Arkiv for kategorien 'Førstegangstjeneste'

Militært-sivilt

En merkelig ting jeg har observert i det siste, er hvordan folk går kledd på kveldstid. Etter middag skifter de fleste til sivile klær, og det er ikke dette det er noe merkelig med det. Det som er merkelig er at noen få, når de tar av seg uniformen og tar på seg sivilt, går med klær av denne hippe, litt urbane moten som kalles GI-style (eller noe sånt? HanneH?) og består av bukser, gensere e.l. som er kamuflasjemønstrede. I sivilt!

Prøver de å være ironiske, eller faller det helt naturlig?

Video: Maskingevær (MG)

MG-kurs her om dagen.

Det finnes bilder også.

Video: Minedemonstrasjon

Her er en liten videosnutt som viser hva som skjer når en tråkker på ei mine (som det er en betydelig mengde av i A.). Dette er 1/3 mengde sprengstoff av det som er i ei vanlig mine.

Mine-demonstrasjon (og her kan du se resultatet)

Militær bekledning

Mens jeg er i gang med merkelige praksiser i Forsvaret, la meg også fortelle om militære klær.

Du får en hel haug av dem ved innrykk. Det er så mange av dem at du ikke fatter hvordan du skal få bruk for alle (men det er før du har vært gjennom den nord-norske vinteren). Antallet du får utdelt er nøye vurdert og justert opp gjennom årene slik at spesielt det som er forbruk kommer i akkurat passe antall for en ukes forbruk, og da tenker jeg på sokker, t-skjorter, boksere, helsetrøyer (ja, la oss for all del ikke glemme helsetrøyene!), feltskjorter osv. Og hvit, lang, under, selvsagt. I tillegg kommer et utall hansker og luer, deriblant BFen (demonstrert på bildet øverst), som er et helt fantastisk plagg.

Men det mest fascinerende er likevel selve uniformen. Du fÃ¥r utdelt to sett arbeidsuniformer (M98), og en feltuniform, samt permuniform og diverse. Det første du legger merke til er at Forsvaret har seriøst ikke tro pÃ¥ hverken  glidelÃ¥s eller borrelÃ¥s, de to mest vanlige lukkemetodene pÃ¥ moderne klær. Hva har de i stedet? Knapper. Knapper sÃ¥ langt øyet kan se! Bare pÃ¥ overdelen til arbeidsuniformen er det 21 knapper. Og du tenker kanskje: Er det ikkje stress Ã¥ mÃ¥tte kneppe alt du skal ha pÃ¥ deg i stedet for Ã¥ bruke glidelÃ¥s? Og vet du hva jeg mÃ¥ si da? Jeg mÃ¥ si ja. Det er litt stress. Men jeg mÃ¥ ogsÃ¥ si at det blir en vanesak.

En annen ting som ogsÃ¥ er litt uvanlig, men særdeles hendig, er Ã¥ plassere lommer overalt der det finnes en rett flate. Det er 10 – ti – lommer pÃ¥ en vanlig uniform. Hvis en sammenligner dette med det normale antallet lommer pÃ¥ f.eks. en jentebukse (0 lommer) kan en bære med seg en ganske betydelig mengde stæsj rundt omkring, og hvem vet vel hva en kan komme til Ã¥ fÃ¥ bruk for? Ja, jeg kan nevne i fleng: Lommebok, mobil, skrivesaker, stridsblokk, digitalkamera, leatherman, hansker, lue, mp3-spiller, lesestoff.

Ryggsekk er ut. Lommer er inn.

Navneforslag

Det finnes mange gode navn på materiell i Forsvaret. Det er for så vidt presist, det er ikke det, det høres bare så utrolig latterlig ut noen ganger. Jeg lurer av og til på om det er noen som har sittet og hatt det festlig når de skal finne på navn på ting, eller om det bare er en stakkars materiellansvarlig som har prøvd å være mest mulig dekkende i sin beskrivelse.

Den teorien jeg likevel heller mest til, er at det sitter en komite (alltid en komite) et sted og leker en lek. Tre stykker skriver ned på en lapp hvert sitt tilfeldig valgte ord, så puttes lappene oppi en hatt, og lappene blir trekt opp av hatten og satt sammen i den rekkefølgen de blir trukket. Resultatet blir som dette (og dette er reelle navn):

(Og med en liten modifikasjon passer den øverste beskrivelsen perfekt på meg: Hvit, lang, Bjørnar.)

Tilbake til fremtiden skolebenken

Plutselig har de funnet ut at vi trenger litt teori. Midt oppe i skigåing, skyting, vedlikehold og utstyrskontroll kommer en kursuke arrangert av Voksenopplæringen i Forsvaret. Det er et bra tiltak. Jeg tar jegerprøven hele uka, på Forsvarets regning, i tjenestetida. Det er definitivt et bra tiltak.

Som en tilleggsdel til jegerprøven får vi også opplæring i skyting med haglegevær av en lokal våpenhandler, han som eier friluftssjappa nede i svingen. Han deltar i leirdueskytingskonkurranser og har ei hagle til 30 000. Det oser rutine av ham. Han kan se på deg i et sekund og øyeblikk gi deg ei hagle som passer deg perfekt. Han er en skredder som kler på deg et våpen som passer.

I formiddag var vi nede en liten tur nede på leirduebanen. Det er et skikkelig high-tech opplegg med egen automatisert leirduekastebunker. På standplass står det mikrofoner, og når du roper "Ja!" så blir det kastet ut en leirdue. Willt fascinerende! Vi skal ned i morgen og skyte mer. Sjefsopplegg.

Nå for en times tid siden fikk jeg også beskjed om å møte på nok et kurs i kveld (du får ikke tilbud her i gården, du får beskjed om å møte på angitt tid og sted), klasse C1 førerkort. C1 er lett lastebil, opp til 7,5 tonn! Ha ha ha! Om ikke så veldig nyttig, så iallefall et sjefskult førerkort å ha!

Det kan likevel bli litt i overkant med teori. Jegerprøven er fra 0800 til 1500, og førerkurs fra 1800 til 2100, så den som hadde forventet en rolig VO-uke må tenke igjen. Men det føles godt å være tilbake på skolebenken.

Skolebenken er undervurdert. Det er en skikkelig god benk.

3-mila

Jeg skal gÃ¥ tre mil pÃ¥ ski i dag. Hendelse, jeg gruer meg…

Oppdatering: Det er over. Jeg har gått tre mil, og selv om jeg gjerne skulle ønske det var en aprilspøk (en sånn som denne, denne ("Ny ungdomsleder på plass") eller denne), sier kroppen min noe annet. Jeg har vondt utrolig mange steder, og i særdeleshet skuldrene (11 kg på ryggen), lårene og overarmene (trenger å trene de). Men selv om det var vondt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Det startet selvsagt med en fire kilometer lang motbakke. Hvorfor skal en alltid starte sånne løp med den største bakken i begynnelsen? Er det for å demotivere oss, knekke oss først som sist; eller fordi vi har mest krefter da og det er bedre enn å ta den på slutten. Det er nok bedre at den er på begynnelsen, jeg ser det nå. Det er lett å se sånt i ettertid; underveis er det litt mer problematisk. Det er andre typer tanker som plager deg da, og de sier ikke fine ting, de tankene.

Smøringen var ikke sÃ¥ verst, pÃ¥ tross av at skismøring er et sort hull i oppdragelsen min. Jeg hadde utrolig god gli etter at ØdegÃ¥rd og jeg fant frem noe glider (?) som vi smeltet med strykejern og mekket pÃ¥ glideomrÃ¥det pÃ¥ skiene (korrigér meg hvis jeg tar feil nÃ¥) i gÃ¥r kveld. Festet var det litt verre med. Klisteret satt ikke helt optimalt, og det ble noen glipptak her og der. Jeg forstÃ¥r nÃ¥ hva de mener nÃ¥r de sier pÃ¥ tv at det er tungt Ã¥ gÃ¥ nÃ¥r skiene glipper. Jeg forstÃ¥r det nÃ¥. Men likevel — hva har vi vel fiskebein til? Det slÃ¥r enhver bakke.

Det var egentlig den siste mila som var ille. Det var først da sekken begynte å bli tung og musklene stive. Noen kilometer før mål var vi innom skytebanen, og etter skytinga tenkte jeg å ta i litt ekstra og bruke det siste kruttet inn mot mål, bare for å oppdage at det var slett ikke noe krutt igjen. Jeg prøvde å sette opp tempoet, men det gikk fortsatt like sakte. Jeg hadde visst gitt det jeg kunne allerede. Kanskje like godt.

Etter å ha stavret meg fremover i ca. tre timer og femti minutter krysset jeg til slutt målstreken, litt sjanglende og skjelvende, men i aller høyeste grad i live. Hvor langt er egentlig Sesilåmi? Kanskje jeg skal gå den neste år?

Ha ha ha! Kanskje ikke.

Bildeserie: Battle Griffin 2005

Battle Griffin: Endex

Det har vært tidenes øvelse! Vi løste oppdraget vårt; å levere kommandoplass til ledelsen for Hærens styrker, noe som også innebefattet en flytting av hele saken, en 24 timers operasjon.

Mellom etableringen og flyttingen var det rolige dager med mye kaffedrikking, boklesing og småmekking og justering. Teltet var varmt og tørt (med én natts unntak), mat var det nok av, og strøm manglet det ikke på. Nesten som å være hjemme, med andre ord.

PÃ¥ matsiden gikk det i stridsrasjoner i to uker. Det er mange ulike varianter, og de er sjefsgode alle sammen! Kylling i karri tar kaka, tett fulgt av kylling i sur-søt saus. I lengden kan det bli litt tungt Ã¥ spise bare stridsrasjoner — det er jo omtrent ferdig fordøyd før det kommer ned i magesekken. Brød og melk er alvorlig undervurdert.

Jeg må si med en gang at jeg ikke hadde noe som helst med de fire (!) stridsvogn-ulykkene å gjøre. Jeg har verken kjørt over en Mercedes eller brast inn i en husvegg. Æresord.

Mer om Battle Griffin følger, inkludert en god dose bilder.

Øvelse Battle Griffin 2005

DET BLIR STILLE HER I 2-3 UKER FREMOVER.

Ja, stille. Stille som i graven blir det. Jeg reiser på øvelse, den største øvelsen i år, med 14 000 soldater fra Norge, Sverige, Finland og USA.

Battle Griffin er navnet, og Nord-Trøndelag er stedet (også kjent som "barteland").

Alt kan skje. Kanskje kommer Kongen og hilser på. Kanskje kommer Hærens Jegerkommando og knerter oss. Kanskje hiver stridsdommerne tåregass inn i teltene våre. Kanskje skjer det ikke en dritt. Det vil vise seg.

Jeg er tilbake rundt 9.-10. mars. Dere får slå dere løs og underholde hverandre i kommentar-seksjonen så lenge.

«Ja til norsk forsvar»

Trenger Norge et militært forsvar? Ja, svarer nærmere ni av ti i en fersk meningsmåling.

Les mer

Det nye Forsvaret?

I dag satt vi elleve gutter i ring og snakket om følelser i fire timer som en del av lagfører-utdanningen vår.

Hvem sa at Forsvaret ikke har kontakt med sine feminine sider?

Bildeserie: «Arctic Challenge»

Fra vinterøvelsen "Arctic Challenge" mandag til torsdag i uka som var.
(Ref. Skimarsjdiktet)

Et skimarsjdikt [oppdatert]

Dikt skrevet gjennom en firedagers militær skimarsj 17. – 20. jan. PÃ¥ fyringsvakt hver natt ble dagen oppsummert i et lite vers. Humøret og stemningen varierte en del, noe som ogsÃ¥ gjenspeiles i de ulike delene av diktet…

Jeg sitter på fjellet i et sju-dukers telt
Og grubler og grunner på livet i felt
Hvis været er bra og forholdene rette
Og kanskje du også har magen fått mette
Da vet du med visshet at livet er bra
Det er rett før du hvisker et Halleluja

Men når beina er tunge og pulken et tonn
Og du sjangler og skjener rett i ei fonn
Mens befalet ditt løper og raser og maser
Om krefter på lager og ulike faser
Da er det ikke mye Halleluja-stemning
Se opp, noe mørkt er på vei og i emning

Den tredje dag er oppstandelsen dag
Vi har lært oss å leve og funke som lag
Nå er det tid for å lytte og lære
Om hvordan snøen kan briste eller bære
Vi lager oss snøhuler store som fy
Og sover i vinterens fullkomne ly

Til sist er det skimarsjens lange tur hjem
PÃ¥ NATO-plank snegler vi ur-sakte frem
For pulken bak ryggen blir hatobjekt nummer én
Vi frykter den vil gi oss varige mén
Det ender dog lykk’lig med hjemmesei’r
Vi kommer i live tilbake i leir

Er militæret gøy eller grusomt?


Ødegård, gladkristen smiledott fra Ålesund
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

DET ER ASTRI som spør, og det er jo ikke tvil om at det er et skikkelig godt spørsmÃ¥l — et spørsmÃ¥l som pÃ¥ alle mÃ¥ter er pÃ¥ sin plass. Dette var noe jeg selv lurte en del pÃ¥ før jeg kom inn, for meldingene og historiene en fÃ¥r høre kan i beste fall virke varierende og ofte regelrett motstrindende. Jeg skal prøve Ã¥ gi et balansert svar. Det er ikke en lett oppgave jeg tar pÃ¥ meg, og det eneste jeg kan gjøre er Ã¥ fortelle min side av historien, sÃ¥ fÃ¥r evt. andre supplere med tilleggsinformasjon.

ER MILITÆRET gøy eller grusomt? Det er umulig Ã¥ svare entydig pÃ¥ det spørsmÃ¥let. Militærlivet er utrolig variert, og inneholder bÃ¥de sinnsyke oppturer og skikkelige nedturer. Oppturene er som regel knyttet til alt som har med skyting, eksplosiver, nattbriller og kontaktøvelser (lekekrig) Ã¥ gjøre. Nedturene inntreffer som regel i sammenheng med øsregn, lave temperaturer, dÃ¥rlige telt og lange marsjer (og ofte de sistnevnte tingene i kombinasjon — gjerne alle sammen pÃ¥ en gang). Midt mellom disse ytterpunktene finnes det mengder av garnisonsliv (garnison = leir) med fokus pÃ¥ rutiner, utdanning, tester, trening og hvile.

DET SOM ER helt sikkert, er at du får utvidet grensene for hva du trodde du orket og var i stand til å gjøre. Alternativet om å gi opp når det blir for vanskelig er ikke til stede, og du er ofte nødt til å gjøre en masse greier du ikke har lyst til og ikke tror du vil klare å gjennomføre. Du finner ut at det går fint an å klare seg med skikkelig lite søvn og begrensede mengder mat, og du finner ut hvordan du reagerer og forholder deg til andre i pressede situasjoner. Det viser seg at de fleste kan tåle utrolig mye, noe som på mange måter er en god erfaring å ha med seg. På den andre siden er det jo maks hat mens det står på, det er ingenting godt med det, og du lengter og fantaserer om overdådige middager, myke madrasser og varme dyner. De episodene er mer grusomt enn gøy.

DET FINE ER at du glemmer alt slitet så fort du er ferdig med det. Når du er tilbake i leir og har fått en dusj og litt mat og rene klær er helvetet forvandlet til gode historier som egner seg i festlig lag eller rundt et bål sent nattestid når forteller-timen bryter inn. Det går ofte konkurranse oss imellom når jeg treffer kamerater fra andre avdelinger om hvem som har hatt det verst eller best eller kaldest eller sykest. Sånn sett er militæret gøy (men da stort sett i ettertid).

MILITÆRET PÅ SITT gøyeste er når vi reiser ut på dagsøvelser, deler troppen i to, får utdelt knallskudd (simulert håndgranat, sprenger sinnsykt høyt) og mengder av rødfis (løskrutt for AG) og blir satt til å krige mot hverandre. Da er vi tilbake i barndommen og lekekrigens tidsalder alle mann. Vi får på oss radiosamband, sniker oss rundt i skogen, går patruljer, får øye på "fi" (fienden) og åpner ild. Til tider er det svært nervepirrende, men det tar skikkelig av når det blir litt action. Øvelsene er jo trening til reelle situasjoner (og de blir faktisk ganske realistiske), men det er utrolig kjekt å holde på med så lenge vi vet det er lek, og ikke alvor. Det er guttedrømmen i high-tech utgave.

SÅ SVARET på om militæret er gøy eller grusomt må bli: Ja, begge deler. Men mest midt i mellom.

Tilbake i Kongens klær


Tilbake i Kongens klær
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

Det var litt rart Ã¥ ta pÃ¥ seg uniformen igjen etter flere uker i sivilt. Jeg blir nesten som en annen person nÃ¥r jeg tar den pÃ¥ — plutselig er jeg korporal Tollaksen, og det er ikke lenger i henhold Ã¥ gÃ¥ med hendene i lommene eller Ã¥ gÃ¥ uten hodeplagg ute (eller med hodeplagg pÃ¥ inne). Med ett vet fremmede mennesker hva jeg heter. Da jeg gikk for Ã¥ hente flybilletten i skranken fikk jeg ikke Ã¥pnet munnen før den SAS-ansatte leverte meg en flybillett i mitt navn. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at det stÃ¥r skrevet TOLLAKSEN med store bokstaver over høyre skjortelomme.

Travle tider står for døren i ukene som kommer. Det er ski (også kjent som "NATO-planker" fordi de er laget av tre og er helt flate og fantastisk dårlige) og pulk og marsjer i snøen så langt øyet kan se. For en stakkars jærbu inngår ikke opplæring i bortover-ski som en del av den vanlige oppdragelsen. Drittski!

De første dagene etter en lang perm er som regel kjipe. Uker og dager med rangling og hygge i gode venners lag blir erstattet med høye krav og en bråte med ting som må ordnes. Det tar litt tid å stille seg inn på militær-kanalen. Den opererer på en helt annen frekvens enn alle andre kanaler. (Og nå snakker jeg i bilder, som i en speil, i en gåte, hvis noen skulle være i tvil.) Forsvaret må være det eneste stedet der alle har en slags grunnholdning eller forventning om at ting skal være kjipe (og til tider et rent helvete). Hvis ting går lett og greit er det mer for en bonus å regne, en gave fra oven, en julepresang vi ikke hadde forventet oss. Denne grunnholdningen gjør at kjipe ting er holdbare, og vanlige greier en gledens dag. Denne frekvensen er det jeg ikke har stilt meg inn på ennå.

Akkurat nå er ting litt hat.

Skjult ID

Mobilen ringer. Skjult ID.

– Bjørnar Tollaksen.
En myndig stemme høres i andre enden:
– Det er fra Sambandsbataljonen.
Shit! Hjertet banker fortere, tankene raser forbi. Har jeg tatt feil av datoen? Skulle jeg egentlig vært i Bardufoss nå? Har jeg gjort noe galt? Jeg har helt sikkert gjort noe galt. Hva har jeg gjort galt? Nå blir det refs. Dette er bad. Nå har jeg driti på draget.
РJeg har reiseinformasjon til deg. Tidspunktet er 0930. Har du noe ̴ skrive p̴?
Enorm lettelse.
– Ja.
– Ditt referansenummer er Zulu Tango 5 3 Yankee Delta (ZT53YD, ref.nr. er endret). Er det mottatt?
– Mottatt.
Klikk.

Kjære dagbok

Takk til Pål og Jonsi som sier fra at det er en uke siden jeg har blogget. Køen med folk som maser må stanses umiddelbart.

Siden lang tid har gÃ¥tt (en uke er en evighet i denne virtuelle verden hvor alt ser ut til Ã¥ gÃ¥ bare fortere og fortere, og det er fÃ¥ utsikter som tilsier at det kommer til Ã¥ gÃ¥ noe saktere med tiden) ser jeg meg med ublide (men noe forventningsfulle) øyne nødt til Ã¥ skrive dette innlegget i dagbok-form for Ã¥ komme opp-til-dato pÃ¥ utviklingen — nÃ¥ direkte inne fra Heggelia, Bardufoss, Indre Troms, Kongeriket (the Glorious) Norge. SÃ¥nn her gÃ¥r det:

Kjære dagbok,

det er lenge siden sist. Udugelige teknikere i Sambandskompaniet (og disse skal vi stole pÃ¥ hvis det blir krig?) har forhindret meg fra Ã¥ skrive til deg. Det trÃ¥dløse nettet de lovet oss pÃ¥ kaserna er i beste fall ustabilt; normalt sett dødt og begravet. Heller ikke nett-kafeen har de klart Ã¥ holde liv i, og mine verdifulle nett-timer gÃ¥r heden. Det er vanskelig Ã¥ følge med, kjære dagbok, nÃ¥r jeg ikke ser deg pÃ¥ mange dager — sÃ¥ mye Ã¥ lese, sÃ¥ mye Ã¥ kommentere, sÃ¥ mye Ã¥ skrive. Det blir for mye, jeg rekker ikke over det, og det er rett før jeg mÃ¥ grÃ¥te enn skvett pÃ¥ skulderen din.

Det er kaldt her, dagbok. Vinteren her er ikke som hjemme. Det er svært fÃ¥ likhetstrekk mellom vinteren i Troms og vinteren pÃ¥ Bryne. Her smelter ikke snøen dagen derpÃ¥, bare for Ã¥ fryse pÃ¥ igjen og gjøre alle veier og gangstier til blank holke — nei, her blir snøen liggende! Dag etter dag blir den liggende, og det er faktisk fÃ¥ ting som tyder pÃ¥ at den har tenkt Ã¥ forsvinne med det første. Heldigvis ser det ut til at Forsvaret har en viss erfaring med Mor Vinter, for de har gitt oss en brÃ¥te med klær som i ulike kombinasjoner gir akkurat nok beskyttelse mot den bitende kulda. Da vi fikk utdelt alle klærne i august, tenkte jeg at jeg aldri kom til Ã¥ fÃ¥ bruk for halvparten av de. SÃ¥ feil kan en ta. Takk, Forsvaret, for mellombuksa og koma-genseren. De er uvurderlige.

Vi har ikke spesielt hard tjeneste her i troppen vÃ¥r, kjære dagbok, bortsett fra nÃ¥r vi setter opp kommandoplass. Vi satte opp kommandoplass pÃ¥ tirsdag, og vi holdt pÃ¥ fra Ã¥tte om morgenen til ti om kvelden. Det var litt "nÃ¥-lager-vi-til-nyttÃ¥r-pÃ¥-Saron-dere"-følelse over det hele — skikkelig intensivt arbeid der du virkelig fÃ¥r gjort mye pÃ¥ kort tid. Jeg savner det. PÃ¥ mange mÃ¥ter er jeg en prosjekt-fyr, som liker at det er mye press og lite tid og mange ting som mÃ¥ gjøres. Da fÃ¥r jeg utrolig mye energi, og jobber pÃ¥ og jobber pÃ¥ helt til sjanten sier at "nÃ¥ er det sannelig nok arbeid gÃ¥ og legg dere". Da har vi gjort et godt dagsverk. NÃ¥r sjanten sier at det er kveld er det jammen meg kveld. Sersjanter er ikke som andre mennesker. Strengt tatt lurer jeg pÃ¥ om de i det hele tatt er mennesker. De fryser aldri, sover aldri, syter aldri, stopper aldri. De er maskiner, det er dét de er.

I resten av troppen faller folk som fluer. Ved innrykk var vi 69 stykker i troppen — i dag er vi 53, og flere er pÃ¥ vei ut. Hva er det som skjer? spør jeg meg. Jeg fÃ¥r ingen svar. De bare tier med sine fornøyde smil og tusenmetersblikk, og jeg forstÃ¥r at vi er forskjellige, de og jeg. Jeg liker meg her. Det kan virke som at de har noe imot Bardufoss, noe personlig og sÃ¥rende. Eller kanskje de bare er svake mennesker? Hva vet vel jeg. De reiser iallefall hjem og kommer aldri tilbake. Av de som er igjen er det utrolig mange gode folk, og blant dem en god bønsj som ganske merkelig og morsomme pÃ¥ sine mÃ¥ter. Jeg ser litt for meg at vi pÃ¥ slutten av Ã¥ret er i felten, og vi er enda færre enn vi er nÃ¥, og troppssjefen samler oss rundt seg og maner, nei synger, frem de utrolige linjene:

This story shall the good man teach his son;
And Crispin Crispian shall ne’er go by,
From this day to the ending of the world,
But we in it shall be remembered-

We few, we happy few, we band of brothers;

Det blir en fantastisk øyeblikk.

Til neste gang,
aldri langt unna

Menig Tollaksen

En «hard» Ã¸velse

Det er fint Ã¥ være sambandsmann. Jeg har spist middag pÃ¥ Statoil hele uka, vi hadde anledning til Ã¥ være pÃ¥ peisestua om kveldene, og konteinerne (som Store Sjefer etter hvert skal jobbe i) vi har ansvar for har prosjektør og dvd-spiller innebygd, sÃ¥ det ble til og med film pÃ¥ oss. Og dette er slik de fleste øvelsene kommer til Ã¥ være. Er det mulig…

Å sette opp hele kommandoplassen er likevel litt av en jobb. Tirsdag tok vi den ned og satte den opp igjen, og det tok oss ni timer. Det er sinnsykt mange ting som må pakkes og gjøres klart hvis vi må flytte. Så lenge vi ikke blir oppdaget går det greit, men ryktene sier at på større øvelser pleier Hærens jegerkommando å komme og plage oss slik at vi må flytte hele tiden. Vik fra meg, jegerkommando!

Eller skal det sies at jeg sover godt nesten hvor det skal være, og i lagstelt i særdeleshet. Det er bare så vilt irriterende at en blir vekket for å ha fyringsvakt hele tiden. Jeg stemmer for at vi installerer røykvarslere i stedet.

Dårlig nyhet: Kommandoplassen skal stå oppe iallefall frem til jul, og vi er nødt til å levere strøm til konteinerne frem til da. Vi har tre svære aggregat som holder det hele i gang, og vi må gå streifvakt og fylle på drivstoff i en måned. Jeg har regnet på hvor mye diesel som kommer til å gå med for å drive tre aggregat i en måned, og jeg tør ikke si hvor mye det er. Det er en del. En god del.

Øvelse «Signalist»

Det er øvelse fra i morgen til fredag. Siden det er første sambandsøvelse vi har skal vi av alle ting være i leir (ligge i telt innenfor gjerdet) og sette opp stæsjet vårt i en vilt stor hall. Vi kan fortsatt gå på kantina eller på Statoil, så det bare så vidt det teller som feltdøgn. På den andre siden er det jo forholdsvis reelt, siden troppen vår stort sett opererer i nærheten av vei/bebygd område.

For oss er det uansett velstand. Det blir sikkert en fin uke. Lagstelt ruler.