Det er egentlig litt vanskelig å forstå. Hvor spennende kan et husmøte være? Som regel handler det om utrolig monotone, kjedelige og/eller konfliktfylte temaer. Som vasking, regningsbetalinger, noen som kjefter på andre fordi de ikke rydder, noen må gå ut med søpla, alle må bruke mindre strøm og dusje mindre og så videre.

Men se likevel hvor glade vi er for å være samlet om et husmøte!

Ina Eik (tidligere Berg Hersdal) har nå, etter å ha giftet seg med Eirik Eik, flyttet inn i bokollektivet vårt i Sandmyrvegen 56 i påvente av at hun og Eirik finner seg et eget sted. Og det… byr jo på noen interessante utfordringer. Kanskje ikke så mye for oss, som får inn én kvinne hos tre karer. Kanskje mer for Ina, som plutselig må venne seg til å bo sammen med tre menn. Som hun selv sier: “Jeg tenker jo egentlig at det er nok å få én ny mann inn i livet mitt!”

Men også for oss andre byr det på noen nye utfordringer. Eirik er nå for eksempel den eneste som kan bevege seg rundt naken i huset. I solidaritet med oss andre stakkarer har han likevel valgt å frasi seg retten til dette, og vil fra nå av bare bevege seg rundt i sitt eget hjem med klær på. Jeg tror ikke mange forstår hvor stort offer dette er for Eirik, så all ære til ham for det. Men kanskje kan han få en nakendag i ny og ne, hvis han oppfører seg pent. En lørdag når det ikke skjer så mye annet, for eksempel.

Etter å ha pløyd gjennom de nødvendige avklaringene rundt de praktiske og formelle tingene måtte vi forklare Ina at vi sjelden er hjemme alle sammen samtidig. Og de gangene vi er hjemme, har vi ofte vært ute blant folk og har ikke mer energi til å snakke, så vi vil ofte bare gå inn i hula vår og være i fred. Så hvis hun spør hvordan vi har det og hun bare får et grynt til svar betyr ikke det at vi ikke liker henne eller at hun har gjort noe galt. Det er bare at vi ikke er så i form for å snakke akkurat da.

Det er på dette tidspunkt Mads, som er den klart mest utadvendte av oss, og som tydelig har et stort udekket behov som Eirik og jeg åpenbart ikke har klart å møte ham på, litt forsiktig sier: “Jeg kan godt snakke litt mer…” Hva i all verden? Her har Mads gått og vært steinklar for kommunikasjon, og så har Eirik og jeg gått i vår egen verden og surret med skylappene på! Vi skammer oss litt.

Det er sannelig min hatt godt vi kan få inn Ina for å lære oss ett og annet om å kommunisere sammen og sette ord på behov og følelser. Her har vi nok en lang vei å gå i bofellesskapet vårt.

Til sist, men ikke minst på husmøtet, ble vi enige om å stadfeste det som kanskje er det mest fellesskapsbyggende aspektet som finnes ved å bo sammen: Felles tannpuss. Vi bestemte oss for å prøve å få til en felles tannpuss minst en gang i uka. Få ting har gjort mer med vårt fellesskap i kollektivet enn dette. Og da pleier vi å synge, eller nynne, på sangen: “Ta den kost og la den vandre, fra den ene til den andre” mens vi sender tannkosten et hakk til venstre, eller høyre, alt etter som.

(Ok, Ina har sagt at jeg må si at den siste delen om la tannkosten vandre fra den ene til den andre var tull, for “ellers tror jo folk at vi faktisk gjør det, når vi faktisk ikke gjør det, og da får de jo et helt feil inntrykk av oss, og da tror de at vi er så ekle, og det er vi jo ikke. Det forstår du vel, Bjørnar. Og det er jo å lyve å si at vi bytter på tannkostene til hverandre.” “Men…” “Nei, jeg kunne ikke tenkt meg å bytte tannkost med deg, Bjørnar! Så ikke skriv det. For det er ikke sant.”)

Begge foto: Eirik Eik

Det er altså typisk for den nordiske samtidslitteraturen at den dreier seg om svik, skyld og skam. Kontrasten slo meg mellom dette og det budskap vi har hørt fra noen norske teologer i det siste, at kirken må slutte å tale om synd og skyld fordi dette er i utakt med tiden vi lever i. Hvem er egentlig i utakt med tiden?

Interessant observasjon. Jfr. min egen høyst uoffisielle kåring av skam som den dominerende følelsen i vår generasjon.

Jeg tror det er noe her som bør utforskes nærmere.

De siste månedene har vært intense.

På den personlige fronten har det skjedd mye. Therese og jeg skal gifte oss til høsten, og andre folk rundt meg gifter seg i hytt og vær. De seks første månedene av 2010 skal jeg i fem bryllup. Hvis jeg måtte velge en filmtittel for livet mitt for tida ville det vært Fire bryllup og en gravferd. Det vel den tida i livet.

På jobbfronten er det full rulle. I tillegg til jobben som ungdomspastor, som går inn i en avslutningsfase (jeg avslutter til sommeren), går enkeltmannsforetaket mitt, der jeg leier meg ut til å skrive nettsider og nettprogramvare, som det suser. Jeg jobber med mange prosjekter for tida. Litt for mange på én gang i det helt siste, men flere av dem er enten nylig avsluttet eller i ferd med å avsluttes. Nylig avsluttet: Sissel Ruud (front- og back-end utvikling) og Gulaker (back-end utvikling).

Mens jeg studerer fra høsten av kommer jeg også til å jobbe med firmaet mitt ved siden av. Så hvis du er en liten eller mellomstor bedrift eller organisjon som har behov for tjenester innenfor utvikling av nettsider eller nettapplikasjoner, send meg en epost. Eller hvis du kjenner som har det, send dem min vei.

Jeg kjenner også behovet for å skrive krible i fingrene, og jeg ser fram til å bruke mer tid til å dele både tanker og opplever med dere, som må sies å være en særdeles trofast leserskare. Statistikkfilene mine viser at det egentlig ikke spiller noen rolle om jeg skriver noe her eller ikke, dere sjekker like fullt innom her like ofte for å se om det er noe nytt her.

Og nytt skal det bli! Jeg må bare finne en bedre balanse i livet mitt. Noe som selvsagt ofte er lettere sagt enn gjort. Men noe må skje.

Jeg er, for å oppsummere, lykkelig for tida. Det er mye medvind på alle fronter. Dette er også en tid for nye ting. Ny jobbsituasjon. Ny livssituasjon. En epoke går mot slutten. En ny epoke innledes. Forrige høst var jeg ungkar og ungdomspastor. Til høsten er jeg en gift mann på vei til å bli ingeniør.

Og er det er én ting livet har lært meg, er det at det lureste en kan gjøre er å nyte enhver livsfase en er i, og ikke lengte og hige etter det som kommer eller det som var. En må heller få ut maks av det en kan fra der en til enhver tid er. Det gjør jeg fortsatt til fulle. Jeg nyter situasjonen min slik den er nå, og jeg ser med mye glede og forventning fram mot neste fase!

Life’s good.

Oioioi, det er mye jeg kunne sagt og skrevet om denne Englandsturen. Og en del ting jeg ikke kan skrive. Men vit dette: Det er en av de bedre opplevelsene jeg har hatt på en stund.

Profetisk seminar i Bristol

Greiene vi deltok på i Bristol var et seminar om å lære mer om profetiske. Og når jeg sier seminar høres det kanskje ut som at dette var nesten som en liten konferanse. Det var det ikke. Det var en spesiallaget opplegg laget for oss fra Bedehuskirken og Strand Huskirker.

Liz, som hadde seminaret, var en av de mest profetiske folkene jeg har møtt (med “profetisk” mener jeg å på ulike måter høre og formidle Guds budskap til mennesker), og også en av de mest modne og naturlige profetene jeg har møtt. Folk som er profetiske oppleves kanskje ofte som litt fjerne eller svevende, gjerne litt utydelige, men hun her var rett på sak og avslappet og naturlig og direkte.

Det skjedde mye spennende, og en del sprø ting. Men rundt det hele var det satt gode og trygge rammer som gjorde at folk (så langt jeg fikk inntrykk av) folk fikk en god opplevelse av det hele. Jeg hadde en veldig god opplevelse av det!

Jaltos Pigede-besøk i London

Mandagen og tirsdagen etter seminaret besøkte Therese og jeg min bror, Jaltos Pigede, som går en såkalt Secondary School hos Youth With a Mission (YWAM). Den har det fantastiske Justice and Reconciliation School, Rettferdighet og forsoningsskole, og handler om hvordan vi som kirke og enkeltpersoner kan være med og bringe rettferdighet og forsoning til verden.

Vi fikk være med på undervisningen, som var veldig interessant. Temaet for uka var Advocacy, altså hvordan en kan jobbe for en sak sammen med eller på vegne av noen som ikke får sin rett selv. Alt fra hvordan gjøre lobbyvirksomhet til mediabruk til maktforhold til rett og urett.

Vi kastet oss inn i undervisningen med liv og lyst, og bidro kanskje mer enn det som passet seg, men det var interessant at det var vanskelig å la være. Klassen til Jaltos var også en opplevelse i seg selv — de er femten elever fra ti forskjellige land, halvparten av gruppa fra afrikanske land, og det var befriende å se disse temaene fra et ikke-europeisk ståsted. Da blir en raskt klar over hvor mye en tar for gitt og hvor smalt ens eget bilde av verden er. (Ja, jeg vet at du har sagt dette i mange år, Steinar Johannessen, men det er ikke alltid så lett å forstå det før en opplever det selv.)

Og ikke minst var kulturmiksen herlig befriende, og det var mye latter og roping og banking i bordet mens sterke meninger ble kastet fram og tilbake. Det var litt annerledes enn et rolig, kjedelig norsk klasserom der alle er så tolerante og likegyldige at ingens meninger betyr noe som helst uansett.

Hostell for alle pengene (eller egentlig, for ganske lite penger)

Som de verdensvante backpackerne vi er bodde vi på hostell mens vi var i London. Jeg digger hosteller. Da Jaltos og Pigede og jeg reiste på Interrail for noen år siden bodde vi utelukkende på hosteller. Gjennom Hostels.com og Hostelworld.com er alle hosteller i verden bare et museklikk unna, med brukeromtaler, priser og mulighet for å bestille direkte.

Hosteller faller vanligvis i to hovedkategorier: De som har høy standard, men lite “miljø”. Det er den type hosteller som har nøkkelkort og rene og ryddige lokaler og minimalistisk design. De beveger seg opp mot grensen til et billig hotell. Den andre sjangeren er de som har lav standard, men mye miljø. Alt er ikke nødvendigvis helt på G, ting er av og til litt på halv åtte, men de har som regel et miljø som innbyr til å bli kjent med folk, henge ut og høre og dele historier fra reiser en er på og har vært på. Jeg foretrekker klart sistnevnte fram førstnevnte. Jeg kan godt gå ned i standard i bytte mot et sted som føles godt å være i.

Hostellet vi bodde på nå klarte derimot på en merkelig måte å kombinere begge deler. Standarden og sikkerheten var høy, og kvaliteten var jevnt over svært god, og det hadde et fantastisk miljø. Hver kveld i uka har de et eller annet fellesopplegg for de som vil — alt fra Movie Night til Quiz Night osv. I kjelleren er det en bar hvor alle henger ut om kvelden, det er gratis Wi-Fi overalt, og generelt god stemning. Soving foregår i køysenger på rom for alt fra 8 til 20 personer. Det føles nesten som å bo i kollektiv for noen dager! I tillegg ligger det rett ved en undergrunnstasjon, så det er enkelt å komme seg rundt omkring. Pris: Ca 150 kr. pr. natt. Det er et røverkjøp.

Hvis du vil bo på hostell i London en gang kan jeg gi Palmers Lodge mine varmeste anbefalinger.

Min ubetydelige teknologiavhengighet kommer til sin rett

Mandag kveld surret Therese og jeg rundt i London på kveldstid, og brått fikk Therese et sterkt og uttrykt ønske om å spise sushi. Vi lette litt rundt i området i hovedgater og sidegater uten hell. Men når denne dama vil ha sushi er det tydeligvis min oppgave å skaffe henne sushi.

Som enhver løsningsorientert nørd vipper jeg opp telefonen og åpner Google Maps, skriver inn “sushi westminster london”, og den blå prikken som viser hvor jeg befinner meg akkurat nå kommer opp på kartet. Og rett ved siden — jeg mener RETT ved siden av, så nært at det er vanskelig skille den blå prikken fra nåla — er det en nål som viser nærmeste sushi. Jeg tenker: “Dette er så nært at jeg nesten kan se det fra der jeg står.” Og når jeg kikker opp og rundt, får orientert meg og kikket i rett retning, står det sannelig Yo! Sushi hvis jeg myser og legger hodet litt på skrå!

Det er litt ironisk at en må ty til en nettapplikasjon som befinner seg en halv jordklode unna for å finne en sushibar som er 50 meter unna, men det er forholdsvis sannsynlig at vi ikke hadde funnet den på egen hånd. Mest fordi vi er utrolig utålmodige og ikke gidder å lete lenger enn fire minutter om gangen. Men takket være teknologen ble det sushi på oss! Og en særdeles god sushi i så måte.

Denne romantiske middagen ble sponset av Google Maps.

Vi er på Impuls med G1 i helga, og jeg dette arkivbildet fanger mye av essensen i Impuls — tilbedelse, feiring, vanvittige tekniske ressurser, mange ungdommer og fullt av liv.

Men kanskje viktigere er det som skjer bak kulissene — undervisningen, seminarene, forbønnen og de dype samtalene, de store valgene, fornyet tillit og nytt håp.

Det er godt.

Jeg mottok en bekymringsmelding fra Pål Berge i går. Han lurte på om jeg hadde det bra og om min manglende blogging skyldtes at aktiviteten på bloggen er omvendt proporsjonal med hvor mye som skjer i Real Life? Dette er en helt korrekt antakelse fra Pål sin side. Det er mye som skjer for tida. Og bloggen lider som vanlig under det.

Så hva skjer?

Jeg hadde tida og prioriteringene mine under kontroll, regnestykket gikk akkurat opp, jeg hadde en delvis uttalt og delvis stilltiende forståelse av forventningene fra ulike kanter, og mine egne prioriteringer av disse. Mange års justering og tilpasninger kulminerte i et tilnærmet perfekt system der alt var i hårfin balanse.

Så kom det plutselig en kvinne seilende inn i livet mitt og rotet til hele systemet (samt en rekke andre ting). Plutselig er det en helt ny familie å forholde seg til (med tilhørende familieselskaper og -middager og foreldre og brødre og besteforeldre og tanter), nye venner, tid til hverandre, tid til andre sammen og hver for oss, jobb nummer én, jobb nummer to, andre strøjobber, andre relasjoner som jeg ønsker å holde ved like.

Og midt oppi alle tingene vil jeg gjerne leve litt også.

Så i møte med alle forventningene og presset på tida mi har jeg egentlig prioritert å leve. Det er ofte det jeg ender opp på når tida blir presset. Mens jeg kanskje burde fokusere på å gjøre det jeg bør, foretrekker jeg ofte å gjøre det jeg vil. For det er som regel veldig mye kjekkere.

Og det er vel også på sin plass. Livet er vel først og fremst ment til å leves.

Men jeg har også fått jobbet med en del spennende ting i det siste. Vi har redesignet Bedehuskirken.no, en ikke ubetydelig jobb fra hverken designer Morten Ravnbø eller min side, jeg har skrevet en tekst til et visjonsdokument Bedehuskirken har gitt ut (det bærer tittelen “Levende brød og sirkus”, er skrevet som en drøm, og er en av mine første skjønnlitterære tekster – jeg vil publisere den her på bloggen i nærmeste framtid), og jeg jobber med et ganske stort nettprosjekt inne på Lesesenteret som skal offentliggjøres om ikke så altfor lenge.

Så møtes da behovet for å leve livet og å dokumentere det. Denne spenningen kjenner jeg forøvrig ofte på. Hvis en har et fotoapparat er det fort gjort å være for opptatt med å dokumentere øyeblikkene enn å oppleve dem. Men hvis en har et fotoapparat er sjansen større for at en kan gjenoppleve de gode minnene i større grad en hvis en ikke har noen knagg å henge minnet på.

Så også med skriving for min del. Jeg slites mellom ønsket om på den ene siden å dokumentere og ta vare på og dele de gode opplevelsene, og på den andre siden å være til stede og nyte de gode opplevelsene i fulle drag. Akkurat nå har pendelen svingt langt ut på den ene sida. Kanskje kan jeg klare å også dokumentere og dele mer tiden som kommer.

Men jeg har det godt for tida. Veldig godt.

Takk for meg.

Sidegata vi kommer ut fra er tydeligvis nedprioritert i lyskrysset, så lyset viser grønt bare to sekunder om gangen, akkurat nok til at halvannen bil har tid til å kjøre ut. Siden vi er et stykke bak i køen er jeg god og frustert når det endelig er vår tur til å være fremst i køen.

Når lyset endelig skifter til grønt gir jeg derfor godt med gass ut i krysset, både fordi jeg er litt irritert og for at jeg i alle fall ikke skal være en av idiotene som bruker så lang tid at ingen andre kommer ut. Etter kort tid hører vi at ting begynner å rase bak i bagasjerommet. Og det stopper ikke å rase heller, lyden av ting som bare fortsetter og fortsetter, biler rundt oss begynner å tute, og Therese roper plutselig ut: “DØRA ER ÅPEN!”

Jeg hiver meg på bremsa, og synet som møter meg bakover er en åpen bagasjedør og poser og pakker — alle julegavene vi har kjøpt — som former en sti bak oss gjennom hele krysset.

Biler tuter som besatte, og vi må ut av bilen midt i krysset og begynne å plukke opp alle tingene som ligger og flyter. Et av sommerdekkene som lå i bagasjerommet har også tatt turen, så jeg prøver å lempe det under den ene armen mens jeg fisker med meg alle posene jeg kan i den andre hånda. Stakkaren bak oss, som sannsynligvis har stått like lenge som oss og ventet på grønt, har vært frustrert nok til å kjøre over den ene IKEA-pakken slik at det er et stort hjulspor tvers over hele pakken.

Det er en glimrende avslutning på julegaveshoppinga. *Anbefales.*

Det første var å fjerne mellomnavnet Aarbakke. (Dette hadde jeg som åtte- eller ni-åring overbevist resten av familien om at vi ungene burde legge til.) Mest fordi “Bjørnar Aarbakke Tollaksen” var upraktisk langt, men også fordi jeg så at navn kan gjøres til en merkevare, og Bjørnar Tollaksen er en enklere merkevare å bygge enn Bjørnar Aarbakke Tollaksen.

Det andre jeg gjorde, en måned etter 18-årsdagen, var å etablere et enkeltpersonforetak. Endelig mitt eget firma! Det hadde det ambisiøse og noe pretensiøse navnet Tollaksen Consulting (senere endret til det enklere og mer moderate Bjørnar Tollaksen). Siden den gang har jeg er i større og mindre skala levert IT-tjenester til ulike kunder, mest utvikling av nettsider og IT-support. Det har for det meste vært en syssel på siden av det jeg egentlig har gjort, men periodevis har jeg levd helt eller delvis av det jeg har tjent på bedriften min.

For tiden jobber jeg med et spennende prosjekt på Lesesenteret på Universitetet i Stavanger. Det er et nettbasert verktøy for lærere til hjelp med å måle eller identifisere leseferdighetene hos elever slik at en kan iverksette tiltak for å øke leseferdighetene på et tidlig muligst stadium. Det skal selges inn til skoler over hele landet, og lanseres til våren. Jeg har ikke noe med det faglige å gjøre, men står for den tekniske biten av det.

Det andre jeg har jobbet en del med de siste par ukene er nettsidene til Bedehuskirken. De har vært mer eller mindre uten innhold de siste årene, og også hatt en del løse deler som har hengt og slengt litt uten noen tydelig sammenheng med hverandre (et påmeldingssystem, en podkast, referater osv.). Nå har vi fått inn en WordPress-installasjon i bunn som gir oss mulighet til å legge ut nyheter og lignende (yes!), og jeg har prøvd å sy sammen en del av de løse trådene til noe mer helhetlig.

Vi har kontakt med en designer som skal sprite opp det grafiske og gjør det hele til noe som er godt å hvile øynene på. Det er samme mann som gjør grafisk utforming av Bevegelse, så det kan fort bli spennende. (Han heter forresten Morten Ravnbö Sätren, hvis du vil bruke de grafiske tjenestene hans en gang. Meget dyktig kar.)

En av de mest spennende tingene å jobbe med i forbindelse med bedehuskirken.no er mobilversjon av sidene (se bilde ovenfor), optimalisert for iPhone eller telefoner med tilsvarende oppløsning. Mobilversjonen kommer opp av seg selv hvis du besøker sidene fra en slik telefon, og gir deg enkel tilgang til de fleste tingene du trenger i løpet av ett til tre klikk. Sjekk det ut hvis du har en slik telefon.

Vi har noen flere ting på lur som vil komme ut etter hvert som de blir ferdige, men nå er det all grunn til å følge med på hva som skjer på nettsidene. Hvis du ønsker kan du abonnere på en nyhetsstrøm (RSS) og bli varslet om nyheter. Mulighet for epost-varsling kommer snart.

Jeg er veldig mottakelig for innspill hvis det er ting du ser kan gjøres enklere eller bedre, og vil veldig gjerne ha beskjed hvis det er ting som ikke fungerer (for eksempel feilmeldinger som kommer opp eller sider som ser helt merkelige ut).

Så… Nok nørdesnakk nå. Tekniske detaljer kan fås på forespørsel (men seriøst, hva er sjansen for at noen vil ha?). Enjoy!

Det er riktignok rett over kommunegrensa. Innkjørselen er upraktisk nok via rundkjøringen på Kåsen, på andre siden av bomstasjonen (så det koster 20,- å besøke oss), antakelig for at søppelbilen skal slippe å måtte kjøre inn på nabokommunen sitt område. Det hadde vært uholdbart. Heldigvis har vi fortsatt postadresse Bryne, noe som er et lite plaster på en såret stolthet. (Sandmyrvegen 56, for mor og andre spesielt interesserte.)

Nå bor vi i en nyoppusset kjellerleilighet med stor terrasse og hage, utsikt rett mot ABB fabrikker, “kort gåavstand til nydelige turområder” (Sandtangen?) og noen kyr rett over gjerdet som betrakter oss med en viss skepsis når vi kommer og går.

Hver gang jeg flytter blir jeg slått av hvor mange ting jeg eier, og hvor mye plass de tar. Og jeg blir bekymret for hvordan det kommer til å være om 25 år når jeg har klart å akkumulere så mange ting i løpet av de 25 første. Gandhis råd om å eie bare sju ting er… utfordrende. Hva med sju hundre? Vanskelig nok.

Og hvor kommer alle greiene fra? Jeg tar opp en ting og tenker: Hvordan kunne jeg noensinne tenke at det var en god idé å kjøpe denne gjenstanden? Hva tenkte jeg på?

Men jeg tror jeg forstår, for eiendelene mine fordeler seg omtrent på følgende måte, målt etter vekt:

Møbler: 45%
Bøker: 45%
Annet: 10%

Vi er ikke de eneste som har flyttet. HanneG, Rannveig og Therese har også flyttet inn i et helt hus rett ved rundkjøringen ved Stadion. De kan stå i hagen sin og se på barnetoget på 17. mai. Det er et hus med mange rom, og enda et helt sett med hemmelige rom og kott og skap. Vi har allerede prestert å låse oss ute på en liten platting i andre etasje mellom to deler av huset.

Neste gang vi leker gjemsel der kommer noen til å låse seg inn et sted og ikke ha mulighet til å komme seg ut igjen før noen plutselig husker på vedkommende to dager senere. Så stort og komplisert er dette huset. Jentene har allerede fått opp oransje 70-tallgardiner i stua, og på kjøkkenet nok tallerkener og kopper i 70-tallstil til å servere hundre og førti mann.

All denne flyttinga betyr også at det plutselig står en hel del hus tomme, så hvis du har en slant med penger til overs kan du for eksempel kjøpe Reeholen 57 (“Sentralt beliggende enebolig m/ garasje”!!), hvis ikke kan du leie Reeholen 7 (“Lys og fin leilighet til leie i gangavstand til sentrum”!!). Strålende strøk å bo i. Alle flytter derfra.

Kjartan, en klassekamerat, prøver å lure noen til å kjøpe noen greier han vil bli kvitt. Når han på ett tidspunkt, i sin iver etter å selge, hoster opp noe som ikke kan kalles annet enn løgn, peker han plutselig på meg og sier, “Det er sant! Bare spør Bjørnar. Han lyver aldri.”

På dette tidspunktet er det flere ting som går opp for meg. Det første er at Kjartan her prøver å utnytte meg. Jeg liker dårlig å bli utnyttet. Ingen liker å bli utnyttet. Jeg har alt å tape å lyve, kanskje bortsett fra en kortvarig takknemlighet fra Kjartan.

Det andre er at Kjartan her setter sin egen troverdighet på spill for å presse meg til å bli med på leken. Han høyner innsatsen når han setter seg selv i en posisjon der han kan bli direkte fanget i juks. Han setter alle pengene sine på at jeg vil være kamerat og lyve for ham.

Det tredje, og kanskje viktigste, som går opp for meg, er at folk åpenbart regner meg for å være troverdig. Jeg har ikke egentlig tenkt på dette før denne hendelsen. Min hensikt med å snakke sant har hittil ikke vært å framstå som troverdig. Det har mer vært drevet av flink-gutt-syndromet med opphav i en oppdragelse der lyving ikke har vært akseptert, og der selv den ubehagelige sannheten har blitt belønnet. Nå forstår jeg for første gang makten som ligger i å være troverdig, og det overrasker meg.

Jeg forstår, som tiåring, at jeg her har muligheten til å velge mellom det jeg i dag ville beskrevet som et kortvarig gode (å hjelpe Kjartan) eller et langsiktig gode (å ha troverdigheten min i behold). Jeg forstår at jeg må velge mellom å bli likt eller å bli respektert.

Jeg sier: “Nei. Det er ikke sant.”

Dette er et nytt ledd i en trend som blir stadig tydeligere for meg angående min egen teknologibruk.

Jeg er i utgangspunktet en teknologifrik. Jeg er utrolig glad i ny teknologi og er konstant fristet til å kjøpe de nyeste og mest banebrytende tekniske duppedittene som finnes på markedet. Jeg hopper tidlig på bølgen når det kommer nye teknologier for nett. Men stadig oftere, og stadig raskere, ser jeg meg nødt til å hoppe av igjen etter en kort stund.

Jeg var tidlig ute med Facebook, og inviterte inn stort sett alle i adressboka mi som var mellom 13 og 30 år. (Beklager.) Men etter noen måneder med Facebook, der jeg ble “venner” med folk jeg hadde gått i klasse med for ti år siden, diverse random folk jeg hadde truffet flyktig på ulike steder, folk jeg ble både glad for å finne igjen, og folk jeg for å være helt ærlig ikke egentlig hadde noen interesse av å finne igjen.

Men jeg ble i alle tilfeller overveldet både av mengden informasjon og nærheten av informasjon. Her fikk jeg vite mange ting som var, gitt min relasjon til vedkommende, for oversharing å regne. Jeg fikk vite mer enn jeg strengt tatt ønsket å vite. Owe Wikström beskrev senere denne opplevelsen som “påtvungen intimitet”. Det er det samme som skjer når du sitter på toget eller bussen og hører på noen som forteller om problemene hun har med kjæresten for tida. Det er mer enn du ønsker å vite (selv om en liten del av deg også ønsker å vite).

Mengden av informasjon var også overveldende. Én ting var tida som gikk med på å holde meg oppdatert på hvilken fest folk skulle på i helga, eller at de var trøtte etter jobb, eller at de nå lå og sløvet foran tven; men det mest slitende var mengden mennesker jeg fikk informasjon om. Jeg klarte bare ikke å forholde meg til alle disse menneskene og livene deres.

Så jeg måtte slutte (noe som forøvrig er en lang og smertefull prosess som tar flere dager og femten epostvekslinger med Facebook Kundeservice).

Twitter er annerledes. Det er ikke i utgangspunktet en toveis-relasjon. Jeg kan lese hva du skrive uten at du trenger å lese hva jeg skriver. Alle som vil kan lese hva jeg skriver uten min forhåndsgodkjennelse (med unntak av hvis jeg gjør kontoen min invite-only). Intimiteten er derfor ikke nær eller påtvungen. Hvis jeg synes du skriver mer personlige ting enn jeg ønsker å vite kan jeg fjerne deg fra lista mi uten at noen blir sure av det.

Men mengden blir fort overveldende. Via den ene morsomme skribenten blir du ledet til den neste, som har nok en venn som er hysterisk og som må legges til. Og plutselig sitter du med oppdateringer som tikker inn hvert eneste minutt, det ene morsommere enn det andre. Det var ingenting å si på kvaliteten — lista mi var finjustert til å levere, i henhold til mine preferanser, maksimalt morsomme og interessante tweets.

Så jeg måtte slutte.

Nå innser jeg at stort sett all netteknologien jeg bruker til daglig eksisterte allerede på nittitallet. Jeg leser nettsider. Jeg skriver epost. Jeg blogger. Jeg følger med på andre blogger via en oppdateringstjeneste (RSS). På telefonen min, som riktignok er en iPhone som ikke eksisterte på 90-tallet, er mine mest brukte programmer Telefon, SMS, Mail og Safari (internett). That’s it.

Jeg ser heller ikke tv lengre. Det er utrolig mye både interessant og uinteressant å se på tv. Men å ikke se tv vil gi deg flere timer ekstra daglig som du kan bruke på hva du vil. (Og det gir deg mulighet til å le hemningsløst av tv-reklamer på kino, da du sannsynligvis ser disse for første gang. Bivirkningen er at folk som sitter rundt deg, og som har sett disse reklamene flere hundre ganger før, synes du er en frik.)

Jeg blir periodevis nærmest lammet av all informasjon som blir pushet på meg. Jeg må til stadighet sette i verk mekanismer for å begrense inntaket av alle tingene som ønsker å ha tak i oppmerksomheten min.

Verst av alt, den store mengden inntak av innhold gjør at jeg bruker mindre tid på å produsere innhold. En viss mengde inntak må til for å få inspirasjon og for å lære nye ting (og fra tid til annen, for å bli underholdt), men jeg ønsker først og fremst å skape innhold. Jeg ønsker ikke bare å forbruke, jeg ønsker å bidra.

Jeg vil gjerne skrive mer, fotografere mer, filme mer, lage flere nettsider, produsere en kortfilm, gi ut en bok, lære å tegne, lære å danse.

Og ikke minst, jeg ønsker å bruke tid med folk i det virkelige livet. For uansett hvor nyttig nettkommunikasjon kan være (og i en del tilfeller er det virkelig nyttig og bra), er fellesskap i samme rom med andre personer overlegent all teknologi.

Forholdet mellom inntak og det som kommer ut må stå i forhold til hverandre. Tiden vi har i døgnet er begrenset. Vi har bare tid til et visst antall mennesker i livene våre (både i real life og på nett), og vi kan ikke lese alt som er interessant hvis vi skal ha tid til å skape noe nytt.

Til syvende og sist er det selvsagt ikke teknologien som er problemet. Den er bare et middel som gjerne kan byttes ut.

Det som er viktig, er å lage tid og rom for kreativiteten, som under rette forhold knapt kjenner noen grenser. La det flyte!

Og Museum of Flight skuffer ikke. Det evner å være både high-tech og old-skool på samme tid. Det er høyttalere i taket som spiller av sage og hamrelyder mens vi går gjennom reelle verktøybenker der de første flyene ble produsert i trematerialer. Det er trykkfølsomme skjermer som spiller av de videoklippene du måtte finne interessante. Det er gamle flyverdrakter, det henger modeller i taket av flytyper helt fra de første primitive seilflyene brødrene Wright eksperimenterte med til moderne passasjer- og jagerfly.

De har til og med en egen seksjon viet Apollo-programmene som satte de første menneskene på månen, med simulatorer der du selv kan lande det første landingsfartøyet på månen (hvis du går for raskt ned kræsjer du, hvis du bruker for lang tid går du tom for bensin og, igjen, kræsjer).

Det er en fabelaktig tumleplass for små gutter i alle aldre.

Mens vi går rundt gjennom hele fortellingen om flyets historie slår det meg hvor gale flypionerene var. Hvordan i all verden fikk brødrene Wright tro på at et objekt som er mange ganger tyngre enn luft kan seile i lufta? (Ok, de fikk vel strengt tatt idéen fra å observere fugler som fløy, men det er et ganske langt sprang fra fugleobservasjoner til selv å oppriktig tro at en kan klare å fly og å sette dette ut i livet.)

Hele flygingens tidlige historie minner meg om komikerens C.K. Louis’ opptreden på Letterman Show der han snakker om hvordan vi i dag tar mange tekniske og teknologiske nyvinninger for gitt. Hvis det er litt problemer med å få avgangstillatelse sier folk: “‘And then, we get on the plane and they made us sit there on the runway, for 40 minutes. We had to sit there.’ Oh? Really? What happened next? DID YOU FLY THROUGH THE AIR, INCREDIBLY, LIKE A BIRD? Did you partake in the miracle of human flight, you non-contributing zero? [...] People, like, they say there’s delays on flights. Delays? Really? New York to California in five hours. That used to take 30 years. Plus, you would die on the way there.”

Eller ta de første som fløy først over den engelske kanal, og så over Atlanteren uten å vite at det ville gå godt. Ingen har gjort det før, det er tusen ting som kan gå galt, og hvis én av de tusen tingene går galt ender du på bunnen av havet. Og det kommer ikke et Sea King-helikopter og henter deg. At vi i dag kan fly over Atlanteren er takket vært noen gale, unge menn (det var stort sett menn) uten hemninger. Alt var nytt.

På begynnelsen av forrige århundre ble en folkehelt når en fløy over Atlanterhavet i et selvbygget småfly. I begynnelsen av vårt århundre blir en folkehelt når en spiller fele på Melodi Grand Prix.

I klar kontrast til Museum of Flight er baseballkampen vår en katastrofe fra ende til annen. Det vil si, selve kampen og stemningen og livet på stadien er en særdeles bra — om enn noe harry — opplevelse, det er bare at det går så utrolig dårlig for laget vårt, Seattle Mariners. De får ett eneste poeng gjennom hele kampen, mens favoritten New York Yankees, som Torstein beskylder for å kjøpe seg til suksess, får home run etter home run, og leder 6-1 etter fem inninger (omganger, om du vil, vanligvis ni i tallet, med mindre det er uavgjort etter ni inninger).

Vi prøver lenge å holde motet oppe og juble og heie det vi kan, men kasteren til Yankees er helt utrolig dyktig. Det er samme mann som kaster for Yankees gjennom nesten hele kampen, og vi blir etter hvert så provoserte på ham at vi diskuterer om vi kan klare å komme oss inn på benken i en pause for å skade kastearmen hans litt.

Yankees fortsetter å skåre poeng utover kampen, og etter hvert blir det ymtet frampå om vi kanskje skal skifte lag og forkaste stakkarslige Mariners til fordel for de overlegne Yankeene, for å “avslutte kampen med den gode følelsen”, siden det “tross alt er vår første live baseballkamp.” Og i siste runde, uten så mye som en eneste sølvmynt, gjør vi oss selv til Judaser alle tre og avslutter kampen med en seierdans og ellevill feiring av 11-1-seieren “vår”.

Det er lavpunktet i min allerede skrøpelige supporterkarriere.

Det er en sweet løsning. Vi slipper haiking, vi slipper en lang omvei med buss, og vi får mulighet til å reise på familietur igjen for første gang på mange år! Dette er også en gyllen mulighet for Oddny og Njål, som har fire jenter, til å oppleve å ha med seg gutter på familietur.

Kan jeg bare få lov å si med én gang at Oddny og Njål er to av de mest sjenerøse personene jeg vet om? Dette gjelder på alle måter, de er personer som gir utrolig mye av seg selv. Og det kommer her også til syne økonomisk. Vi får ikke lov til å betale for noe som helst selv. “Er vi på familietur så er vi på familietur,” sier Njål. Vi spiser hele tida nedover, stopper på hver Starbucks vi ser i Idaho og Washington State, kjøper cherries og peaches og plums fra lokale boder langs veien. Njål stopper hver eneste gang han ser noe interessant å kjøpe eller se på langs veien. Det tar oss derfor to dager å komme til Seattle.

Hva vet vi egentlig om Seattle? De fleste har hørt navnet på byen, men få vet noe særlig om den, kanskje bortsett fra at den ble gjort ekstra kjent av 90-tallshiten Sleepless in Seattle, med Tom Hanks og Meg Ryan i hovedrollene. Tillat meg å opplyse.

Seattle er opphavsstedet til kjente bedrifter som Boeing (flyprodusenten), Starbucks, Microsoft og IBM. Byens landemerke nummer én er The Space Needle, et 184 meter høyt tårn formet som en flygende tallerken som står på tre påler og som ble bygget til World’s Fair som ble avholdt i Seattle i 1962.

Vi har vært oppe i The Space Needle, både én og to ganger. Vi lot oss lokke til å betale $5 ekstra for en billett der du kunne gå opp både day and night for å se byen både på dagtid og kveldstid (som er, når sant skal sies, to helt forskjellige opplevelser). På kveldsturen opp får vi servert samme ett minutts forelesning av samme heisoperatør, med samme genuine innlevelse. Når vi spør hvor mange ganger hun har lirt av seg den leksa i dag smiler hun, ruller med øynene og sier “oh, I would say about 200.” Vi nikker medfølende.

På vei ned i heisen er sannhetens time kommet i en konkurranse vi har hatt gående en stund om å tippe hvor mange innbyggere det bor i Seattle. Torstein har tippet 2,8 millioner. Det er av en eller annen grunn lov å endre svaret sitt helt fram til fasiten kommer. Dette smutthullet gjør at jeg, som har tippet lavest, endrer svaret mitt 2,7 millioner, som gir meg mulighet til å vinne på alle lavere svar, og Jon følger på og endrer i siste liten svaret sitt til 2,9 millioner, som gir ham mulighet til å vinne på alle høyere svar. Heisoperatøren opplyser at det bor 3,3 millioner i Seattle og omegn, og Torstein, som i utganspunktet var nærmest, men som nå er skvist inn mellom 2,7 og 2,9 millioner blir utrolig lei seg, rister oppgitt på hodet og utbryter “jeg hadde det inntil for ett minutt siden.”

Vi finner en utrolig gøy Arcade der de har massevis av gamle automater og spill, f.eks. sånne der du skyter på skjermen. Torstein og jeg kjemper knallhardt om å bli best, og fortsetter litt for lenge å kaste penger på maskinen før Jon må sette foten ned og si at nok er nok.

Et annet høydepunkt er Jons intense og målrettede søken etter den aller første Starbucken. Jon er vanligvis ikke en mann som snakker med fremmede uten grunn, men når han nå er ute på dette oppdraget går han ikke av veien for å spørre hvem som helst og hvor som helst for å finne det ut.

Og i denne jakten, og i andre sammenhenger, kommer en interessant faktor inn: Jeg har tydeligvis en (for meg) ukjent, men kraftig vegring for å bli oppfattet som for “turistaktig”. Med det mener jeg slik f.eks. japanere i Norge oppfører seg. Flokkmentaliteten, de endeløse bildene, oppstillingen foran turistattraksjoner, osv. osv. Denne vegringen har ikke Jon. Han tar bilder overalt, stiller opp både seg selv og oss andre, spør overalt etter “the very first Starbuck”, og skaper en rekke situasjoner som gjør at jeg vekselsvis får lyst til å late som at jeg ikke kjenner Jon og vekselsvis får lyst til å dra til ham. Torstein sier at dette er bra for meg, at det bygger karakter.

I løpet av denne første dagen går vi utrolig langt. Vi går fram og tilbake over hele downtown flere ganger, og ved dags ende snakker vi sannsynligvis mellom halvannen og to mil. På slutten er jeg så drittlei av å gå at jeg setter i meg en handlevogn som står langs gata og ber Jon trille meg hjem. Vi triller av gårde mens Torstein løper på siden av og ta bilder. Ingen av innbyggerne i Seattle synes tydeligvis det er noe merkelig med å trille en voksen mann i en handlevogn gjennom byen, og i det vi går forbi en politibil som venter på grønt lys gjør vi vårt beste for å unngå øyekontakt og late som at dette er den mest naturlige tingen i verden. De begynner å rygge bilen tilbake, vi forsetter å ignorere dem, og snart ombestemmer de seg og finner ut at vi ikke er verdt å bruke tid på. Men Jon, maskinen, triller meg gjennom hele downtown. Han er en barmhjertig samaritan, den mannen.

I morgen er det duket for baseballkamp mellom Seattle Mariners og New York Yankees. Vi har gode seter, ingen peiling på reglene, men kompenserer med entusiasme. Så det blir antakelig konge.

Selv om vi er ute på en parkeringsplass er stemningen like fullt til å ta og føle på slik den er før et bryllup i en kirke. Det suser litt fra PA-anlegget. Noen instrumenter stemmes. Det småprates litt før det til slutt blir stille.

Så kommer sju bridesmaides og sju groomsmen paraderende over løperen i par, to og to, alle i matchende kjoler og dresser. Etter dem følger en liten jente som kaster blomsterblad på løperen. Så kommer hovedattraksjonen — brudens far som fører bruden opp løperen. Det er allerede ikke et øye som er tørt.

Hanne og Sierra poker om hvem som skal lese ekteskapsløftene først. De blir viet. De blir bedt for av familie og venner. Det synges og det jubles. De går tilbake ned løperen som ektemann og hustru. Og i bakgrunnen står Silje Frøystad med vått ansikt og sier at nå orker hun ikke grine mer.

Bryllupsfestene i USA er visst veldig annerledes enn i Norge. En såkalt “wedding reception”, som tilsvarer vår fest, varer vanligvis i ca. to timer, inneholder ingen taler bortsett fra et par toaster fra forlovere o.l., avsluttes med “første dans” osv. før brudeparet stikker av gårde i ti, elleve-tida. Når jeg forteller at våre fester gjerne varer i seks, sju timer kan ikke amerikaneren jeg snakker med fatte at det kan være mulig. (Senere, ca. fire timer ut i programmet, innser han at det faktisk kan være mulig.)

Festen blir en herlig blanding av norske og amerikanske tradisjoner, og vennene til Hanne og Sierra fra USA henger seg med glede på både talene og de norske (ganske sære) bryllupslekene. Det er mange glitrende taler, blant annet en utrolig morsom venn av Sierra som oppsummerer opplevelsen av bryllupet på en fantastisk måte når han uttaler at, “This is already the most bizarre wedding I’ve ever been to. First of all, the wedding is moved to Fernie. I mean, Fernie?! Come on! Who has ever heard of Fernie? And then they get married in a parking lot. And then you have all these crazy Norwegian wedding traditions and games. And speeches! And slide shows! And we haven’t even started the dancing yet!”

Og det hele var virkelig komplett med videoer fra barndommen, historier fra barne- og ungdomsår, taler fra venner av Hanne og Sierra som avdekket nye og ukjente sider ved begge (de fleste av oss ser jo sjelden alle sidene ved vennene våre), bestemora til Sierra på nesten åtti som skrytte på seg at hun var bedre på rulleskøyter da hun var ung enn han er på brett (han er ranket blant topp ti skateboardere i verden eller noe). Fantastisk.

Etter hvert avsluttes festen offisielt oppe med første dans osv., og så fortsetter festen i underetasjonen for de unge. Det er et kapittel for seg selv. Der er det hip hop på anlegget, drikke på huset, dansing på golvet, og etter hvert kommer det fram noen danseskills som er av en helt annen verden (Hanne har en del venner som er profesjonelle dansere). Det er magisk. Det er fantastisk morsomt. Det er utrolig kjekt!

Klokka er halv fire før vi kommer oss i seng etter en utrolig feiring. Ideen om en kort bryllupsfest er gjort kraftig til skamme. Det har vært kræsj av kulturer, en salig miks av tradisjoner, nye vennskap, morsomheter, dype og rørende ord, dansing, mat og drikke, sigar og kalas, en feiring av to fantastiske folk som har lovet hverandre å holde sammen gjennom alt. Det er alt en kan ønske seg av et bryllup.

En uforglemmelig opplevelse.

Etter en liten hvil og sjekking av busstider på hotellrommet til HanneH & co kjører Hanne meg ned til byen i halv elleve-tida for å ta en Greyhound-buss til Fernie, byen bryllupet skal være i. Fem timer senere, klokka tre på natta (formiddag norsk tid) er jeg framme i Fernie, og det er seriøst ikke en levende sjel å se. Det er ikke en gang en stakkars hund i gatene. Og Fernie er på størrelse med Klepp. Jeg ringer på hos et hostell/vandrerhjem i nærheten. Ingen svar. Jeg går og kikker meg litt rundt i området, og det er dødt som graven. Så jeg gjør deteneste naturlige, tar med meg bagasjen, ruller ut soveposen og etablerer meg på et betonggulv under et halvtak i den lokale parken, rimelig sikker på å bli vekket av lovens lange arm, men trøtt nok til å akseptere risikoen.

Jeg våkner klokka åtte av alarmen, og har sovet non-stop og meget begahelig fram til da. Å sove på gata er kanskje ikke så ille hvis en har god sovepose, og det bare er for en natt, og en ikke trenger å sove i frykt for å bli ranet (jeg minner igjen om at Fernie er på størrelse med Klepp).

Jeg har tenkt meg ut på fjelltur, og får lagret bagasjen jeg ikke trenger til turen på det lokale hostellet før jeg går på en ekpedisjon for å skaffe mat, drivstoff og utstyr til turen. På villmarksforretningen får jeg kart og tips om mulige ruter, og dama i butikken nevner i en bisetning at “there’s lots of bear up there, so you should bring bear spray or a bear banger”. Jeg sier, “Excuse me?” “There are black bears and grizzly bears up there, but there’s lots of food around, so it shouldn’t be a problem.” “Ok…” “But you should bring one of these. This bear spray is for when the bear is, like, right there in your face.” På dette tidspunktet hever jeg øyebrynene en smule. Hun fortsetter, “the bear banger you shoot from a distance, and it makes a lot of noise and should normally scare them away.” Jeg sier, “ehm… I think I’ll go for the bear banger, I’m not really planning on meeting them up close and personal.” “Oh, and you should take some rope and hang your food up in a tree away from your camp so you don’t get a nighly visit.” “Right. Give me some of the rope as well.”

Med kartet i hånda, mat i sekken og bear banger i lommen legger jeg lykkelig ut på tur. Og det er en heftig hard tur. Jeg bruker fire timer for å komme opp på fjellet, og periodevis er det så bratt at jeg går 20 meter, tar en pause, går 20 nye meter, tar en ny pause, drikker litt vann osv. Det er den hardeste stigningen jeg noensinne har vært borti, og det er med nød og neppe jeg kommer meg til toppen med den elendige, tunge ryggsekken jeg sliter med meg (jeg får senere bruk for alt innholdet i den, så det er heldigvis ikke unødig).

På toppen er jeg så sliten at jeg må legge meg nedpå og hvile en times tid før jeg klarer å gjøre noe mer, men etter en power nap får jeg rigget til leiren, spist litt middag, hengt opp maten i et tre, og kan nyte boklesning på toppen av et fjell i The Rocky Mountains med en utsikt som gir meg følelsen av å sitte og lese på toppen av verden. Det er nydelig. Natten tilbringes under åpen himmel med kun et par regnbyger som fort går over.

Det er utrolig dårlig merkede løyper og stier i området, så jeg finner fram kartet neste morgen og prøver å finne beste vei ned på andre siden (noe som ikke er så lett, siden alle kanter av fjellet er stupbratt). Jeg finner det jeg anslår for å være den minst dårlige av de dårlige rutene, men etter bare tjue meter med det som heller må kalles klatring enn gange kommer jeg til et parti der det er såpass langt ned at jeg ser meg nødt til å løfte ned sekken før jeg selv går ned. Avstanden er akkurat for stor til at jeg klarer å legge den ned på hylla nedenfor, men det er såpass liten avstand igjen at jeg anslår at hvis jeg slipper den så blir den liggende der den er. Dette viser seg å være en dårlig vurdering.

Når jeg slipper sekken, begynner den å rulle nedover, og snart ruller og spretter den av gårde nedover fjellsida i større og større hastighet. Den spretter nøn ganger opptil to meter opp i lufta, og jeg blir staænde og se på at jakken løsner og flakser av gårde, tannbørsten fyker i en annen retning, så følger lommelykta, drivstoffet til stormkjøkkenet, tauet (som jeg i etterpåklokskapens lys ser at jeg kunne brukt til å fire sekken ned med), en gjeng med batterier i tolv ulike retninger, og den ruller og ruller i over ett minutt mens jeg fortvilet står og ser på uten å kunne gjøre noe, og først etter 200-300 meter stopper den opp. Så… jeg ønsker meg ny ryggsekk til jul.

Turen ned er nesten like hard som turen opp (det er som regel like tungt å gå nedover som oppover, en blir bare ikke like andpusten av det), og den blir ytterlig hardere av at jeg ikke har nøn sti å følge, og periodevis må kjempe meg på dyretråkk gjennom tykk underskog til jeg etter langt om lenge finner det som viser seg å være en sti som mountain bikerne i området (syke, syke mennesker!) bruker. Jeg følger stier og småveier tilbake til byen, og er dyktig sliten, men svært fornøyd når jeg sjekker inn på hostellet og hiver innpå en Big Mac-meny (som jeg for sent innser at er gigantisk når jeg bestiller “stor”).

Nå er det få timer igjen til bryllupet, Hanne og Sierra flyr rundt overalt og ordner ting, det kommer blomster med taxi, Silje og Torstein øver, og vi andre henger og slenger og lurer på om det ikke blir gang på det snart.

Nå er det pigede ikke lenge igjen.

Og forresten, gratulerer til Ina og Eirik med ettårsdag + forlovelse, Torstein med dagen, Ingvild og Ole med fem års bryllupsdag + lille Linnea som har ankommet verden.

Dette er tydeligvis uka hvor vi feirer ALT!

Vi har hatt besøk fra venner fra Tsjekkia i to uker, og la oss nøye oss med å si at å underholde gjester 24 i timer i døgnet i to sammenhengende uker ikke havner på topp ti-lista over ting som faller naturlig for og krever lite energi av Bjørnar Tollaksen. Selv om han synes det er utrolig kjekt. Og at han nærmest uten å merke det begynner å omtale seg selv i tredje person når han er fryktelig sliten.

Nå er jeg fryktelig sliten.

Det har vært to veldig gode uker. Den første uka besto i mye fest og feiring og sosiale sammenkomster for å introdusere våre venner fra Tsjekkia for resten av kjerka, samt en rekke aktivititeter for å vise dem et Norge de aldri har sett maken til og en ferie de sent vil glemme. Jeg brukte opp alle triksene i boka mi på en uke.

Dagen etter ankomst gikk turen direkte opp i fjellet for en todagers tur fra Hunnedalen til Månafossen (de hadde spesifikt forespurt en fjelltur på forhånd). To faktorer bidro til at denne turen ble noe utenom det vanlige. Det ene var de store nedbørmengdene vi hadde i løpet av turen, og som manifesterte seg i form av søkkvåte sko, søkkvåte klær, søkkvått telt og oversvømte elver.

For ikke å glemme at vi hadde glemt igjen toppen til lavvoen hjemme og måtte tre jakken til Eirik over toppen av lavvoen, men fordi nevnte jakke i utgangspunktet ikke er laget for å brukes til dette formålet passet den ikke nevneverdig til teltet, og laget derfor en 20 centimeter høy åpning langs hele toppen av teltet som ga den enorme regnskyllen klokka fire om morgenen fri passasje inn til soveposene våre. Så…

Den andre faktoren var at vi på forhånd undervurderte hvor lang turen faktisk var og overvurderte hvor fjellvante våre venner var, med det resultat at vi gikk totalt 13 timer over to dager, fem timer den første dagen og åtte timer den andre.

Av plasshensyn unnlater jeg her å utbrodere hvordan Eirik og jeg på begynnelsen av turen kjørte ned til sluttmålet for turen og satte igjen Eirik sin bil før vi kjørte tilbake til Hunnedalen igjen (en halvtime hver vei), og hvordan Eirik ved lunsjtider dag to kom på at han hadde lagt nøklene til bilen sin i bilen min (som sto i Hunnedalen), og jeg måtte gå i forveien av de andre, haike med to tyske middelaldrene damer tilbake til min bil, hente denne og kjøre ned til Månafossen igjen. La dette være alt som blir sagt om denne episoden.

På tross av alt dette var alle utrolig nok likevel enige om at det hadde vært en enestående tur.

Resten av uka gikk med til ulike sprell, før vi etter hvert satte nesa mot Lista og Sommer-Impuls. Og det er mye jeg kunne fortalt om Sommer-Impuls, for eksempel at vi var i Kristiansand og ba for folk på gata, at det var så kraftig storm at alle teltene måtte tas ned og folket legges i flyhangarer, at G1-gjengen utmerket seg med sitt nærvær i den grad at jeg fikk skryt av fem ulike personer for hvor bra gjeng vi hadde med oss, at Gud møtte mange mennesker på mange ulike måter, at Impuls nå sikter seg inn mot Europa (!).

Men det er egentlig alt jeg har tenkt å si om den saken, for nå sitter jeg på Stavanger Lufthavn, Sola, og venter på et fly som skal ta meg til Canada (og senere USA) til bryllupet til HanneH og Sierra, fjelltur i de kanadiske fjellene, road trip i nordvestre del av USA, og jeg skriver dette på mobilen og jeg har vært med folk 24/7 de siste to ukene og jeg har sovet tre timer i natt og setningene mine blir utrolig lange fordi jeg ikke gidder sette punktum når det er på tide med et puntum fordi det er enklere å bare fortsette.

Og dette er egentlig sant om livet også, at det er vanskelig å sette punktum når det er på tide med et punktum, og jeg bruker selvsagt her språket som en metafor for å forstå virkeligheten, fordi språket vi bruker ofte definerer virkeligheten vår.

Og med det tror jeg virkelig det er på tide for meg å sove litt. I reell og/eller metaforisk betydning.

Jeg har nettopp vært en uke på en av de mer spesielle festivalene jeg har vært på. Dette mener jeg på den best tenkelige måten.

Korsvei er en tverrkirkelig festival (selv om hovedvekten av deltakerne nok kommer fra Den Norske Kirke) som har sterkt fokus på: Enhet, fellesskap, sosial rettferdighet, miljø, disippelskap og… sirkus!

Hele festivalområdet er delt inn i ulike tun. Alle som bor på området hører hjemme i et slikt tun, og hvert tun velger sin egen tunhøvding, som i sin tur utnevner en søppelansvarlig og to skaffere. Hver dag går skafferne og henter felles mat som tilberedes og inntas av hele tunet i fellesskap. Det er en fantastisk ordning som gjør det umulig å ikke bli kjent med og komme tett innpå en rekke nye mennesker. Bålhygge på tunet om kvelden gjør også sitt for å bidra til dette.

Og ikke nok med at vi fikk nyte teltliv og tilberede middag på bål, vi måtte til og med ut i skogen for å felle trær til å bygge takkonstruksjon med. Hendelse, det var akkurat som å være tilbake på speiderleir, og det føltes godt. Dette er en festival etter min smak.

I tillegg til fellesskap er rettferdighet og miljø viktige deler av Korsvei-kulturen. Og dette er ikke tenåringsradikalisme eller -opprør, det er godt voksne menn og kvinner i 40-, 50-årene som er genuint opptatt av at vi som disipler av Jesus har et ansvar for å bidra til rettferdighet i verden og forvalte jorda på en fornuftig måte.

Dette er en festival som retter krav til Oljefondet (Statens pensjonsfond – Utland, hvis vi skal være nøyaktige) om å bruke halvparten av fondet til utvikling i verdens fattigste land og til ulike klimatiltak. Dette er en festival som inviterer klimaaktivister fra Storbritannia, og unge radikale disipler som bor i kommuniteter i en av de fattigste bydelene i Philadelphia, USA (Shane Claiborne).

Formen og stilen er annerledes enn hva vi i vårt miljø er vant med. Musikkmessig spenner det fra irsk-keltiske folketoner til “håps-tango” fra Brasil. Talene har ofte ikke tre punkter som er lette og huske og en tydelig utfordring, men kaster opp spørsmål og løse tråder, og vever historier mer enn å komme med tydelige svar eller løsninger (på godt og vondt). Folk med bakgrunn fra Den Norske Kirke har også et helt annet forhold til bruk av kunst, dans og musikk enn mange andre kristne grupperingene, noe jeg liker veldig godt.

Nei, Korsvei var en særdeles god opplevelse. Det er herlig forfriskende med nye impulser og andre måter å gjøre ting på.

Det eneste som plager meg litt, er at det finnes to fløyer innenfor kristenheten som sjelden kombineres. På den ene siden har du bevegelser som er opptatt av sosial rettferdighet og ansvar – klima, menneskerettigheter osv. På den andre siden har du bevegelser som er opptatt av tegn og under, det profetiske osv. Sistnevnte er stort sett fraværende på Korsvei. Førstnevnte er stort sett fraværende på f.eks. Oase.

Disse fløyene kommer sjelden i kontakt med hverandre, og det skulle jeg ønske de gjorde, for sammen må de være krutt.

Kan en ikke få i både pose og sekk? Jeg synes å lese Jesus forkynte og praktiserte begge deler.

Man sa om Abba Agathon at han hadde en stein i munnen i en tre års tid, til han hadde lært seg å tie.

~ Ørkenfedrenes ordspråk

For noen uker siden var staben og Drivhuset i Bedehuskirken på retreat på Dokka gård utenfor Kongsberg. Retreat er, som engelskspråklige forstår, å “trekke seg tilbake” til et stille sted. For å bruke Edin Løvås’ ord, da han skrev om retreatbevegelsen i Bevegelse i høst:

Avgjørende er tausheten. Det er påbudt i Stillhetens Hus hvor gjestene bor. Videre under Jesusmeditasjonen, og etter aftenbønnen fram til neste dags morgengudstjeneste. Det finnes jo en død stillhet og en levende. Den som rår på en retreatgård er levende, og årsaken er at den er mettet av Jesu Kristi nærvær.

I en hverdag som er travel og full av inntrykk, tanker og samtaler som driver meg i mange ulike retninger finner jeg det som regel utrolig avslappende å godt å komme et sted der finnes ro.

Det finnes vanligvis lite ro i hverdagen vår. Vi har alle hørt den vanlige leksa om at “verden går så mye fortere nå”, “folk hadde det mye mindre travelt før” og så videre. Dette er både sant og usant.

Jeg trenger av og til å minne meg selv på at det bare er de siste hundre årene — kanskje spesielt de siste femti — tempoet på hverdagen har vært så høyt som det er nå.

(Det sier seg selv at en i én forstand har bedre tid når det ikke finnes tv eller telefon eller internett, bare et strikketøy, en utskjæring å skjære litt på, en bok eller to som har gått i arv fra generasjon til generasjon. På den andre siden er ikke livet som småkårsbonde i Norge på 1800-tallet et rolig og fredelig liv. Det er minst tolv timers arbeidsdager, avlinger som må pleies både varsomt og ofte for å bære den frukten familien er avhengige av for å leve. Travelhet kommer an på øyet som ser, eller snarere hvor en står når en ser.

Men forholdene ligger i dag mye mindre til rette for å finne ro. Mens bøndene kunne gå lange dager på jordene eller hjemme på gården, kunne de likevel store deler av tida være i sine egne tanker uten å bli forstyrret av tusen eposter og meldinger og telefonsamtaler, og de kom hjem til en kveld uten et fjernsynsapparat som underholder før behovet i det hele tatt melder seg.)

Med dette bakteppet er det jeg ofte føler at jeg kommer hjem når jeg er på retreat. Ved å koble ut all kommunikasjonen, både den elektroniske og den muntlige, føler jeg snart at jeg lever i en annen tid. Og det føles godt.

Denne stillheten er likevel ikke målet i seg selv — det er begynnelsen. Stillheten er forutsetningen for å kunne høre Gud snakke. Vi kan selvsagt høre Gud snakke til daglig også — i større og mindre grad — men ofte er det så mange tanker og ting som svirrer rundt i hodet at det er vanskelig å høre gjennom alt bråket. Min egen opplevelse er at det fort tar to til tre dager før tankene roer seg nok til at jeg kan høre meg selv tenke klart. Og til jeg er i stand til å ta imot de tingene Gud vil vise meg — hvis han vil.

Jeg har sjelden store åpenbaringer eller opplevelser mens jeg er på retreat. Som regel skjer det lite og ingenting. Jeg har derimot ofte merket i ukene og månedene etterpå at det har skjedd noe. Som med de fleste dype ting er ikke resultatet synlig med én gang, men det har en tendens til å vare lenger.

For min del har naturopplevelser vært en sentral del av retreat. Det er noe spesielt med å være ute i naturen i stillhet. Jeg blir avslappet og fascinert på samme tid. Sjelden kommer fireåringen i meg så tydelig fram når jeg kan gå alene på en sti og undersøke dyr og insekter som bor langs stien, planter som vokser, noen ting folk har kastet fra seg og som ikke har hører hjemme i naturen. Dette antar jeg varierer fra person til person.

Enten det ser ut på den ene elller andre måten — å være stille med Gud er for alle. Og det anbefales.

Så kort oppsummert, hva er dette retreatgreiene egentlig?

Retreat består primært av to ting:

1. Stillhet
2. Rytme

Stillheten inkluderer, i tillegg til taushet, fravær av musikk, tv, radio og så videre. Hensikten er å begrense inntaket av inntrykk utenfra for å lytte til stemmen innenfra. (Fuglesang, vinden i trærne og andre lyder som hører hjemme i naturen er velkomne.)

Rytme handler først og fremst om bønnerytmer, eller tidebønner, om du vil. Det er vanlig å bruke faste bønner som baserer seg på bibeltekster (mest av alt Salmene, som ofte kalles Bibelens bønnebok). På mange retreatsteder er det også vanlig med Jesusmeditasjon, som er en enkel meditasjonsform som har til hensikt å se mer av hvem Jesus er og hvordan han er ved å leve seg inn i og be bibeltekster der Jesus opptrer. Ellers inngår også måltider som en naturlig rytme med mindre en faster (avstår fra mat for en periode).

Bør jeg reise på retreat?

Sannsynligvis.

Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg begynne?

Et godt sted å begynne er retreater.no. Der finner du oversikt over det meste som finnes av organiserte retreater i Norge, og du kommer da til et ferdig opplegg hvor mat, overnatting, struktur og veiledere er inkludert.

Den enkleste formen for retreat er å finne seg en hytte og reise ut på egen hånd eller sammen med noen få andre (hvis en reiser sammen med andre bør en nok innføre noen regler på når det skal være taust og når en skal snakke). Jeg vil nok likevel anbefale å delta på en organisert retreat eller gjøre det sammen med noen andre før en reiser av gårde på egen hånd.

Men jeg er ekstrovert, jeg liker så godt å være med folk, jeg har ADHD, jeg friker ut av tanken på å være stille. Er retreat virkelig for alle?

Ja.

Thomas har en tendens til å plukke ned noen få av alle de “geniale” ideene og gjøre noe nyttig og konkret ut av det. Denne gangen var det idéen om en feiring med alle stammene som ble plukket ned og spilt ball med, gjort noen justeringer her og der (indianerteamet ble i det hele tatt droppet og erstattet med Israelsstammene som tema — Israelsstammene samlet seg jo til feiring flere ganger i året), og i helga ble det virkelighet.

Ulike kirker (eller “stammer”, for å fortsette dette bildet) som har relasjon til hverandre ble trommet sammen. Det var Unges fra Vigrestad, Fokus/Ichtus fra Kverneland, Ungdomsgruppa på Bore, Ungdomslaget på Jørpeland og Bedehuskirken fra Bryne. Dette er kirker og menigheter som er på vei i noenlunde samme retning — mot mer desentralisert kirke og fokus på å “leve kirke”, ikke bare ha det som en aktivitet.

Fra England kom det storslått besøk av Mal Calladine med disipler. Mal har vært på Impuls i flere år, vært på besøk på Bryne, og vi har besøkt de i England ved flere anledninger. Han er en utrolig morsom mann som har den merkeligste latteren jeg vet om. Samtidig er han blant de jeg kjenner som lever disippellivet mest radikalt.

Mal hadde meget bra undervisning (som du kan høre på podkasten vår) om de to hovedtemaene som går igjen gjennom Bibelen — pakt og herredømme (covenant and kingdom). Anbefales å få med seg hvis du ikke var til stede. Det var meget solide og inspirerende saker.

Det var lagt opp til mye henging og sosiale ting, for en av hovedintensjonene med feiringen er at vi blir kjent med folk fra de andre kirkene. På fredagen var det derfor åpent hus fire ulike steder på Bryne, og jeg tror faktisk alle de ulike menighetene ble godt mikset sammen og nye vennskap begynt. På lørdagen var det fest på Fotland Mølle med grilling, konsert med Silje Frøystad m.m. (AndersU og jeg klarte ikke la være å dyppe oss litt i Fotlandsfossen. Det var kaldt, men godt.)

På alle plan, en fantastisk helg.

På søndag kveld kom det også besøk fra Tsjekkia. Daniel og Jola, to av de vi traff på turen vår for noen uker siden, var på konferanse i Bergen i helga og ville innom på besøk her på vei tilbake.

Vi fikk spist lønsj og pratet mye med de, tatt de med ut på båttur (Tsjekkia har ikke kystlinje, så de var veldig fascinert over konseptet med å kjøre en liten båt på havet), og vært på en bønne- og informasjonsmøte om Europa i IMI-kirken. Utrolig nok var det Tsjekkia og Kosovo som var tema for dette møtet, og Daniel fikk delt litt om hva de holder på og drømmer om for Tsjekkia.

Det blir veldig spennede å se hva som skjer videre med relasjonene til Tsjekkia. I juli kommer det sannsynligvis en annen gruppe på besøk. Det er fascinerende hvordan ting legger seg til rette. En skulle nesten tro det ikke var tilfeldig.

Og hvis du har lest deg helt ned hit nå uten å skumme, vil jeg gjerne gratulere deg. Slike lesere er det jeg vil ha.

Tirsdag morgen står Inge Aass klar utenfor døra vår ikledd full butler-uniform med hatt og hvite hansker for å transportere oss til flyet som skulle frakte oss til Landet Bortenfor.

Men ikke alle flyr ned. To staute, unge menn hadde lørdagen før startet en reise som baserte seg på bruk av tommelen og ukjente menneskers gjestfrihet. Etter en halvkatastrofe i Hamburg der de ble plukket opp av noen som skulle kjøre de til “et bedre sted” (jeg tror ikke de brukte uttrykket som en metafor, men om et faktisk, fysisk sted) som viste seg å være et helt utrolig dårlig sted for haiking, lå Eirik og Torstein ganske dårlig an til å nå Praha samtidig som oss.

Når vi sender melding med de tirsdag formiddag fra flyplassen i Praha er de på “en vei som går til hovedveien til Praha”. Det høres ikke så lovende ut, gitt at toget vårt videre går om noen timer.

Etter å ha truffet Kristian og David, fra henholdsvis Norkirken Bergen og IMI-kirken, utvekslet høflighetsfraser og fått i oss noe mat, prøver vi (det vil si Kristian og David) å finne en metro eller buss ned til byen. På fortauet finner Silje fram gitaren og klimprer litt. Rolf finner fram en bok. Resten underholder hverandre mens jeg gjør mitt beste for å dokumentere det hele med stille og levende bilder. Forstatt mørke utsikter for at Eirik og Torstein vil nå toget.

Men så, på bussen fra flyplassen til Praha, kommer det plutselig en telefon fra ingen ringere enn Eirik Eik som lurer på “hvor er dere?” “På bussen ned til byen,” sier jeg, “vi er der om et kvarter.” “Å! Vi er her på togstasjonen allerede. Få gang på det!” Og sannelig, på hovedtogstasjonen i Praha sto to slitne, stinkende, men glade haikere og gliste, godt fornøyde med å ha slått oss på målstreken. Men svettelukta etter tre dager i stekende sol og i varme og klamme småbiler? Oi oi oi… Vi snakker stram, kvass lukt som gjorde at jeg av refleks hoppet noen skritt tilbake etter å ha akseptert invitasjonen til å lukte på armhulen til mister Eik.

Fra Praha går turen med tog videre til det nordøstlige hjørnet av Tsjekkia. (Det blir i det hele tatt store mengder togkjøring i løpet av den lille uka vi er der.) I Česky Tešin, en grenseby på grensa til Polen, blir vi møtt av en tsjekkisk, dresskledd biskop som tar oss med til en restaurant. Silje begynner sporenstreks å plukke opp bits and pieces av det tsjekkiske språket som hun lirer av seg på passende og upassende tidspunkter til stor fornøyelse for både tsjekkiske og norske disipler.

Vi blir etter hvert innlosjert på et leirsted som av alle ting har en brosjyre på perfekt norsk! Go figure. Kanskje er det Arne Berges feil.

Daniel Chlebek, som så vidt jeg kan forstå er ungdomsleder for området, har en drøm om å sende ut misjonærer for å plante kirker over hele Tsjekkia fra Celesia-området de er fra. Celesia har en fascinerende historie. Kommunistene i Tsjekkia ønsket å gjøre landet til et kommunistisk eksempel på at det er mulig å utrydde all religion av et land. Som et resultat av brutal forfølgelse går kirka under jorda, og en undergrunnskirke blir dannet. Det interessante er at lederne for undergrunnskirka i Celesia i dag har kommet i lederposisjoner i den offisielle lutherske kirka i området. Daniel Chlebech drømmer om å se ungdommer som går til neste by, planter kirker, som igjen sender folk til neste by. Det er en fascinerende visjon fra en disiplinert mann. Det tyder på at det fort kan bli noe ut av det.

På dette tidspunktet deler vi oss i to. Fire av oss; Eirik, Hanne G, Rolf og jeg reiser til Opava, mens de andre reiser til Trinec. I Opava møter vi, etter litt komplikasjoner, Jirka. Og Jirka, mine damer og herrer, er intet mindre en en solstråle og en energibunt. Haha! En gladere mann er det lenge siden jeg har møtt. Han og noen venner tar oss med til en pøbb i nærheten der Jirka forteller fantastiske røverhistorier fra den gangen han selv haiket gjennom det sørlige Europa. Vi ligger over bordet og ler til vi får vondt i magen.

Jirka har startet tre TenSing-kor, og leder nå et kor i Opava. Det er tydelig at han er en kar som hopper på de fleste av idéene som seiler forbi, og han har nok energi og entusiasme til å sette ut i livet hver eneste én av dem. Selv om Jirka bor rett over gata fra kirkebygningen vi bor i tar han med seg seg soveposen sin og sover på gulvet sammen med oss. Dette er den type person han er. Denne mannen er alene verdt hele turen vi er på.

Torsdag setter vi oss på nok et tog som frakter oss tilbake til Praha. Vi får knappe 15 minutter i byen som brukes på å transportere oss fra hovedtogstasjonen til en lokaltogstasjon 11 minutter unna. Radek møter oss og geleider oss, og er tålmodig når vi må på toalettet og MÅ skaffe oss kaffe selv om det er tre minutter til toget går.

I Kladno, en halvtimes tid utenfor Praha, venter en ungdomsgruppe som skal ha en samling. De foregående stedene har vi møtt ledere, men her møter vi ungdommene selv. De er ca. ti stykker. Det er plutselig fire gitarer i sving når både nordmenn og tsjekkere spiller de samme sangene vi alle kjenner.

Noe som aldri slutter å fascinere meg når jeg besøker kirker i andre land er den enorme familiefølelsen jeg kjenner på hver eneste gang. Bibelen forteller jo at vi er familie, og sentralt i vår teologi er at å være en kristen eller disippel er å være en del av en familie, men det er få ganger det blir så tydelig som når noen du aldri før har møtt inviterer deg inn i hjemmet sitt, gir deg mat, en seng å sove på, er interessert i livet ditt og dekker alle behovene du kan tenke — selv om vedkommende ikke kjenner deg i det hele tatt. Men er en familie så er en familie, antar jeg.

Vi bruker de neste dagene på å bli kjent med og henge ut med ungdommene. Mitt tsjekkiske navn er Medvět (uttales Medvjet og betyr Bjørnen), så som en practical joke (?) tar de oss med til to bjørner som byen har i en park (!). Videre slår de oss i en meget dramatisk runde av Ultimate Frisbee. Jeg blir bitter og begynner å kalle dem navn. Det bedrer når vi får oss litt mat.

Vi underviser om å leve kjerke, og alle bidrar: Jeg deler litt fra Apostelgjerningene 2 om den første kirka som hadde alt felles og møttes daglig, levde livet sammen og så daglig nye bli lagt til menigheten, Rolf forteller sin historie om hvordan han ble en del av en huskjerke og møtte Jesus, Eirik forteller om hvordan de ba for Rolf mye gjennom den prosessen og glir over i å snakke om å leve i lyset. Hanne G krydrer underveis med profetiske ord.

Fredag kommer resten av gruppa ned, og vi har en utrolig god kveld med bønn og lovsang sammen ungdomsgruppa i Kladno. De er ikke helt vante til vår frie stil, men henger seg kjapt på. Vi ber for hverandre og ulike behov som folk har, får snakket mer med enkeltpersoner og har det generelt utrolig kjekt!

I det store og det hele er det lenge siden jeg har hatt det så kjekt på tur. Det er et konge team, veldig spennende folk å treffe, utrolig oppmuntrende å se at dørene står vidåpne for oss.

Fort så noen kommer til å flytte til Tsjekkia i løpet av de neste årene.