Arkiv for kategorien 'Smått og stort'

Northugs overlegenhet

Northugs overlegenhet
Foto: VG/Reuters/Scanpix

Da jeg så avslutningen til Petter Northug på oppløpet i gårsdagens stafett syntes jeg egentlig det var en smule usmakelig å håne motstanderne på den måten, men etter å ha fulgt oppstyret i Sverige og Northugs holdning til det hele må jeg si at han er ganske bad ass. Jeg hadde nesten glemt den årelange konkurransen med söta bror, men han har klart å vekke den til live i meg på en måte jeg ikke hadde forventet. Det hele er faktisk svært underholdende!

Northug selv om showet (se hele videoen): «Jeg hadde planlagt en piruett, en 360, men jeg hadde ikke så mye tid, så det ble bare en 90. Så det er jeg litt skuffet over. Neste gang kan vi kanskje ta en 360… eller en 720… eller en 1080! Vi får se.»

På spørsmål om hva han syntes om at svenskene er forbannet: «Hehe. Det er jo bare en dobbeltseier, det.»

Svenske Twitter-meldinger rett etter løpet er ganske festlig lesing:

@JBSsmilesAtme: «Den där jävla Petter Northug! Så jävla kaxigt! Jag hatar norskar!»

@jjosephsson: «Åh jag hatar Norge. Jävla skitland! #skidvm»

@sensMorell: «Hade inte alt varit så jävla dyrt i Norge hade säkert Northug stannat och tagit en korv också. #skidvm»

@linushugosson: «Omröstning på @expressen just nu: «Är Petter Northug en gris?» Enda svarsalternativet: «Ja, absolut!»»

Northug representerer muligens en ny type norsk idrettsutøver, i alle fall innenfor langrennssporten (i fotball er feiring som dette relativt stuerent), en som ikke er redd for å vise at han er best. Ydmykhet er ikke akkurat hans sterkeste side, men kanskje oppsummerer Ken Håkegård det best:

Hvor var du når Northug knakk janteloven?

En knekt jantelov er ikke det verste som kunne skjedd det norske folk.

Et lys for oss, et lys for deg

De som har bodd sammen med meg vet at jeg har et litt tvangsmessig forhold til utelys. Det være på når det er mørkt ute, og det være av når det er lyst. Hvis ikke blir det feil, og noe i hodet mitt raser sammen hver gang jeg oppdager at utelyset har stått på hele dagen eller av hele natta.

Koble dette sammen med en manglende evne til å huske gjentakende hendelser, og en kan se at dette fort spiller opp til en daglig fiasko. Det er også lett å se at en lyssensor som automatisk slår lyset av og på vil gi meg en daglig sjelefred som ikke kan kjøpes for penger.

Så jeg har pønsket en stund på hvordan jeg kan få koblet på en lyssensor (også tydeligvis kjent som «skumringsrelé») på utelyset vårt. Hvordan kunne dette settes opp og kobles til? På hjørnet av huset? Høyt oppe? Lavt nede? Skjult? Åpenlyst? Hvor skal ledningen gå inn i huset? Drille i muren? Drille rett gjennom veggen? Koble på bryter for å ha mulighet til å slå det helt av, eller koble rundt bryter helt?

Jeg oppdaget også at alle elektriske koblinger som ikke er utenpå veggen må en ha elektriker inn for å koble (eller i alle fall godkjenne). Det ble ganske raskt et mer omfattende og pengekrevende prosjekt enn jeg hadde sett for meg.

Helt til Ole Martin Kro kom på besøk. Ole Martin vet mange ting, og som en god huseier vet han blant annet at Clas Ohlson har løsningen på alle praktiske ting som vil gjøre livet ditt et lite skritt enklere hver dag (dette er sannsynligvis ikke nyheter for andre og mer erfarne huseiere).

Dagen etter besøket dumpet det ned følgende bilde fra Ole Martin i innboksen min:

Utelys Clas Ohlson

Se nøye på dette bildet. Kan du se hva som skjer her? En lyspære MED INNEBYGD LYSSENSOR. Hodet mitt sprengte nettopp. Sett den i støpselet. La bryteren til utelyset alltid stå på. FERDIG!

Så langt har teknologien og generøsiteten til vår kjære, svenske Clas Ohlson kommet at dette magiske vidunderet kan kjøpes for 99,- eller 129,- i din nærmeste butikk. Sjelefred kan faktisk kjøpes for penger.

Dette var helt til jeg så denne videoen:

Så nå blir jeg nødt til å installere et kamera med bevegelsessensor, koble dette til en pc som kan styre en lyskaster som lyser direkte på folk mens de går forbi. Bare for å vise at vi er en inviterende familie og vi ser deg når du går forbi.

Ina + Eirik

InaEirik2.jpg

Dette er Ina Berg Hersdal og Eirik Eik, to av mine absolutte favorittpersoner.

For en måned siden fikk jeg en epost med invitasjon til å ta en quiz på Start.no med tittelen «Er du mest lik Ina eller Eirik?»

For en drøy uke siden ble de sammen. (Det skjedde pr. SMS fra Mari Berg Hersdal, Inas søster, til Eirik.)

Nå har de fått FriFamilie fra Telenor Mobil.

Det ser ut til at vi har lov til å kopiere musikk av hverandre

Via Leif Harboe, som alltid er oppdatert på det siste og nyeste innen bruk av IT og (multi)media i undervisningssammenheng, kom jeg over Clara.

Clara er en organisasjon etablert av de syv store norske forvaltningsorganisasjonene for ulike typer medier.

Det har lenge vært uklart for meg (og stort sett alle jeg har diskutert det med) når og hvordan en har lov å kopiere musikk o.l.

Noen sier at det kun er lov innenfor én husstand, andre at det gjelder med folk en kjenner eller «har en naturlig forbindelse til», andre igjen at det ikke er lov i det hele tatt. Nå viser det seg at Clara har noe å si om dette.

Unntak [fra å betale for bruk av åndsverk] gjelder først og fremst for privat bruk.

Hva defineres da som «privat bruk»?

Begrepet «privat bruk» er i åndsverkloven knyttet til regler om eksemplarfremstilling, og avgrenser den eneretten loven gir den som skaper et åndsverk. Loven gir rett til å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale som er offentliggjort, så lenge det ikke skjer i ervervsøyemed.

Og det mest interessante:

Privatbruksregelen åpner først og fremst for kopiering innen familie og den nære vennekrets, samt innenfor andre lukkede kretser der det er en personlig tilknytning mellom de tilstedeværende.

Dette er jo utrolig interessant! Vi kan altså kopiere åndsverk (musikk, film o.l.) av folk vi kjenner. Dette utelukker jo selvsagt fildelingstjenester o.l. som sprer ut til all verden, og det er heller ikke lov å gi videre eller kopiere noe som er lastet ned ulovlig:

Retten til å fremstille eksemplarer til privat bruk gjelder ikke dersom eksemplarfremstillingen skjer på grunnlag av en ulovlig gjengivelse av et verk, f.eks. nedlasting av musikkfiler som er lagt ut på Internett uten opphavsmannens samtykke.

Men hvis jeg har kjøpt noe musikk kan jeg altså gi den videre til nære venner og andre jeg har en personlig tilknytning. Altså folk som det vanligvis ville naturlig å låne ut ting jeg har kjøpt til.

Det hele gir faktisk mening, noe som overrasker meg.

Til Bergen for å besøke See

Jeg var i Bergen i helga og besøkte David See. David og jeg var i militæret sammen i Nord-Norge og i Afghanistan, men har nesten ikke sett hverandre de siste to årene, mest fordi han studerte i Thailand i hele fjor, og fordi vi nå bor på forskjellige steder i landet.

Det er noe drit at folk bor på forskjellige steder i landet (og ikke minst i verden). Det hadde vært mye lettere hvis alle bare kunne bodd på samme sted.

Men forrige søndag ringte jeg David, og etter en kort rådslagning fant vi ut at den helga det passte best med besøk var den førstkommende, så i all hast fikk jeg bestilt billetter og ordnet det praktiske, og fredag gikk turen oppover.

Pizzabaking: David

Det var en glede å se David igjen. Vi har mange historier sammen. F.eks. har vi feiret jul sammen, bare vi to, i et telt i en tysk leir i Kabul, Afghanistan. Vi har blitt skutt raketter på oppå en fjelltopp i Kabul, og har røykt mang en sigar på taket av kaserna i leiren mens vi har sett utover byen og fundert over livet.

Denne gangen møttes vi under litt mer fredelige forhold. David studerer bistand i Bergen, og bor på en liten, gammel leilighet midt i byen. For å komme fra rommet hans til kjøkkenet må du gå på oppdagelsesferd gjennom en vilt smal og lang gang. Veldig spesielt.

Av ulike grunner endte vi opp på en KRIK hybelkveld på fredagen, via Steinar «Stones» Johannessen. Det var kanskje 50 KRIKere i en 70 kvadrats leilighet. Men det var visst ingenting; for noen uker siden hadde de vært nærmere 80 stk. i en 80 kvd leilighet. De er ikke så kravstore i KRIK.

David disket opp med kokkekunstene sine, og kunne vise fram steinbakt pizza, italian-style. Oppvarmet stein/keramikksak i ovnen, tynn bunn på pizzaen, stekes i 4-6 min. Vilt godt.

Pizzabaking: Bjørnar

Det var en glede å se ham igjen. David er en utrolig god mann! Jeg skulle hilse til alle kjente på Bryne.

Må det bli kortere til neste gang vi treffes.

Kommunevalget: Ap størst i Time

Hele kontorfellesskapet var nede og stemte i dag. Etter morgenmøtet gikk vi ned i samlet flokk, og utenfor valglokalet overhørte vi en eldre dame si: «Der kommer Saron og skal stemme!» Haha!

Foto: Jærbladet

Men sannelig: Ap størst i Time. Interessant venstrevridning i kommunestyret. Ap går fram med to mandat; Høyre tilbake ett mandat, Frp tilbake to. Nice.

På ordførervalget er det visst veldig jevnt:

Ordførarvalet er svært jamnt, og ingen av kandidatane får meir enn 50 prosent av stemmene. Arnfinn Vigrestad (KrF) og Reinert Kverneland har flest førstestemmer, med ei lita leiing til Vigrestad når berre nokre få stemmer står att å teljast. Dermed kjem andrestemmene til å avgjera kven av dei to som blir ordførar.

I Hå har det tatt helt av. Nærbølista har gått fram 15 % (!) og økt fra 6 til 12 mandat. Det er jo en fin, liten økning…

Frammøteprosent i Time på usle 63,7 %. Ke det går i, hjemmesittere?

Min bror, politikeren

Bjørnar: Javel, Jaltos. Ke du he gjort i kveld?
Jaltos Pigede: Eg he sitt Partilederdebatten!
Bjørnar: Du he sitt Partilederdebatten?
Jaltos Pigede: Ja. Eg he gleda meg dridmøje te den!

Sjokobitene som forsvant

På slutten av våren en gang ble jeg oppmerksom på at min lokale dagligvarebutikk var tom for Sjokobiter (vaniljeis med sjokoladebiter).

Jeg er veldig glad i is, og spiser til dels store mengder av det. Dette er noe jeg har kontroll på. Jeg klarte å spore opp noen bokser med Sjokobiter i andre butikker, men etter noen uker begynte det å gå tomt for dette fabelaktige produktet overalt.

Samtidig dukket det opp noen nye og tilsynelatende fancy isbokser med noe flytende sauser eller noe du skal helle oppå isen. Skeptisk. Old school-produktene kom i nye, gule bokser, men Sjokobiter viste seg fortsatt ikke.

Jeg begynte å bli desperat, og gikk motvillig over til å kjøpe Krokan i stedet. Alle vet at Krokan er en is for gamle damer, men hva skal en gjøre når alternativet er Kjedelige Vanilje eller Elendige Tricolor?

Fortsatt ventet og håpet jeg på at Sjokobiter skulle komme tilbake. Kanskje hadde de produksjonsproblemer, eller kanskje var det butikkene som ikke bestilte inn Sjokobiter. Men tenk om den var gått ut av produksjon? Det hadde vært en katastrofe.

Etter en lang stund uten å se noe til min favoritt, sendte jeg til slutt en bekymret epost til kundesørvis hos Hennig-Olsen, der jeg uttrykte et sterkt ønske om og behov for å få meg noe Sjokobiter-is. Og sannelig, dagen etterpå fikk jeg svar fra godeste Hennig-Olsen:

Takker for deres henvendelse vedrørende 2 l vanilje-sjokobiter.

Det ble for sesongen 2007 foretatt sortimentsendringer som medførte at 2l vaniljesjokladebiter og 2 l sjokolade med sjokladebiter ble tatt ut av vårt sortiment for å gi plass til nye produkter i Isdisken.

Vi har fått mange henvendelser fra forbruker om disse to produkter og har allerede besluttet å ta inn 2 l sjokolade med sjokladebiter i sortimentet
fra sensommeren av. Når det gjelder 2 l vanilje med sjokladebiter vil
vurdere å ta produktet inn igjen for 2008.

MVH
Hennig-Olsen is

Ai ai ai! Det var som jeg fryktet, den er pigede ute av produksjon. Men o glede, det er fortsatt en mulighet for å få den tilbake (selv om det fillen er lenge til 2008).

Siden forbrukermakten er større enn vi tror, og siden henvendelser allerede har fått tilbake sjokolade med sjokoladebiter (second favorite) vet du hva du må gjøre: Send en epost til Hennig-Olsen med ønske om å få tilbake Sjokobiter. Tigg om du må. Be på dine knær, men SKAFF MEG NOE SJOKOBITER!

Om ikke for din egen skyld, så gjør det for meg. Det klikker snart for meg.

OASE 2007

I dag går turen for min del til OASE i Fredrikstad.

Tror det blir veldig, veldig bra.

Tilbake på søndag.

Badesesongen er i gang

Ahhhh, gode minner. ^^ Peri som var ferdig marinejeger og plutselig forsvant under vann med de frikete svømmeføttene sin, og kunne dukke opp hvor som helst.

Om jeg ikke husker helt feil klarte han ved en anledning å fange en and ved å dukke dypt ned, stige opp rett under den og gripe den i føttene. Det var nydelig. Ha ha ha! For en frik!

Badesesongen i år er også i gang. EirikE og jeg var oppe i Åsenvatnet på søndag (da var det veldig kaldt — Eirik hørtes ut som at han skulle dø da han kom til overflaten), og det var visst en gjeng som var oppe i går (da var det visstnok bare nokså kaldt).

Hekkan, bading er vilt nice, selv om jeg fryser så jeg skjelver i en time etter hver gang. Det er så vilt verdt det.

Er bading det kjekkeste du vet? Kom, bli med! Vi skal fillen bade til vi blir blå og dør gjennom hele denne sommeren.

Kulturkafé på Sting Nere

Ben Ao, Jonsi, John, Stig og jeg var på Kulturkafé på Sting Nere på lørdag i forbindelse med Menneskerettighetsuka til Amnesty.

Jeg blir ofte overrasket over hvor få som egentlig kommer på slike tilstelninger. Amnesty får langt større gjennomslag i media enn deltakerantall på arrangementene sine skulle tilsi. Takk og pris.

Men det var utrolig bra. Veldig laid-back stemning og lavt skille mellom scene og publikum.

En mann ved navn Chenjerai Hove leste dikt og fortalte om situasjonen i Zimbabwe, hans hjemland.

Atlars, en lokal rapper, gjorde noen låter sammen med en kar på bongotrommer (som vist på bildet ovenfor). Tror det er første gang jeg har vært borti akustisk rapping. Men han var veldig dyktig, og tekstene hadde seriøst innhold — om meningen med livet, rettferdighet, globalisering, menneskerettigheter. De store linjene, med andre ord. Meget, meget bra.

Til slutt hadde Tom Hetland, sjefsredaktør i Stavanger Aftenblad, et foredrag om ytringsfrihet i Norge. Vi har veldig liberal ytringsfrihet i Norge (§100 i Grunnloven: «Ytringsfrihed bør finde Sted.» osv.), men den utfordres på noen områder. Bl.a. er det en del leserinnlegg som ikke kommer på trykk, nettdiskusjoner vurderes mange steder å forhåndsredigeres.

I lovverket går det en grense et sted, og helt nøyaktig går den ved å «forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig sette frem en diskriminerende eller hatefull ytring».

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

(Se hele lovteksten.)

Veldig interessant, og veldig omfattende problemstilling. Kanskje jeg kan skrive mer om det en annen gang.

For å komme i gang

Vel, vel. Lenge siden sist og kjekt å se deg igjen og alt det der.

Det har gått en måned siden sist, og det har jo skjedd mye på den tida. Det skjer ofte mye på  en måned. Jeg gidder ikke fortelle alt. Når jeg har fortalt en ting til én person én gang er jeg fornøyd. Da har jeg stort sett ikke behov for å fortelle det samme til noen andre. Og internett — du er ikke først i køen for tida.

Men jeg kan ta et par av høydepunktene.

Barcelona. ThomasR og jeg reiste til Barcelona og var der fire dager sammen med menighetsledere fra menigheter rundt om i Europa. Vi snakket mye sammen om kirkeplanting, og fikk høre erfaringer fra andre steder og menigheter. Meget lærerikt. Kortversjonen: Vi er inne på rett spor. Nå er det bare å ta den helt ut.

Påskeferie. Meget god påskeferie. Mye henging og drøs, og jammen ble det ikke noen bålturer også.

Kristian Lande på besøk. Han er involvert i misjon i Europa, og kom til Bryne for å dele av hjertet sitt for denne saken. Mye gode historier og mye moro.

Jeg tror jeg skal gjøre en innsats for blogging i tiden fremover.

Blogge-tikken på gjennomreise

Jeg er blitt tikket av PålB.

Sånne kjedegreier som dette er noe av det verste jeg vet, men denne saken her er litt interessant siden den inviterer folk til å dele juicy historier om sine merkelige og ofte skjulte sider. Konge!

Regler:

Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir «tatt» må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som «har den», og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt «tatt», og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

1. Jeg liker å lese. En gang vi hadde en lesekonkurranse på barneskolen som gikk over tre-fire uker fikk vi diplom etterpå der stor på hvor mange sider vi hadde lest, 500 sider ga «Den lille Lesehesten», 1000 sider ga «Lesehesten» og 1500 sider ga «Den store Lesehesten». Jeg har ennå et diplom der det står at jeg leste 2800 sider. Jeg liker å lese. Og å konkurrere. I dette tilfellet en slagferdig kombinasjon.

2. Jeg er sannsynligvis mye mer datanørd enn du tror. Jeg har et enkeltmannsforetak som jeg utvikler nettsider og gjør litt dataarbeid med. I perioder har dette vært hovedinntektskilden min. Jeg kan sitte mange timer foran dataen uten å gjøre noe fornuftig, bare finne ut av ting og hvordan de fungerer. Altfor mange timer.

3. Jeg er egentlig beskjeden. I begynnelsen av tenårene var jeg veldig beskjeden. Over tid har jeg lært meg å mestre det og ikke la det kontrollere meg. Jeg er likevel fortsatt litt ukomfortabel i møte med nye mennesker, da kjenner jeg at beskjedenheten banker på.

4. Jeg har spilt fløyte (aka. tverrfløyte) i seks år. Jeg ble ganske god etter hvert, men er fortsatt bitter på mor og far for at de ikke tvingte meg til å spille f.eks. gitar eller et eller annet det går an å bruke til noe!

5. Jeg blir veldig engasjert i lek og spill, og er en meget dårlig taper. Jeg kan bli dritsur av å tape i et spill, noen ganger så sur at resten av kvelden blir ødelagt av det. Jeg er en like dårlig vinner, og klarer ikke la være å gjøre narr av og tråkke på de jeg har slått — nettopp den type oppførsel som gjør meg rasende når jeg er den tapende part.

6. Astri og jeg ble sammen over SMS.

Oppdatering: Jeg bare fleiper. Punkt seks her er nok ren løgn. Vi er ikke fjorten år.

Kem fillen er det igjen å tikke?!

Hm, jeg tikker: Olaug og Oddgeir, Einar André, HanneH, Fartein, Steinar og ArneB.

Selvsagt er det ikke lov med gjentikken.

(via)

Neeeei! Sesongslutt igjen!

Søppel!

Alle gode serier slutter sesongen akkurat når du står på kanten av høydepunktet og ville gitt den venstre armen din for å vite hvordan det slutter.

Nå har også min favoritt, såpeserien Saron, sluttet for denne gang.

Hvis du ikke vet hva jeg snakker om foreslår jeg at du tar turen over til IdaF sin blogg og leser denne fantastiske føljetongen. Det er en fantastisk morsom og utrolig dramatisk skildring av miljøet tilknyttet Saron. (Første episode her.) Hahaha!

Ida Fisketjøn, DU er løyen!

Bading på Borestranda, 20. desember

Så… det endte altså med et nytt desemberbad, årets andre i rekka.

EirikB kastet ut et vilt forslag om å reise og bade, Torgeir (a.k.a. Tyggi) hengte seg på, og hvem er vel jeg til å si nei når to ungfoler sier ja? Det var bare å hive seg i bilen, hente badeklær og kjøre av gårde til Borestranda fortest mulig for å komme angeren i forkjøpet.

Den verste delen var å komme løpende over den første sanddyna og se hvor langt det var ned til vannkanten. Det var meget langt. Sikkert fem tusen meter.

Vannet var forholdsvis kaldt, men kanskje ikke så kaldt som en skulle tro mot slutten av desember. Det var likevel kaldt nok i vannet og på bakken til at følelsen i tærne og under fotsålen ble borte for den neste timen.

Fascinerende opplevelse å ta på seg sko i den tilstanden, med følelse kun på oversiden av foten. Litt som å drikke vann av et glass når du er bedøvet på ene halvdel av leppa.

Alle tre endte selvsagt opp med såre halser, men annet var vel ikke å forvente. Det er liten pris å betale. Pain is temporary, glory is forever osv. osv.

Sikkert det beste vaskesystemet som noensinne er oppdaget

Det er ikke alltid lett å få ting til å gå sammen når en bor flere sammen, spesielt ikke hvis en er tre single gutter som skal prøve å holde huset sånn noenlunde rent.

I Reeholen 57, hos ThomasB, Asbjørn og Jonsi, har de kommet frem til en fantastisk vaskefordeling. Ha ha! Den er som følger:

Jeg vet om noen andre unge menn som deler leilighet og har en del å lære av Reeholen 57. Dere bør notere.

Som seg hør og bør foregår de viktige samtalene i dette bofellesskapet på MSN, og jeg har fått tillatelse til å publisere samtalen der vaskesystemet ble oppdaget.

Veldig langt, men veldig morsomt (les videre).

Les resten av dette innlegget »

Bjørn Hansen / Urix

Bra intervju med Bjørn Hansen, programleder i Urix, i Vårt Land fredag. Urix er NRKs utenriksmagasin, og det er meget populært.

Jeg likte den følgende delen veldig godt (uthevingene er mine):

– Hvem er det som ser på Urix?
– Seerskaren vår består av alt fra kassaarbeideren på Rimi til ekspedisjonssjefen i UD. Men det er overvekt av folk med høyere utdannelse. Urix er på mange måter et krevende program. Du trenger ikke mange forkunnskaper, men du må anstrenge deg litt. Du kan ikke bare lene deg tilbake og la deg underholde, sier Hansen med føttene plassert i hvilemodus på kontorpulten.

Snakk om å være motstrøms! Du kan ikke bare lene deg tilbake og la deg underholde.

Et program som krever at jeg må anstrenge meg litt høres veldig interessant ut.

Fotosafari

EirikB og jeg har lenge snakket om å gå på fotosafari, og i dag var tydeligvis dagen. September slår til med en sommerdag ut av det blå (kanskje dette har sammenheng med forrige innlegg?), og det passet seg å ta en tur i Sandtangen med hvert sitt kamera.

Sandtangen er jo som kjent full av ekorn som ikke er veldig redde for folk, og Eirik fikk et vilt blinkskudd. Sjå det, ja, sjå det.

Og her er undertegnede i aksjon:

fotosafari1.jpg

Flere bilder her.

Halvsjuk

Jeg er halvsjuk for tida. Det er utrolig irriterende.

På mange måter er det verre å være halvsjuk enn skikkelig sjuk, for du vet at du egentlig bør gjøre minst mulig og aller helst ligge helt i ro i senga til det går over, men det er for kjedelig til å gjennomføre. Når du er skikkelig sjuk har du ikke noe annet valg enn å ligge i senga (for du orker ikke noe annet), men halvsjuka lokker med alle de kjekke tingene du (iallefall ved første øyekast) har tilstrekkelig med krefter til å gjøre. Så du innbiller deg at du gjør ting saktere og «tar det litt roligere,» mens du egentlig gjør omtrent like mye som normalt. Resultatet er, forutsigbart nok, at du blir gående og være halvsjuk dritlenge.

Dette vet du, og du ignorerer det.

Årets første sommerbad

Jeg ringer til EirikB. «Hva med å bade, nå som det er sommer og alt?» Dette er på tirsdag. Sola skinner og det er bare velstand. Eirik synes bading høres ut som en god idé. De andre vi ringer til synes ikke det er en fullt så god idé, pingler som de er. De sier at at det er for kaldt, at vannet ikke har rukket å blitt varmt ennå.

Vi reiser til Åsenvatnet, Eirik og jeg. Vi tar inn på den lille avstikkeren etter Lye, opp den lange, bratte bakken og innover gårdsveien mellom trærne. På tross av at det kanskje er det beste badevannet i nærheten ligger det ganske avskjermet. Det er mulig dette er med hensikt, for jeg har hørt snakk om at det er drikkevannsreserve (hvis alle andre kilder skulle feile?) for Time kommune. Kanskje er det like greit at ikke alle bader der.

Jeg kan huske vi svømte over vannet i fjor eller forfjor. Ikke på langs, men på tvers. Før du kommer inn til parkeringsplassen i enden av veien er det en slags sandstrand på høyre side. Derfra ser det ikke så langt ut over til den andre siden. Vi syntes det hørtes ut som en god idé å svømme over til andre siden. Jeg synes å huske at Oddbjørg var med, og det samme var Pæri. Han hadde vært marinejeger et år og stilte på alle måter i en annen klasse enn oss andre (han er en maski). For ham var dette en søndagstur, men for min del kan jeg si at det er lengre over vannet enn det ser ut til. Ca. dobbelt så langt.

Da vi var halvveis over kjente jeg at det begynte å butte imot. Vel over på andre siden var jeg godt sliten. Likevel måtte vi jo tilbake igjen (og det er dritlangt å gå rundt). Når du er midtveis tilbake og egentlig ikke har mer å gi kan du på en måte ikke slutte å svømme. Å drukne er ikke et alternativ. Det er alltid mer krefter å hente i kjelleren. Vi lærte i militæret noe sånt som at når mora di tror du er utslitt har du brukt 25% av kreftene dine, når du selv tror du er utslitt har du brukt 50%, og når troppsjefen din tror du er uslitt har du brukt 75%. Jeg vil legge til dette: Når du drukner hvis du ikke svømmer videre har du alltid mer å gi.

Men for all del, alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Tilbake til tirsdag. Eirik og jeg tenkte bare å dyppe oss litt på denne årets første badedag, så vi reiste inn til parkeringsplassen og ruslet innover til badeplassen. Vi dyppet hver vår tå nedi for å sjekke temperaturen. Eirik kjente først og sa det var dritkaldt. Jeg kjente etterpå og syntes ikke egentlig det kjentes så veldig kaldt ut. Jeg passet på å gi uttrykk for dette og blåse meg litt opp. Det pleier å hjelpe.

Å gå sakte ned i vannet har aldri funket for min del. Jeg er mer typen som hiver meg uti og tar eventuelle sorger på etterskudd. Så jeg stupte uti, og med én gang kjentes det ikke så ille ut. Slik er det ofte. Først kan det kjennes ganske greit ut, og så plutselig kjenner du hvor kaldt det er. Kulden kom brått, et sekund etter svalestupet. Det var vanskelig-å-puste-, kroppen-stivner-helt-, jeg-må-ut-av-vannet-NÅ-kaldt.

Av en eller grunn hoppet Eirik uti tross mitt forferdede blikk. Det skulle han jo aldri har gjort. Det var så kaldt at det gjorde vondt.

Etter noen turer opp av og uti vannet (det var kun mulig å oppholde seg i vannet i kortere perioder) måtte vi motvillig innse at det faktisk trengs mer enn to dager med sol før badesesongen offisielt er i gang.