Arkiv for kategorien 'Essay'

Årstider

Foto: Flickr / seventytw0dpi

Jeg reiser opp i en hytte i Sælandsskogen en gang i uken, noe som gir et fascinerende innblikk i noen av naturens dramastykker. Å gå den samme stien hver uke gjør de gradvise forandringene veldig tydelige.

Jeg ser Taksdalsvannet som stiger og synker, noen ganger skjuler en holme, andre ganger viser den igjen; elva som raser og gjør seg vanskelig å krysse når det regner mye, og som blir til en liten, surklende bekk når det er tørrvær; trærne som først blir røde og gule, før de etter noen uker slipper bladene og står igjen nakne i det regntunge høstværet; den varme vinden om sommeren som blir til en stille, kald og klar natt i november som gjør at det knaser når en går i gresset. Å følge årstidene er en stilstudie i veldig stort format.

Men mest fascinerende er likevel en flue som bor i hytta, og som oppstår til nytt liv hver uke. Jeg kan ikke vite med sikkerhet at det er den samme flua, men jeg er rimelig overbevist. Etter at jeg har fyrt opp i ovnen om morgenen dukker det litt utpå dagen alltid opp en flue. Den kommer til samme tid hver gang. Den ser på meg, jeg ser på den, og vi har etter hvert utviklet en slags stilltiende avtale om ikke å plage hverandre.

Spesielt tidlig på dagen er den utrolig treg og lite responderende, som om den akkurat har våknet. Og jeg tror at det er nettopp det den har gjort. Når jeg låser døra og går, surrer den litt rundt til det blir så kaldt at den finner seg et hvilested den kan gå inn i til vinterdvalen sin. En uke senere kommer jeg og varmer opp rommet, og den stakkars flua oppfatter at våren er kommet og kravler ut til livet igjen. Den flyr litt rundt, jeg låser døra, kulda setter inn igjen, og det hele gjentar seg.

Den gjennomlever alle årstidene hver eneste uke. Hvorvidt det er en velsignelse eller en forbannelse klarer jeg ikke helt å avgjøre.

People watching

Jeg sitter på ferja over Boknafjorden.

Ved vinduet sitter en veldig pen jente. Jeg tipper hun er klar over at hun er pen, og det gjør at det hele virker litt anstrengt. Som om hun er veldig bevisst på det og bruker veldig mye tid til å opprettholde det. Skjønnhet vendt innover virker til å være destruktivt og bindende, i sin mest ekstreme form gjengitt i Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray.

Ved et av de andre bordene sitter en familie på fire. Moren i familien underholder eldstesønnen på åtte-ni år med noe som ser ut til å være tegninger av et eller annet slag. Hun tegner med et halvlurt smil rundt munnen, og med ujevne mellomrom ler gutten høyt av tegningene mens moren ser på ham og smiler og ler litt med. Det er som hentet rett ut av familieidyllen i To hus tett i tett.

Midt mellom dem, inne i hjørnet, sitter den yngste datteren og leser i en bok. Hun virker helt uanfektet av alt som foregår i hennes umiddelbare nærhet. Hun er åpenbart tenkeren i familien. Mens de andre leker og styrer på lever hun i sin egen fantasiverden som er helt atskilt fra hennes naturlige omgivelser, der vår verden ikke når inn med mindre hun slipper den inn. I hear you, sister. Vi to er på lag.

På nabobordet deres sitter det et par jeg ikke helt klarer å finne ut av foholdet mellom. Det er mann i femtiårene og en noe yngre kvinne. De sitter ved siden av hverandre uten noen på andre siden av bordet, noe som tilsier at de ikke er et par. Par sitter som regel overfor hverandre hvis de er alene. De sitter for nær hverandre til å bare være bekjente eller venner. De snakker veldig lite sammen under overfarten, og når de snakker sammen er det på en måte som har tydelig definerte roller. Hun blir hakket fortere irritert enn det de sosiale reglene tilsier, han er mer avslappet og likegyldig overfor hennes irritasjon enn vanlig. Jeg går for at de er i familie, far og datter, i en alder der begge innser at de har begrenset innflytelse over hverandre, og ikke trenger å holde noe tilbake overfor hverandre.

Ved bordet som er nærmest mitt sitter et par i slutten av tjueårene. De sitter litt halvslengt i hver sin stol og leser hver sin avis under hele turen. Fra tid til annen leser de noe høyt for hverandre eller viser hverandre noe i avisa. De er veldig avslappede. Samtidig er det lett å merke at de to hører sammen. Det ses på blikkene og høres på stemmeleiet.

Følg med på øynene. Alt røpes i øynene.