Arkiv for kategorien 'Gjesteskribent'

Om engler og sÃ¥nt

Et gjesteinnlegg av BENEDICTE AARBAKKE TOLLAKSEN

EngelDet er rart hvor godt det kan være å lese artikler, kronikker eller bøker som setter ord på prosesser som har startet på innsiden, men som enda bare er et kaos av tanker og følelser om livets store spørsmål. En befrielse når noen klarer å beskriver sannheter om livet som en selv enda ikke har klart å sette ord på.

For litt siden leste jeg et innlegg i Vårt Land av Paal Andre Grinderud med overskriften ”Sanne engler”. I anledning utgivelsen av Martha Louises englebok reflekterte han over dette med engler. Han stilte spørsmål ved om det for mennesker i nød er viktigere med jordiske engler som kan gi en hånd å holde i uten å kreve noe tilbake, enn å finne sin personlig skytsengel.

Jeg tror vi trenger flere sånne engler. Engler som gir kaffe til en koffeintørst kropp. Votter til kalde hender. Engler til å le sammen med for om enn bare et lite øyeblikk å glemme livets alvorligheter. Som ivrig lytter til historier om livet før, da alt var så mye bedre. Engler som henger rundt på ensomme dager. Vi trenger å være slike engler.

Jonathan Safran Foer gir i sin bok ”Ekstremt høyt & utrolig nært” noe jeg synes er en treffende beskrivelse av en liten gutt i sorg over faren sin som døde under terrorangrepet i New York. De dagene som er spesielt triste og vanskelige beskrives som dager med veldig tunge støvler.

Det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene, har jeg flere ganger blitt overveldet av en stadig tilbakevendende følelse av å være omgitt av mennesker med så altfor tunge støvler. Mennesker med byrder som er for store for små kropper. Det er nok ikke egentlig slik at det er så mange flere rundt meg nå enn før. Kanskje er jeg bare i flere settinger hvor jeg er så privilegert å få møte menneskene ansikt til ansikt. Å sitte en onsdag formiddag å snakke om livet over en kopp te sammen med en prostituert som forteller om det helvete som finnes på strøket, har gjort noe med meg. Det rører ved noe i meg som skriker etter noe mer rettferdig.

En ung heroinist som må selge kroppen sin for å få dagens dose. En femten år gammel gutt som ikke sover fordi han savner sin mor, men ikke en gang vet om hun lever. En annen tenåring som forteller om et liv hvor døde kropper langs veien ble hverdagskost som følge av krigens grusomheter. Man får fryktelig tunge støvler av slikt.

Min første reaksjon i møtet med alt dette mørke var frustrasjon over en Gud som ikke er tilstede. Men fort begynte jeg Ã¥ undres pÃ¥ om det mer handler om at vi ikke er tilstede. I boken ”Bli det du ber” av Shane Claiborne leste jeg: ”NÃ¥r vi ber til Gud og spør: ‘Hvorfor gjør du ikke noe?’ hører vi en øm stemme som svarer: ‘Jeg gjorde noe. Jeg skapte deg.’” Det gir meg et mye større ansvar. Og hvis Strøket i Stavanger er helvetet pÃ¥ jord, kan noen av oss kanskje være der for Ã¥ gi en smak av himmel. En varm kopp kaffe uten Ã¥ kreve noe tilbake. Godhet uten bismak. Jeg drømmer om Ã¥ bli et sÃ¥nt menneske som kjennetegnes ved kjærlighet til mennesker. Som elsker uforbeholdent. Bringer lys der det er sÃ¥ altfor mørkt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan dette ser ut. Verken for meg selv eller oss som fellesskap. Tror mest sannsynligvis det finnes like mange svar på det som det finnes mennesker. Det er en enda større utfordring å tenke på hvordan jeg skal komme der. Da takker jeg Gud for at det finnes nåde til å gå skritt for skritt. Mest handler det kanskje å være på vei mot noe enn å være ved målet med det første.

Svein Ellingsen er en av dagens virkelig store salmediktere. På nydelig vis setter han ord på vår Guds nærvær på tross av den smerten livet kan by på. Et nærvær som også går veien gjennom oss mennesker.

Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Noen må bære en annens nød,
noen må vise mildhet,
noen må kjempe for andres rett,
Gud, la ditt rikes tegn bli sett!
Hjelp oss å følge ditt bud!

Herre, du våker i verdens natt,
Herre du bor i mørket,
Herre du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud.

Dette er min bønn. At mitt liv blir et liv som lar Guds vilje skje på jord. Som får være med å bringe himmel der helvetet finnes.

Da får vi være sanne engler da.

Norge bryter menneskerettighetene

Min bror, Jaltos Pigede, er en særdeles skarp ung mann som for tiden studerer menneskerettigheter, og han kommer (forhåpentligvis) til å skrive flere gjesteinnlegg her framover om ting han er opptatt av. Først ut: En kritikk av Norges etterlevelse av internasjonale menneskerettigheter. -Bjørnar.

varetektsfengsling

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

Vi nordmenn elsker Ã¥ skryte av fantastiske Norge. Og det med god grunn. Landet vÃ¥rt er verdens desidert rikeste land pr. innbygger, vi har et oljefond (Statens Pensjonsfond – Utland) som er bokført med svimlende 3000 mrd. norske kroner, vi er blitt kÃ¥ret til verdens beste land Ã¥ bo i av FN flere ganger pÃ¥ rad (Human Development Index) og vi er ogsÃ¥ blitt kÃ¥ret til det mest fredselskende landet i verden (Global Peace Index). I tillegg deltar Norge svært aktivt i en rekke freds- og forsoningsengasjementer og fredsbevarende styrker, vi kjemper for Ã¥ fremme og verne om menneskerettighetene, og vi gir denne typen arbeid massiv økonomisk støtte. Kort sagt — vi har det sinnsykt godt, og vi har masse Ã¥ være stolte av.

Men det er få som snakker om de mer kritikkverdige sidene av Norge. Norge fremstår som verdens mest fredselskende land, men likevel er vi en av verdens største våpeneksportører når det gjelder konvensjonelle våpen, og ser vi i forhold til folketall er vi verdens aller største våpeneksportør. Altså; vi tjener enorme summer med penger på at det utkjempes kriger, og at det er stor etterspørsel etter våpen. På miljøsiden har Norge store problemer med å imøtekomme Kyoto-avtalens klimakutt, og vi har økt klimautslippene i motsetning til EU-landene som har klart å redusere utslippene. Mest alvorlig er det likevel at Norge står for flere alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Som menneskerettighetsstudent har det denne uken vært interessant å se at Regjeringen har tatt selvkritikk på flere punkter der Norge ikke i stor nok grad imøtekommer menneskerettighetene. Regjeringen har tatt selvkritikk i en rapport som skal sendes til FNs menneskerettighetsråd, som er dannet for å evaluere hvordan de forskjellige landene følger opp menneskerettighetene. Noen av punktene der regjeringen tar selvkritikk på er følgende: for mye familievold, overgrep og voldtekter mot kvinner, for store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, diskriminering av innvandrere, lite oppmerksomhet på de hindre og barrierer funksjonshemmede møter i Norge, og behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler.

Jeg synes det siste punktet, behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler, er spesielt interessant. Generelt er det mye å påpeke når det gjelder norsk fengsels- og rettsvesen. Norge har fått krass kritikk for sin praksis av varetekt og isolasjon i sine fengsler. Vårt rettsvesen har en omfattende bruk av varetektsfengsling, der hver fjerde av de fengslede her i Norge er varetektsfengslet. Det vil si at 25 % av norske fanger er fengslet uten dom.

Norge har også et relativt liberalt forhold til bruken av isolasjon under varetekt – det finnes ingen absolutt grense for hvor lenge man kan holde noen i isolasjon i varetekt. Det er svært kritikkverdig. Dette blir også stadig kritisert av det internasjonale samfunn, med FN og Europarådet som de sterkeste kritikerne. Særlig blir bruken av isolasjon under varetekt kritisert fordi det kan brukes som pressmiddel for å skaffe informasjon. FNs menneskerettighetskomité har bedt Norge endre lovverket for å sette en øvre grense for bruk av isolasjonsfengsling, men ingenting har skjedd. Dette er, etter min mening, ikke akseptabel praksis i en rettsstat der prinsippet om at en er ”uskyldig til det motsatte er bevist gjennom rettssak og dom” er et av det absolutt grunnleggende prinsippene. Isolasjonsfengsling over flere uker er tortur, slår FN fast, men Norge fortsetter den omstridte praksisen. Arfan Bhatti, løssluppet for noen måneder siden etter 3 års varetekt, ble holdt isolasjonsfengslet i ni måneder (!), helt alene 23 timer i døgnet.

Denne praksisen tar Regjeringen ikke selvkritikk pÃ¥, men det gjør de heldigvis nÃ¥r det gjelder behandlingen mindreÃ¥rige og barn fÃ¥r i norsk fengsel. Hvert Ã¥r fengsles 60 – 70 barn (under 18 Ã¥r) i Norge, og VÃ¥rt Land avslørte mandag at flere av disse er under 15 Ã¥r, som er den kriminelle lavalderen i Norge. I tillegg mÃ¥ flere barn dele celle med voksne, noe som er i strid med FNs barnekonvensjon, som slÃ¥r fast at barn skal holde adskilt fra voksne. Mette Yvonne Larsen, advokat, forteller at hun har vært i kontakt med barn som ble isolasjonsfengslet og holdt isolert 23 timer i døgnet, som et resultat av kollektiv avstraffelse. Hun kan til og med fortelle om et tilfelle der et barn hadde sittet isolert i 105 dager. Hvis en legger til grunn FNs pÃ¥stand om at slik bruk av isolasjon over flere uker er tortur, sÃ¥ riper det i lakken til Norge som vanligvis stÃ¥r pÃ¥ barrikadene og kjemper for menneskerettighetene.

Norge er et ufattelig godt land å bo i, og de aller fleste nyter stor økonomisk, sosial og politisk frihet. Men det er kanskje på tide å få nyansert glansbildet vårt av Norge, og sette søkelyset på noen av disse utfordringer som må møtes. Det er på tide å se litt mer på de kritikkverdige sidene av samfunnet vårt. Mindreårige og barn som blir fengslet og isolert 23 timer i døgnet hører ikke hjemme i Norge. I desember må Regjeringen ved utenriksministeren stå skolerett foran FNs menneskerettighetsråd for å svare på kritikk og evaluere hvordan Norge følger opp menneskerettighetene. La oss for all del håpe de tar sterk selvkritikk på disse tingene, og kommer med konkrete forslag for hvordan disse utfordringene skal møtes.