Men også vi lar frykten styre oss. Eller er det likegyldigheten?
Her er iallefall saken:
En mann ved navn Knut Johannessen skrev et bloggeinnlegg med tittelen Du må ikke sove og startet et opprop mot direktivet. (Skriv deg på!) Han har senere fortsatt å skrive innlegg om saken på bloggen sin — en rik kilde for videre referanser for de som vil finne ut mer.
Før dette har likevel Datatilsynet advart mot dette lenge. Jeg liker Datatilsynet utrolig godt! De er siste skanse i norsk personvern, og står knallhardt og konsistent på prinsippene om at vern om personopplysninger og privatliv er en grunnleggende rettighet i et fritt samfunn. De sier:
Det nye direktivet om datalagring vil kunne medføre hundrevis av små ”politiregistre” hos Internettleverandører og teleselskaper, og et brudd med tidligere rettsprinsipper.
Lagring av opplysninger om all tele- og datatrafikk vil være et brudd på den fundamentale retten til fortrolig kommunikasjon, etter artikkel 29-gruppens mening.
De står ikke alene. På lørdag kom jeg tilfeldigvis over en lederartikkel i Dagbladet. Det var om Det viktige personvernet. Jeg gjengir like godt hele lederen her, for den sier det godt (mine uthevinger):
Vi lever i ei tid som i økende grad etterspør trygghet, og som derfor godtar stadig flere kontrollområder og kontrolltiltak. Dette drives fram av ulike krefter og forventninger: Redselen for livets risiko, politikernes behov for å vise at de gjør noe, sikkerhetsindustriens avkastningsbehov og effektivitet i forskning og politiarbeid. En utbredt holdning er at den konstante overvåkingen ikke er så farlig bare man har rent mel i posen. Storebrors digitale øyne er bare en trussel mot kjeltringene, hevdes det.
Dette er feil. Overvåkingen og delingen av personopplysninger i Norge er nå kommet så langt at den truer den tillit et trygt samfunn er avhengig av. Personvern handler om en grunnleggende kontrakt mellom enkeltmennesket og offentlig og privat myndighet. Ulikheten i makt og maktmidler skal kompenseres ved at individet har en beskyttelse som markerer skillet mellom hva som er privat og hva som må være offentlig. Hvis slike regler og normer ikke finnes, vil vi miste tillit til verden rundt oss. Da kan vi ikke lenger stole på våre omgivelser. Det omfatter også offentlig myndighet.
I en slik sammenheng er det nedslående hvor svakt personvernet står i Norge. Det går bl.a. fram av «The Privacy and Human Rights Report» for 2007. Undersøkelsen, som er gjennomført siden 1997, måler og sammenlikner kriterier for personvern. Her kommer det fram at Norge preges av en «systematisk mangel på sikring av personvernet». Bl.a. får vi kritikk for at fingeravtrykksregistre for asylsøkere er tilgjengelig for politiet under kriminaletterforskning, for omfattende deling av datainformasjon og utbredt overvåking av helse- og finansopplysninger.
Regjeringen nedsatte for noen måneder siden et personvernutvalg som skal gå gjennom hele feltet. Det er positivt. Politisk vilje vil til slutt likevel være avgjørende for at vi har et gjennomtenkt balansepunktet mellom staten og menneskene.
Det finnes også en rekke avisartikler, -kronikker og -kommentarer som omtaler og tar til motmæle mot saken:
- Datatilsynets temaside om direktivet
- Dansk versjon av lovteksten på EUs offisielle lovside
- Dagbladet: Alle nordmenn skal overvåkes
- Datatilsynet: Datalagring – uttalelse fra artikkel 29-gruppen
- Totalitært svermeri. Kronikk i Dagbladet.
- Hele folket under mistanke. Kronikk i Aftenposten.
- Leder i Klassekampen
- Liberalerens kampanje
Du vet hva du må gjøre: Gå og skriv under på oppropet.
TEATER: The New Electric Ballroom
Jeg var på teater med Elling på mandag, på et forholdsvis nytt stykke med navnet The New Electric Ballroom.
Jeg liker utrolig godt teater. Det er en helt annen opplevelse enn mye annet kulturliv, veldig forskjellig fra f.eks. kino.
Stykket var i tillegg satt opp på Kjellerscenen i Rogaland Teater, som er en utrolig liten scene. Selve scenen er i midten av rommet, og så står det tre stolrader på hver side av den, med plass til kanskje femti mann totalt.
Det beste med det var samspillet og forholdet mellom publikum. En kunne se rett over til publikum på den andre siden (10 meter), og det spesielt en kar jeg kunne se koste seg storlig. Han smilte og lo under store deler av forestillingen. Det fikk igjen meg til å smile og le mer, som gjorde at han også lo mer, og så forsterket det hele seg av seg selv. Konge.
Stykket var veldig spesielt. Det handler om tre kvinner som bor i en liten leilighet/hus, to eldre søstre og en yngre kvinne som de tydeligvis har oppdratt sammen. Disse tre kvinnene går aldri ut, men bedriver hele sin tid med å gjenfortelle de samme monologene og historiene til hverandre, de fleste av dem ulykkelige kjærlighetshistorier fra en fjern ungdom.
En fiskehandler kommer innom med fisk hver dag. Han er forelsket i den unge kvinnen i huset, men blir konsekvent kastet på dør av de eldre søstrene hver dag. Men en dag slipper han, og hvordan det går må du gå og se stykket for å få vite.
Det var veldig kjekt, og ufattelig morsomt (og på samme tid litt trist) stykke. Jeg lo store deler av forestillingen. Skuespillerprestasjonene var meget bra. Spesielt godt likte jeg fiskehandleren og den ene av de to søstrene. Det må kreve utrolig mye å spille slik som det, spesielt når publikum er så utrolig nært på.
Teater er fillen konge. Gi meg en lyd hvis du liker teater og er interessert i å gå på et stykke eller to til våren.
Krigens grusomheter skjer ikke bare på slagmarken
Mange steder blir systematisk voldtekt i økende grad brukt som del av en bredere strategi i krigføringen. Målet er å sette skrekk i sivilbefolkningen og true fienden ved å angripe familie og venner.
Se Røde Kors sin nye film her: http://atvs.vg.no/player/index.php?id=9016
Og gå inn på Røde Kors sine nettsider og les mer her: http://www.redcross.no/
(via Jon Arne)
Debattforum Jæren: Jonas Gahr Støre om religionskonflikter
Selveste utenriksministeren hadde tatt turen Bryne i går. Han var på Rogalandsbesøk, og den anledning invitert til å snakke om religionskonflikter på Debattforum Jæren.
Foredraget og den påfølgende debatten foregikk i kommunestyresalen, og hele huskjerka vår tok turen bort til å overvære seansen. Deler av det var meget interessant, og andre deler var veldig uinteressant. I tillegg til Gahr Støre hadde også Jan Opsal fra Misjonshøgskolen og Mohamed Hussain fra Islamsk Råd i Stavanger kommentarer til utenriksministerens innlegg.
Gahr Støre anerkjente ikke Clash of Civilizations-tankegangen, som sier at verden består av ulike sivilisasjoner som er i konflikt med hverandre (veldig kort sagt, det går an å si mye mer om det — gjør det den som kan), men vektla å fokusere på det vi har felles fremfor å fokusere på forskjellene.
Noe annet jeg merket meg var noe han sa i retning av at «det finnes ingen konflikter der religion er den eneste faktoren, og det finnes heller ingen konflikter der religion ikke spiller en rolle.» Godt poeng.
(Hvis du er en frik som har utrolig lyst til å lese mer om dette finnes det et mer utfyllende sammendrag. Arne Berge skriver også litt om saken.)
Verden virket plutselig utrolig liten når det sto en mann i kommunestyresalen og snakket om samtalene han har gående med topplederne i noen av de største konfliktene i verden.
Det var en del sære og merkelig spørsmål i etterkant, og det var en stilstudie å se og høre Gahr Støre svare utrolig direkte og sable ned argumentene til spørsmålstilleren, men uten å stille denne i et dårlig lys eller få vedkommende til å fremstå som en idiot. Det var diplomati i praksis. Jeg antar at det ikke er uten grunn at han er utenriksminister.
Langrennenssportens oppstandelse
Frode Estil med bronsemedaljen han vant på 30 km i dag. (Foto: VG/Scanpix)
Ja, langrennssporten har oppstått. Jeg vet at den har vært i live lenge, men for min del har den vært død og begravet i flere år. Da jeg var yngre så jeg en del på langrenn, mest fordi far så på det, og fordi vår alles Bjørn Dæhli tok ufattelig mange medaljer og regjerte så overlegent at det ble fest hvert eneste løp.
Etter den tid (Dæhlis tid?) sluttet jeg plutselig å se på langrenn. Kanskje fordi vi ikke vant like mye, kanskje fordi jeg gikk inn i tenårene, kanskje fordi jeg fikk andre interesser. Ikke vet jeg.
Men nå, nå har jeg sett litt på langrenn i det siste, og det er jo en sjefssport! Sikkert mest fordi nordmenn vinner så willt mye (det er alltid kjekt å være på lag med den som vinner), men også fordi det er en så uforutsigbar idrett. Mange faktorer spiller inn. I tillegg til de vanlige idrettsproblemene — sykdom, skader — spiller vær, føreforhold og skismøring en vesentlig rolle. Og posisjoner og sekunder endrer seg hele tiden, det er ofte umulig å vite hvem som vil vinne før oppløpet (på jakt- og fellesstarter, iallefall).
I dag for eksempel, på 30 km for menn, så det i begynnelsen ut som at nordmennene hadde kontroll og ville kjøre gjennom med planen sin, men så plutselig brøt "haren", Kristen Skjeldal ble hengende langt etter teten, og Frode Estil så ut til å slite litt i den fremste gruppa. Men så plutselig, på sisterunden, kom Kristen Skjeldal som en komet, og Estil som hadde sett så trett ut, fant tilbake uante krefter og kjørte på opp den siste bakken. Han fikk et uhell som sannsynligvis ødela seieren, men fløy som en vind på oppløpssida, og avanserte fra fjerdeplass til nesten å ta igjen nummer to, som lå langt foran på begynnelsen av stadion. Det var WILLT spennende!
Det føles litt gammelt å se på langrenn. Er det gammelt? Det neste må vel bli å følge med på 10 000 m skøyter. Det er gammelt, det.
«Nazistene samler seg»
88 – Heil Hitler (Foto: AP/Scanpix/Morgenbladet)
Fra Morgenbladet, 11. – 17. feb. 2004, "Nazistene samler seg" (se også "Den nye nasjonalsosialismen"):
[Otto Schily, tysk innenriksminister, om nazistpartiet NDP:] "Dette partiet har en formann som i ramme alvor hevder at Adolf Hitler var en stor statsmann, som sier at demokratiet må avskaffes i morgen og at det ville være passende å bruke steinene på minnesmerket for de drepte jødene som fundament til et nytt rikskanslerkontor. Det er ikke plass til slike grupper i det tyske samfunn."
Et annet sted i artikkelen:
Bak lukkede dører lover nazistene en "lange knivers natt" etter den planlagte maktovertgelsen i Tyskland. Alle som har fått barn med eller som har adoptert unger fra andre verdenshjørner, kan gå ut fra at det kommer til å koste dem livet. Konsentrasjonsleirene skal gjenoppbygges. Og bare prøv å gjette hvem som skal sitte der.
Å, jeg kjenner jeg blir så provosert. Nei, provosert er for svakt, det er altfor svakt. Jeg blir rasende. Jeg vil knuse noe. Vil knuse nazismen. Vil knuse nazistene. Engasjementet, raseriet, vreden, det brenner på innsiden. Kan ikke, vil ikke, må aldri godta det.
Noen ting er jeg villig til å ofre livet i kampen mot. Dette er en av de.
I media: Impuls 2005
Vårt Land: "Kjempekjekt med Gud"
Stavanger Aftenblad: 3000 unge klar for nye impulser
Norea Radio: Varige IMPULSar (m/lyd)
Oppdatering:
Dagen: Hundre prosent for Gud
Dagen: Disippel med lav terskel
Steinar og Bjørnar 21 år
Mange Herrens år er gått siden vi begge ble født en (sikkert kald og stormfull) vinternatt i 1984. Akk, ja akk, så fort tiden går.
Nå er vi "i 20-årene", eller "twenty-somethings" som det heter på dette her andre språket. Det føles godt.
Gratulerer med dagen, Steinar!
«Idol»-sirkuset er tilbake
Foto: TV 2
Ja, det er tilbake, og jeg må si jeg liker det. Det er utrolig engasjerende! Så mye følelser, så mye glede og så mye skuffelse — hele spekteret kommer til syne. I tillegg er det råærlig, siden det er helt vanlige folk som er der, vanlige ungdommer det går an å identifisere seg med. Den kuleste i gårsdagens program var hun fra Vennesla med den sykeste dialekten og den kuleste avslappede/engasjerte personligheten. Hun var dritkul!
Dommerne har tidligere fått mye kjeft for å være ufine i kommentarene. I år synes jeg de i de fleste tilfellene har vært ganske saklige, og noenlunde forsiktige med hvordan de kvester de som faktisk ikke har noe i Idol-konkurransen å gjøre (selv om de overraskende ofte er av en annen mening selv). Nytt av året er også at programlederne tar "vår" side og gjør narr av dommerne. Det er utrolig morsomt, og det gjør skikkelig godt å se de også få litt tyn. Jeg er litt i tvil om hvorvidt det er riktig å godte seg av at noen får tyn, men det er jo på sett og vis fortjent. Det føles iallefall godt.
Det finnes negative sider ved konseptet. Er det f.eks. bra at hele greia baserer seg på at vi alle ønsker å bli Idoler, å bli sett, å bli opphøyd? Jeg kjenner meg iallefall igjen på det området, selv om det ikke arter seg som et behov for å bli sett som sanger. Er det riktig å utsette såpass unge folk (16-åringer har et stykke igjen før dere er noenlunde ferdig formet — og det har for så vidt jeg også) for en utvelgelsesprosess der de aller fleste blir målt og funnet utilstrekkelige? Er det riktig av oss å se på et program som gjør troskyldige (naive?) ungdommer til latter, og i enkelte tilfeller stiller de frem til spott og spe? På Idol-sidene reklameres det med "Le av andre" der du kan sette sammen latterlige auditioner til din egen video.
På den andre siden kan en si at Idol gir mulighet for å hente frem musikere (kulturbærere; musikk er et samfunnsgode) som ellers ikke hadde kommet frem. Det gir en unik mulighet for unge mennesker til å få lage og gi ut musikken sin. Det underholder og engasjerer kanskje ikke en hel nasjon, men iallefall en hel generasjon eller to, og er mer populært enn det meste annet av tv-programmer. Sistnevte er kanskje ikke et godt argument, men det er nå en kjensgjerning.
Uansett moralske kvaler er det ikke tvil om at jeg elsker programmet, så da har jeg kanskje valgt allerede? (Dårlig måte å velge på i så fall.) Jeg kommer iallefall til å få med meg alt jeg kan av det, for det er så vanvittig spennende og engasjerende og underholdende at jeg blir helt hekta. Etter min mening er det et av de beste tv-konseptene som er laget i senere tid. Det tar helt av!
Idol er i gang. En ny sesong er i gang. En episode og du er hekta.
Kaffebaren avvikles
Ja, det er fakta. De legger ned. Det er elendige greier. Jeg ser ironien i at jeg i går advarte de mot å høre for mye på Markedsundersøkelsen og heller jobber med sjela, og det at de i dag må legge ned. På en måte angrer jeg litt på at jeg sa det jeg sa. Nå som det gikk som det gikk var det jo ikke noen hyggelig avslutning i det hele tatt.
På en annen side var det en skikkelig fin avslutning. Jeg fikk drukket en siste kopp cappuchino, lest en interessant bok og tenkt både lenge og vel — lengre og bedre enn på lenge, faktisk. Hvis en ser det på den måten var det en fin avslutning.
Jeg klarer ikke å la være å tenke at det må være de nye eiernes feil, og det gjør meg skikkelig provosert når jeg tenker på det. Det gikk jo rundt i tre-fire (?) år før de kom inn i bildet, og et halvt år senere må det avvikles. Det er noe som skurrer i det bildet. Samtidig blir det rene spekulasjoner å tenke slik. For alt jeg vet kan økonomien ha vært dårlig da de tok over, og deres forsøk på å snu skuta lykkes ikke. Det kan skje den beste.
Etter reaksjonene å dømme har avviklingen har satt sterke følelser i kok. Jeg kan ikke annet enn å medgi at den nok hadde sjel likevel, den godeste Kaffebaren.
Men nå
er det
slutt.
Gjestebud
Jeg leser i Vårt Land at Mette-Marit inviterte til gjestebud på Skaugum. Invitasjonen ble mottatt, og senere gjengjeldt med et nytt gjestebud noen dager senere der Mette-Marit fikk være gjest.
Gjestebud er ikke et ord vi bruker særlig ofte lengre. Er det fordi vi har sluttet å ha gjestebud, eller kaller vi det bare noe annet? Er selskap/fest det samme som gjestebud? Jeg antar at betydningen er noenlunde den samme.
Det er likevel noe med ordet «gjestebud» som vekker gode følelser i meg. Kanskje er det fordi det understreker betydningen av å være gjest og å gjøre stas på og oppvarte hverandre. Det er noe storslått også over det. Det trenger ikke nødvendigvis være så veldig stort i antall innbudte eller antall retter, men det er noe storslått i det å invitere noen spesielt som gjester. Det høres ut til å være noe mer enn bare å komme sammen å henge. Å henge er selvsagt utrolig artig, og det er naturlig at dét er det normale. Men kanskje en gang iblant, bare for å gjøre ekstra stas på noen, hadde det passet seg med et gjestebud. Jeg tror vi nesten uten forbehold kan si at det i det store og hele passer seg med gjestebud.
Jeg må få gang på et gjestebud. Det blir ikke her på Bardufoss, men én dag skal jeg kalle inn til et skikkelig godt gjestebud. I mellomtiden må jeg kanskje lære litt mer om hvordan en holder et gjestebud, så hvis noen vil lage til et og vise hvordan det gjøres stiller jeg opp på dagen. (Dette var altså jeg som inviterte meg selv — for i dag vil jeg besøke ditt hus. Bare gi beskjed hvor og nå jeg skal møte.)
«Gjestebud.» For et bra konsept!
Canon Digital Ixus 500
Jeg har endelig investert i digitalkamera, så fremover kan jeg love bilder i bedre oppløsning enn tidligere.
Wohoo!!
Hjerterom
Årets tv-aksjon er i gang.
Hvis bøssebæreren ikke har banket på, eller han/hun kom før du sto opp (det siste er kanskje mest sannsynlig), finnes det fortsatt muligheter til å gi.
Mens du venter på bøssebæreren eller nettbanken kan du følge tv-aksjonen på nett, eller lese denne artikkelen.
Husk å gi.
Vil utvide abortgrensen
Arbeiderpartikvinnene vil fjerne abortnemndene og utvide dagens grense for selvbestemt abort fra 12 til 16 uker. I dag blir søknader om abort etter tolvte svangerskapsuke behandlet i en nemnd. Det vil Ap-kvinnene ha slutt på.
Jeg har mye å si om dette, men akkurat nå orker jeg ikke. Kanskje en annen dag.
En ting, bare: 16 uker er nesten fire måneder, og det er nesten et halvt svangerskap. Jeg har ikke veldig peiling på svangerskap, men jeg forestiller meg at et foster (hvis det etter fire måneder fortsatt kan kalles det) på dette tidspunktet er forholdsvis stort og ganske utviklet.
Et lite, halvferdig barn i 16. uke, borte på et øyeblikk. Jeg blir dårlig av å tenke på dette.