- Ser Public Enemies ut som en film som må sees? Kort svar: Ja. (via) (0)
- A.V. Club bygger en nøye selektert liste over nyere tids kultfilmer: The New Cult Canon. For den filminteresserte er det vel bare å begynne i en ende. (0)
Arkiv for kategorien 'Film'
Gode filmer
Jeg har sett mange gode filmer i det siste! La meg anbefale deg noen.
Into the Wild
Dette er en film jeg ser flere ganger i året. Det er en av mine absolutte favorittfilmer. Ikke bare fordi den er et kunstnerisk mesterverk i under Sean Penns regi, men fordi historien minner meg på hva som er viktig i livet. Den holder drømmen i live.
Jeg anmeldte den da den kom ut, så les den anmeldelsen for utfyllende beskrivelse av hva som venter deg. Filmen har bare fortsatt å vokse på meg siden den gang.
Hvis det er noe som kommer til å redde meg fra å slå meg til ro og være tilfreds med middelmådighet og komprisser er det denne filmen. Den treffer noen dype strenger som handler om de ofte konkurrende behovene for selvstendighet/frihet og forpliktelse på andre mennesker — en spenning mange av oss kan oss igjen.
Hovedpersonens siste utsagn: “Happiness is only real when shared” står igjen som overskrift over denne filmen. Det som egentlig betyr noe folkene du har rundt deg og eventyrene du lever sammen med dem.
The Fantastic Mr. Fox
Dette er en gledesspreder uten like.
Basert på boka av Roald Dahl (forfatteren bak bl.a. Charlie og sjokoladefabrikken), med stemmer av George Clooney, Meryl Streep, Bill Murray, Owen Wilson ++. Dette er klassisk Roald Dahl. Passe absurd, med mange fascinerende karakter, en drivende historie, og mye fantastisk humor underveis.
Hele filmen er animert med dukker og stop motion-teknikk, som egentlig betyr at de plasser dukkene i én posisjon, tar et bilde, flytter på dem, tar et nytt bilde, 30 bilder per sekund. Så det er litt av en jobb som ligger bak dette verket. Men det funker helt glimrende.
Jeg vil anbefale å om mulig se den sammen med noen som ler høyt mens de ser den. Det gjør som regel opplevelsen enda bedre. For dette er en fest av en film.
Up in the Air
Fra regisørren av Juno og Thank You for Smoking kommer nå Up in the Air, en film som til syvende og sist handler om vennskap, relasjoner, å slå røtter eller være på reise.
Ryan Bingham (George Clooney) blir leid inn over hele USA for å gi folk sparken når sjefene ikke har mot nok til å sparke folk selv (eller gjøre nedskjæringer, som det heter på fint — det høres bare fint ut på avstand). Dette gjør at han tilbringer maks en måned av året hjemme der han bor, og resten på hotellrom eller i lufta.
Han holder foredrag om å ikke eie mer enn du kan ha med deg i en ryggsekk. Men ikke bare fysiske gjenstander, han mener også at en bør kutte alle relasjonene til andre mennesker som tynger en ned og gjør at en ikke er fri til å reise hvor en vil når en vil. Kostnaden er selvsagt at han ikke har noen venner og ikke kjenner familien sin, men det plager ham ikke noe særlig.
Helt til han treffer en kvinne osv. Og nå tror du kanskje at dette er en klassisk kjærlighetshistorie der middelaldrende, kjekk mann møter middelaldrende, vakker kvinne, men det er ikke helt slik. Ting er, gitt Binghams livsfilosofi, noe mer komplisert enn som så.
Det er en film som får en til å tenke over hva som virkelig betyr noe, og hva en er villig til å ofre for å få tak i det. (Hint: Det er ikke større hus eller bedre karriere.) Og det blir fortalt på en glimrende måte.
Historien svarer ikke på alle spørsmålene den reiser, og den lar det henge igjen noen løse tråder, men det er jo slik vi liker det.
TRAILER: Public Enemies
Kan fort bli årets sommerhit.
TRAILER: District 9
TRAILER: Harry Potter and The Half-Blood Prince
Oh yes. Bring it!
TRAILER: Moon
Denne blir enten helt glimrende eller en total flopp.
Jeg krysser fingrene for glimrende.
(via)
FILM: Menn som hater kvinner
Stieg Larssons “Milleniumstriologi”, med Menn som hater kvinner som førstemann ut, har vært en gedigen salgssuksess i Skandinavia, og det var selvsagt bare et spørsmål om tid før den dukket opp på kinolerretet.
Historien om den merkverdige alliansen mellom den liberalistiske undersøkende journalisten Mikael Nyqvist og goth-hackeren Lisbeth Salander er i utgangspunktet en kriminalberetning, men går likevel utover de etablerte rammene og blir i stedet en samfunnskommentar lagt til rammen som en drivende spennende fortelling.
For Menn som hater kvinner er på ett plan en historie om noen få menn som har et sykelig forhold til kvinner, og utover vold mot dem på en grotesk måte. På et dypere plan er historien en kommentar til hvordan samfunnet verdsetter enkelte liv høyere enn andre liv, og hvordan spesielt kvinner kommer tapende ut av denne ligningen, og enda mer spesifikt kvinner i en spesielt utsatt situasjon — prostituerte, ofre for menneskesmugling, innvandrerjenter fra Øst-Europa som ingen kjenner og ingen bryr seg om, en jente som er under overformynderi og ikke har bestemmelsesrett over sitt eget liv. Enkelte menn i en maktposisjon de har blitt tildelt eller tilranet seg vet å utnytte disses hjelpesløshet til sin egen (ofte seksuelle og/eller voldelige) vinning.
Det må her bemerkes at Stieg Larsson står langt fra den tradisjonelle ekstremfeministiske forutsetningen om at “menn er noen svin”. Det virker som at han mener at enkelte menn faktisk er svin, og at det samme gjelder enkelte kvinner, men at menn nok kanskje er mer tilbøyelige til å være svin fordi de har enklere tilgang til maktposisjoner.
Larsson kommenterer også de endrete seksualnormene i samfunnet. Lisbeth Salander er biseksuell, og har et forhold både til en lesbisk kjæreste og til Mikael Nyqvist. Mikael er på sin side elskeren til en gift kvinne, der mannen hennes er kjent med og aksepterer at kona hans har et fast og løpende seksuelt forhold til Mikael (dette kommer ikke fram i filmen, men er sentralt i boka). Komprimert som dette høres det kanskje spesielt ut, men han får det, spesielt i boka, til å høres ut som den mest naturlige ting i verden.
Menn som hater kvinner er en meget spennende film. Den er så spennende at den nesten er severdig av denne grunn alene. Historien er, i sin handlingsdrevne og beskrivende form, godt egnet for filmatisering. Det må også sies at en del av scenene blir grovere på film enn det en kanskje klarer å forestille seg når en leser. Det er en voldtektsscene i filmen som er så ubehagelig at jeg ble fysisk kvalm når jeg så den. Det aktualiserer det pågående temaet for min del om at jeg (1) ikke ønsker å skjerme meg totalt fra den ondskapen som finnes i verden, men samtidig (2) ikke tror at det er alt av det jeg trenger å se eller lese eller forstå. Jeg vet ikke. Jeg synes det er en vanskelig grenseoppgang.
Hovedhistorien i filmen, som jeg nå kommer på at jeg kanskje bør si noe om, er at Mikael Nyqvist blir leid inn av en gammel, svensk industrigigant for å undersøke en 40 år gammel forsvinning av dennes niese — altså en klassisk kriminalhistorie. Men som nevnt er dette mer bakteppet for en annen og dypere tematikk.
Dette er ingen enkel film å se, med mindre du er helt følelsesmessig avstumpet. Periodevis er den rent vond å se på. Men kanskje er den noe så sosialt ukorrekt som en viktig film? Om ikke annet om et viktig tema.
Livet — et eventyr!
Jeg har både sett og skrevet om denne filmen før, men det er ingen skam å se gode filmer en har sett før om igjen. Tvert imot. Into the Wild er en av de filmene som virkelig griper meg og gjør noe med meg.
Filmen forteller den sanne historien om Christopher McCandless som 22 år gammel brenner alle broer til sitt tidligere liv (og i særdeleshet sine foreldre) og gir seg ut på en pengeløs, identitetsløs og fri tilværelse på reise gjennom USA.
Han har en sterk dragning mot alt som har med naturen å gjøre, har i mange år lest seg opp på forfattere som Tolstoj og Thoreou, er sterkt kritisk til hvordan samfunnet fungerer, og ønsker egentlig bare å finne friheten og lykken uten å bli grepet av livet slik det vanligvis fortoner seg.
Det er en helt nydelig reise gjennom natur og byer. Han haiker med hippier, sniker seg om bord i godstog, padler elver og går uhorvelige avstander til fots — alt sammen mens han tar strøjobber langs veien og møter en rekke fascinerende mennesker. Etter hvert setter han øynene på den største utmarken av de alle: Alaska.
Christophers historie spiller på noen dype strenger hos meg som veldig sterkt ønsker å unngå A4-livet og i stedet reise ut på Det Store Eventyret. Ikke bare som en utopisk drøm, men på ordentlig. Det frister utrolig å reise av gårde uten VISA-kortet i lommen, mobilen på øret og det norske statsborgerskapet som sørger for deg hvor enn du går. Og når jeg sier reise av gårde mener jeg både i metaforisk og i bokstavelig forstand.
Into the Wild står for meg et kall til å avvise alle tingene som blir tatt for gitt og tatt til følge uten å stilles spørsmålstegn ved, en avvisning av etableringen som normaltilstand, et trompetrop som varsler at det finnes noe annet. Det finnes en annen måte å leve på. En må faktisk ikke akseptere tingenes tilstand og de gjeldende normene.
Det er herlig befriende, og jeg kjenner at jeg blir oppglødd og oppmuntret av å bli fortalt på ny, fra en annen kant, at noe annet er mulig. At livet er et eventyr!
(Jeg antar at dette innlegget inngår i serien 2009 — refleksjonens år.)
FILM: The Boy in the Striped Pyjamas
Utrolig sterk film, dette. Lille Bruno på åtte år har en far som er tysk offiser under 2. verdenskrig. En dag må de flytte ut på landet fordi faren har fått seg ny jobb.
Fra rommet sitt ser Bruno det han oppfatter som en gård der alle går i pysjamaser (det han ser er konsentrasjonsleiren faren administrerer). Han sniker seg ut i skogen, ogkommer til en innhegning der en liten gutt sitter på andre siden av gjerdet. Denne andre gutten blir av Bruno bare kalt “gutten i den stripete pysjamasen”, etter fangedrakten han har på seg.
Det vokser fram et vennskap mellom de to, et vennskap som er både veldig merkelig og veldig naturlig på samme tid. Å se krigen og konsentrasjonsleirene fra et barns perspektiv er både øyeåpnende og urovekkende.
Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det er en utrolig sterk historie, et godt stykke utenfor det vanlige.
Anbefales sterkt. (Den går fortsatt på kino i Stavanger.)
FILM: Gone Baby Gone
Gone Baby Gone er ikke en film du ser hvis du vil ha litt lett underholdning en lørdagskveld. Det er en film som stiller dype og vonde moralske spørsmål som sannelig ikke er lette å svare på.
En liten jente forsvinner mystisk fra hjemmet sitt, og parallelt med politiets etterforsking blir to unge privatetterforskerke engasjert for å grave litt i miljøene der folk gjerne ikke er så interesserte i å snakke med politiet.
Casey Affleck, som spilte (den feige) Robert Ford i The Assassination of Jesse James, har hovedrollen i denne filmen, og hendelse for en skuespiller han er. Jeg er meget imponert, både av rolletolkningen hans av Robert Ford og rolletolkningen i denne filmen. Han klarer å gjøre “den unge mannen som har vokst opp i nabolaget og kjenner gatespråket” til noe mer enn den klisjéen det fort kunne blitt. Jeg tipper vi kommer til å se mer av ham i store filmer framover.
Det er Ben Affleck som har regissert Gone Baby Gone, og før du avskriver den av denne grunn vil jeg minne om at Ben Affleck slo gjennom med Good Will Hunting, en kremfilm av de sjeldne, som han skrev og regisserte sammen med Matt Damon. (Vi kan vel kanskje si at Ben Affleck er bedre bak kameraet enn foran.)
Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane, som også har skrevet den fantastiske Mystic River. Hvis du har sett den aner du noe av stemningen og historien i denne filmen: Vond, men viktig.
- Genialt! Amazon har kommet med de kaller “Frustration-Free Packaging“. I stedet for innpakninger som gir dårlig beskyttelse og som har masse plast og annet blandet med papp kan du nå få varer tilsendt i pakker som er enkle og åpne og enkle å gjenvinne. Jeg ser en framtid for dette konseptet på en rekke områder. (via) (0)
FILM: The Visitor
Walter Vale er professor i økonomi ved University of Connecticut, og lever et helt ordinært liv. Han er enkemann og ikke spesielt lykkelig. Han foreleser én klasse i uka, skriver på sin fjerde bok, og virker egentlig til bare å bli dratt med gjennom livet uten egentlig å leve det.
En dag må han reise til New York for å forelese over en avhandling han egentlig ikke har skrevet, og når han kommer til leiligheten sin i New York, som han ikke har besøk på mange måneder, finner han plutselig ut at leiligheten hans er blitt ulovlig leid ut til et par, Tarek og Zaineb.
Han lar de bo hos seg noen dager videre til de kan finne seg et nytt sted og bo, og etterhvert utvikler det seg et vennskap mellom Walter — en utrolig standard økonomiprofessor fra Connecticut som går i tweed-jakke, hører på klassisk musikk og drikker rødvin til hvert måltid — og Tarek, som er født og oppvokst i Senegal og lever av å spille djembe-tromme. Tarek lærer Walter å spille djembe, og det er syn å se denne økonomiprofessoren slippe seg mer og mer løs på det fremmede instrumentet.
Så blir Tarek arrestert (ved en misforståelse), og det viser seg at Tarek og Zaineb er ulovlige innvandrere, så Tarek blir sendt direkte til en oppholdssenter (fengsel) i påvente av videre saksbehandling og sannsynligvis deportasjon.
Og her ligger det beste i filmen. Plutselig møter middeklassemannen Walter det ekstremt kalde og kyniske innvandringsvesenet. Han har tidligere levd et helt ordinært liv uten særlige gleder eller bekymringer, men plutselig konfronteres han med urettferdigheten i lovverk og oppbevaringen av asylsøkere og innvandrere.
Walter er i det hele tatt en meget interessant karakter. Han er en utrolig god mann som ved første øyekast virker litt følelesmessig avstumpet, men som viser seg å være en mann med stor medfølelse og engasjement. Det virker som den mest naturlige ting i verden at han besøker Tarek hver dag mens Tarek sitter på oppholdssenteret, engasjere (og betale) en innvandringsadvokat for å kjempe saken hans, og ta seg av kjæresten og moren hans (som begge mangler oppholdstillatelse).
The visitor retter kritikk mot innvandrinssystemet i USA (som det skal sies er langt mer liberalt enn det norske), men ikke minst viser den at ekte omsorg og medmenneskelighet for ukjente og nye mennesker er både mulig og naturlig. Walter inkarnerer ekte og ærlig medmenneskelighet i praksis. Jeg ble utrolig oppmuntret av dette!
Det er en både morsom, trist og alvorlig film som anbefales på det sterkeste.
15 norske filmer du må se før du dør
Etter å ha sett Mannen som elsket Yngve i går kom jeg til å tenke på den høynede kvaliteten på norsk film de siste årene.
Norsk film var helt fram til årtusenskiftet preget av saktegående, streite, utrolig kjedelige filmer laget av Liv Ullman og gjengen (med noen hederlige unntak); alternativt Døden på Oslo S.
Men så skjedde det noe. En ny generasjon filmskapere dukket opp, først noen uavhengige og semiprofesjonelle, og senere en hel rekke utdannet ved Den norske filmskolen, knyttet til Høgskolen i Lillehammer. Sakte, men sikkert dukket det opp sprøe, muntre, triste og alvorlige norske filmer av høy kvalitet, men mest av alt med sjel. De var ofte veldig annerledes enn mainstream Hollywood-filmer, men i stedet herlig forfriskende.
Her er en (kronologisk) liste over topp 15 norske filmer du bør se, spesielt hvis du fortsatt kjenner en viss motvilje når du hører at en film er norsk:
- Mongoland (2000). På mange måter starten på det hele. Spilt inn uten statsstøtte; leiligheten til regissørparet ble brukt som sett for store deler av filmen, og sto urørt med nyttårsballonger og flasker strødd utover i et år. Sprø komedie om Pia som kommer tilbake til Stavanger etter å ha bodd i utlandet på leting etter ekskjæresten. På jakt etter ham dumper innom en nyttårsfest som er helt ute av proporsjoner og med en gjeng med desillusjonerte unge mennesker (tidvis utrolig festlige) som fundererer over relasjoner og de store spørsmålene i verden. Fantastisk film. Banebrytende innen sin sjanger.
Elling (2000). Varm film basert på bok av Ingvar Ambjørnsen. Elling er ikke helt som alle andre, og møtet med virkeligheten etter et lengre opphold på behandlingshjem er ikke bare enkel. Sammen med Kjell-Bjarne tar han noen forsiktige steg ut i verden, med både gode og dårlige erfaringer i kjølvannet. Meget gode rolleprestasjoner av hovedrolleinnehaverne.
Himmelfall (2002). Kristoffer Joner spiller Reidar, som er innlagt på psykiatrisk avdeling og tror at himmelen vil falle i hodet på ham. Trist, men samtidig morsom. Igjen om de store spørsmålene i livet. Feel-good.
Buddy (2003). Herlig film om fire gutter som bor i kollektiv på Tøyen i Oslo. Én av dem har aldri vært utenfor Oslo City (kjøpesenteret). De lager videodagbok som blir vist på Norges mest populære talkshow.
Hawaii, Oslo (2004). Surrealistisk film med flere ulike handlingstråder som veves inn i hverandre og møtes i samme gatekryss en varm sommernatt i Oslo sentrum. Her er det vilt forskjellige skjebner som møtes. Første norske film jeg kjenner til som tar i bruk flere historier som flettes sammen. Magisk.
Uno (2004). En ung kar fra indre Oslo (det er Oslo eller Stavanger det går i) roter seg inn i noen kriminelle greier han aldri burde vært borti, og alt blir kaos når han flykter fra noen kreditorer/torpedoer som vil ha tak i ham, samtidig som han prøver å ta seg av den yngre broren sin.
Gymnaslærer Pedersen (2005). Fantastisk film basert på Dag Solstads roman om AKP(ml) og det venstreradikale miljøet på 70-tallet. Utrolig fascinerende skildret. Tar 70-tallet på kornet, og skildrer både idealismen og knuste drømmer hos ml-erne.
Den brysomme mannen (2006). Meget spesiell. Kun for spesielt interesserte. En mann kommer til et forlatt hus i ødemarken, blir kjørt med buss til en jobb han ikke forstår eller hører hjemme i, lever et liv som ikke er hans. I det hele tatt mye rart. Men hvis du liker det smalt — veldig bra.
Reprise (2006). Kongefilm. To gutter har delt alt gjennom oppveksten, blant annet drømmen om å bli forfattere, men alt blir ikke som de hadde tenkt. Den ene gir ut bok, men havner på psykiatrisk avdeling, den andre strever med å få gitt ut sin; og vennskapet slites midt oppi det hele. Utrolig morsom. Meget god dialog.
Slipp Jimmy fri (2006). Mørk, animert komedie. Spinnvill. Den narkomane elefanten Jimmy settes fri av noen dyreelskende Straight Edge’ere og slippes løs på Hardangervidda. Inneholder også samer på motorsykler.
Sønner (2006). Alvorlig film om et alvorlig tema. En guttegjeng har, ikke vitende om hverandre, opplevd overgrep av samme mann i ung alder. Når de vokser opp kommer konfrontasjonen, både med mannen som forgrep seg på dem og på pedofile generelt.
Uro (2006). Om Uro-patruljen i Oslo-politiet. Hans-Petter går inn undercover, men blir snart dratt inn ting der han går over grenser både for hva han gjøre som politimann og som menneske. Ting spinner stadig mer ut av kontroll. En av de mer vellykkede norske actionfilmene.
Jenter (2007). Dokumentar om jenter i 9. klasse, de tøffeste av de tøffe. Intriger, baksnakking, problemer på skolen, problemer hjemme, røyking, festing, “jeg hater å være jente, jeg hater det!” Sterk film. Vond å se på.
Tatt av kvinnen (2007). Fra Erlend Loes roman med samme navn. Like surrealistisk som alle bøkene til Loe. Plutselig flytter bare en jente inn til den mannlige hovedpersonen, uten at han egentlig er herre verken over sitt eget liv eller forholdet deres. Veldig morsom.
Mannen som elsket Yngve (2008). Basert på Tore Renbergs roman med samme navn. Det er 1989; fitte, rock og revolusjon. Jarle Klepp blir forelsket i Yngve. Helge Ombo lirer av seg glitrende kommentarer. Alt går til helvete. Se mer utfyllende rapport.
FILM: Mannen som elsket Yngve
Det har gått lenge før jeg fikk sett denne filmen, men da jeg så at den overraskende nok fortsatt gikk på kino etter snart to måneder var jeg ikke sen om å be.
Mannen som elsket Yngve er basert på Tore Renbergs bestselgende roman av samme navn, og er en sprudlende og morsom film om tidvis ganske mørke temaer.
Jarle Klepp er en sytten år gammel gutt fra Stavanger som, i følge ham selv, “desperat trenger et liv”. Han møter en likesinnet i Helge Ombo, som er en fantastisk morsom karakter som tar revolusjonær ungdom oppdratt av venstreradikale foreldre på kornet, og blir sammen med Christine i samme klasse.
Vi er i 1989, mens EU fortsatt heter EF, og Berlinmuren fortsatt står. Vi snakker permanent, boblejakker, Palestina-skjerf og rock; venstreradikalisme og rockeband er en slående kombinasjon når en skal gjøre opprør mot “småborgerligheten”. Jarle, Helge og en kamerat danner bandet “Mathias Rust Band”, oppkalt etter vesttyskeren som i 1987 fløy et småfly rett inn i Moskva og landet på Den røde plass — med sovjetiske flyvåpensjefers avgang og hans egen dom til fire år i arbeidsleir som resultat. Favorittsangen deres heter “Fittesatananarkikommando”.
Det ene av de store temaene i filmen er, som tittelen antyder, at Jarle, til sin store overraskelse, blir forelsket i Yngve. Han er samtidig sammen med Katrine, og er fortsatt forelsket i henne. Dette er en svært problematisk situasjon som fører til en hel masse konflikter og bortforklaringer som ender opp med å ødelegge mange av relasjonene hans. Jarles følelser og valg følges tett, sammen med konsekvensene av de valgene han tar. Det hele er nakent og sårt fortalt. (Dette kommer ekstra tydelig fram i boka.)
Midt oppi det på mange måter alvorlige, er Mannen som elsket Yngve også utrolig morsom. Spesielt Helge, raddisen, har noen herlige utbrudd og kommentarer; og språkuttrykk og klesmoter fra 1989 er prikkfritt og hysterisk morsomt gjengitt. Det er en stilstudie fra sent 80-/tidlig 90-tall.
Anbefales sterkt. Og boka enda sterkere.
FILMER: Vantage Point og In the Valley of Elah
Jeg har sett to filmer den siste uka.
Den første har jeg tenkt å overse.
Den andre, In the Valley of Elah, var veldig, veldig bra. Mulig den ser ut på traileren til å være enten for Poirot-aktig eller for suppete, men den viste seg å ikke være noen av delene.
I stedet er den uforutsigbar og drivende, og har en historie som både er spennende og som har noe å si (ikke en veldig vanlig kombinasjon).
Det er vanskelig å si for mye om handlingen uten å komme med SPOILERS!, men basisen er enkel: En ung soldat som akkurat har kommet hjem fra Irak forsvinner, og siden verken politet eller militærpolitiet gjør en veldig innsats for å finne ut hva som har skjedd tar faren (Tommy Lee Jones, han gjør noen fantastiske roller for tida) saken i egne hender. Det som rulles opp etter hvert er noe helt annet enn det virker som til å begynne med. I say no more.
Tror den går et ørlite grann lengre på kino. Den vil også være et trygt valg når den kommer på DVD om noen måneder. Se den.
FILM: Into the Wild
Into the Wild er (den sanne) historien om den 22 år gamle Christopher McCandless, en meget oppegående ung mann som får nok av foreldrenes middelklasseliv og gjør det utenkelige — han gir bort collegesparepengene til veldedighet, brenner alle identitetspapirene sine og legger ut på en reise som etter hvert får villmarken i Alaska som mål.
Dette er en utrolig forfriskende film. For Christopher (eller Alex Supertramp — super-uteligger — som han velger seg som navn) er det alt eller ingenting, og han er urokkelig i sin overbevisning og beslutning om å leve annerledes. Han er armert med bøker og sitater av Tolstoj og Thoureo — livsfarlige forfattere å lese hvis du vil leve et gjennomsnittlig liv.
Bakteppet for Alex’ beslutning om å reise er noen meget trøblete familieforhold. Foreldrene hans har seriøse issues som de ikke gjør noe med; søsteren sin har han et veldig godt forhold til. Han reiser uten gi beskjed, og foreldrene finner først ut at han har reist da de kommer på overraskelsesbesøk der han studerer. Underveis følger vi også hvordan foreldrene preges av at sønnen deres har reist med det som tyder på å være et uttrykkelig ønske om ikke å bli funnet.
Into the Wild minner om Veien ut, en norsk bok om en ikke fullt så ung mann som bosetter seg på ei hytte i Nordmarka. I begge tilfellene handler det om et opprør mot samfunnet, og i begge er det opprør som først og fremst er individuelt — begge drives av et ønske om selv å leve annerledes, og så kan andre gjør hva de vil; og samtidig er de tydelige i sin implisitte og eksplisitte kritikk av tingenes nåværende tilstand.
Det er en utrolig reise Alex reiser ut på. Han treffer veldig mange ulike folk, fra et hippieektepar som lever “på veien” til en krigsveteran som ikke har reist noe sted i det hele tatt de siste 20 årene. Han berører folk overalt der han reiser, og siden han gir mye av seg selv blir livet hans viklet inn i andres på en måte som gjør at det ikke bare er lett å reise videre.
Han kommer til slutt til Alaska, der han bor ute i villmarka og lever av det han kan samle og jakte, med både større og mindre suksess. Naturskildringene både her og i resten av filmen er overveldende. De gir meg utrolig lyst til å gå mer på tur og være mer ute i villmarka.
Anbefales helt utrolig mye. Jeg likte denne filmen veldig godt.
P.S.: Siste sjanse for å se den på kino her i området er torsdag, på Sandnes Kino.
FILM: There Will Be Blood
There Will Be Blood er en mørk og dyster film fra oljerushet i USA ved forrige århundreskifte. Daniel Plainview er “oljemann”, og jobber hardt og mye for å tjene seg rik på den nylig oppdagde naturressursen olje.
Plainview er en utrolig kynisk og kalkulerende mann, og en drivende dyktig selger og iverksetter. Han er villig til å så langt som trengs for å få det som han vil, og på toppen av det hele er han følelsesmessig uberegnelig og voldsom. Han er en meget fascinerende karakter.
Når han kjøper opp alt av jord i en liten småby som sitter oppå et underjordisk oljehav kommer han også i kontakt med Eli Sunday (Paul Dano, som gjør en utrolig god birolle), en ung predikant fra “3. Åpenbaringskirke” som en trygt kan betegne som en usunn karismatiker. Big time. Konflikten mellom dem er en sentral del av filmen, og er på mange måter en refleksjon av det indre sjelslivet til Daniel Plainview.
Daniel Day-Lewis vant Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Plainview. Hele denne filmen bæres av hans skuespillerprestasjon, som er av en annen verden. Han spiller over hele følelsesregisterer, og han er spesielt bra på de mørke og kyniske sidene av karakteren.
Den første og siste tredjedelen av filmen er best. Det er et strekk midt på som med fordel kunne vært kortet ned. Men slutten av filmen er magisk.
Anbefales, riktignok et lite hakk under No Country for Old Men. (Og denne er nok også noe “smalere” enn sistnevnte.)
FILM: No Country for Old Men
No Country for Old Men vant årets Oscar for beste film, og det er ikke uten grunn. Coen-brødrene, som står bak filmer som Fargo, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou, har laget en drivende og mørk historie fra grenselandet mellom Texas og Mexico. Den er noe mindre sær enn en del av de andre Coen-filmene, men av minst like høy kvalitet.
En dag Llewelyn Moss er på jakt kommer han over noen pickup’er omgitt av døde menn, i det som ser ut til å være en narkohandel som har gått i vasken. Da han finner en koffert med to millioner i kontanter han tar med seg, får han (en gjeng med folk på nakken (noe som ikke bør være veldig overraskende hvis en finner noen millioner i kontanter fra en narkohandel og velger å ta de med seg), blant annet en psykopat som er totalt ute og kjører på utrolig mange områder. For en frik. Jeg får frysninger.
Det er en drivende, god historie, med en blanding av realistiske og absurde elementer som stadig overrasker. Skuespillerprestasjonene er også veldig gode, spesielt godt likte jeg Javier Bardem i rollen som psykopatisk seriemorder, og Josh Brolin i rollen som Llewelyn Moss, mannen som uforvarende rotes inn i noe som er altfor stort for ham.
Anbefales på det groveste. Den må ses, det finnes ikke tvil i min sjel.
