Arkiv for kategorien 'Historier'

Den dagen jeg kastet iPhonen pÃ¥ sjøen

Det var en perfekt dag for båttur. Havet var stille, sola skinte, kotelettene stekte på grillen. Mor, far, Therese og jeg var ute. Vi hadde funnet oss et svaberg. Det var god stemning.

Fra vårt ståsted midt oppe på svaberget hadde vi utsikt over innløpet til Boknafjorden. Svaberg leder, i sin natur, rett ut i havet. Dette gjør at det ofte er fint å bade og stupe fra dem, selv om det ofte er lettere å komme seg ned av dem enn opp på dem. Den svake hellingen til dette spesielle svaberget spilte også en viktig rolle denne dagen, men på en litt utradisjonell måte.

Enkelte shortser, som den jeg hadde på meg i går, har veldig korte lommer. Det er ikke plass til så mange ting i dem. Det er vel fashion eller noe. Men det upraktiske er at ting du har i lommene lett kan falle ut hvis du sitter i en lav stol med beina høyere enn lommen.

Og det var nettopp det iPhonen gjorde.

Den gled ut av lommen, og begynte sakte å skli nedover svaberget. Til å begynne med tenkte jeg at den nok ville stoppe ganske snart, men det gikk raskt opp for meg at noen små humper i berget ikke var nok til å stoppe den glatte hardplastoverflaten. Ikke i det hele tatt, faktisk. Mor gisper, far roper og jeg reiser meg av stolen og begynner en bevegelse mot iPhonen som seiler nedover svaberget.

Alt dette foregår i slow motion.

Jeg løper nedover svaberget og haler innpå iPhonen som får større og større fart. Med ett øye på telefonen og ett øye på sjøkanten som kommer nærmere og nærmere vurderer jeg om jeg kan klare å ta telefonen (som er utrolig nær!), hoppe ut i sjøen og holde telefonen over vann. Det som er helt sikkert på dette tidspunktet er at jeg kommer til å havne i sjøen.

Jeg griper etter telefonen med den ene hånda mens jeg griper tak i svaberget med den andre i et forsøk på å senke farten, men det er for sent. iPhonen gir fra seg et lite plump i det den bryter vannoverflaten og forsvinner under vann, etterfulgt av et betydelig større plask fra meg som plutselig står til livet i saltvann.

Elektronikk i saltvann er stort sett et tapt prosjekt uansett hvordan du snur og vender på det, så det er litt halvhjertet jeg roter rundt i tang og tare etter et vrak av en telefon. Jeg registrerer at jeg blør fra hånda, men er for fokusert på oppgaven og for full av adrenalin til å reagere.

Jeg finner til slutt iPhonen, og som en slagen mann karrer jeg meg opp på svaberget igjen. Jeg ser at det drypper blod av venstrehånda, den jeg grep tak i svaberget med for å bremse farten, og at det renner blod fra noen dype kutt i leggen.

Når jeg kommer opp til de andre og får levert fra meg telefonen for at far kan prøve å fiske ut og redde SIM-kortet, har jeg tid til å studere skadene nærmere. Det viser seg at samtlige fingertupper er oppkuttet med store skinnflusser som henger løst, jeg har et dypt kutt i venstre hånd som blør forholdsvis kraftig, det er skraper og kutt diverse overalt i hendene, noen gode kutt i skinnleggen, samt diverse åpne sår under føttene. Det gjør det vanskelig, selv nå mens jeg skriver dette, å utføre enkle oppgaver som å gripe ting med venstre hånd, utføre vanlige oppgaver med fingrene, samt å gå normalt uten å halte som en annen idiot.

Mor måtte sette seg ned en stund ved synet av det hele. Hun er ikke så god på blod og folk som slår seg.

Resultatet av denne «redningsaksjonen» var altsÃ¥ én stykk druknet iPhone, en mengde blod, kutt og sÃ¥r, og en bekymret mor pÃ¥ kanten til Ã¥ svime av. Hadde jeg bare vært i stand til Ã¥ redde telefonen hadde det kanskje vært verdt det. Men nÃ¥? NÃ¥ hører denne episoden mer hjemme i kategorien EPIC FAIL.

Julegaveshoppingen som gikk galt

Therese og jeg står i et lyskryss i Sandnes sentrum. Vi har vært på IKEA og Kvadrat og handlet julegaver, og avsluttet dagen med kaffe på kaféen i den gamle kinoen i Sandnes (en kafé som forøvrig anbefales på det aller varmeste).

Sidegata vi kommer ut fra er tydeligvis nedprioritert i lyskrysset, så lyset viser grønt bare to sekunder om gangen, akkurat nok til at halvannen bil har tid til å kjøre ut. Siden vi er et stykke bak i køen er jeg god og frustert når det endelig er vår tur til å være fremst i køen.

NÃ¥r lyset endelig skifter til grønt gir jeg derfor godt med gass ut i krysset, bÃ¥de fordi jeg er litt irritert og for at jeg i alle fall ikke skal være en av idiotene som bruker sÃ¥ lang tid at ingen andre kommer ut. Etter kort tid hører vi at ting begynner Ã¥ rase bak i bagasjerommet. Og det stopper ikke Ã¥ rase heller, lyden av ting som bare fortsetter og fortsetter, biler rundt oss begynner Ã¥ tute, og Therese roper plutselig ut: «DØRA ER Ã…PEN!»

Jeg hiver meg pÃ¥ bremsa, og synet som møter meg bakover er en Ã¥pen bagasjedør og poser og pakker — alle julegavene vi har kjøpt — som former en sti bak oss gjennom hele krysset.

Biler tuter som besatte, og vi må ut av bilen midt i krysset og begynne å plukke opp alle tingene som ligger og flyter. Et av sommerdekkene som lå i bagasjerommet har også tatt turen, så jeg prøver å lempe det under den ene armen mens jeg fisker med meg alle posene jeg kan i den andre hånda. Stakkaren bak oss, som sannsynligvis har stått like lenge som oss og ventet på grønt, har vært frustrert nok til å kjøre over den ene IKEA-pakken slik at det er et stort hjulspor tvers over hele pakken.

Det er en glimrende avslutning på julegaveshoppinga. *Anbefales.*

Bjørnar, der Zugfährer

SÃ¥… La meg fortelle om denne togturen som endte opp pÃ¥ 40 timer.

Festen begynte på Bryne kl. 23:15 søndag kveld med nattoget til Oslo. Jeg var nokså hardt forkjøla, og satt og hostet og snufset i sittevogna jeg skulle tilbringe natta i.

På stolen min lå det en liten plastpose med følgende innhold: 1 stk. teppe, type fleece. 1 stk. sovebriller (sånne tøygreier til å ha over øynene for å få sove), 1 par ørepropper. Sjenerøst, NSB, meget sjenerøst faktisk. Du får til og med beholde det hele.

Jeg sov lite den natta. Det suger å sove i oppreist posisjon, og spesielt når det klør helt hinsides i halsen hver gang du må puste ut. Jeg hostet meg fra Bryne til Oslo.

I Oslo hadde jeg en god stund å vente før det neste toget mitt gikk, så jeg pratet litt med Bertel, og hadde et lite slag sjakk med Pål Hovstad (a.k.a. Hooves). Hooves er en veldig morsom mann. Få ham til å fortelle om hvordan han bor neste gang du treffer ham.

Reisen videre fra Oslo til Malmø bydde ikke på videre problemer. Jeg klarte til å med å bli kjent med en svensk kar som var på vei hjem til Malmø fra Gøteborg (det må vel kunne sies å være mer hans fortjeneste enn min).

I Malmø, nå sent mandag kveld, kom det en mann i slutten av 50-årene bort og begynte å snakke med meg der jeg satt på benken min. Han begynte ivrig å fortelle et eller annet, og jeg fattet ikke halvparten av hva han sa, selv om han snakket svensk. Etter en stund skiftet han over til engelsk og fortalte videre.

Det gikk en stund før jeg forsto at han faktisk var veldig full. Jeg trodde lenge at han bare var gammel og ensom, og sannsynlig var han det også. Han fikk iallefall fortalt meg hele livshistorien sin om livet som sjømann før jeg måtte gå for å rekke toget mitt.

På dette tidspunktet så jeg frem til en god og lang natts søvn i sovekupé på nattoget til Berlin. Sovekupe på tog er konge. Den sakte gynginga i toget er perfekt å sovne til.

Jeg gledet meg helt til det ble klart for meg at en svensk skoleklasse på tur okkuperte 90% av kupéen jeg var i. En svensk skoleklasse på tur bråker akkurat så mye som en skulle forvente. Det ble ikke rare søvnen den natta heller.

Togturen fra Berlin til Zürich forløp uten flere insidenter, og vel fremme i Zürich blir jeg nå konsekvent presentert som Bjørnar, the train traveller (der Zugfährer). Andy forteller at jeg er kommet hit med tog, og først ser alle ut som at de tror han lyver, så peker de på meg og ler.

A tab doesn’t say ANYTHING about rythm and groove

JB. Foto: motocchio (flickr)

Det er fredagskveld, en av de døde kveldene der det ikke skjer noe som helst. ThomasB, Kristian, Asbjørn og Johannes sitter i stua Reeholen 57 og snakker om løst og fast.

Johannes bemerker at han irriterer seg særlig mye over at Thomas alltid kommer med et nytt gitarriff rett før de skal spille på G2 gudstjeneste, slik at han aldri får tid til å øve det inn. ”Spill heller sånn,” sier Thomas, og Johannes sliter som en hund med å få det til når de skal spille.

Han nevner at han kanskje tenker å ha med seg noen ark med tabulatur (gitarnoter) når han kommer i Reeholen, slik at han skrive det ned når Thomas viser noe. Så kan han øve det inn på forhånd i stedet for å bli overfalt med nye gitarriff hver eneste G2 gudstjeneste.

Asbjørn ser med skeptisk mine bort pÃ¥ Thomas og Johannes, og fnyser: ”Ja, men en tab sier jo ingenting om… rythm… and groove.”

Hele rommet eksploderer i entusiasme. ”Rythm and groove!” roper de. Akkorder prøves ut, stemmer blir lagt på (mange i tallet), og senere på kvelden går det så langt at Thomas, Johannes og Tom Rune går i studio og spiller inn hit’en ”The Tab”.

Ha ha ha! Den er fan-pigede-tastisk. Hør på den:


”The Tab”

Livingroom, sitting here in the livingroom.
Drinking tea with milk and sugar i
No more war we have our peace.

Suddenly, all my troubles seems so far away
Joey says that he the tab can play
Asbjorn rises up and says

A tab doesn’t say anything about rythm and groove
Rythm and groove, rythm and grooooooove

Manglende ferdighet #372: Drivstoffylling

Foto: Michael P. Whelan (flickr)Jeg får ikke helt til dette med biler.

For noen uker siden greide Asbjørn og jeg å nesten ødelegge bilen til Ingvild og Ole. Masse røyk inn gjennom dashbordet og dårlig stemning. Midt i en tunnel. Ikke bra.

I tillegg viste det seg at vi hadde fylt feil bensin. Asbjørn spurte: ”Det er vel 95 blyfri vi fyller?” Jeg svarte: ”Ja, det er vel det. Bruker ikke alle biler 95 for tida?” ”Jodå, de gjer nok det.”

Vi skulle fylt 98.

Det fungerte for så vidt, rent bortsett fra at motoren ikke vil stanse når vi slo av tenningen. Ingen strøm på, alt er skrudd av, men motoren fortsetter å gå. Veldig merkelig. Måtte sette den i høyt gir for at den skulle dø, og selv da hørtes den ut til å ville hoste videre.

For noen dager siden skulle Astri og jeg fylle bensin. Astri ville betale i kassen inne, for hun hadde ikke prøvd ut dette med å betale med kort rett i bensinpumpa. ”Ingen problem,” sier jeg eplekjekt. ”Jeg skal vise deg jeg, Astri.” Endelig en sjanse til å vise frem noen skills. Jeg er en ridder i skinnende rustning.

Jeg får kortet og går bort til pumpa. ”Du setter det bare inn her,” sier jeg, og skyver kortet halvveis inn for at maskinen skal ta det. Ingen motstand. Merkelig. Jeg skyver det helt inn. Fortsatt ingen motstand. Kortet går verken inn eller ut, og jeg har stappet det for langt inn til at jeg får det ut igjen med fingrene. Jeg ser på pumpa. ”KVITTERING” står det med store, feite bokstaver over hullet jeg har stappet kortet inn i. Hm.

Astri blir litt stressa. Jeg klør meg i hodet.

Jeg går inn for å høre om jeg kan låne en tang eller lignende for å fiske ut kortet med. Jeg kommer ut med et nøkkelsett for å åpne pumpa. Etter litt fikling får vi opp kvitteringsautomaten. Det er masse ledninger og styr. Jeg blir litt oppslukt av hvordan det hele henger sammen baki der, og holder på å miste hele greia i bakken. Kommer plutselig på at vi har et kort vi må få ut.

Etter mer fikling vipper endelig fronten av kvitteringsskriver fremover og kortet daler pent ned på bakken. Nice. Jeg prøver å stappe ting sånn noenlunde på plass, men maskinen piper når vi har satt på dekselet, og vil heller ikke skrive ut kvitteringer.

Jeg klistrer på en ”I ustand”-lapp og håper det ordner seg av seg selv.

Kortbetaling på bensinspumper? Dritlett.

Et nattlig møte med en mÃ¥lbundet sykkeltyv

Foto: Paul Watson

Så jeg satt på kontoret sent en kveld i forrige uke. Jeg er dritlei av å låse sykkelen hundre ganger om dagen, så jeg tenkte at det gikk greit å ikke låse den denne gangen. Jeg skulle bare inn en liten tur, og jeg ville uansett se sykkelen fra der jeg satt.

Mens jeg sitter der i mørket (jeg gadd ikke skru på lyset heller) hører jeg plutselig en dunkelyd på ruta der sykkelen står inntil. Og sannelig ser jeg at det er en kar som har tatt sykkelen min og er på vei opp på den og av gårde. Dette er en sann historie.

I brøkdelen av et sekund vurderer jeg om jeg vil rekke å ha ham igjen; hva jeg eventuelt skal gjøre når jeg tar ham igjen; eller om det ikke er verdt det, og jeg bare skal la ham få sykkelen.

Det eneste jeg vet er at det siste alternativet er utelukket. Jeg bruker sykkelen min ofte, og som flere har bemerket liker jeg også godt å sykle fortest mulig på den.

Så med den herioske planen om å kaste meg over tyven fra siden (som i amerikansk fotball) og velte både ham sykkelen, løper jeg gjennom kontoret, smeller opp døra og setter av gårde. Hadde dette vært i en film ville det definitivt vært vist i sakte kino med kryssklipping alle veier.

Jeg tar overraskende raskt igjen tyven. Det er rart hvor fort en en kan løpe med litt adrenalin i kroppen. Jeg tar tak i både sykkelen og tyven og stiller meg foran ham slik at jeg blokkerer veien. Han har knapt rukket å begynne å tråkke, stakkar, så det ikke mye kraft til for å stoppe ham.

Så står vi der. Jeg ser på ham og han ser på meg. (Det var ikke så romantisk som det høres ut som.) Av lukta å dømme har han vært ute og hatt seg noen pils, så jeg antar at det først og fremst er transport hjem han er ute etter, og ikke så mye sykkelen i seg selv.

Og mens vi stÃ¥r der og ser pÃ¥ hverandre bryter han plutselig ut i et dypt sukk — et slikt sukk du sukker nÃ¥r du vet at du har gjort noe du ikke skulle ha gjort og det ikke finnes noen unnskyldning — og sier sakte «Ja…»

Så går han av sykkelen, gir den til meg, og jeg går min vei med sykkelen og han sin vei uten. Ingen flere ord blir vekslet.

Det er da, mens jeg er på vei bortover min egen vei, at han snur seg og roper de fantastiske ordene som klinger så rart, men likevel så vakkert når de kommer fra en sykkeltyvs munn:

«Du mÃ¥ LÃ…SE sykkelen din!»

Og med det antar jeg at ytterligere utleggelser av begrepet ironi er overflødige.