Arkiv for kategorien 'Bibelen'

There once was a man, his name John, sent by God to point out the way to the Life-Light. He came to show everyone where to look, who to believe in. John was not himself the Light; he was there to show the way to the Light.

The Life-Light was the real thing:
     Every person entering Life
     he brings into Light.
He was in the world,
     the world was there through him,
     and yet the world didn’t even notice.
He came to his own people,
     but they didn’t want him.
But whoever did want him,
     who believed he was who he claimed
     and would do what he said,
He made to be their true selves,
     their child-of-God selves.
These are the God-begotten,
     not blood-begotten,
     not flesh-begotten,
     not sex-begotten.

The Word became flesh and blood,
     and moved into the neighborhood.
We saw the glory with our own eyes,
     the one-of-a-kind glory,
     like Father, like Son,
Generous inside and out,
     true from start to finish.

Johannes 1 (The Message) (1)

Han er stÃ¥tt opp!

Da sabbaten var over og det begynte Ã¥ lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for Ã¥ se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg pÃ¥ den. Han var som et lyn Ã¥ se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de sÃ¥ ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stÃ¥tt opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lÃ¥! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stÃ¥tt opp fra de døde, og han gÃ¥r i forveien for dere til Galilea; der skal dere fÃ¥ se ham.’ – NÃ¥ har jeg sagt dere det.»

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Matt 28,1–8

N.T. Wright om bokstavelig og metaforisk bibellesing

N.T. Wright skriver glimrende om hvorvidt Bibelen skal leses bokstavelig (literally) eller metaforisk (metaphorically):

But when [the word «literally»] is used in relation to the Bible, it raises echoes of one controvery in particular: the interpretation of the creation story in Genesis. Nobody in America will need reminding of the polarized debates between those who instisted, and still insists, on a literal seven-day creation, and those who insisted, and still instist, on a rereading of Genesis 1 in the light of evolutionary science. The debate that has been conducted on in terms of «creation versus evolution» has gotten caught up with all kinds of other debates (in American culture in particular), and this has provided a singularly unhelpful backdrop to the would-be serious discussions of other parts of the Bible.

In fact, every Bible reader I’ve ever met, from whatever background or culture, has known instinctively that at least some parts of the Bible are meant literally and other parts are meant metaphorically. When the Old Testament declares that the Babylonians captured Jerusalem and burned it down, it means, quite literally, that they captured Jerusalem and burned it down. When Paul says that he was shipwrecked three times, he means that he was shipwrecked three times. On the other hand, when he says that a thief will come in the night, so that the pregnant woman will go into labor, so that you mustn’t fall asleep or get drunk, but must stay awake and put on your armor (1 Thessalonians 5:1-8), it would take a particular inept reader not to recognize one of his most spectacular mixed metaphors. […]

Other obvious examples include the parables of Jesus. I’ve never yet met a reader who was under the impression that the story of the prodigal son had actually happened, so that if you visited enough family farms around Palestine you would eventually run into the old father and his two sons (always supposing they’d made up their quarrel). Virtually all reader negotiate this point without even thinking about it. Jesus himself sometimes emphasized it (not that his hearers were likely to be mistaken on the matter) by pointing out «literal» meanings («Go,» he said, «and do likewise» [Luke 10.37]). Sometimes the gospel writers do the same, as when Mark said that the priests realized that a particular parable was aimed at them (12:12).

But this doesn’t mean that the only «truth» in the parables is the point at which they can be, so to speak, cashed out. The parables are «true» at several quite different levels, and to recognize this is not a way of saying, «The only real ‘truths’ that matter are the ‘spiritual’ meanings, the things that didn’t ‘happen’ as events in the real world.» Truth (thank God) is more complicated than that, because God’s world is more complicated—more interesting, in fact—than that.

Simply Christian, s. 192-193 (uthevelsen er min)

Evig varer hans miskunn

Lovsyng Herren, for han er god, evig varer hans miskunn!
Pris ham som er Gud over alle guder, evig varer hans miskunn!
Pris ham som er herre over alle herrer, evig varer hans miskunn!
Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn!
Han skapte himmelen med visdom, evig varer hans miskunn!
Han la jorden på vannet, evig varer hans miskunn!
Han skapte de store lys, evig varer hans miskunn!
solen til å råde om dagen, evig varer hans miskunn!
månen og stjernene til å råde om natten, evig varer hans miskunn!

— Salme 136

Grønn og frodig

«Men jeg er som et oliventre, grønt og frodig i Guds hus.
Evig og alltid setter jeg min lit til Guds trofasthet.» (Sal 52,10)

Haha! Her snakker vi sjekketriks. «Hei, jeg heter Bjørnar, og jeg er som et oliventre, grønt og FRODIG i Guds hus!»

Det kan merkes at en del av bildene i Salmene er fra en annen kultur.

Don’t be in any rush to become a teacher, my friends. Teaching is highly responsible work. Teachers are held to the strictest standards. And none of us is perfectly qualified. We get it wrong nearly every time we open our mouths. If you could find someone whose speech was perfectly true, you’d have a perfect person, in perfect control of life.

A bit in the mouth of a horse controls the whole horse. A small rudder on a huge ship in the hands of a skilled captain sets a course in the face of the strongest winds. A word out of your mouth may seem of no account, but it can accomplish nearly anything—or destroy it!

Jakob, mine uthevelser (0)

Josef — good guy or bad guy?

Jeg talte om Josef på G1-gudstjenesten på fredag. Ikke han som var gift med Maria, men han i Det gamle testamentet som blir solgt av brødrene sine til Egypt, der han ender opp som med å styre over hele landet og sørger for at familien hans overlever hungersnøden, flytter til Egypt og senere ender opp som slaver, for fire hundre år senere å vandre ut av Egypt, gjennom Rødehavet, rundt om i ørkenen i førti år før de kommer tilbake til det landet de kom fra.

Siste del av historien er vanligvis mest kjent, men første del er også veldig fascinerende.

Jeg skal ikke gjenfortelle hele historien og alle elementene i den — selv om jeg vil nevne at det er en utrolig historie om tilgivelse, og som EirikHH pÃ¥pekte: Josef er en Jesus-skikkelse som peker fram mot Han Som Skal Komme.

Josef er en fabelaktig mann som åpenbart er en del av Guds plan, og han virker som en mann jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å blitt kjent med. Men én ting jeg ikke tok fatt i, og som jeg har litt problemer med, er dette:

Josef blir satt til Ã¥ styre over Egypt. Han samler inn en femtedel av all avlingen i de sju gode Ã¥rene og lagrer opp korn «i haugevis, i mengder som havets sand, helt til han gav opp Ã¥ holde tall pÃ¥ det; for det var ikke til Ã¥ telle.» Dette var et veldig smart trekk.

Men sÃ¥, nÃ¥r de sju dÃ¥rlige Ã¥rene med hungersnød kommer, sÃ¥ selger han kornet tilbake til folket. Først kommer de med pengene de har og kjøper korn (sitt eget korn), og nÃ¥r dét er tomt kommer de med alle husdyrene sine og kjøper korn, og nÃ¥r det til slutt er tomt igjen kommer de og selger jorden sin ogsÃ¥. Og «Josef kjøpte opp for farao all jorden i Egypt. Egypterne solgte sin jord, alle som én, for hungersnøden hvilte tungt pÃ¥ dem. Landet ble faraos eiendom. Og folket gjorde han til treller for farao, fra den ene ende av Egypt til den andre» (1 Mos 47,20-21; min uthevelse).

What? Hva i all verden skjer med at Josef går hen og gjør et helt folk til slaver for diktatoren i landet?

Riktignok gir han dem i én forstand landomrÃ¥dene sine tilbake med forutsetning om at de skal gi farao én femtedel av avlingen — altsÃ¥ en 20% skatt (v. 23-26). SÃ¥ er dette Josef som innfører skatt slik vi kjenner det? Da har jeg for sÃ¥ vidt ikke sÃ¥ store problemer med det. En fellespott som alle spytter inn i og som fordeles tilbake til felles goder er en god ting.

Men det virker like rimelig at det er snakk om en skatt som går direkte til farao, til hans personlige eller forgodtbefinnende bruk. Hvis det er dét det er snakk om ser jeg det som en dypt umoralsk og forkastelig handling som utnytter menneskers nød for å øke makthavernes rikdom og undertrykkelse.

SÃ¥ jeg sliter litt med dette.

Er det noen som kan gi meg noen gode svar?

St. Mikael

Gudstjenesten pÃ¥ kapellet i kveld var en sÃ¥kalt Mikkels-messe – en messe til ære for erkeengelen Mikael, som ogsÃ¥ er soldatenes skytsengel (ja, det var nytt for meg ogsÃ¥).

Jeg husker læreren vår på bibelskolen i fjor fortalte om de tre erkeenglene. Den første var den fremste av de tre, og begynte etter hvert å spekulere om han til og med stod høyere enn Gud selv. Han er den store drake, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden.

Den andre erkeengelen er Budbæreren. Det var Gabriel som kom til Maria og Josef med budskap om Guds sønn som skulle komme til jorden, og han opptrer flere steder ved viktige beskjeder, nesten som Guds egen mest pålitelige postmann.

Den tredje er Mikael, Guds general. Han kjempet mot Satans engler, seiret, og kastet dem ned på jorden. Han er hærføreren, den mektige stridsmannen, Guds sverd som opptrer gjennom hele Israels krigshistorie. På den siste dag skal han også kjempe i den siste strid og lede hele Guds hær til den endelige seieren over det onde.

Det er så massivt!

Forkynneren var en vismann

Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant.

Vi har ikke så mange vismenn igjen. Iallefall ikke som blir anerkjent som det, og som gir folket kunnskap. Men det er jo en del som legger vinn på å finne gode og vendinger, selv om det de skrever ned ikke alltid er rett og sant.

Det jeg digger mest av alt med Forkynneren er likevel avslutningen av boka, høydepunktet, grand finale, løsningen pÃ¥ livets mysterier etter tolv kapittel med «alt er tomhet og jag etter vind.»

For her er faktisk en som virkelig har gått gjennom det meste av det menneskene foretar seg, og selv prøvd det meste for å finne lykke. Penger og rikdom funket ikke så bra, og det gjorde ikke ære fra mennesker heller. Han prøvde å glede seg og nyte det som var godt. Selv det var tomhet. Det er bare tomhet og jag etter vind alt sammen, sier han, for alle skal dø, og ingenting av det vi strever med her på jorden gir noen mening i seg selv.

Og hva er konklusjonen?

Til sist kan det hele samles i dette:
Frykt Gud, og hold hans bud!
Det bør alle mennesker gjøre.
For Gud skal dømme hver gjerning,
holde dom over alt som er skjult,
enten det er godt eller ondt.

Det er et godt råd. Her er et annet: Les hele boka. Den er vilt bra.

Les og bli vis

Bibel & Bønn-gruppa lever i beste velgående. I dag var vi 13 stykker som samlet oss i huset til Hanna og Cathrine og de for å lese bibeltekster snakke om hvordan vi kan praktisere det vi leser selv (ikke bare være Ordets hørere, men også dets gjørere).

Det er noe utrolig befriende med en slik løs og flat struktur som det er på det. Det er fleksibelt nok til å justeres og flyttes etter behov (det eneste faste er at det er på søndag en gang), og åpent nok til at alle har mulighet til å delta og komme med spørsmål og innspill til det vi leser.

Terskelen er lav nok (selv om den alltid kan bli lavere) til at de fleste benytter seg av denne muligheten. Det er ingen som har en ferdig undervisning klar til samlingen, for hele poenget er at vi sammen går gjennom en tekst og lærer hverandre. Det funker dritbra! Alle har noe å dele, noe å komme med, en ny innfallsvinkel, et nytt poeng, og vi får ofte mye mer ut av en tekst enn hvis det hadde stått en person og lagt ut om teksten på egen hånd. (Dette har selvsagt også sin plass, men i et annet forum.)

Jeg må seriøst få gang på noe sånt som dette i militæret. Hold meg ansvarlig på det.

Om løfter og løvehuler

ThomasR skriver om Daniel (han i løvehula). Jeg leste nettop det samme (reklameinnslag: Ettårsbibelen), og noen andre ting fanget min oppmerksomhet.

Kongen lover for mye. Han liker Daniel skikkelig godt og vil sette ham over hele kongeriket. Noen blir misunnelige. De lurer kongen til å forby å be til andre guder eller mennesker bortsett fra kongen. Daniel ber til Gud. Daniel blir oppdaget. (Tam tam tam taaaam; Skjebnesymfonien.) Kongen er bundet av loven sin og løftet sitt til å kaste Daniel løvehulen, selv om han ikke vil.

Det hender ofte med meg også at jeg uforvarende lover noe, og senere er jeg bundet av et løfte jeg egentlig ikke vil innfri.

Ikke i søndagskole-versjonen av «Daniel i løvehulen»: «Kongen gav nÃ¥ befaling om at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med sine barn og hustruer. De hadde ikke nÃ¥dd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen pÃ¥ dem.» (Dan 6,25)

Kanskje var det like greit at jeg ikke hørte denne siste delen som seks-Ã¥ring…

Kristi himmelfartsdag

15 Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker! 16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. 17 Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, 18 og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»

19 Etter at Herren Jesus hadde sagt dette til dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. 20 Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren selv virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.

Mark 16:15-20.

For en syk opplevelse! Plutsetlig blir Jesus «tatt opp til himmelen». Koss ser egentlig det ut? Flyter han sakte opp? Plutselig er han bare opp i himmelen? Kan de se med øynene at han sitter ved Guds høyre hÃ¥nd? Fatter det ikkje heilt…

I Matteus’ versjon stÃ¥r det at «da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte(Matt 28:17) Det kan eg forstÃ¥.

Barmhjertig og nÃ¥dig er Herren

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn.

Han anklager ikke for alltid
og er ikke evig harm.
Han gjør ikke med oss etter våre synder,
og lønner oss ikke etter våre misgjerninger.

Så høy som himmelen er over jorden,
så stor er Herrens nåde
mot dem som frykter ham.
Så langt som øst er fra vest,
så langt tar han våre synder bort fra oss.

Som en far er barmhjertig mot sine barn,
slik er Herren barmhjertig
mot dem som frykter ham.
For han vet hvordan vi er skapt,
han kommer i hu at vi er støv.

Sal 103,8-14.

PÃ¥skedag

Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var veltet bort fra graven, og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett stod det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå.» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. Men de mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke. Peter gikk ut og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Han gikk da tilbake dit han bodde, og undret seg over det som hadde hendt.
(Luk 24:1-12)

GOD PÃ…SKE!

PÃ¥skeaften

«PÃ¥ sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.» (Luk 23:56b)

Film: The Passion of the Christ

Jeg gikk og så The Passion of the Christ i går. Det var annerledes enn jeg hadde forventet.

Volden var ikke sÃ¥ overdrevet som jeg hadde trodd. Ikke misforstÃ¥ – det var gale. Og mye. Men etter alt jeg har hørt, spesielt i media, var dette nesten en splatterfilm med litervis med blod. Det var det ikke. Egentlig var det ikke sÃ¥ veldig mye mer (selv om det var nok noe mer) vold enn det som har vært vanlig i andre Jesus-filmer. Og hvordan kan en egentlig lage en film om Jesu korsfestele uten at det blir voldelig? Det overrasket meg egentlig at de viste forholdvis lite av den faktiske piskingen (selv om de viste noen bilder som var helt sjuke), og at de egentlig ikke viste særlig mye mer enn det som var nødvendig. SÃ¥nn. Da setter jeg strek for den (minst viktige) delen.

Jesu menneskelighet var tydelig – og ny. Her var det ikke noen «kose-Jesus» som synes dette var lett match – for «han var jo Gud.» NÃ¥r Han er i Getsemane er han veldig menneskelig – mer menneskelig enn det som er behagelig (det er mye lettere Ã¥ forholde seg til en «kose-Jesus»). Jeg har jo lest og hørt at Jesus var sÃ¥ utmattet at Han ikke klarte Ã¥ bære korset, men nÃ¥ sÃ¥ jeg det. Og forstÃ¥r.

Budskapet var utydelig. Mitt største ankepunkt mot filmen er kanskje at filmen ikke ga tydelig inntrykk av at «Han gjorde det for meg». Det ble pÃ¥ mange mÃ¥ter lidelse for lidelsen skyld, mer enn for vÃ¥r skyld. Jeg har ikke en helt klar tanke om hvordan det kunne blir fremstilt annerledes, men det ble litt mangelfullt pÃ¥ den fronten (som kanskje er den viktigste fronten). Jeg hÃ¥per – og rapporterene bekrefter egentlig dette – at andre hadde en annen opplevelse av dette, en mer personlig opplevelse. Det er kanskje bare meg.

Filmen slutter med oppstandelsen. Takk og lov! Dette hadde jeg ikke hørt noe som helst om, og tenkte da at filmen sikkert sluttet med at Jesus døde (for en dÃ¥rlig slutt!). Heldigvis ikke. Filmen slutter med den oppstÃ¥tte Jesus. Jeg avslutter med et «halleluja» til det.

Langfredag

http://www.bibelen.no/chapter.aspx?book=LUK&chapter=23

Skjærtorsdag

http://www.bibelen.no/chapter.aspx?book=LUK&chapter=22

Palmesøndag

Da han hadde sagt dette, drog han videre på sin vei opp mot Jerusalem. Og som han nærmet seg Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som aldri noe menneske har sittet på. Løs den og før den hit! Og om noen spør dere: Hvorfor løser dere den? da skal dere svare: Herren har bruk for den.»

De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den,» svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot ham sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk kappene sine ut på veien. Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte:

«Velsignet i Herrens navn
være kongen, han som kommer!
Fred i himmelen
og ære i det høyeste!»

Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

(Luk 19:28-40)