Arkiv for kategorien 'Bøker'

BOK: All the Pretty Horses

All the Pretty HorsesEtter å ha lest nok en hyllest av forfatteren Cormac McCarthy, og sett et fascinerende intervju der han virker til å være genuint en av de mest ydmyke personene jeg har sett, var det en nødvendighet å lese mer av denne skyggen av en mann.

Jeg har tidligere lest og sett The Road (på norsk Veien), som ble gjenfortalt som film i fjor – et fantastisk, mørkt mesterverk om en far og en sønn på vandring mot havet i en post-apokalyptisk verden – samt flere ganger sett den Oscar-vinnende thrilleren No Country for Old Men, foreviget av Coen-brødrene, også denne basert på en bok av den samme forfatteren.

Sjelden har min litteratur- og filminteresse (som egentlig er to sider av samme interesse – interessen for gode historier) vært så samstemte: Det er langt mellom historiefortellere av McCarthys kaliber.

En god ting med å oppdage en forfatter sent i hans karriere er at han sannsynligvis har bak seg en historie av bøker en kan gå i gang med å dykke ned i. (Det dårlige er han nærmer seg slutten av livet og du kan se langt etter flere bøker). For McCarthys del virker det som at Border-triologien er et godt sted å begynne. Det kalles Border-triologien fordi handlingen i de tre bøkene er lagt til grenseområdene mellom USA og Mexico, det ytterste av sivilisasjonen, stedet som ble kalt Det ville vesten, og som aldri er blitt helt temmet.

Her begynner den egentlige bokomtalen

Første bok i triologien er All the Pretty horses, som er historien om den sekstenÃ¥rige John Grady. John Grady og kameraten Rawlins, som er sytten, stikker av hjemmefra og rir fra San Angelo, Texas og ned til Mexico. PÃ¥ veien sover de under Ã¥pen himmel, skyter noen dyr underveis som de røyker kjøttet av og spiser, tar hÃ¥nda opp til hattebremmen nÃ¥r de møter andre reisende, sier ma’am og sir nÃ¥r de snakker med folk, og oppfører seg generelt som menn. Seksten- og syttenÃ¥ringer fra Texas i 1949 er tydeligvis ikke som dagens seksten- og syttenÃ¥ringer.

På veien treffer de også på en tredje unggutt på rømmen, den fjortenårige Blevins, som rir en nydelig hest og er en ypperlig revolverskytter. Han kan skyte gjenstander som blir kastet opp i lufta. Dette er en ganske utrolig skill å ha, ikke minst når en en fjorten år.

De tre western-musketerene kommer seg til Mexico, men rett etter at de har krysset grensa blir de overrasket av en storm som skyller med seg alt Blevins eier og har, og jager hesten hans på flukt. Dette skyldes dels at Blevins har en irrasjonell frykt for lyn og torden, og løper og gjemmer seg i en grøft når stormen begynner. Dels skyldes det også at Blevins er en idiot.

De tre klarer å spore opp hesten til Blevins i nærmeste landsby har noen tatt den inn i stallen sin. Når det blir mørkt rir de inn for å stjele tilbake hesten, men siden Blevins er en idiot (evt. bare fjorten år) går dette selvsagt i vasken, og det ender med at de blir skutt etter og jaget av ryttere fra landsbyen. I en kultur der hest er framkomstmiddel og arbeidsverktøy blir ikke hestetyveri sett på med blide øyne. Denne hendelsen er også starten på en rekke problemer som kommer til å forfølge heltene våre gjennom resten av boka.

John Grady og Rawlins kommer til en ranch der de får seg jobb som hestetemmere. Grady viser seg å ha eksepsjonelle ferdigheter med hester. Han virker til å være forløperen til en hestehvisker. Her får også Grady et godt øye til datteren til rancheieren, en mørkhåret skjønnhet som får ham glemme tid og sted. Noen burde fortalt ham at å forføre på datteren til sjefen sjelden er oppskriften på suksess.

Og slik fortsetter det, med mange andre hendelser jeg ikke er interessert i å røpe for nye lesere.

Én ting er at historien er fengende og drivende fortalt. En annen, og kanskje like viktig, er at historien er en døråpner inn i en annen verden – verdenen til en unggutt fra prærien som vokser opp blant menn. Det er en bok som gir deg lyst til å bli cowboy, til å ri over slettene og sove rundt et bål under stjernehimmelen mens du drikker kruttsterk kaffe mens du siler grut mellom tennene.

Som gode bøker ofte gjør utvider den horisonten en har av livet og gjør den litt bredere, nesten uten at du merker det. Og det er fabelaktig og spennende underveis.

Bør jeg lese denne boka?

Hvis du har lest helt fram til nå vet du allerede svaret. Hvis du har skummet deg hittil er svaret et entydig JA.

BOK: Teaching a Stone to Talk

TeachingStoneTalk.jpgAnnie Dillard skriver slik jeg ønsker å skrive; rolig og meditativt, mens hun kobler hverdagslige hendelser med dype sannheter.

Hun får hverdagslige hendelser til å virke dype, og dype hendelser til å virke hverdagslige. Hun ser det samme som alle andre, men hun ser likevel ikke det samme bildet.

Et krokete tre langs veien, et møte med et dyr i skogen, en gutt som leker med hunden sin — de minste ting sier for Dillard noe om hva det vil si Ã¥ leve.

Hun er ikke pretensiøs, slik mange forfattere som prøver å virke dype er. Hun underdriver heller enn å overdrive, hun holder tilbake heller enn å dele for mye, hun beskriver følelser mer enn omgivelser.

Resultatet er tekster som suger deg inn i en annen verden, en verden som spiller etter etter en annen pipe, en annen rytme.

Dette er bøker det er terapi å lese.

BOK: The Know-It-All

The Know-It-AllFra forfatteren av The Year of Living Biblically, der han går inn for å leve et helt år etter alle budene og reglene i Moseloven, er målet denne gangen å lese hele Encyplopaedia Britannica, det mest pretisjefylte engelskspråklige leksikonet som finnes i verden, fra A til Z i løpet av ett år.

Det er en gedigen oppgave. Oppslagsverket er på 33 000 sider og når ham til haka når det er stablet.

La dette være sagt: A.J.Jacobs er en meget morsom mann. Én ting er de utrolig sære artiklene han finner i leksikonet, men det som egentlig gjør boka morsom er måten han bruker (eller prøver å bruke) informasjonen han lærer i leksikonet, samt alle de totalt urelaterte situasjonene og historiene fra livet hans som han klarer å snike til at det har en sammenheng med Encyclopedia Britannica. På en måte. Ikke egentlig.

Jacobs setter hele tiden seg selv i et utrolig dårlig lys. Han spiller på svakhetene sine og beskriver pinlige situasjoner som gjør at jeg vrir meg i stolen mens jeg leser det og lever meg inn i situasjonen. Det er særdeles ubehagelig, og utstyrtelig morsomt hvis du, som meg, finner glede i slike ting. Jeg tror opplevelsen av å lese den er det som best kan beskrives som sursøtt.

The Know-It-All når likevel ikke helt opp på lista mi. Den er morsom, men ikke utrolig morsom. Den er underholdende, men ikke slik at du ikke klarer å legge den fra deg. Den er informativ, men kun om emner som ikke egentlig har noen verdi.

Jeg vil ikke egentlig anbefale den. Jeg vil heller anbefale en annen bok av samme forfatter, The Year of Living Biblically, som er enda morsommere (og har enda flere pinlige og ubehagelige situasjoner) når Jacobs går inn for å leve et år etter alle budene i Moseloven, blant annet ikke klippe skjegget eller håret, bygge en løvhytte i stua, steine en som har brutt ekteskapet (han kaster småstein på en gammel mann).

BOK: Harry Potter and the Deathly Hallows

Harry Potter and the Deatlhy HallowsHva er det egentlig å si om Harry Potter and the Deathly Hallows?

De som er interesserte har allerede lest den. Og med mindre de er helt ute og kjører anså de den for å være den klart beste boka i serien og en verdig avslutning på historien om den ufrivillige helten Harry Potter og hans evige kamp mot den onde Lord Voldemort.

Spesielt interessant er slutten, som jeg skal la være å røpe i tilfelle noen (usannsynligvis) ennå ikke har lest den, men som har en del elementer med klare og tydelige henspeilinger på klassisk, kristen tro (advarsel: spoilers forekommer hvis du følger lenken).

La meg nøye meg med å si at dette ikke, som mange hevder, er en trussel mot evangeliet, men snarere en mulighet.

Jeg vil anbefale Harry Potter. Det er kanskje ikke høylitteratur, men historien er, i hovedsak, drivende skrevet og har mange fantastiske elementer og forestillinger som gjør det til en fryd å lese. (De tre første bøkene må muligens kjempes gjennom, men derfra og ut tar det flatt av.)

BOK: Through Painted Deserts

Through Painted DesertsFør Donald Miller ble kjent for Blue Like Jazz reiste han på en road trip sammen med kameraten Paul fra Texas til Oregon i en gammel Volkswagen Tranporter. Through Painted Deserts er historien om denne reisen.

Som i alle gode historier er det både en fysisk reise og en metaforisk reise der hovedpersonene kommer ut på andre siden annerledes enn de var da de reiste.

Første gang boka kom ut hadde den tittelen Prayer and the Art of Volkswagen Maintenance, og det er egentlig en veldig beskrivende tittel. Den gamle Transporteren havarer flere ganger, den ene gangen på en lite trafikert vei ute i ørkenen langt fra folk uten at de har med seg noe sælig vann. Det er en dårlig situasjon. Det er i situasjoner som dette både bønn og Volkswagen-reparasjoner kommer inn i bildet.

Det er mange høydepunkter her. Én er når de går ned og opp Grand Canyon (Don Miller er ikke nødvendigvis den beste trente personen i verden), en annen når de besøker Danielle (som fort finner tonen med Paul), en tredje når de har gått tom for penger og må jobbe på en ferieranch og bo ulovlig i skogen og leve av det kokken på ranchen gir de av left-overs og de har fester ute i skogen og lever det gode men sparsomme livet som bare unge tillater seg å leve før all verdens forpliktelser sluker dem.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker denne boka sÃ¥ godt. Jeg tror det er av noen av de samme grunnene til at jeg liker Into the Wild sÃ¥ godt — eventyret med Ã¥ være ute pÃ¥ reise uten en bestemt plan, uventede møter med fremmede mennesker, fremmede menneskers gjestfrihet og hjelpsomhet, vennskap som vokser ut av felles opplevelser og utfordringer, den skrekkblandede fryden over den ukjente framtida, opplevelsen av av alt er Ã¥pent og livet ligger foran en som en uskrevet bok.

Det er mange ting å glede seg over i denne boka. Anbefales.

BOK: Den merkelige hendelsen med hunden den natten

Den merkelige hendelsen med hunden den nattenHa ha ha! For en fantastisk bok! Den merkelige hendelsen med hunden den natten er fortalt som om den er skrevet av en femten år gammel autist, og gir et utrolig fascinerende innblikk i en høytfungerende autists opplevelse av verden.

Christopher oppdager en morgen at nabohunden ligger død på plenen, spiddet av en høygaffel. Når han løfter opp hunden, Wellington, for å kose med den kommer eieren akkurat ut døra, og dette utløser et skred av hendelser som blant annet involverer at politiet kommer til stedet, at Christopher slår til politimannen fordi han tar på ham (noe som er no-go for veldig mange autister), en lang og forvirrende reise der Christopher ikke kjenner reglene for vanlig menneskelig kommunikasjon og en rekke merkelige samtaler og situasjoner.

Han har en del adferdsvansker, som han selv beskriver:

Dette er noen av Adferdsvanskene mine:

  1. At jeg av og til ikke snakker til folk på veldig lenge.
  2. At jeg av og til ikke spiser eller drikker noe på lenge.
  3. At jeg ikke liker at noen kommer borti meg
  4. At jeg skriker når jeg er sint eller forvirret
  5. At jeg ikke liker å være sammen med andre mennesker i veldig små rom.
  6. At jeg ødelegger ting når jeg er sint eller forvirret.
  7. At jeg stønner.
  8. At jeg ikke liker ting som er gule eller brune, og at jeg ikke vil ta på ting som har de fargene.
  9. At jeg ikke vil bruke tannbørsten min hvis noen andre har tatt på den.
  10. At jeg ikke vil spise mat som er i berøring med annen slags mat.
  11. At jeg ikke legger merke til det når noen er sint på meg.
  12. At jeg ikke smiler.
  13. At jeg gjør ting som andre synes er uforskammet.
  14. At jeg gjør dumme ting.
  15. At jeg slår andre mennesker.
  16. At jeg hater Frankrike.
  17. At jeg kjører mors bil.
  18. At jeg blir sur når noen har flyttet på møblene.

Et annet fascirende trekk med Christopher (som er veldig typisk for autisme) er måten han tar inn inntrykk på. Mens vi siler all informasjonen vi tar inn har ikke autister noe filter, men tar inn alle inntrykk. En beskrivelse:

Hvis andre mennesker for eksempel er på landet, registerer de kanskje

  1. at de er på en grønn eng
  2. at de har selskap av kuer
  3. at solen skinner fra en nesten skyfri himmel
  4. at det er blomster på engen
  5. at det er en landsby i det fjerne
  6. at det er et gjerde med en port i rundt engen

[…] her er det jeg registrerte:

  1. Det er 19 kuer på engen. 15 av dem er svarte og hvite, 4 er brune og hvite.
  2. Det er en landsby i det fjerne. Man kan se 31 hus og en kirke med et firkantet tårn uten spir.
  3. Engen har spor fra middelalderen etter oppdyrkede parseller, da innbyggerne i landsbyen hadde et lite jordstykke hver som de kunne bruke selv.
  4. Ved gjerdet ligger det en plastpose, en flatklemt colaboks med en snegle på og en oransje hyssing.
  5. Det høyeste punktet på engen er det nordøstre hjørnet, og det laveste er det sydvestre (jeg hadde med kompass, for vi skulle på ferie, og jeg ville vite hvor Swindon var når vi var i Frankrike). Dessuten er engen litt konveks, sånn at det nordøstre og det sydvestre hjørnet ligger en tanke lavere enn hvis engen hadde vært plan.
  6. Det er tre forskjellige gressorter på engen, og blomster med to forskjellige farger.
  7. Nesten alle kuene står med hodet vendt oppover.

Og det var 31 ting til på listen, men Siobhan sa at jeg ikke behøvde å skrive opp alle. Og dette er grunnen til at det er så slitsomt for meg å komme til nye steder, for som jeg sa: Jeg ser alt.

Dette er en utrolig fascinerende, hysterisk morsom, og tidvis ganske rørende bok om en ung gutt som vokser opp som tenåring med en bråte ekstra utfordringer i tillegg til de vanlige utfordringene en femten år gammel gutt må forholde seg til.

Anbefales på det sterkeste.

BOK: The Variant

John August: The VariantThe Variant er en kortfortelling av John August, manusforfatteren bak filmer som Big Fish, Charlie og sjokoladefabrikken og Corpse Bride.

Boka finnes kun i digital utgave, og koster den nette sum av $1. Det er den verdt så det holder. Den kan lastes inn på iPhone eller tilsvarende enheter som har programvare som kan lese ePub-filer. Du kan kjøpe lese de 13 første sidene her og kjøpe den her.

John August liker, som en kan se av filmene han skriver, Ã¥ bevege seg i spenningsfeltet mellom realisme og surrealisme (tenk Charlie og Sjokoladefabrikken), og det gjør han ogsÃ¥ her. Det er til en viss grad science fiction, men ikke i ordet tradisjonelle forstand. Det er mer… eksperimentering med vÃ¥r forstÃ¥else av tid og rom, satt til bakteppet av en thrillerhistorie.

Amazon sier om boka:

After 35 years working at the Central Library, Vincent Lewis has perfected the art of unremarkability. But when a terrified woman falls through his bathroom ceiling, he’s forced back into a life of gunfights, double agents and paranormal research. The secret he’s been keeping for nearly four decades might reunite him with his lost love, or kill millions.

Anbefales sterkt.

BOK: Orbiting the Giant Hairball

Orbiting the Giant HairballOrbiting the Giant Hairball, med undertittelen A Corporate Fool’s Guide to Surviving with Grace , er intet mindre enn et fyrverkeri av en bok.

Gordon MacKenzie jobbet for den amerikanske kortprodusenten Hallmark Cards i tretti år, og beskriver sin reise som en rastløs, kreativ sjel fanget i en gigantisk, pengefokusert organisasjon.

At denne mannen er kreativ skinner gjennom fra første side — ja, fra forsida av faktisk. Det er tegninger og kruseduller og merkelige historier dryppet inn mellom hovedhistorien pÃ¥ hver eneste side, og det er en fryd Ã¥ lese! (Lesetid, selv om den er pÃ¥ over 200 sider: 2 dager.)

Tittelen spiller på bildet som MacKenzie bruker om store organisasjoner: Et hår her pluss ett til som finner sammen blir etter hvert til en gigantisk hårball av regler, doktriner og innbarkede måter å gjøre ting på. Hvis en vil overleve i en slik organisasjon er hans budskap at en må sørge for å skape en bevegelse bort fra hårballen som er like stor som kraften hårballen trekker med, med det resultat at en går i bane rundt hårballen. For mye kraft bort, og en forsvinner ut i det store Intet. For lite kraft, og en blir slukt av hårballen.

Den mest fascinerende delen er når han forteller om sine tre siste år i Hallmark. Da hadde han gjort så mye sprell at ledelsen visste at han var nyttig, men også så mye sprell at han var litt farlig, og trengte å stues bort et bortgjemt sted i organisasjon. Han klarte, utrolig nok, å forhandle seg fram til arbeidstittelen Kreativt paradoks, som må være den beste tittelen i næringslivets historie. Hans egne ord er bedre egnet enn mine til å fortelle hva som da skjedde:

The following Monday, Hallmark’s daily newsletter, The Noon New, carried in its «New Responsibilities» feature a one-line annonuncement of my appointment to the position of Creative Paradox.

«Creative Paradox?» — people were coming up to me after lunch, Noon Newses in hand — «What the heck is that?»

I had nothing to tell them. I didn’t know what it meant, either.

[…]

One day, one of these thwarted contributors vented her frustration to a friend. The friend said:

«Why don’t you take your idea to the Creative Paradox. He has nothing to do, anyway.»

So the woman looked up the number and called me:

«Could I come see you with an idea I have?»

«Sure.»

She came and described her idea for a new product. It was a terrific idea, and I told her so:

«That’s a wonderful idea. I think we should do it.»

She broke into a grin:

«Thanks a lot.»

She left and I remember thinking:

«Boy! That was easy.»

She went back to her boss:

«The Creative Paradox thinks my idea is terrific and we ought to do it.»

Now an unexpected phenomenon began to emerge. Because Creative Paradox had no meaning within the context of the corporate culture, nobody knew exactly where I stood in the power hierarchy. But how much power each player has is important information to those who cultivate their careers politically. And many — especially middle managers — will, when in doubt, play it safe and guess on the high side of the power-estimating game. So a number of people assumed I had more power than I actually had. (In fact, I had none at all.) But as soon as they assumed I had a certain amount of power:

I had it.

The woman’s boss, perhaps speculating that I might be a person of some power, must have thought:

«If the Creative Paradox supports her idea, maybe I’d better support it, too.

So he did. And her idea became a product. And, lucky for me, it sold.

Soon word got around:

«If you have an idea that is stuck in the system, just call the Creative Paradox.»

My phone started ringing off the hook.

Jeg ser nok fortsatt at å jobbe frilans eller i en liten organisasjon er klart å foretrekke for min del. Men denne boka har hjulpet litt mot min nærmest sykelige aversjon mot byråkrati og komplekse organisasjoner, og gitt meg tilbake troen på at det er mulig å overleve ved å jobbe i en gigant om det skulle være nødvendig en gang i framtida.

Anbefales spesielt for frie sjeler som føler seg fanget i en gigantisk hårball.

BOK: The Time Machine

The Time MachineGi meg en premie! Jeg har lest min første roman i sin helhet på iPhone. Kanskje litt ironisk, siden dette er en bok skrevet for over hundre år siden om en mann som bygger en tidsmaskin som han reiser med inn i framtida. (Ikke den tidsmaskinen som ser ut som en DeLorean-bil.)

H. G. Wells beskrives gjerne som science fiction-sjangerens far; han ersannsynligvis mest kjent for sin The War of the Worlds som det ble laget film av for noen år siden.

I The Time Machine forteller en letter eksektrisk vitenskapsmann om sin fantastiske (i betydningen «ligner en fantasi») reise 9 000 Ã¥r fram i tid. Jorda er blitt ganske annerledes enn den er nÃ¥ — den har blitt forvandlet til en gigantisk hage uten byer og skyskrapere, og er fylt opp av smÃ¥, barnslige skapninger — vÃ¥re fjerne etterkommere — som ikke har noen bekymringer i livet og derfor driver dank og leker hele dagen.

Dette er i alle fall scenarioet helt til vår mann oppdager at ting kanskje ikke er så idyllisk som det virker ved første øyekast.

I én forstand er dette roman som utforsker begrepet tid. Tid er for eksempel vÃ¥r fjerde dimensjon — i tillegg til bredde, lengde og høyde. Kan et objekt eksistere hvis det har lengde, høyde og bredde, men eksisterer i null sekunder? (Nei, det kan det ikke.)

I en annen forstand og dypere forstand er dette egentlig en samfunnskommentar. Wells spekulerer i hvordan samfunnet vil utvikle seg hvis det fortsetter i samme retning som nÃ¥ (eller da, i 1895) — med mer mekanisering, effektivisering og robotisering som gjør menneskelig arbeidskraft mer og mer overflødig. SpørsmÃ¥lstegn.

Jeg likte den veldig godt. Mest interessant som samfunnskommentar. Anbefales.

BOK: Gled deg i Guds kjærlighet

Gled deg i Guds kjærlighetPå retreat leste jeg Gled deg i Guds kjærlighet av Mike Bickle, leder av International House of Prayer (IHOP). Boka er, kort fortalt, en utlegging av Salomos Høysang med Høysangen som et bilde på forholdet mellom kirka/disippelen (bruden) og Jesus (brudgommen).

Jeg synes Ã¥ huske at den store oldkirkelige teologen Origenes var den første som med sin allegoriske lesing av Bibelen (lesing hvor teksten har flere «lag» av mening, og der den umiddelbare teksten eller historien i tillegg er bilde pÃ¥ noe annet) Ã¥pnet for forstÃ¥elsen at Høysangen har flere plan under den Ã¥penbare forstÃ¥elsen av Høysangen som en hyllest til forholdet mellom en mann og en kvinne.

Jeg er ikke i tvil om at deler av Bibelen skal forstÃ¥s allegorisk. Jeg sliter likevel med Ã¥ trenge gjennom det øverste laget i Høysangen for Ã¥ komme til en eventuelt «dypere» forstÃ¥else.

I tillegg har jeg problemer med hvordan Gled deg i Guds kjærlighet er skrevet. Det er totalt tre – 3 – kildehenvisninger/referanser i hele boka, og samtlige er til det ene av de ti (?) kapitlene. Som med mange kristne bøker er sprÃ¥ket ikke det beste i utgangspunktet, og det forverres (som vanlig) ytterligere av en elendig oversettelsesjobb. Kan kristne forlag være sÃ¥ snille Ã¥ fÃ¥ tak i flere bedre oversettere?

Mike Bickle er nok bedre pastor og profet enn forfatter. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å se forbi disse tingene og heller sett kjernen av budskapet, men det er vanskelig! Måten ting er skrevet på er for min del nesten like viktig som hva som blir skrevet.

Jeg sliter også med selve konseptet om brud og brudgom når Jesus er brudgom og kirka er brud. (Kirka er feminin nok som det er.) Og når det i tillegg er snakk om at den enkelte av oss er brud og Jesus brudgom får jeg en rekke negative og ubehagelige følelser i meg. Dette er sannsynligvis annerledes for jenter, men INGEN GUTTER HAR LYST TIL Å VÆRE BRUD! Jeg vrir jeg meg av tanken på å bli omtalt som brud. Jeg kan være brudgom any day of the week, men brud? Takk, men nei takk.

Mye frustrasjon her. Mer enn jeg klarer å uttrykke.

På tross av alt dette aner at det er noe her i den allegoriske forståelsen av Høysangen som det hadde vært bra for meg å få tak i. Og kanskje jeg kan klare å ta det til meg hvis noen kan kommunisere det på rett måte. Så hvis noen har noen bokanbefalinger e.l. om temaet tar jeg med glede imot det.

Men Gled deg i Guds kjærlighet: Anbefales ikke.

BOK: The Broom of the System

The Broom of the SystemThe Broom of the System er en merkelig bok. Jeg leste den egentlig som en forberedelse til samme forfatters bok Infinite Jest, som er boka jeg egentlig har hatt lyst til Ã¥ lese, siden Broom… er den første boka hans.

Boka er merkelig på flere måter. Den er surrealistisk, i den forstand at mange av hendelsene og situasjonene som beskriver definitiv ligger utenfor det realistiske eller naturlige. Koblingene mellom de ulike parallelle historiene er også ganske utydelige, i alle fall helt til helt på slutten av historien, og til en viss grad fortsatt når boka er slutt. Det er en postmoderne roman som dekonstruerer mer enn å konstruere noe nytt (kanskje dette skjer i Infinite Jest?).

Det er mange absurde, men ikke helt fjerne, situasjoner som blir beskrevet. Det er som om han beskriver «normale» situasjoner/relasjoner nesten realistisk, men beskriver den ytterste konsekvensen av de pÃ¥ en mÃ¥te som akkurat gÃ¥r litt over kanten og havner i det absurde.

Jeg klarer ikke få helt tak på historien. Det er en del ting jeg ikke forstår og får helt til å henge sammen. Likevel er det en god del ting som har blitt nye for meg og som jeg har fått en ny forståelse for gjennom lesingen av denne boka. Spesielt en del relasjonelle ting blir fascinerende godt beskrevet (og kritisert).

Dypest sett forstÃ¥r jeg boka som Ã¥ handle om forholdet mellom mennesker. Hva vil det si Ã¥ være fri? Hva er det som gjør at noen ønsker Ã¥ «eie» eller dominere andre mennesker? Hvordan forholder vi oss til andres forventninger? Hvordan lever vi i spenningen mellom vÃ¥r egen frihet og andres frihet, spesielt nÃ¥r disse stÃ¥r i motsetning til hverandre? Store spørsmÃ¥l, altsÃ¥.

Ser at denne «anmeldelsen» fort ble like merkelig og forvirrende som selve boka.

BOK: Catch-22

Catch-22Dette er en av de merkeligste bøkene jeg har lest. Catch-22 er en klassiker i amerikansk litteratur, og har til og med klart å gjøre begrepet til en del av engelsk ordbok, der det beskriver en tap/tap-situasjon, eller en sirkelargumentasjon, om du vil.

Begrepet blir kanskje best illustrert av følgende eksempel: Yossarian, bokas hovedperson, er bombeflyver under 2. verdenskrig, og er på stadig jakt etter å komme seg ut av krigen av den forståelige grunn at mennesker han ikke kjenner skyter på ham og ønsker å drepe ham.

Her kommer den glimrende byrÃ¥kratiske regelen «Catch-22» inn i bildet. Den sier at (1) en mann som frivillig fortsetter Ã¥ fly farlige bombeoppdrag mÃ¥ være sinnsyk (og kan dermed fritas fra tjeneste), men (2) hvis vedkommende leverer den formelle forespørselen om Ã¥ bli fritatt fra slike oppdrag, viser selve handlingen om Ã¥ be om fritak at han er mentalt frisk og derfor ikke kan fritas fra tjeneste.

Se her! Glimrende sirkulær og ugjennomtrengelig argumentasjon!

Catch-22 (boka) er satire på sitt aller, aller beste. Faktisk er det så god og intelligent satire at jeg tror jeg forstår rundt halvparten av det. Men den halvparten jeg forstår er glitrende. Den parodierer på en helt utrolig morsom måte en rekke sosiale mekanismer, med det militære systemet som bakteppe for det hele (kanskje fordi sosiale mekanismer blir forsterket her?), men handler egentlig om hvordan vi forholder oss til hverandre og til de ulike systemene vi er en del av. Det er en stilstudie i normer og regler, snudd på hodet og avspilt baklengs.

Den halvparten jeg ikke forstår er veldig frustrerende og gjør at jeg (1) får lyst til å kaste boka i veggen, og (2) ønske at jeg var smartere og hadde en bedre utviklet sans for humor så jeg kunne oppfattet alle nyansene i dette gigantiske og forvirrende puslespillet av en bok.

Bøkenes verden

Et vendepunkt i min personlige historie var den dagen jeg forsto at bokstaver arrangert i en spesiell rekkefølge ble til ord vi snakket, ord jeg forsto! Fra den dagen åpnet det seg en ny verden, en forunderlig verden full av eventyr.

Tree of Books

Gjennom Sølvpilen fikk jeg innblikk i indianernes kamp for Ã¥ overleve — og, mÃ¥ jeg legge til, en solid dose sympati med deres sak; det var først senere jeg fant ut at denne kampen i realiteten var tapt for noen hundre Ã¥r siden — sÃ¥ fulgte de pÃ¥ rekke og rad: Pelle Erobreren, sjøfareren som seilte pÃ¥ de sju hav og møtte arabiske konger og indiske prinsesser; Davy Crocket, med vaskebjørnlua og sine indianer-sneak-skills; Tow Sawyer og Huckleberry Finn pÃ¥ oppdagelseferd pÃ¥ sin flÃ¥te nedover elva; Brødrene Løvehjertes fantastiske og rørende reise til Nangijala og Tornedalen; Mio, min Mios reise for Ã¥ kjempe mot den onde ridder Kato; Hardy-guttene pÃ¥ stadig nye eventyr der de møtte pÃ¥ utfordringer som virker uoverkommelige til de tok noen MacGyver-triks og avslørte skurkene.

Senere fulgte en rekke romaner fra både innland og utland, fra nåtid og fortid, som regel fra fjerne kyster og andre kulturer. Det var Marko Polos reiser til Kina, Aladdins 1001 netter, steinalderfolkets liv og leven, nordmenns utvandring til Amerika, cowboyenes vei mot vest, russiske fortellinger, europeiske storbyhistorier, afrikanske eventyr.

Felles for de alle var at de hadde et annerledes perspektiv enn mitt eget, der jeg satt på gutterommet på Rosseland og slukte alt jeg kom over. (Sidespor: De ansatte på Time Bibliotek er godt kjente med familien Tollaksen, vi har stort sett alle vært faste kunder, mest av alt min bror, Jaltos Pigede, som sikkert har den høyste stjerna det er mulig å inneha hos ansatte på et lokalt folkebibliotek.)

Det er dette bøkenes verden mest av alt har gjort med meg: Vist at det finnes andre verdener enn min egen. Vist at jeg faktisk ikke er sentrum av tilværelsen, at verden er større, mye større enn det jeg ser med mine to øyne hver eneste dag. Og selvsagt vet jeg dette, men det er ikke alltid det blir virkelighet før noen faktisk forteller om et annet liv i et annet land, i en annen kultur, i en annen tidsepoke. En bred skjønnlitterær leseliste er en god medisin mot både intoleranse og selvopptatthet.

Jeg vil anslå at jeg leser ca. 50/50 skjønnlitteratur og sakprosa. (For ordens skyld: Skjønnlitteratur er oppdiktede eller fiktive historier, vanligst representert ved romanen som sjanger; sakprosa er bøker som grovt sett beskriver eller forklarer et ikke-fiktivt tema.) Det er likevel skjønnlitteraturen som ligger mitt hjerte nærmest. Sakprosa er nyttig til mye. Det er enorme mengder lærdom å hente ut, og sakbøkene vi har er på mange måter menneskehetens felles eksterne hukommelse som vi ikke hadde klart oss uten får å komme der vi er i dag.

Men i tillegg til disse egenskapene har skjønnlitteraturen de fabelaktige bonusegenskapene at de trener fantasien, kreativiteten, evnen til å leve seg inn i andres situasjon og forståelse for andre menneskers kultur og historie. Skjønnlitteraturen har også evnen til å bruke oppdiktede historier, personer og steder for å beskrive høyst virkelige situasjoner, følelser og opplever som ikke kan beskrives uten disse virkemidlene.

Og noen ganger? Noen ganger er det godt å kunne flykte. Til en annen verden. Der andre regler gjelder.

BOK: It Sucked and Then I Cried

It Sucked and Then I CriedDooce var en av mine første internetthelter.

Bloggekarrieren hennes begynte med at hun fikk sparken fordi hun skrev ting om arbeidsgiveren sin som ikke nødvendigvis satte vedkommende i et veldig godt lyd, slik at hun en dag ble eskortert ut av bygningen med beskjed om å aldri sette foten sin i firmaets lokaler igjen. Nå er hun blitt så stor at det er umulig å ikke dumpe innom bloggen hennes hvis du beveger deg utenfor den norske delen av internettet.

Heather B. Armstrong, kvinnen bak Dooce, har det noen vil kalle en stil og et sprÃ¥k som noen vil si er «grensesprengende»og som fÃ¥r andre til si at «denne dama er riv ruskende gal!» Hun legger ingenting imellom, og bedriver oversharing pÃ¥ et nivÃ¥ som hadde vært utÃ¥lelig hadde det ikke vært for at hun er helt ufattelig, ustyrtelig morsom.

NÃ¥ har hun endelig skrevet en bok, med den passende tittelen It Sucked and Then I Cried og den fantastiske undertittelen How I Had a Baby, a Breakdown, and a Much Needed Margarita.

Den forteller historien om hvordan hun ble gravid, fødte en jente, fikk et nervøst sammenbrudd (med sykehusinnleggelse, medikamenter og det hele), og beskriver det å bli forelder som, med noen fine unntak, noe av det verste som har skjedd henne. Eller kanskje ikke verste, men definitivt og uten sammenligning det vanskeligste.

Og seriøst, angående oversharing, jeg har under lesingen av denne boka fått vite og blitt beskrevet ting om graviditet og fødsel og amming og sex etter fødsel som jeg aldri spurte om å få vite og aldri ønsket å få vite! Jeg trodde Thomas Rake var grafisk i sine framstillinger, men dette er på et helt annet nivå. Hvis vanlige framstillinger er som en søndagsskolelærer, er Dooce som Borat på syre.

Temaene er jo ikke, gitt min livssituasjon, de mest interessante eller relevante, og hadde antakelig vært utrolig kjedelige å lese om, hadde det bare ikke vært for at hun skriver om det på en måte som gjør at jeg har tatt meg i å måtte legge fra meg boka for å le høyt, og bli sittende og vri meg i ubehag. Det er vanskelig å forholde seg nøytral mens en leser dette. Dette en av de morsomste personene jeg vet om.

For å finne ut om dette er din kopp med te kan jeg anbefale å følge med på bloggen hennes, Dooce, en stund, og så kjøpe boka.

Hvis du er blitt mor og trenger å lese noen som forstår smerten din er dette en bok for deg. Hvis du ikke ennå er mor, men er på vei til å bli det eller i det hele tatt tenker å en gang i framtida bli det, vil jeg anbefale å holde deg langt unna. Ta mitt ord for dette.

BOK: Outliers

Malcolm Gladwell: OutliersJeg har veldig sans for journalisten og forfatteren Malcolm Gladwell. Han har en måte å skrive på som gjør at komplekse og sammensatte saker fra veldig ulilke emneområder blir mulige å forstå. Ikke nødvendigvis enkle å forstå, men så nær som det er mulig å komme enkle forklaringer på sammensatte utfordringer.

Jeg kjenner ham tidligere fra hans foregÃ¥ende bøker; The Tipping Point, en hel bok dedikert til ideen om at enhver bevegelse pÃ¥ et gitt tidpunkt bikker over i suksess (enklest forklart med bildet av en vippe — en slik som unger leker pÃ¥ — der en har en person pÃ¥ ene sida, og legger stein pÃ¥ stein i den ene enden uten at det skjer noe før vippa plutselig… vipper; og Blink, som handler om noe sÃ¥ uhÃ¥ndgripelig som intuisjon, at vi vet noe før eller uten at vi er bevisste at vi vet det. Begge bøkene anbefales veldig.

Det var derfor med stor forventning jeg gikk løs på Gladwells nye bok, Outliers: The Story of Success. Denne gangen tar han for seg spørsmålet: Hva er det som gjør noen til genier?

Og svaret er, som sÃ¥ ofte, ikke det en tror. Det er ikke IQ-skÃ¥r og det er ikke talent (hvordan en nÃ¥ i det hele tatt kan definere talent). En mÃ¥ ha et visst nivÃ¥ av IQ og/eller talent for Ã¥ lykkes, men ikke sÃ¥ høyt som vi ofte tror. Det handler som regel om at noen fÃ¥r bedre forutsetninger enn andre, best illustrert ved aldersinndelt sport, der Gladwell med overveldende statistikk viser at personer født i januar–mars har mye større sjanse enn personer født i oktober–desember til Ã¥ lykkes, av den enkle (?) grunn at de pÃ¥ et tidlig tidspunkt (ofte seks- til niÃ¥rsalder) er nesten et helt Ã¥r mer utviklet enn de som var født sent pÃ¥ Ã¥ret, og derfor har større sannsynlighet for Ã¥ bli plukket ut til laget, fÃ¥ mer spilleerfaring, fÃ¥ mer og bedre oppfølging, som igjen gjør at de blir litt bedre enn de som er født sent pÃ¥ Ã¥ret, som selvsagt gjør at de fÃ¥r enda mer trening og oppfølging og sÃ¥ videre og sÃ¥ videre. Det er gjennomgÃ¥ende at lag pÃ¥ juniornivÃ¥ (ca. 16 Ã¥r) har tropper der over halvparten av laget er født i de tre første mÃ¥nedene av Ã¥ret.

En annen interessant observasjon var hvor tett suksess er knyttet til familiebakgrunn og kulturen en er vokst opp i. Ett kapittel handler om hvor mye foreldrene sosioøkonomiske status påvirkerer barnas utvikling. Foreldre med lav sosioøkonomisk status (fra underklassen) har oftest en opplevelse av ansvar for å ta vare på barna, men opplever at ansvar for utvikling og utdannelse primært ligger hos andre (eksempelvis skole).

Foreldre fra middelklasse og oppover er som regel langt mer involvert i barnas fritisaktiviteter, og har en holdning til barneoppdragelse som handler mer om kultivering av barnas talenter, meninger og ferdigheter. De deler ikke bare ut kommandoer, men resonnerer og diskuterer med dem og forventer at barna svarer dem, forhandler med dem og stiller spørsmål til voksne i autoritetsposisjoner. De lærer dem rett og slett en annen holdning til sosiale interaksjoner med både jevnaldrende og voksne som ikke andre barn får. De lærer å vende omstendighetene til sin fordel og ikke bli avskrekket av autoriteter, men å kommunisere og oppføre seg på en måte som ganske snart gir de en fordel over de som er vokst opp i hjem med lav sosioøkonomisk status.

Gladwell tar opp en rekke lignende og ulike fascinerende temaer, som for eksempel Hvorfor hadde Air Korea på 1990-tallet 17 ganger høyere statistisk sannsynlighet for å kræsje enn andre flyselskaper? (Jeg kan røpe at det har med ulik betydning av sosialt hierarki i ulike kulturer.) Eller: Hvorfor er asiater så gode i matematikk? Jeg henviser til boka for svar.

Veldig interessant bok. Anbefales.

Litterær lek

Jeg er blitt tagget av Arne Berge i noe såpass uvanlig som en litteraturlek. Og når jeg er utvalg sammen med en salmedikter og en biografiforfatter, hvordan kan jeg la være?

Reglene er som følger:

  1. Rekk ut hånda etter nærmeste bok
  2. Slå opp på side 123
  3. Finn femte setningen på sida
  4. Legg denne setningen og dei to neste ut på bloggen (sammen med instruksjonene)
  5. Kommenter sitatet
  6. Send leken videre til tre andre personar og krediter den som sendte leken til deg.

Nærmeste bok her jeg sitter er Farvel til våpnene av Ernest Hemingway, og jeg slår opp og siterer (jeg tar med noen ekstra setninger fordi det ikke gir noen mening med bare tre setninger):

«Jeg vil ikke si det.»
«Si det.»
«Er jeg nødt til det?»
«Ja.»
«Jeg skal ha et barn, kjære. Det er allerede tre mÃ¥neder pÃ¥ vei. Du mÃ¥ ikke bli lei for det. Ã…, vær sÃ¥ snill, ikke bli lei for det. La det ikke pine deg.»
«Nei vel.»

Ja, okey… Merkelig samtale. Jeg har ikke kommet til side 123 i denne boka ennÃ¥, sÃ¥ jeg kan ikke sette dette inn i en større kontekst. Men jeg kan kanskje si dialogen her virker noksÃ¥ typisk for Hemingway, med korte replikkvekslinger der alle følelser er tonet veldig sterkt ned — spesielt hos de mannlige romanfigurene.

Dette er den tredje boka av Hemingway jeg leser. Jeg har tidligere lest Den gamle mannen og havet, som er helt fantastisk, og Og solen går sin gang, som jeg likte bare sånn passelig. Vet ikke helt om jeg klarer å få helt taket på ham ennå. De to foregående bøkene var veldig ulike. Jeg får lese noen flere bøker og se.

Jeg spiller ballen videre til: Kristine Stensland, Renate Solberg og Bokbadet Apostrofen (aka. Bjørn Ingvar, JarleM, Rolf m.fl.).

Mer om De krenkede

De krenkede er, som en kan forstå av utdraget gjengitt tidligere, en mørk bok. Som Seierstad selv skriver om en samtale med to matematikkprofessorer på en togtur i Russland:

— Denne boken din, fortsatte den eldste matematikkprofessoren. — Blir den negativ eller positiv?

Jeg ble svar skyldig.

Jeg ville jo ikke si negativ, selv om, jo, man kunne vel si at den muligens ble litt negativ.

Sekretæren fa meieriet hjalp meg. — Dere matematikere, kan dere bare tenke i pluss og minus? Negativ eller positiv!

— Den handler om dem som har blitt ødelagt i krigen. Som er blitt krenket. Som ja, er blitt fornedret, prøvde jeg meg.

— Men hvorfor mÃ¥ du reise hit og skrive om det? Kan du ikke hakke pÃ¥ ditt eget land? himlet den yngre professoren.

— Hvilken rett har du egentlig til Ã¥ kritisere oss? brøt den eldre inn. — Hvem har gitt deg rett til det?

De krenkede er ikke en bok som først og fremst sikter på å gi et overblikk av historien og det store bildet av krigene i Tsjetsjenia, men snarere de små historiene, de personlige fortellingene. Dette er i tråd med hennes tidligere bøker Hundre og én dag (Irak-krigen), Med ryggen mot verden (om Serbia), og selvsagt den velkjente Bokhandleren i Kabul.

Åsne Seierstad har en fascinerende evne til å oppfatte og komme innpå mennesker med vidt ulik bakgrunn, fra fattige enker til statsministre og presidenter. Spesielt gode er intervjuene og samtalene med de vanskeligstilte og undertrykte.

Maktpersonene hun møter skjuler seg ofte bak en vegg av tomme ord, selv om vi i et fascinerende intervju med den unge presidenten i Tsjetsjenia får et glimt av i menneskesynet og selvbildet som styrer en mann som både bevisst og (tilsynelatende) ubevisst undertrykker et helt land.

Historiene om noen av barnehjemsbarna hun forteller om — hun bodde pÃ¥ et barnehjem i Grosnyj en periode — er utrolig sterke. Det er ufattelig at barn kan vokse opp til Ã¥ bli voksne og modne mennesker i en slik situasjon som de er i. Mange av de blir heller ikke verken voksne eller modne.

Jeg må finne ut mer om Tsjetsjenia. Jeg synes det er utrolig rart at det har fått og får så lite oppmerksomhet som det gjør. Det er en menneskelig tragedie av dimensjoner. Jeg har hørt litt om det fra Amnesty ved et par anledninger, men har ikke fattet rekkevidden av det hele.

Jeg kommer til å lese bøkene til Anna Politkovskaja, journalisten som ble skutt og drept på grunn artiklene og bøkene hun skrev om Tsjetsjenia og Russlands krigføring og okkupasjon. Fortsettelse på denne saken følger antakelig.

De krenkede: Anbefales.

Utdrag fra De krenkede

Jeg er nettopp ferdig med De krenkede — historier fra Tsjetsjenia av Ã…sne Seierstad. Det er en sjokkerende bok. Hvorfor hører vi sÃ¥ lite om Tsjetsjenia? For en ufattelig tragedie.

Jeg skal skrive mer utfyllende om boka senere, men her et utdrag. Det er helt vilt.

— Hvem var de? spør jeg.

De, sier Tamara med tyngde.

Hønene klukker bak oss. Skyggene deres har blitt lengre.

— Kadyrovene, fortsetter Tamara. — Presidentens menn.

Den tørre heten, som har gjort slettene neste ørkenaktige, har gitt seg litt. Tamara fortsetter historien. Noen uker senere kom de tilbake. Denne gangen lot de Fatima være igjen hjemme, og tok bare moren. Igjen førte de henne til skogholtet ved Tsentoroj. Plutselig støtte de på høye gjerder. Bilen kjørte gjennom en bevoktet port.

— Det var som Ã¥ komme til helvete. Jeg ble kastet ut av bilen og dyttet framover av menn med automatvÃ¥pen. Jeg hørte skrik og jammer rundt meg, uten Ã¥ skjønne hvor det kom fra.

De to svigerinnene sitter tause. De har sammenpressede lepper og blikk som sier at de syns Tamara har gått for langt. Det holder nå, sier ansiktene deres.

— Jeg ble skjøvet mot noe som sÃ¥ ut som en skyttergrav, det var en lang voll, murt i en ring. Jeg sÃ¥ bare toppen av den. Først pÃ¥ avstand, sÃ¥ nærmere. Over den lÃ¥ planker eller brett, slik at man kunne gÃ¥ fra en kant til den andre. Jeg ble bedt om Ã¥ gÃ¥ over. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg sÃ¥ ned. Der lÃ¥ lik pÃ¥ lik. Blodige, forslÃ¥tte, uten tenner, sÃ¥ pÃ¥ meg. Et av dem, et av likene, eller kanskje han levde, sÃ¥ pÃ¥ meg. Jeg drømmer om det blikket, jeg vÃ¥kner og skriker. Jeg ble ført inn pÃ¥ omrÃ¥det innenfor vollgraven. Derfra kunne man ikke flykte uten Ã¥ falle ned i den, for plankene var bevoktet av menn med automatgevær. Midt pÃ¥ plassen sto det et slags stativ at stenger og rør, der det hang tre menn. Det gikk strøm gjennom rørene, som ble skrudd av og pÃ¥. Av og pÃ¥. Av skrikene kunne vi vite nÃ¥r strømmen var tilsluttet.

— Hva ville de med deg?

— Det samme som første gangen. De ville jeg skulle fortelle hvor krigerne var. Men jeg vet jo ikke noe. Jeg sa bare til dem: «NÃ¥ har dere tatt sønnene mine, det bare meg igjen, om dere vil ha meg, sÃ¥ drep meg med en gang.»

— Slo de deg?

— Nei, de rørte meg ikke. De satte fram et lite bord og en stol foran stativet der mennene ble torturert. De ba meg sette meg der. SÃ¥ satte de fram te, sukret fløte og en brødbit, stor som sÃ¥.

Hun holder fram en hÃ¥ndflate. — «Drikk, gamlemor,» sa de. Jeg bare ristet pÃ¥ hodet. «Hva er det med deg, Baba? Vil du ikke ha te?» Jeg ville heller dø enn Ã¥ sitte og drikke te foran mennene pÃ¥ stativet som ble mishandlet til døde. Eller foran likene i skyttergravene.

— Hvor mange lik sÃ¥ du?

— De lÃ¥ hulter til bulter. Flere titalls. Skyttergravene var i rød murstein. De hadde høye metallkanter. Jeg vet ikke hvorfor de var murt opp som kar, kanskje for Ã¥ kunne helle syre i. Noe slikt har jeg hørt.

Hun fortsatte å fortelle, som i transe. Selv om hun ser rett på oss, er øynene tilbake der hun var.

— Kadyrovene gikk rundt og skrattet. De spilte høy musikk fra store høyttalere, tsjetjensk popmusikk. Det var satt fram bord med mat, fat med store kjøttstykker, brød, leskedrikker. Innimellom satt de og slappet av og spiste, før de reiste seg igjen for Ã¥ pine mennene pÃ¥ stativet. Det var to kvinner som satt rolig og skrelte poteter. Midt i helvete. Da jeg nektet Ã¥ drikke teen, beordret en mann meg til Ã¥ rydde og vaske. Det gjorde jeg. Da tenkte jeg at de to kvinnene ogsÃ¥ var fanger, men nei, de var faktisk betalt for Ã¥ jobbe der. «Hvordan kan dere det?» utbrøt jeg. Jeg var ikke for noen ting da. Jeg trodde likevel dette var slutten. Fangene hadde seg selv Ã¥ takke, svarte den yngste kvinnen. «Ne nado bylo vlest kuda ne nado boly.» — «De skulle ikke ha blandet seg oppi ting de ike hadde noe med.» Jeg var sjokkert. SÃ¥ iskaldt. Hva har skjedd med oss? Hvordan har vi blitt sÃ¥ grusomme? Vi har aldri noen gang i vÃ¥r historie pint hverandre slik vi gjør i dag. Det er ikke lenger russere mot tsjetsjenere. Det er oss imellom. En kvinne ved siden av meg var ogsÃ¥ tatt til fange og ble forhørt. Hun hadde akkurat født, og det rant melk fra brystene hennes. Hun kom seg aldri derfra. Det har jeg fÃ¥tt vite. Men jeg vet ikke hva de gjorde med henne.

TÃ¥rene siler nedover kinnene.

— Det begynte Ã¥ mørkne, og jeg ville vel heller aldri kommet meg derfra om det ikke var for en mann som plutselig utbrøt: «Men er det ikke moren til Iznaur?» Jeg vet ikke hvem han var, men jeg tror han reddet meg. Han snakket med noen, og etter en stund kjørte de meg hjem.
Men de kan komme igjen nÃ¥r som helst. For meg selv er jeg ikke redd, men jeg frykter hva som kan skje med Iznaur. Jeg vet jo hvem som kom etter meg, hvem som tok brødrene hans, hvem som tok ham, jeg vet hvem de er. Men jeg sier det ikke til ham. Jeg har nektet Ã¥ si det til ham. Jeg er sÃ¥ redd for den dagen da han vil prøve Ã¥ hevne seg, og selv blir drept … den siste sønnen min. Nei, jeg sier aldri til ham hvem de er.

Dette er ikke konsentrasjonsleirene i Tyskland i 1945. Dette er Tsjetsjenia 2007. Det er så jævla sykt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Oppdatering: Mer om De krenkede

En uimotstÃ¥elig revolusjon

The Irresistible Revolution -- Shane ClaiborneJeg leser en bok for tiden som både utfordrer og inspirerer meg vanvittig.

Den heter The Irresistible Revolution, og er helt crazy. Det vil si, historiene i den er det. Og han som har skrevet den er det. Han er fillen sÃ¥ radikal, selv om han ikke liker den tradisjonelle definisjonen av ordet. Ordet kommer egentlig av ordet for rot eller røtter, og det er pÃ¥ mange mÃ¥ter det han gÃ¥r til — røttene.

Han tar mange ting Jesus sier bokstavelig på alvor, ting som er utrolig vanskelige og utfordrende, og som jeg så lett avskriver er bortforklarer.

F.eks. reiste han til Irak under den innledende bombingen av Bagdad for å drive fredsarbeid og for å støtte og bli kjent med sivilbefolkningen i Irak. (Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.)

Det virker ogsÃ¥ som at han kjenner alle de hjemløse i Philadelphia, byen han bor i. Han forteller i et av de tidlige kapitlene om da han begynte Ã¥ studere teologi i Philadelphia, og ble kjent med noen kristne som reiste ned til sentrum for Ã¥ henge med de «hjemløse vennene» sine. Han ble med de, og etter hvert begynte de Ã¥ reise ned sÃ¥ ofte de hadde sjansen. Etter hvert ble ogsÃ¥ han venner med dem.

Vi satt oppe hele nettene og hørte pÃ¥ hverandres historier. Det ble vanskeligere og vanskeligere Ã¥ komme tilbake til komforten pÃ¥ studenthyblene vÃ¥re og forlate nestene vÃ¥re i pappeskene deres (og Ã¥ snakke om Ã¥ «elske vÃ¥r neste som oss selv» i undervisningstimene om Det Nye Testamentet).

En dag sa kameraten min Chris til meg: «Jeg har lest Mor Theresa.» Da visste jeg at vi var i trøbbel. Han fortsatte: «Hun sier at vi ikke kan forstÃ¥ de fattige før vi forstÃ¥r hvordan fattigdom er. SÃ¥ i natt skal vi sove pÃ¥ gaten.» Jeg mÃ¥pte. Jeg ba ham la være Ã¥ nevnte dette for moren min, og sÃ¥ reiste vi ned til sentrum. Natt etter natt reiste vi ned. Bibelen ble levende for oss der. NÃ¥r vi leste Bibelen pÃ¥ gatene i Philly var det som Ã¥ se en av de gammeldagse 3D-filmene gjennom de røde brillene som følger med. Tidligere hadde vi ikke tatt pÃ¥ brillene (sÃ¥ det sÃ¥ bare merkelig ut). Men nÃ¥ hoppet ordene ut av sidene.

Han gjorde en undersøkelse blant studenter, og de aller fleste svarte ja pÃ¥ spørsmÃ¥l om «Jesus brukte tid med fattige og hjemløse?» PÃ¥ spørsmÃ¥l om de selv kjente noen fattige eller hjemløse svarte nesten alle at de ikke kjente noen.

Jeg kjenner heller ingen.

En viktig del av budskapet til Shane Claiborne er at Kirka må bli kjent med og bli venner med de fattige og hjemløse. Han sier at han lærte evangeliet av de fattige, og opplever seg som en misjonær sendt til kirken.

Denne boka roter til hodet mitt.

Fortsettelse følger.

Guillotinen Jan Guillou

Foto: MAGASINET/DagbladetJeg leste et intervju med Jan Guillou i Magasinet for noen uker siden. Det gjorde inntrykk.

Guillou er en utrolig interessant forfatter. Han har skrevet politisk aktuelle romaner siden 80-tallet, fra Den demokratiske terroristen (1987) om en svensk etterretningsoffiser som infiltrerer en vesttysk terroristorganisasjon, til Den indre fiende (2007) om svenske minstenkte terrorister som blir arrestert og torturert (?).

Innimellom dette har han skrevet den forholdsvis kjente Korsfarer-triologien om Arn Magnusson (den kommer forøvrig ut som film 2. juledag, den største skandinaviske filmproduksjonen til dags dato), som er en kommentar til striden mellom kristne og muslimer med middelalderens korsfarere som bakteppe.

Og han har skrevet bøker som Tyvenes marked, en roman om den svenske overklassens manglende begrep om moral og etikk. Han prøvde først å skrive om sistnevnt som saktekst, men måtte til slutt skrive det som roman. Det gjør den også vanskeligere å angripe, og får poenget meget tydelig fram.

På 70-tallet ble han som journalist dømt til 10 måneders fengsel for å ha avslørt at det svenske militæret hadde en illegal etterretningstjeneste, som kartla svenske kommunister og overvåket dem. Brudd på rettssikkerhet, kaller han det. (Og han har helt rett.)

Han er, med andre ord, en veldig interessant mann.

Jeg vil anbefale å lese hele intervjuet, men her følger noen utdrag:

Jan Guillou harker, retter seg i stolen og snakker om Sovjetunionen på 80-tallet. Den kalde krigen. Nato. «Hva faen skal vi med Nato!». Islam. Et falskt fiendebilde. Trident-ubåter. Fem etasjer høye ubåter. Svære som fotballbaner. 11. september. CNN. Flaggbrenning. Irak-krigen. Olje. Forfølgelse, propaganda, vanvidd. Og unntaksforbrytelser.

— Hør pÃ¥ følgende resonnement og plasser det i rett Ã¥rhundre, sier han og retter pÃ¥ brillene.

Jan Guillou minner mer om en forhørsleder, enn en forfatter.

— Dette er en unntaksforbrytelse:

Han gjør om på stemmen. Spiller politiker.

— Disse forbryterne er sÃ¥ hensynsløse og sÃ¥ farlige at vi ikke kan bekjempe dem med vÃ¥re normale rettslige instrument. Vi mÃ¥ gjeninnføre tortur. Vi mÃ¥ ogsÃ¥ akseptere at mennesker som dette skal kunne fengsles uten bevis. Vi mÃ¥ godta anonyme angivelser som bevis, for disse menneskene er sÃ¥ hensynsløse og vil ødelegge vÃ¥rt samfunn, de vil ikke la seg stoppe av noe, og skal vi kunne forsvare oss mÃ¥ vi bruke disse unntaksreglene.

— NÃ¥, hvilket Ã¥rhundre?

— Eh, vÃ¥rt Ã¥rhundre?

Han smiler. Tilfreds.

— Ha! Dette er hele resonnementet bak hekseforfølgelsene pÃ¥ 1600-tallet. Den gang man brente uskyldige pÃ¥ bÃ¥l. Men det høres jo veldig kjent ut, gjør det ikke? Det er eksakt samme sak som i dag. Det er amerikanernes Patriots Act, som du sier. Og nÃ¥ holder vi pÃ¥ med Ã¥ innføre den ene idiotloven etter den andre ogsÃ¥ hos oss i Skandinavia.

Om skatt:

I dag bor Guillou i Stockholm sammen med sin kone og sin redaktør Ann-Marie Skarp. I 2000 grunnla de og Liza Marklund Piratforlaget. For, som han sier, de var lei av at forfattere ikke fikk pengene de fortjente. Og at de mestselgende forfatternes penger ble delt ut til «de sosialdemokratiske forfatterne».

– Astrid Lindgren betalte vel 103 prosent skatt, sier han.

– Hva betaler du?

– Jeg betaler 75. Men jeg kan velge mellom null og nittifem. 75 er riktig. 95 er for mye.

– Velge?

– Alle som har store lønninger kan bestemme hvor mye skatt de vil betale. Det er bare dem som har lav lønn som ikke kan bestemme sin egen skatt. For forfattere er det ekstra enkelt. Man skatteskriver seg bare i Irland.

Og det gjør ikke Guillou fordi han er sosialist. Men likevel ønsker han at myndighetene skal holde seg langt unna bokbransjen.

Om seg selv:

– Er du redd for å framstå som arrogant?

– Nei, det er jeg ikke redd for. Jeg er arrogant.

Som sagt, les intervjuet. Og les bøkene hans.