Arkiv for kategorien 'Artikler/reportasjer/essay'

Afghanistan: Mens vi venter pÃ¥ at det blir verre

Anders Sømme Hammer er en frilansjournalist som bor og jobber i Afghanistan. Han har skrevet boka Drømmekrigen og mottok i år Fritt Ords Pris for 2011 for sitt arbeid.

Han har et dystert (men velbegrunnet) syn på utviklingen i Afghanistan i sin artikkel Mens vi venter på at det blir verre fra 20. september:

Mandag ettermiddag og kveld møtte jeg to gode afghanske venner som ble svært skremt av det lange angrepet i Kabul i forrige uke. Vi var alle enige om at sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig verre siden i fjor, og tirsdag kveld tekstet vi hverandre om hvordan vi bare kan vente enda mer uro framover. “Det blir verre her”. Det er regla du stadig må gjenta som reporter i Afghanistan. Noen timer etter angrepet tirsdag mottok jeg en epost fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) der de kom med sin autopilotmelding: “To those who offer only death and destruction to the Afghan people, our message is clear: you will not prevail. You will not stop the Afghan people from taking their destiny in their own hands and you will not shake the resolve of the international and Afghan partnership. We will continue to work shoulder to shoulder to provide a better and safer future for the Afghan people.” Det lyder hult og virkelighetsfjernt nå som det blir verre og de utenlandske soldatene skal trekkes ut. Mange afghanere føler ikke at utlendingene står skulder ved skulder med dem. Utlendingene har gitt opp og er på vei hjem. Nok en gang vil Afghanistan overlates til seg selv, og en internasjonal krig vil avløses av en ny intens borgerkrig.

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig. Men jeg tror de ville hatt større kvaler med å framstille ønsketenkning som analyser hvis de beveget seg ute blant folk og så hvor tøft de nå har det her.

Anbefaler på det sterkeste å følge bloggen hans.

Levende brød og sirkus

Jeg hadde en drøm i natt.

Jeg drømte at jeg gikk gjennom Storgata i Bryne. Det var fullt av folk overalt. Noen gjøglere sto og sjonglerte med baller foran en gruppe unger som hvinte av fryd. En tryllekunstner dro opp av en hatt en kanin og en lang remse lommetørklær som fortsatte og fortsatte. En mann sto på en bruskasse med en gammel ropert av blikk og ropte ut noe til alle og ingen. En klovn syklet forbi på en énhjulsykkel mens han slengte ut sukkertøy og smågodt i alle retninger. En gjeng smågutter fulgte hakk i hæl etter klovnen og plukket opp alt snopet som ikke ble plukket opp av andre. Snopet tok aldri slutt.

På torget var det stappfullt av folk. Det var farger og tøystykker og bannere overalt. Et jazzband spilte livlig musikk mens par i femtiårene svingte hverandre rundt på brosteinene. I en annen ende av torget var det rigget opp et midlertidig parkettgulv der breakere spant på hodet og snurret på ryggen. En iskrembod delte ut gratis iskrem til alle som ville ha. En bod med sukkerspinn lagte sukkerspinn større enn hodene til de som skulle spise dem.

Rundt trappene opp til den lille scenen nede ved Andedammen var det tjukt av folk som sto i en halvsirkel og så på noe jeg først ikke klarte å skimte hva var. Da jeg kom nærmere begynte folk å klappe og juble, og noen ropte høyt ut i lufta noe jeg ikke klarte å oppfatte, men som fikk alle til å juble enda høyere. Jeg spurte en av dem som sto litt i utkanten hva som foregikk.

– De helbreder folk, sa han.
– Alle? spurte jeg.
– Alle som vil, sa han.
– Blir alle friske? spurte jeg.
– Alle som vil, sa han.

En kvinne i rullestol reiste seg og gikk noen ustødige skritt bortover. Hele folkemengden var i kok. Folk laget køer for å komme fram. Det var tendenser til kaos mens folk presset på, ivrige etter å komme fram og bli bedt for.

Langs benkene satt folk og pratet to og to eller tre og tre. Noen gråt og tørket tårene på tørkepapir mens andre strøk de over ryggen og hvisket trøstende ord i øret deres. Andre var så oppspilte at de formelig hoppet opp og ned på benken de satt på.

En mann hoppet ut i Andedammen og plasket vilt og hemningsløst mens han lo den mest smittende latteren jeg noensinne har hørt. Han kastet vann opp i lufta og sprang på stedet av glede, og han danset en vill dans i det ankelhøye vannet før han lot seg falle bakover og omslutte av det glassklare vannet. Han kom nærmest flyvende opp av vannet igjen og løp i ring en stund før han løp bort og omfavnet noen av de nærmeste som sto der, dryppende våt.

På torgscenen sto var det rigget til en mikrofon, og en lang rekke mennesker sto i kø for å snakke. Den ene etter den andre fortalte historie etter historie om hva Gud hadde gjort for dem. Det var ikke overentusiastiske forkynnere som ropte og bar seg. Det virket til å være helt ordinære mennesker, noen stillferdige og beskjedne som fortalte sin historie med skjelvende stemme, noen som stammet mens de forsøkte å snakke, noen som ikke klarte la være å rope og le høyt mens de fortalte.

På alle takene og balkongene rundt torget sto det tett i tett med folk som observerte det hele. Det blinket i blitser og surret i videokameraer. Trafikken sto stille på Arne Garborgs veg. Trafikken sto stille i det meste av Bryne sentrum.

*****

Alt spant rundt og rundt, og jeg fant meg selv plutselig på et kjøkken sittende ved et bord fullt av en mengde ulike retter. Det var drikke på bordet, glassene var halvfulle, det var beinrester etter kjøtt og fisk på tallerkenene. Restene av et brød lå igjen på en halvstor tallerekn. Rundt bordet satt mennesker som åpenbart var gode venner og hadde nytt et godt måltid mat sammen.

Sidemannen min var midt i en historie som gjorde at alle rundt bordet enten lo høyt eller lå lent over bordet mens de banket i bordplata og strevde med å få igjen pusten. Jeg ble revet med i historien, en historie om en episode som vedkommende hadde opplevd tidligere denne dagen, og som satte ham selv i et latterlig, men særdeles fornøyelig, lys.

Folk tørket tårene etter latteranfallene. Noen begynnte å rydde av bordet, og to unge menn gikk ut på verandaen og tente seg hver sin røyk. Jeg fulgte etter dem.

De to mennene sto og så ut over lysene fra byen og opp på den klare stjernehimmelen. Den ene av dem kremtet.

– Jeg besøkte nettopp faren min pÃ¥ sykehuset. Legene sier han har kreft. Den har spredt seg. De… de tror ikke han kommer til Ã¥ overleve. De vet ikke hvor lenge han har igjen. Det kan være alt fra uker til mÃ¥neder.

Han stoppet og tok et dypt drag av sigaretten. Den andre så på ham uten å si noe.

– Egentlig trodde jeg ikke at jeg brydde meg. Jeg har ikke sett ham pÃ¥ flere Ã¥r. Vi… han var ikke helt til stede mens jeg vokste opp, og de gangene han var til stede var han ikke noen god far. Det var ikke sÃ¥ mye det han gjorde som det han ikke gjorde. Ingenting var noen gang godt nok. Jeg jobbet med skolen, gjorde sÃ¥ godt jeg kunne og fikk gode karakterer, men det skinte alltid gjennom at han egentlig mente det skulle vært litt bedre. Jeg begynte Ã¥ jobbe, og gjorde en god jobb, ble forfremmet, men da var det galt at jeg ikke hadde startet for meg selv og var min egen sjef. Da jeg fikk meg kjæreste var det tydelig at han ikke likte henne. Da gikk grensen for min del. Jeg har ikke innsett det skikkelig før nÃ¥, men jeg har vært sÃ¥ sint pÃ¥ ham… jeg er fortsatt sint pÃ¥ ham. PÃ¥ én mÃ¥te er jeg nesten glad for at han skal dø. PÃ¥ den andre siden er det… jeg vet ikke. Det gjør vondt. Jeg vil ikke egentlig at han skal dø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke… hva jeg skal føle.

Den andre så ut over lysene.

– Det vi leste der inne, før vi feiret nattverd, om at vi er tilgitt, det er sant. Og det er ogsÃ¥ sant at pÃ¥ samme mÃ¥te som han har tilgitt oss skylder ogsÃ¥ vi Ã¥ tilgi hverandre. Om ikke du tilga ham for hans egen del, sÃ¥ i alle fall for din egen del. Du trenger ikke gÃ¥ og bære pÃ¥ dette. Du kan bli fri.

Den første svarte ikke.

РVil du at jeg skal bli med deg n̴r du reiser inn til faren din?

Den første tok et dypt drag av sigaretten sin.

РJa takk. Det hadde jeg satt pris p̴.
РHva med at vi ber litt sammen n̴?
– Ja takk.

*****

Jeg ble rykket bort til en strand, og jeg så at det var Orrestranda. Det var intens aktivitet på stranda. Folk pakket ting i sekker, noen stablet kasser med mat, noen sto i en ring og holdt i hender, en mann sto på en kasse med en megafon og ropte ut ordrer og direktiver i alle retninger.

Ute i sjøen lå en mengde skip ankret opp, noen store, noen små. Det var seilbåter, skjærgårdsjeeper, store lystbåter, lasteskip og små robåter. Folk ble skipet ut til de større båtene i små, raske plastbåter som gikk i skytteltrafikk mellom stranda og skipene.

Ved siden av meg sto samme mann jeg hadde snakket med på torget på Bryne.

– Hvem er du? spurte jeg. – Eller hva er du?
РJeg er det du tror jeg er, sa han. РJeg er her for ̴ vise deg ting du ikke kan forst̴, og forklare deg ting du ikke kan se.
РHva er det som skjer her p̴ stranda? spurte jeg.
– De er en misjonsbevegelse som tar form. Det er ikke den første, og det er ikke den siste. Skipene skal til alle verdenshjørner. Noen skal kort, noen skal langt, alle skal ut og fortelle om det de har sett og hørt.

Jeg så ut over stranda. Det var en brokete forsamling. Det var unge og gamle, familier og unge voksne, gamle koner som holdt små barn mens foreldre losset i båten sin. Et bål var tent som noen sto og varmet seg rundt i pausene i arbeidet. En kvinne kokte kaffe og delte ut til de som sto rundt bålet. Det var latter over hele stranda.

– Det ser mer ut som en sommerleir enn en misjonsbevegelse, sa jeg. Engelen lo.
– Kanskje det. Men hvorfor ikke? De er med pÃ¥ det Gud gjør. Det er lov Ã¥ ha det kjekt underveis.

Jeg så på ham. Han hadde et poeng.

Mens jeg sÃ¥ ut over kaoset pÃ¥ stranda begynte jeg Ã¥ tenke pÃ¥ alle misjonsbevegelsene opp gjennom historien, hvor forskjellige de har sett ut – de første disiplene som ble spredt ut fra Jerusalem pÃ¥ grunn av forfølgelse, ørkenfedrene i Egypt, de irske munkene som steg opp i bÃ¥ter og lot vinden og Gud føre dem til det stedet han ville de skulle forkynne, Brødrefellesskapet i Moravia som reiste ut til praktisk talt alle verdensdeler, kineserne som vil sende 100 000 misjonærer vestover til Jerusalem.

Og jeg så at disse menneskene var en del av en lang historie av mennesker som Gud har sendt ut til fjerne himmelstrøk for å forkynne evangeliet til alle folkeslag.

*****

Vi var plutselig i et konferanserom med et stort konferansebord i midten. Rundt bordet satt fem konger og dronninger i lange, hvite kjortler og med kroner på hodet. Jeg så at de hvite kjortlene var røde på knærne, som om blod hadde trukket gjennom stoffet.

Jeg spurte engelen hvem de var.

– Dette er kongene og dronningene over de seks kontinentene. Det har blodige knær fordi de dag og natt er pÃ¥ kne i bønn for folkeslagene. Gud har hørt bønnene deres, og de er satt som konger og dronninger over alle de hellige.

Før engelen var ferdig å snakke kastet alle kongene og dronningene seg på kne med ansiktet mot gulvet. Stolene fløy hulter i bulter, og med høye røster ropte de ut både lovprisning og smerte over folkeslagene som ennå ikke kjenner Gud. Mens de ba begynte hele bakken å riste, og en kraftig vind blåste inn i rommet. Det blåste og hylte i noe som føltes som en evighet, før det ble helt stille. Jeg kjente på en tyngde som jeg ikke helt klarer å beskrive, men jeg klarte ikke å bli stående. Jeg falt til jorden. Alle kongene og dronningene lå på gulvet med ansiktet mot jorden. Jeg ble fylt av en fred jeg aldri har kjent hverken før eller senere.

*****

Jeg ble løftet opp, og vi fløy høyere og høyere over jorden. Det var stummende mørkt. Jeg så noen lys bli tent her og der, til å begynne med bare noen få, etter hvert flere og flere og flere til hele omrisset av Europa tegnet seg tydelig.

Jeg spurte engelen som bar meg hva disse lysene var.

РDet er lampene til de hellige som venter p̴ at brudgommen skal komme igjen.
– Er alle disse et resultat av Bedehuskirken? spurte jeg. Jeg angret med det samme.
– Spiller det noen rolle? spurte engelen. – Gud selv har tent disse lysene, og det er han selv som velger ut sine og som iverksetter sin plan. GÃ¥ du og gjør det han har bedt deg om Ã¥ gjøre.

*****

Og jeg så en elv som rant gjennom Bryne. Og Bryne var blitt til en hage. Det vokste blomster og trær og vekster overalt, og det var en foss midt i byen hvor unge menn stupte fra og unger lekte i dammen nedenfor. Det var en elvebredd ved siden av dammen hvor familier satt og hvilte, og mødrene hadde lagt ut duker med mat på, og fedrene hadde laget en slenge i et tre som de slengte ungene ut over vannet med slik at ungene hylte av skrekkblandet fryd mens de fløy gjennom lufta og landet med store plask i vannet.

Jeg så en gruppe sitte under et tre og lytte til en som fortalte historier om hvem Gud er, både historier fra eldgamle tider og nye historier om hva han gjør i dag.

PÃ¥ en bakketopp i nærheten var det et stort slott, som ogsÃ¥ var et kloster. Folk hvilte i Guds nærhet, og dag og natt var det bønn og tilbedelse. Om dagen var det heist to store bannere med pÃ¥skriftene «Ren» og «Rettferdig». Om natten brant det alltid en flamme i tÃ¥rnvinduet. Det er bønnevakten som fortsetter lovprisningen selv om mørket er falt.

Én elv gikk inn til byen. Mennesker fra alle kanter strømmet til det som var en oase midt i et tørst land. En annen elv gikk ut av byen. Det var mennesker som strømmet ut til alle verdenshjørner.


Bakgrunnsinformasjon: Denne teksten ble opprinnelig publisert i visjonsdokumentet til Bedehuskirken. Det er et forsøk på å skjønnlitterært beskrive en ønsket framtid.

NÃ¥r frykten tar overhÃ¥nd

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

1984 was not supposed to be an instruction manual

”Den enkeltes frihet vil bli mer begrenset en noensinne tidligere i historien,” sa den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra O’Connor to uker etter terrorangrepene i New York 11. september. Det er både trist og skremmende å se at det blir mer og mer sant for hver dag som går.

Etter 11. september har det blitt et enormt fokus på terrorbekjempelse og sikkerhetstiltak som en følge av frykt for at noe lignende skal kunne skje igjen. Dette går ofte på bekostning av de friheter og rettigheter vi har som borgere. Tiltak for å bekjempe terror og for å styrke sikkerheten sprer seg fort, gjerne ved at de starter i USA, blir adoptert av EU, for så å komme til Norge som en følge av EØS-avtalen. Dette er en prosess som er blitt kalt ”hvitvasking av beslutninger” – beslutningene og tiltakene blir rettferdiggjort ved at en kan peke på andre land som gjør det samme. Men selv om det gjøres av andre så trenger det ikke å bety at det er riktig.

Etter terrorangrepene i Madrid i 2004 og i London i 2005 bestemte EU-parlamentet at det var behov for et nytt lovverk for lagring av tele- og internettkommunikasjon. Norge vil sannsynligvis måtte implementere dette direktivet som følge av EØS-avtalen, og dette skal etter planen behandles i Stortinget i løpet av dette året. Dette nye direktivet innebærer en systematisk kartlegging av vår fasttelefon-, mobiltelefon- og internettbruk, og kritikerne hevder at dette bringer oss enda et skritt nærmere et overvåkningssamfunn. Big Brother is watching.

Datalagringsdirektivet innebærer at det registreres hvem du kommuniserer med (gjennom SMS, telefon og e-post), på hvilket tidspunkt, hvor du befinner deg når du gjør det, samt når du logget på internett. Disse dataene skal kunne lagres mellom seks måneder og to år, og poenget er at en skal kunne bruke det til å bekjempe ”alvorlig kriminalitet og terrorisme”. Jeg er kritisk til at noen skal sitte med så mye informasjon om mine sosiale nettverk, mine vaner, mine interesser, og hvor jeg beveger meg. Guro Slettemark i Datatilsynet beskriver det som brevkontroll:

Hva hvis en «betjent» sto oppstilt ved hver eneste postinnlevering og ba om Ã¥ fÃ¥ notere seg hvem du var og hvem du sendte brev til? Eller hver gang man skulle ringe til noen først ble møtt av en person som skulle notere hvem man var, hvem man skulle ringe til, dato, tidspunkt og hvor lenge samtalen varte? Ja, for det tilfelle at det senere skulle vise seg at man hadde med en kriminell Ã¥ gjøre.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår i artikkel 8 fast at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. Dette nye datalagringsdirektivet synes derfor å være et klart brudd på en av de rettighetene vi er sikret ved lov. Tilhengerne av dette direktivet mener at retten til en privatsfære må tilsidesettes når det gjelder nasjonal sikkerhet, og at det er et effektivt middel til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Jeg er ening i at hensynet til nasjonal sikkerhet i enkelte tilfeller krever at denne retten til privatliv blir satt til side. Dette kan for eksempel skje ved at politiet avlytter telefonen til en mistenkt person i en pågående etterforskning.

Men den store forskjellen her er at datalagringsdirektivet tar til orde for en storstilt overvåking og datalagring av ALLE, uavhengig om du er mistenkt for noe straffbart eller ikke. Jeg er sikker på at det vil gjøre politiets og etterforskernes jobb mye lettere, men det er i og for seg ikke et godt nok argument for at en av våre helt sentrale menneskerettigheter – retten til et privatliv – skal settes til side.

De siste årene har vi fått en eksplosiv vekst i såkalte ”terrorlovgivninger”. Mest kjent er nok den amerikanske Patriot Act som utvider virkemidlene amerikanske myndigheter har i kampen mot terror, og denne utvidelsen går klart på bekostning av amerikanske borgeres rettsvern. Blant annet skal myndighetene kunne arresterte, deportere og isolere terrormistenkte, og de skal kunne begrense deres mulighet til å få saken prøvd for en uavhengig domstol. For utenlandske statsborgere gjelder det uten noe form for tidsbegrensning. Myndighetene skal altså kunne holde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang, noe som bryter radikalt med våre menneskerettigheter. Også Frankrike har vedtatt en radikal terrorlov som blant annet gir myndighetene tillatelse til å holde fanger fengslet uten en rettslig dom i 3,5 år, dersom de er mistenkt for å ha innblanding i terrorisme.

Et trekk som går igjen i alle disse terrorlovene er at bevisbyrden blir snudd, slik at den antatt skyldige nå må bevise sin uskyld. Dette bryter også med prinsippet om at en er uskyldig inntil en er bevist skyldig ved dom.

Det er farlig å la frykten ta overhånd. Frykt gjør at både sunn fornuft og viktige prinsipp blir satt til side i kampen mot det som skaper frykten. Flere av våre mest grunnleggende rettigheter og friheter er nå på vei til å forsvinne, og det er jeg svært skeptisk til. Menneskerettighetene er anerkjent av land i hele verden som ”åpenbare og universelle rettigheter vi har av den enkle grunn av at vi er mennesker”, og da er det kritikkverdig at disse rettighetene plutselig blir innskrenket og tilsidesatt.

Jeg vil våge å påstå at det i dag er viktigere en noen gang at vi kjemper, ivrer og står på barrikadene for at våre rettigheter og friheter blir vernet om, og ikke krenket.

Han kunne vært kledd i en kappe av kamelhÃ¥r og hatt et lærbelte om livet

David ArmstrongDavid Armstrong (28) ble født og oppvokst i Sheffield, har reist rundt omkring i hele verden for å være med på det Gud gjør, han ser engler og demoner, og nå kommer han til en by nær deg fordi han er så gira på hva Gud vil gjøre på Bryne at han ikke klarer la være å komme for å bo.

Som sjuåring så David syner for første gang. – Jeg visste ikke egentlig at det var syner. Under noen sanger, jeg husker spesielt én sang der en av linjene var «Vi danser på gater av gull,» og jeg så alltid for meg meg selv dansende på gullgater. Og jeg var alltid helt på kanten av å gråte, og måtte si til meg selv: «Slutt å gråte. Du er i kirken nå!» Jeg ville ikke komme i trøbbel eller forklare hvorfor jeg gråt.

– Så du fortalte det ikke til noen?

– Nei, ikke til noen. Det var en annen sang også hvor jeg husker at jeg alltid så meg selv løpe nedover gata fra kirka i Crookes mot sentrum av byen med et stort flagg, og en mengde mennesker fulgte etter meg.

– Hvordan ser det ut når du ser disse tingene? Ser du de inni hodet ditt, eller er det som om du ser en film?

– Hm… Jeg ser det ikke med de fysiske øynene mine. Det er, tror jeg, med mitt «indre øye», det er som regel der syner viser seg for min del. Det er kanskje litt pÃ¥ samme mÃ¥te som hvis du lukker øynene og ser for deg et eple og tenker virkelig hardt pÃ¥ hvordan det ser ut, sÃ¥ kan du pÃ¥ en mÃ¥te se det, men ikke med de fysiske øynene dine. Og det fungerer litt pÃ¥ samme mÃ¥te nÃ¥r en ser ting i den Ã¥ndelige verden, bare at det viser seg uten at du konsentrerer deg om Ã¥ se det for deg.

– Når var første gang du fortalte om det til noen?

– Jeg tror første gang jeg ble klar over at det var syner jeg så var da jeg var 17 år. Da hadde jeg nettopp blitt kristen igjen etter noen år der jeg avviste Gud av mange grunner – fordi jeg ikke visste at dette var syner fra Gud, fordi jeg ikke opplevde Guds kraft, fordi jeg så at det skjedde folkemord og krig i mange land uten at Gud grep inn, og jeg tenkte «hva er poenget?» Jeg var også ganske sint, som unge tenåringsgutter ofte er, og begynte å komme veldig inn i satanisk musikk. Da jeg var 15-16 år var ambisjonen min å ha demoner i meg. Ganske tåpelig, egentlig. Men så, 1. juledag, det første året i livet jeg ikke var ikke kirken på 1. juledag, satt jeg og så på tv. Jeg hadde mistet fjernkontrollen, og da jeg lette under sofaen etter den fant jeg en bibel som jeg begynte å lese i. Og jeg fant historien om den bortkomne sønnen som jeg husket fra søndagskolen, så jeg tenkte at jeg kunne lese den siden jeg visste litt om den fra før av. Så jeg leste den, og den gjorde inntrykk på meg, for det handlet om at Gud ville ha meg tilbake. Det var én av flere ting som førte meg tilbake.

– Hvilke andre ting gjorde at du kom tilbake?

– Jeg begynte å gå på gudstjenester, denne gangen på noen som var på kvelden, der det var mange unge folk. Tidligere hadde jeg bare vært på de tidligste gudstjenestene sammen med familien min, og det var utrolig kjedelig. Men på én av disse gudstjenestene begynte en kar noen rader foran meg å manifestere en demon. Det friket meg litt ut.

– Var du kristen på dette tidspunktet?

– Jeg var på vei til å bli kristen. Jeg hadde ikke gitt livet mitt helt til Gud ennå, tror jeg. Prosessen med å bli kristen skjedde over flere måneder, så det er vanskelig å si akkurat når det skjedde. Det var flere ting som skjedde.

– Hvordan manifesterte demonen seg?

– Denne karen begynte Ã¥ brøle. Han hørtes utrolig sint ut. Men sÃ¥ kom han som ledet gudstjenesten og kastet den ut. Demonen fortsatte Ã¥ skrike og brøle. Først hørtes den sint ut, som om den ville drepe alle sammen. SÃ¥ hørtes den vettskremt ut, som om den visste at den skulle dø. Og sÃ¥ forsvant den. Det var… interessant. Og sÃ¥ begynte mannen bak meg Ã¥ manifestere en demon, og jeg tenkte: «Disse tingene er virkelige.» Den neste uken underviste pastoren om nÃ¥r Jesus kastet ut demoner, for alle var litt i sjokk etter det som hadde skjedd forrige uke, og han snakket om at Jesus kom for Ã¥ sette folk fri og at hvis du ville gi livet ditt Gud kunne du komme fram sÃ¥ ville noen be for deg. Det det var da jeg tror jeg bestemte meg.

– Hva skjedde etter dette?

– Etter videregående tok jeg et år med kjemi på universitetet, som gikk ganske dårlig. Det var ikke noe for meg i det hele tatt. Så jeg sluttet og tok et år på noe som het Tribal Training (lignende vårt Drivhus, red. anm.) og ble involvert i ungdomsarbeid. Jeg jobbet som vaktmester i kirka og drev ungdomsarbeid på fritida i noen år. Etter det tok jeg en teologiutdannelse ved noe som heter Senter for ungdomsarbeid i England, og hadde all praksisen min i St. Thomas’. Jeg fullførte den utdannelsen i september i fjor.

– Foreldrene mine betalte husleien for meg mens jeg studerte, så jeg brukte studielånet på å reise rundt om i Afrika, til Mosambik, Uganda, Rwanda og noen andre steder. Første gang jeg reiste til Mosambik var etter at jeg hadde hørt om Heidi Baker og Iris Ministries og alt som skjedde der. Heidi Baker kom til St. Thomas’ og fortalte, og etter å hørt henne fortelle ville jeg se selv hva som skjedde. Jeg visste på dette tidspunktet at jeg hadde et slags kall til å være profet, så jeg tenkte at jeg bare måtte reise et sted og se om Gud kanskje ville bruke meg profetisk der.

– Så etter Afrika, Heidi Baker, Mosambik, St. Thomas’ og Sheffield, hva i all verden får deg til å flytte til Bryne, en liten by på sørvestkysten av Norge?

– Jeg var på Stammefeiringen i vår og så noen veldig spennende ting. Mens jeg ba for Norge og Bryne og hørte om hva som skjedde så jeg et bilde av Norge der landskapet forandret seg, og det vokste opp fjell under og rundt noen byer slik at de ble til byer på fjell. Det er noen steder i Norge der Gud vil gjøre noe på slik måte at folk virkelig vil merke det. Stavanger var definitivt en av dem, og det var noen andre også.

– Var Bryne en av dem?

– Nei, interessant nok ikke. Bryne var annerledes. Jeg så Bryne bli en kilde som en elv rant ut fra, og bli et sted som folk ville komme til på grunn av elva, et sted der folk kom for vann, et sted for hvile og helbredelse og forfriskelse. Det var også et sted som ting vokste ut av – denne elva rant ut av Bryne, og påvirket resten av Norge. Så jeg tror det som skjer i Bryne vil starte i Bryne og så bevege seg utover, at Bryne kanskje er et sted for forberedelse og utsendelse. En annen som egentlig skulle bli med til Bryne på Stammefeiringen, men som av ulike grunner ble forhindret, så for seg en elv som fløt gjennom Norge og forandret landskapet, og fjell som reiste seg under byer, så jeg tror det peker på at Bryne har en veldig sentral plass hvor Gud vil gjøre store ting og starte store ting.

(Skrevet for Bevegelse, magasinet til Bedehuskirken.)

Reisebrev fra, og ein politisk kommentar til, det «kommunistiske» Kuba!

Gjestebrev fra PÅL HOVSTAD. Jeg (Bjørnar) mottok i forrige uke en epost fra Pål Hovstad med et reisebrev som han skrev for tre år siden da han var på Cuba, og som han fant igjen en dag han ryddet i Drafts-katalogen i mailen sin. Det er en skildring av et fascinerende land skrevet av en fascinerende mann som har en tendens til å se verden med litt andre øyne enn de fleste andre. Det er lenge siden jeg har ledd så kraftig av en tekst jeg har lest som denne.

Brevet er gjengitt med forfatterens tillatelse.

På nettene kryp rottene fram fra dei mange kloakkhola i gatene, ei rotte forsvant nedi eit slikt hol rett framføre meg på veg hit til den eine internett kafeen i byen. Gate biletet er også prega av dei mange laushundane som visstnok har fortjent seg livets rett. Desse hundane er magre og skitne skinnfellar som ligg dvaske og late på den varme asfalten om dagane. Det krelar av larvar og midd i deira mange opne sår. Mange hundar er herrelause, ellar det kan sjå ut som at dei er tilknytta fellesskapet på eit vis. Om nettene står nokre hundar innestengde i bakgårdane og gjøyr slik eg har store vanskeligheiter med å sova. Men eg har arrangert for at mor mi no skal senda ned nokre øyreplugger saman med andre varer med DHL, slike øyrepluggar i voks ein kan få kjøpa på apoteket. Kanskje kan situasjonen betra seg og eg kan få sova betre.

Her ei natt stod eg opp i sinne etter mange søvnlause timar og gjekk ut for å identifisera denne hunden i nabolaget som gøyr samanhengande heile nettene. Eg har planar om å drepa den hunden. Eg veit ikkje sikkert, men eg går utifrå den er til salgs for ein viss sum pengar, så kan ein få gjort det på ein ryddig måte slik at den aktuelle parten (hundeeigar) får ein kompensasjon for tapet. Eg fekk veta i går at det angiveleg er ein opprensking ein gong i blant hvor desse gatehundane vert fanga inn og kjøyrde til ein alligatorfarm der dei endar sin skjebne som alligator mat. Her kan eg sjå føre meg at dei vert dramatisk kasta over eit rekkverk kvar dei flyg fleire meter i lufta for så å landa i eit basseng som er til dei grader fullt til randen av alligatorar som kjempar innbyrdes om hundane og slit dei i stykker med dei kraftige kjevane sine. Eg vonar ei slik opprensking kunne hjulpe.

Eg har frÃ¥ tidligare høyrt den viten at ogsÃ¥ hundar, sÃ¥vell som kattar, kan væra dyktige muse og rotte jægarar, særlig raser som Snauser og Terriere. Desse tankene har til stadighet kome fram nÃ¥r eg har vandra gatelangs pÃ¥ kveldstid og observert rottene. Eg rettar skarp kritikk mot hundane: Kvifor dei ikkje jagar og glefsar etter rottene! Dette er for meg uholdbart og eit mysterium. Kanskje er det siik at hundane er late og slappe pga. varmen og den høge luftfyktigheita som herjer ? Eller er det ein sÃ¥kalla «falsk vitenskap» at hundar jager rotter?

Grunna den intensive varmen og den trykkande fuktigheita har eg mange gonger enda mine ettemiddagar lidande naken på senga under airconditionen, her har eg låge heilt i ro og drukke nokre kalde kubanske Øl (Buccanero), medan eg har spelt noko Bob Marley på ein gamal sliten bærbar cd spelar eg lånar frå husherren. Det er meg altså tilgjengeleg å til ein viss grad forstå hundanes manglande jaktlyst, men det ein ikkje må utelata i denne argumentasjonen er hundanes godt synlege ribbein og kor magre dei er. Om eg i den gitte situsjonen under airconditionen hadde motstått ein velsmakande rett på tom mage? Dette treng eg ikkje kommentera vidare, svaret er sjølvsagt nei! Desse hundane har i mine auge ikkje fortjent seg livets rett og det stikk i meg å sjå dei ligga i gatene, i vegen for passerande bilar og hestekjerrar som kjører drosje.

Men bilane stoppar og tek hensyn, åja! Alle har så god tid her på Kuba. Men hundane registrerar ikkje bilane eingong, hundane er respektlause. Mange gonger må bilane rulla så forsiktig, så forsiktig mot hundane. Når hundane kjem under støtfangaren eller den skubbar i dei reisar dei seg kanskje sakte opp og ruslar vekk. Nokre gonger må bilførar ut av bilen og jaga dei vekk. Å kor dei fristar til å ynskje nokon berre kunne fortsatt i sin fart rett fram. Kubanarane brukar ikkje søppelkassar som oss, men dei har ein søppelbil som kjem ein gong eller to i veka. Då legg dei allt søppellet sitt i posar langs vegen på kvelden for at søppelbilen skal henta det neste morgon. Men sjølvsagt har hundane i løpet av natta reve posane i stykker og drege søppelet utover gata. Nå har eg vore her i over to måneder og dette kan eg observera kvar veke. Eg ser posane igjen og igjen bli lagte ut på gata, men berre for at hundane så skal slite dei i stykker og øydeleggja! Kvifor heng dei ikkje posane opp på nokre kroker! Slutningen kan takast at Kubanarane berre har eit delvis fungerande renovasjonssystem

Dei spelar mykje baseball pÃ¥ kuba. PÃ¥ kveldstid er ungar og ungdomar ute i gatene og spelar medan dei gamle sit pÃ¥ trappene og ser pÃ¥ og slappar av. Kubanarane likar Ã¥ klage mykje pÃ¥ kor utilgjengelige forskjellige «luksus» artiklar er, som balltre og baseball ballar til dømes. Eg har sett nokre balltre men oftast brukar dei berre nokre tynne jernrøyr, kanskje ikkje tjukkare enn ein tommel. Og sÃ¥ har dei ein liten sprettball dei kastar. Men ikkje tru at dei lar væra Ã¥ kasta sÃ¥ hardt og fort dei kan mot han som slÃ¥r med det tynne jernrøyret. Men alikevel sÃ¥ treff dei, gong ettar gong. SÃ¥ er det vel ikkje ei gÃ¥te at kubanerane er verdens beste baseball spelara.

Men ang. klaginga over mangelen pÃ¥ balltre. Eg stoppa opp ein kveld og spurte ein spelar om balltre som snakka godt engelsk. Eg visste kven han var, dÃ¥ han var ein av «desse» som forsynte seg grÃ¥digt av dei villige Norske studinene. Han begynte med ein gong og remja og syta om kor fælt det var dei berre hadde desse jernrøyra og ikkje nokre balltre.» Its hard in Cuba, so little things, trade blockade, bla bla bla». Eg spurte: Do you have knifes in Cuba ?» Why dont you take a nice straight branch from one of your many trees and use the knife to make a bat? Han berra kikka dumt og forvirra pÃ¥ meg. SÃ¥ starta han om igjen med argumenta sine. Tre fire gonger gjentok eg at dei berre kunne laga eit balltre av ei grein men han ville ikkje høyra. Dette evner eg ikkje Ã¥ forstÃ¥.

Kva er det med denne vesle «ubetydelige» nasjonen som har tirra og provoset amerikanarane sÃ¥ voldsomt? Castro som har sÃ¥ mykje nasjonale utfordringar og ikkje er ein egentlig betydelig internasjonal aktør har klart Ã¥ tirra amerikanske presidentar i tiÃ¥r. Dette landet der Lægar og Universitets professorar arbeidar som drosje sjÃ¥førar og dørvakter pÃ¥ uteplasser for turistar. Kanskje mÃ¥ eg tillata og akseptera at desse hundane skal væra ein torn i mitt kjød, som eit symbol har dei kanskje fortjent sin rett alikevel? PÃ¥ vakkert vis spelar dei sin poetiske rolle med Ã¥ provosera og tirra meg. Det er som dei hÃ¥nar det vestlige med alt sitt jag og slit og skrattar mot meg. SÃ¥ kan eg høyra sangen deira: «Kvifor fanga rotter og jaga rundt og glefsa nÃ¥r ein kan liggja pÃ¥ varm asfalt dagen lang og eta nokre skorper som vert slengde til oss, visst er det lite, visst er det skralt, men klarar vi oss ikkje- klarar vi oss ikkje »

Denne songen vonar eg at dei Amerikanske presidentande og har høyrt, dei har jo forsøkt Ã¥ ta livet av Castro uttallige gonger men Castro bort seg kverv og kringar og slepp av leiken ut. Faktum er at dÃ¥ Kuba i løpet av hungersnøden pÃ¥ nitti tallet, dette tiÃ¥ret vert pÃ¥ folkemunne kalla for «ris og bønner», mottok internasjonal nødhjelp pÃ¥ X-antall millioner. NÃ¥ kjem eg ikkje i hug tallet men det var ein betydelig sum. Desse pengane ga Castro straks til USA og gjorde eit nummer ut av det med internasjonal presse til stede. Det er mykje med kuba og folket her som i mine auge har paralellar til Sporven, dette mitt yndlingsdikt/vise. Eg og syster mi Elisabeth, som og er her pÃ¥ Kuba, framførte duett med denne visa for ikkje sÃ¥ lenge sidan for fullsalet buss pÃ¥ veg frÃ¥ Havannna til Cienfuegos til strÃ¥lande applaus og ovasjoner. Castro er som kjent ein sjarmerande røvar og for Ã¥ svara pÃ¥ dei spørsmÃ¥la eg har reist om kva det er med denne nasjonen osv som provoserar establemanget i USA sÃ¥ ser eg at Garborgs Haugtussa igjen blir aktuell, i denne samanheng med Sporven spesielt.

Sporven.
-Småsprven gjeng i tunet og tippar korn og ribbar strå og hev så god ein une (trivsel)
og ler åt katten grå. Pip, pip det så seg lagar alle dagar,
at Monsemann meg jagar men kan meg aldrig få!

Eg er så lett på vengen, og Mons må sleike seg om trut.
kvitt, kvitt, den gamle drengen han fekk så mang ei sut (sorg)
Og om i vide ringar hauken svingar
eg bort meg kverv og kringar og slepp av leiken ut.

Eg lever dagar lette eg er fornøgd, å ja, å ja!
Kvar dag eg fær min mette som eg det best vil ha
Pytt pytt, treng aldri røa (snakke, nemne det, eller noe sånt tror eg)
Nok i løa. Der ligg den rike grøda der kan eg berre ta.

og tidt eg fær i joli ein godbit fin av veslemøy,
og frys det, hev eg skjol i det gode varme høy.
Og så, kvitt-kvitt, god morgon, så kjem våren.
då fri på vengen boren eg byggjer reir på øy.

Skolegutt!

Her er et helt fabelaktig intervju med Matias Velldal, 6 år. Det sto på trykk i Morgenbladet (anbefales) på fredag, men er skjult bak abonnementsportalen.

Jeg gjengir det i sin helhet her for en tid, for dette må deles med allmennheten:

– Hva tror du skjer hvis du faller ned fra det høye lekestativet i et frikvarter?

– Da ser de andre barna det og de sier fra til en voksen.

– Er det noe du er spent på når du skal begynne på skolen?

– Jeg er spent på hva som er bra på skolen. Om det kan gå galt.

– Hva kan gå galt?

– Om jeg får venner. Og om jeg kan få lært noe ordentlig. Jeg håper jeg kjenner noen fra før av. Det er to forskjellige klasser. Ingen fra barnehagen begynner, tror jeg. Jo, en som heter Ali. Men jeg er blitt kjent med noen på SFO nå.

– Er det noe du gleder deg til å lære?

– Pluss og minus. Alt om tall.

– Har du lyst til å være flink på skolen?

– Ja, men jeg har jo aldri gjort det før, så jeg vet ikke om det går bra.

– Hva slags jobb tenker du deg?

– Vulkanforsker, forske på steiner, eller kanskje jobbe i butikk, på Kiwi, og så vil jeg gjerne dra ut i verdensrommet.

Les resten av dette innlegget »

Krig, fred, politikk og sÃ¥nn

Jeg fikk karakter på eksamenen min i "Internasjonale relasjoner og konflikter" i dag. Faget er en del av statsvitenskapsstudiet, og jeg har tatt det gjennom voksenopplæringa i Forsvaret. Det er et urolig interessant fag som gir mer forståelse i hva som skjer i verden, med spesiell vekt på kriger og væpnede konflikter.

Og eksamen gikk bra, jeg fikk en B. Det er jeg meget godt fornøyd med, og det er derfor også trygt å gjøre besvarelsen min tilgjengelig. Hvis noen synes det kan være interessant med norsk utenrikspolitikk i forhold til NATO og EU, vil dette være aktuelt. Hvis ikke er det bare å hoppe over det følgende og gå videre. Her er eksamensbesvarelsen min:

"MELLOM BARKEN OG VEDEN — Norges utenrikspolitiske utfordringer i en ny tid"

Er vi likevel en dessertgenerasjon?

Dagbladet.noEN KAN begynne å lure. Det var en fyr som i avisene kalte oss dessertgenerasjonen for en tid tilbake, og i dag kan en lese på Dagbladet.no at 30-åringer lever som "Kids" (av uttrykket eldre hip hop’ere bruker om tenåringer) med dyrking av interesser og hobbyer fremfor studier, kortsiktig planlegging fremfor langsiktige mål, utprøving av ulike jobber fremfor lang og trofast tjeneste innenfor én jobb, mye reising fremfor bofasthet på ett bestemt sted. Det er i alt mange ting som tyder på at den nye generasjonen voksne vil bli som de foregående generasjonene.

DET HØRES unektelig attraktivt ut, men det kan se ut som at trofasthet, utholdenhet og det å gjøre ting en ikke har lyst til blir ofret for leking og PlayStaion-spilling. Og hvis alle bare gjør det har lyst til og synes er kjekt, da må jeg si meg bekymret for den videre utviklingen.

DE FLESTE jeg kjenner (meg selv inkludert) er først og fremst interessert i en jobb som er gøy, en jobb en kan trives i, og helst en jobb som ikke krever for mye og går ut over andre ting vi har lyst til å gjøre. Ingenting hadde vært bedre. Dette er problemet: Hvis alle gjør bare det de har lyst til, hvem skal da gjøre det som må gjøres? Det finnes jobber som er både kjipe og tung, men som noen er nødt til å gjøre. Og statistikken og tallene kan fortelle oss at de færreste av oss vil få en jobb som tilfredsstiller kravene til lek, moro, høy lønn og en frydefull hverdag. Det vil komme en dag da vi innser at det ikke ble så enkelt som vi hadde tenkt.

HVA OM det er instillingen vår som er feil? Er det ikke egentlig et relativt nytt fenomen at jobben skal være gøy? De aller fleste generasjoner før oss har jobbet mye og hardt, det være seg i jordbruket, industrien, fisket osv. Det var ingen som forventet at jobben skulle være gøy før. Jobben var noe en gjorde fordi en trengte penger til å forsørge familien; en arena for ansvar mer enn for lek.

JEG HAR nevnt det så vidt tidligere: Forsvaret er et godt eksempel på et sted en blir satt til å gjøre ting en ikke liker. Når du får et oppdrag å løse, er du nødt til å løse det, koste hva det koste vil. Hvis staben sier at de trenger kommandoplassen sin, er vi nødt til å sette den opp, og hvis det tar hele kvelden og hele natta, så får det heller være. Når sjefene sier at vi skal gå på ski til den og den posisjonen, er det bare å spenne på å begynne å gå, selv om det er et hendelse uten sidestykke og du hater mer enn noen gang tidligere. Det er sinnsykt stress å pusse våpenet i en time eller to rett etter at du har kommet hjem fra en lang øvelse og bare har lyst til å hoppe i senga og sove en uke, men det må gjøres. Tilsvarende kan en si om skole og innleveringer og eksamener, det må gjøres. I de fleste jobber finnes det ting som er drit, men som må gjøres. I livet som helhet finnes det ting vi gjerne skulle vært foruten, men som må gjøres. Er vi forberedt på det?

IKKE ALLE ting kan utsettes og unnskyldes. Det er ikke alltid (veldig sjelden faktisk) at løsningen på et problem er å hoppe over det og heller gjøre noe annet. Det kan tenkes at vi snart bør begynne å venne oss til tanken om at det som er viktig, koster noe; at fremtiden innebærer å gjøre ting vi ikke kommer til å like; at det finnes en tid for lek og en tid for arbeid.

EN TING til: Det er faktisk lov å hate og være frustrert og underveis. Bare ikke gi opp.

KAN JEG få desserten min nå?

Aftenbladet om blogging

Jeg fikk en epost i dag av en journalist i Stavanger Aftenblads ungdomsredaksjon som visstnok skal gjøre en sak på bloggere i Rogaland. Hvordan hun har funnet bloggen min vet jeg ikke, men siden jeg tross alt er en behjelpelig og hyggelig person sendte jeg noen svar:

Hvorfor blogger du?

Først og fremst fordi jeg liker Ã¥ skrive, bÃ¥de seriøse og mindre seriøse tekster. Det gir meg muligheten til Ã¥ dele av og gjenfortelle ting jeg finner pÃ¥ nett eller leser om, og gjør det lettere Ã¥ fortelle venner og kjente om hva som skjer i livet mitt (og spesielt nÃ¥ som jeg er inne til førstegangstjeneste i Bardufoss – jeg slipper Ã¥ fortelle alt tusen ganger nÃ¥r jeg kommer hjem siden alle nÃ¥ vet alt pÃ¥ forhÃ¥nd uansett…).

Hvem blogger du for?

Stort sett venner og kjente. De vet jeg at leser. Hvem andre som stikker innom vet jeg ikke så mye om, og det kan egentlig være det samme.

Hva gjør det med deg å ha en blogg?

Hehe… Det har blitt ymtet frempÃ¥ at den tar litt stor del av tankevirksomheten min, noe som kanskje ikke er helt usant. Bloggen gjør at jeg til tider føler et visst press til Ã¥ komme pÃ¥ noe Ã¥ skrive om, men som regel kommer ting av seg selv ved at jeg tenker pÃ¥ noe, blir provosert av noe, ler av noe eller fascineres av noe jeg vil dele med andre. Det hender ofte at det første jeg tenker pÃ¥ nÃ¥r jeg kommer opp i en rar situasjon er at «dette mÃ¥ jeg blogge om».

Hva slags blogger liker du å lese?

1)
Bloggene til vennene mine (for mange til å liste her, men det er lenke til de på bloggen min).

2)
http://www.sarahhatter.com/ (Forfatter/skribent fra California.)
http://www.reallivepreacher.com/ (Pastor/forfatter fra sørstatene et sted, husker ikke helt.)
http://www.kottke.org/ (Teknologi/web design.)
http://tallskinnykiwi.typepad.com/ (Høy, tynn new-zealander (tall, skinny «kiwi») som er misjonær i London.)

Listen er lang; jeg følger med på rundt 60 blogger. De beste av de kjennetegnes ved at de skriver bra, har noe å si, og oppdaterer jevnlig (daglig eller annenhver dag).

«Ny feministisk vekkelse?»

Kristin Engh Førde, ansvarlig redaktør i Fett (et nytt feministist tidsskrift), intervjuet i Morgenbladet:

– Er dere forskjellsfeminister eller likhetsfeminister?

– For min egen del vil jeg transcendere den kategoriseringen. Jeg vil oppheve kjønn.
– Virkelig? Hvordan da?
– Det er en lang prosess. Det handler om å fjerne alt ved kjønn som er sosialt og kulturelt. Da sitter du likevel igjen med to kjønn, men det du sitter igjen med da betyr ikke så mye.

DET ER SÅ sant som det er sagt; det du da sitter igjen med da betyr ikke så mye. Det betyr faktisk ikke en dritt. Det eneste som da er igjen av kjønn er det biologiske, at vi har ulike kjønnsorganer. (Selv om også dette nå kan forandres.)

PROBLEMET MED påstanden til Førde er jo at erfaringen tilsier at dette ikke er tilfelle. Vi vet alle at det er ikke bare den fysiske utformingen som skiller kvinner og menn. Det er skrevet utallige bøker (eks. Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars), tegneserier (eks. Pondus), og mer eller mindre lattermilde vitser og historier som på seriøse eller useriøse måter beskriver de sosiale og kulturelle forskjellene mellom kvinner og menn.

LA DETTE VÆRE sagt: Jeg er for likeverd mellom kjønnene, for lik lønn for likt arbeid, for lik status, og mot undertrykking av det ene eller andre kjønnet (nesten uten unntak kvinnen). Det jeg ikke kan stille meg bak, er denne type feminisme som Førde representer, som vil late som at forskjellene mellom kjønnene ikke eksisterer (eller «fjerne alt ved kjønn», som Førde sier; hvordan hun nÃ¥ har tenkt Ã¥ gjøre det). Dét er ingenting annet enn en fornektelse av realiteten, og mÃ¥ nødvendigvis skape mer problemer enn den løser.

DET JEG TROR vi vil være best tjent med, er å anerkjenne forskjellene mellom kjønnene, og sette pris på og opphøye disse. Kvinner og menn er forskjellige, har ulike sider de er sterke på, og ulike sider de er svake på. Så hva med at vi slutter å late som at vi er like, og heller begynner å anerkjenne forskjellene og utfylle hverandre?

HØRES DET lett ut? Det er det ikke. Men det er lettere enn å late som at forskjellene ikke eksisterer.

Mr. Owen i Thailand

– Jeg har utrolig lyst til å reise tilbake.
– Ja?
– Ja, det var helt konge å være der nede. En dag skal jeg tilbake. Det er et fantastisk land.

Rune TjønsøRune Tjønsø reiste i fjor ut som utvekslingsstudent til Thailand. Fra før av kjente han én annen nordmann han hadde truffet på forberedelsessamliger før utreise. De reiste til Bangkok, traff alle de andre utvekslingsstudentene, og fikk en del informasjon om landet, om kulturforskjeller og ting de ville møte på i løpet av året.
    â€“ Etter noen dager i Bangkok reiste vi ut til der vi skulle bo, og jeg havnet helt sør i landet – og Thailand er sikkert dobbelt sÃ¥ langt som Norge. En del av de andre studentene, som bodde i Bangkok, hadde kontakt med hverandre, men jeg var helt alene i hele provinsen. Der ble jeg kastet uti det; kunne ikke sprÃ¥ket, kjente ingen, bodde hos en fremmed familie og gikk pÃ¥ en ny skole.

Kultursjokk. På togstasjonen ble Rune hentet av en lokal familie. Han ble plassert hos en familie der han på mange måter måtte klare seg selv. Helt vanlige ting som å handle, dusje, gå på do, var totalt forskjellige. Det var f.eks. ikke dopapir på toaletten, men en spylekrane. Det var kaldt vann i dusjen. Det var et totalt kultursjokk. At faren i vertsfamilien var den eneste kunne snakke litt engelsk, gjorde ikke tingene lettere. Det var vanskelig å kommunisere.
    Første skoledag mÃ¥tte han opp pÃ¥ podiet og presentere seg med navn og hvor han kom fra foran hele skolen. PÃ¥ thailandsk. Rune kunne ikke thailandsk.
    â€“ Det gikk faktisk overraskende greit, det der. SprÃ¥ket var selvsagt generelt et problem, for det er nesten ingen som snakker engelsk, iallefall ikke utenfor de store byene. I Bangkok snakket nesten alle engelsk, men det stod dÃ¥rligere til der ute pÃ¥ ”provinsen” hvor jeg bodde.
    â€“ Du føler deg utrolig alene der nede, iallefall i begynnelsen. Men sÃ¥ begynner du Ã¥ fÃ¥ venner pÃ¥ skolen og sÃ¥nn, og du begynner Ã¥ spille fotball og sÃ¥nn. De er totalt fotball-gale, mye mer enn nordmenn. Jeg ble ofte forvekslet med Owen, for han visste de jo hvem var.
    Etter fire mÃ¥neder var han med pÃ¥ en ”camp” der alle utvekslingsstudentene ble samlet for Ã¥ dele erfaringer, tanker, og fortelle om hvordan det gikk. Etter det ble ting mye bedre. Han oppdaget at han faktisk hadde det ganske bra likevel, og at det gikk an Ã¥ reise rundt i landet og besøke de andre som var utvekslingsstudenter.

Storbyen Bangkok. Rune forteller ivrig om en tur han var i Bangkok, om internettkaféer på hvert gatehjørne og massevis av butikker i byen der alt er utrolig billig. Han gikk til og med i klesbutikk og fikk spesialsydd bukse.
    â€“ Jeg pekte pÃ¥ et stoff jeg ville ha buksa laget av – det sÃ¥ ut som gardinstoff eller noe – og forklarte at jeg ville ha noen spesielle lommer pÃ¥ den, og sleng nederst. SÃ¥ tegnet de den for meg slik at jeg fikk se, og dagen etter kom jeg innom for Ã¥ prøve den. Da var den halvferdig. Vi gjorde noen justeringer, og dagen etter kunne jeg komme og hente den ferdige buksa. Det kostet meg under hundre kroner.
    Resten av Ã¥ret var ogsÃ¥ billig for Rune. Han bodde gratis gjennom utvekslingsprogrammet, og klær, mat og drikke var svært billig sett med norske øyne. Rundt 30000,- gikk det i lommepenger, og da var en 18 dagers reise med overnatting og mÃ¥ltider pÃ¥ hotell inkludert. Familien han bodde hos betalte for alt av ting han trengte i det daglige, og han fikk til og med skreddersydd skoleuniform.

Populære vestlige. Det er tydeligvis også flere positive ting med å være norsk i Thailand:
    â€“ Vi var utrolig populære hos jentene der nede. Litt lyse i huden, litt høye, blÃ¥ øyne, det slo an det. En gang helt i begynnelsen kjørte en motorsykkel med tre jenter forbi, og de stoppet og plystret pÃ¥ oss, helt ut av det blÃ¥. Det hendte at jenter bare kom bort og sa ”I love you.” Guttene kom bort og sa ”fuck you.” Det var vel stort sett det eneste de kunne pÃ¥ engelsk.
    â€“ PÃ¥ skolen var jeg ogsÃ¥ veldig populær siden jeg var sÃ¥ annerledes. Folk kom bort og pratet og ville snakke pÃ¥ sin dÃ¥rlige engelsk, snakke om vestlige ting og se pÃ¥ hudfargen min. Jeg var pÃ¥ mange mÃ¥ter ”stjerna” i byen der jeg var, og det var en by pÃ¥ 70 000. De fleste enten kjente meg eller hadde hørt om meg pÃ¥ en eller annen mÃ¥te.

Året som utvekslingsstudent ga mersmak. Etter at han neste år begynner på eksportmeglingsstudier i Ålesund, satser han på å ta ett eller flere av årene av den høyere utdannelsen sin i Thailand.
    â€“ Kunne du tenke deg Ã¥ bo der utover studieÃ¥rene?
    â€“ Nei. Hehe. Nei. Det kunne jeg ikke. Som et land Ã¥ studere i eller besøke pÃ¥ ferie er det helt genialt. Det er et fantastisk land! Jeg gleder meg ordentlig til Ã¥ komme ned igjen og studere noen Ã¥r.