Arkiv for kategorien 'Tenkeboksen'

Svik, skyld og skam

Dr. Teol. Ove Conrad Hanssen siterer P2 på at de 11 bøkene som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris av litteraturvitere deles inn i tre kategorier: Svik, skyld og skam. Han sier:

Det er altså typisk for den nordiske samtidslitteraturen at den dreier seg om svik, skyld og skam. Kontrasten slo meg mellom dette og det budskap vi har hørt fra noen norske teologer i det siste, at kirken må slutte å tale om synd og skyld fordi dette er i utakt med tiden vi lever i. Hvem er egentlig i utakt med tiden?

Interessant observasjon. Jfr. min egen høyst uoffisielle kåring av skam som den dominerende følelsen i vår generasjon.

Jeg tror det er noe her som bør utforskes nærmere.

Morgentanker

Jeg sitter på et fly tidlig om morgenen. Veiene gløder i nattemørket, de snirkler seg av gårde, noen steder krokete, andre steder i rette strekk, hele tiden gult og neonblått.

Gatelysene er pÃ¥ mange mÃ¥ter symbolet pÃ¥ sivilisasjon, et tydelig tegn pÃ¥ kampen mot vÃ¥r største frykt — mørket. Før gatelysenes tid, før lyspæra, før elektrisiteten ble temmet av mennesket levde folk etter naturens rytme — det ble kveld, og det ble morgen, andre dag. NÃ¥ blir det aldri natt. Ikke helt natt. Ikke med mindre du reiser langt inn i skogen. Og det er det ikke sÃ¥ mange som gjør sÃ¥ ofte lenger.

Fjellene stikker opp av skylaget. De er dekket av snø og grå av lysningen som er i ferd med å bli dag. Når jeg bor på tuppen av landet som peker ut mot Atlanterhavet glemmer jeg ofte at landet vårt stort sett består av stein. Endeløse mengder stein som på vinteren er dekket av endeløse mengder snø.

Min eneste erfaring med hvit vinter er fra førstegangstjenesten. De tvang oss til å gå på hvite planker med hvite bukser, hvite jakker, hvite pulker, hvite allting. Og vi gikk langt. Uhorvelig langt. Det er enklere å sitte på et fly og se på snøhvite topper, men det er bedre å gå opp på dem.

Sola er i ferd å stå opp. Den farger himmelen rød, vi seiler på et rødt skyhav, og jeg tenker: Dette kommer til å bli en god dag.

Høstmørke

Jeg sykler gjennom byggefeltene en mørk kveld en helt vanlig kveld i uka.

Innenfor blafrer lyset fra TV-skjermene, det er 21-nyhetene som er på. I noen hus kan en se kvinner som står og vasker opp noe, nesten alltid kvinner, veldig sjelden menn. Noen sitter og leser. Noen sitter med en bok eller et blad. Noen har en kaffekopp, andre et glass vin. Noen få har venner på besøk, de fleste skimtes alene i halvmørket.

En kan se ganske mye av livene til folk uten egentlig å se så nøye etter.

Og hvis en ser etter, om enn bare ørlite grann, føles det snart som å bli sugd inn i et stort, svart hull. Jeg sykler og ser inn i husene til folk, inn i livene til folk, nærmest ufrivillig, nesten uten å egentlig ville det, og jeg ser inn i tomhet. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som gir denne følelsen. Noen stuer kan være halvmørke og noen sitter der inne alene i fred. Det er godt. Andre stuer er halvmørke og noen sitter der inne alene i ufred.

Men hvem er jeg til å dømme om hvorvidt de er fredelige eller rastløse? Jeg ser et ørlite glimt av et ørlite øyeblikk i en hel persons liv. Kanskje er de veldig tilfredse med tilværelsen. Kanskje er de på høyden av livet og lener seg tilbake og med rette nyter frukten av sitt arbeid. Kanskje har de hatt en lang dag med produktiv skapelse og en tid i gode venners lag og tenker gjennom dagen som har gått før de går til hvile for natten.

Likevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen som kryper seg innpå mens jeg sykler forbi: Er dette alt? Er det dette livet handler om, å sitte alene i hver våre stuer hver kveld mens tida vekselvis snegler og haster seg av gårde mot det uunngåelige øyeblikket når kroppen ikke har mer å gi mens sjelen ønsker å leve evig?

Jeg går gjennom Bryne sentrum en ettermiddag som heller mot kveld. Butikkene i Storgata tar inn stativene sine. De er presset til å holde åpent til 18 i konkurranse med kjøpesentrene. Tida da de kunne gå hjem klokka fire er forbi, nå skal alle ut og handle mye lengre. De jobber lengre og handler lengre, for hva er det egentlig å komme hjem til? Et tomt hus?

Jeg går på veien som ikke har gatelys. Lufta er kald og klar, det er en høstkveld uten skyer og uten vind. På himmelen bare stjerner, utover landskapet bare mørke. Husene er ikke langt unna, men her er en annen verden. Mens det innenfor føles som at usynlige murer stenger for sikten er her et åpent og fritt landskap. Her kan en løpe så langt en orker og enda litt til, og når en har løpt til en er sliten kan en legge seg ned på ryggen i gresset og se opp stjernene og tenke at det er et under at alt dette finnes, og hjernen er nær ved å sprenges ved tanken på hvor ufattelig, helt ufattelig stor verden er.

Og tanken dras uvegerlig mot den som har skapt det. En skal ikke langt bort før sløret blir tatt bort, før både lufta og synet blir klarere, før en kommer til steder der det bare er en tynn hinne som skiller himmelen fra jorden, der Gud ikke er langt borte, men veldig nær. Kanskje varer det ikke lenger enn et kort øyeblikk, men det er nok.

Det er nok.

Grønn utenpÃ¥, grønn inni

HV-øvelseI forrige uke var jeg på den (nesten) årlige øvelsen med Heimevernet (HV), en fryktet tid på året for mange, en gledens uke for noen.

Noe av det mest fascinerende med en slik uke er alle de utrolig forskjellige folkene en møter.

I likhet med Forsvaret forøvrig er HV et sted der mennesker fra totalt ulike demografiske grupper og samfunnslag blir puttet sammen i en stor gryte og skvist ut til å bli like. Alle får på en lik uniform, og det er plutselig totalt irrelevant hvilken motestil du identifiserer deg med, hvilken musikkstil du liker, hvilke politiske preferanser du har, hvilken utdannelse du har, om du jobber i offentlig sektor eller i det private næringsliv, om du er høyt på strå eller en helt ordinær arbeider. Fra nå av finnes det bare én vei: Den veien Forsvaret sier du skal gå.

Og det er i sannhet et skue Ã¥ se alle de ulike folkene som kommer sammen. I HV er det, i motsetning til i førstegangstjenesten, noen lempelser i forhold til antrekk, hÃ¥rfrisyre o.l. enn i Forsvaret forøvrig («ikke hÃ¥r nedenfor skjortekraven, alle knapper igjen, hette pÃ¥, sko pusset, skosnorer skjult» osv. osv.), sÃ¥ her stÃ¥r plutselig goth-metal-karen med beksvart, langt hÃ¥r og piercinger i hele ansiktet med en uniform pÃ¥ kroppen og HV-kapsen pÃ¥ toppen av hodet. PÃ¥ toppen av hodet fordi det ikke er plass til Ã¥ fÃ¥ den skikkelig nedpÃ¥ pÃ¥ grunn av alt hÃ¥ret.

Her er også karen som ser ut som Bjarne Brøndbo fra D.D.E. En trønder med halvlangt, fett hår, ring i øret, en rungende latter og grove vitser. For ham er det hele er en vits. Ligge ute i skogen og sikte på hverandre med geværer?! Vent til jeg forteller kameratene mine hjemme om dette!

Her er advokaten som åpenbart føler seg utilpass i en situasjon der han plutselig ikke er den som har mest peiling og makt, og der helt andre sosiale regler gjelder, regler han ikke lærte på universitetet, regler han gikk på universitetet for å slippe unna da han ikke forsto de mens han gikk på ungdomskole og videregående skole. Nå er han én av mange, og ikke engang den fremste av mange, og det føles dårlig.

Her er mekanikeren som kjenner alle de sosiale reglene og vet at en aldri skal melde seg frivillig til noe, som misliker befalet på samme måte som han misliker ledelsen sin på jobb, som snakker nedsettende om de som styrer samtidig som han gjør det jobben han skal på enn tilfredsstillende måte, men passer på å ikke gjøre det mer enn tilfredsstillende i fare for å bli forfremmet. Han trives hvor som helst, for han er alltid i opposisjon. Og han trives i HV spesielt, for her er det mye å være i opposisjon mot. Han liker HV-uka langt bedre enn han viser på utsiden. Det er et artig avbrekk i en kjedelig hverdag.

Her er kronjuvelen — den type mennesker som passer inn overalt. De som er sÃ¥pass nær «normalen» at de ikke skiller seg nevneverdig ut i noen retning, som forstÃ¥r de sosiale reglene med én gang de kommer inn i et rom, som tilpasser seg akkurat passelig til enhver situasjon til at de kommer godt ut av det, som av seg selv rykker oppover i systemet uansett hvilket system de gÃ¥r inn i, som det alltid lykkes for, som trives stort sett uansett omstendigheter. Disse folkene er dømt til Ã¥ bli snappet opp til Ã¥ bli befal, og alle er fornøyde med det, bÃ¥de de selv og de som blir ledet.

Til sist, sukkeret som er surt inni: De som virkelig elsker HV. Som er blitt sugd for langt inn og lever i en boble, som alltid er for seriøse og dramatiske, som vil så mye, men bare så altfor, altfor hardt. De er en torn i kjødet for den vanlige mann som bare vil avtjene sin plikt og komme hjem til kone og barn, en plagsom flue for den som vil gjøre en god og reell jobb, et virkelig hatobjekt for den som synes HV er noe tull og som skulle ønske han hadde mot til å kaste innkallelsen i søpla hver gang den kommer.

Og når jeg tenker meg om er egentlig disse typene representative for samfunnet forøvrig, og HV en metafor for enhver sosial gruppe.

Norge bryter menneskerettighetene

Min bror, Jaltos Pigede, er en særdeles skarp ung mann som for tiden studerer menneskerettigheter, og han kommer (forhåpentligvis) til å skrive flere gjesteinnlegg her framover om ting han er opptatt av. Først ut: En kritikk av Norges etterlevelse av internasjonale menneskerettigheter. -Bjørnar.

varetektsfengsling

Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN

Vi nordmenn elsker Ã¥ skryte av fantastiske Norge. Og det med god grunn. Landet vÃ¥rt er verdens desidert rikeste land pr. innbygger, vi har et oljefond (Statens Pensjonsfond – Utland) som er bokført med svimlende 3000 mrd. norske kroner, vi er blitt kÃ¥ret til verdens beste land Ã¥ bo i av FN flere ganger pÃ¥ rad (Human Development Index) og vi er ogsÃ¥ blitt kÃ¥ret til det mest fredselskende landet i verden (Global Peace Index). I tillegg deltar Norge svært aktivt i en rekke freds- og forsoningsengasjementer og fredsbevarende styrker, vi kjemper for Ã¥ fremme og verne om menneskerettighetene, og vi gir denne typen arbeid massiv økonomisk støtte. Kort sagt — vi har det sinnsykt godt, og vi har masse Ã¥ være stolte av.

Men det er få som snakker om de mer kritikkverdige sidene av Norge. Norge fremstår som verdens mest fredselskende land, men likevel er vi en av verdens største våpeneksportører når det gjelder konvensjonelle våpen, og ser vi i forhold til folketall er vi verdens aller største våpeneksportør. Altså; vi tjener enorme summer med penger på at det utkjempes kriger, og at det er stor etterspørsel etter våpen. På miljøsiden har Norge store problemer med å imøtekomme Kyoto-avtalens klimakutt, og vi har økt klimautslippene i motsetning til EU-landene som har klart å redusere utslippene. Mest alvorlig er det likevel at Norge står for flere alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Som menneskerettighetsstudent har det denne uken vært interessant å se at Regjeringen har tatt selvkritikk på flere punkter der Norge ikke i stor nok grad imøtekommer menneskerettighetene. Regjeringen har tatt selvkritikk i en rapport som skal sendes til FNs menneskerettighetsråd, som er dannet for å evaluere hvordan de forskjellige landene følger opp menneskerettighetene. Noen av punktene der regjeringen tar selvkritikk på er følgende: for mye familievold, overgrep og voldtekter mot kvinner, for store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, diskriminering av innvandrere, lite oppmerksomhet på de hindre og barrierer funksjonshemmede møter i Norge, og behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler.

Jeg synes det siste punktet, behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler, er spesielt interessant. Generelt er det mye å påpeke når det gjelder norsk fengsels- og rettsvesen. Norge har fått krass kritikk for sin praksis av varetekt og isolasjon i sine fengsler. Vårt rettsvesen har en omfattende bruk av varetektsfengsling, der hver fjerde av de fengslede her i Norge er varetektsfengslet. Det vil si at 25 % av norske fanger er fengslet uten dom.

Norge har også et relativt liberalt forhold til bruken av isolasjon under varetekt – det finnes ingen absolutt grense for hvor lenge man kan holde noen i isolasjon i varetekt. Det er svært kritikkverdig. Dette blir også stadig kritisert av det internasjonale samfunn, med FN og Europarådet som de sterkeste kritikerne. Særlig blir bruken av isolasjon under varetekt kritisert fordi det kan brukes som pressmiddel for å skaffe informasjon. FNs menneskerettighetskomité har bedt Norge endre lovverket for å sette en øvre grense for bruk av isolasjonsfengsling, men ingenting har skjedd. Dette er, etter min mening, ikke akseptabel praksis i en rettsstat der prinsippet om at en er ”uskyldig til det motsatte er bevist gjennom rettssak og dom” er et av det absolutt grunnleggende prinsippene. Isolasjonsfengsling over flere uker er tortur, slår FN fast, men Norge fortsetter den omstridte praksisen. Arfan Bhatti, løssluppet for noen måneder siden etter 3 års varetekt, ble holdt isolasjonsfengslet i ni måneder (!), helt alene 23 timer i døgnet.

Denne praksisen tar Regjeringen ikke selvkritikk pÃ¥, men det gjør de heldigvis nÃ¥r det gjelder behandlingen mindreÃ¥rige og barn fÃ¥r i norsk fengsel. Hvert Ã¥r fengsles 60 – 70 barn (under 18 Ã¥r) i Norge, og VÃ¥rt Land avslørte mandag at flere av disse er under 15 Ã¥r, som er den kriminelle lavalderen i Norge. I tillegg mÃ¥ flere barn dele celle med voksne, noe som er i strid med FNs barnekonvensjon, som slÃ¥r fast at barn skal holde adskilt fra voksne. Mette Yvonne Larsen, advokat, forteller at hun har vært i kontakt med barn som ble isolasjonsfengslet og holdt isolert 23 timer i døgnet, som et resultat av kollektiv avstraffelse. Hun kan til og med fortelle om et tilfelle der et barn hadde sittet isolert i 105 dager. Hvis en legger til grunn FNs pÃ¥stand om at slik bruk av isolasjon over flere uker er tortur, sÃ¥ riper det i lakken til Norge som vanligvis stÃ¥r pÃ¥ barrikadene og kjemper for menneskerettighetene.

Norge er et ufattelig godt land å bo i, og de aller fleste nyter stor økonomisk, sosial og politisk frihet. Men det er kanskje på tide å få nyansert glansbildet vårt av Norge, og sette søkelyset på noen av disse utfordringer som må møtes. Det er på tide å se litt mer på de kritikkverdige sidene av samfunnet vårt. Mindreårige og barn som blir fengslet og isolert 23 timer i døgnet hører ikke hjemme i Norge. I desember må Regjeringen ved utenriksministeren stå skolerett foran FNs menneskerettighetsråd for å svare på kritikk og evaluere hvordan Norge følger opp menneskerettighetene. La oss for all del håpe de tar sterk selvkritikk på disse tingene, og kommer med konkrete forslag for hvordan disse utfordringene skal møtes.

Tankeinferno

Jeg har aldri forstÃ¥tt greia med at menn har kortere eller lengre perioder der de «ikke tenker pÃ¥ noen ting». Jeg tror aldri jeg har hatt et slikt øyeblikk.

Hodet jobber hele tida, men sÃ¥ langt jeg kan se uten noen særlig vurdering av viktigheten av de ulike tankene som farer gjennom systemet. NÃ¥r jeg ser for meg at jeg kunne tenkt pÃ¥ «ingenting», tenker jeg likevel pÃ¥ middagen jeg spiste tidligere, hva jeg skal ha til middag i morgen, om jeg kanskje skal pÃ¥ besøk og spise middag hos noen, eller invitere noen bort til meg pÃ¥ middag, pÃ¥ hvor ofte jeg egentlig lager middag bare til meg selv, det er ikke sÃ¥ ofte, og jeg kommer til Ã¥ tenke pÃ¥ vektøkningsprogrammet til Asbjørn, og at Asbjørn er en utrolig morsom person, og jeg tenker pÃ¥ nÃ¥r Ole fortalte om den gangen han prøvde Ã¥ prakke pÃ¥ Asbjørn en takke, en plate som en steker lapper og lignende pÃ¥, og hvordan Asbjørn hadde kjørt i gang kverna si med vitser over varianten «nei, takka meg te!» og «takka som byr!» og sÃ¥ videre, pÃ¥ en mÃ¥te som bare Asbjørn kan briljere over tilsynelatende uten ende.

Og jeg kommer til å tenke på vennskap, og hva som gjør et vennskap, om hvorvidt det er tida en legger ned i det, eller kvaliteten på det som skjer når en er sammen, eller begge deler, og at det ikke er så lett å beskrive eller definere et vennskap med ord, det er noe i kjemien og forpliktelsen som kan føles, men som fort blir ødelagt hvis en snakker om det. Blant gutter er det nok å ta en pipe sammen i blant og snakke om viktig og uviktig, gå på en fjelltur, slite litt sammen, kanskje bygge noe sammen. Da jeg var mindre gledet jeg meg ofte til guttegjengen skulle samles og støpe grunnmur sammen slik far og de andre mennene gjorde. Å støpe grunnmur er solid. Mer mandig får du det knapt. En guttegjeng som støper en grunnmur sammen er et nydelig syn. Og etterpå setter du et hus oppå. Men det er ingen som støper grunnmurer sammen med vennene sine lenger. Nå flytter alle inn i nøkkelferdige bokser som er designinnredet med en stil de ikke egentlig liker, med stoler som er ubehagelige og fancy løsninger som er ubrukelige.

Og jeg tenker på andre relasjoner som ligner på vennskap, og hvordan beskjentskaper av og til utvikler seg til vennskap og av og til ikke, og hva er det egentlig som avgjør om det blir et vennskap eller ikke? Og jeg kommer tilbake til denne kjemien som det er så vanskelig å sette ord på, og kanskje er det like greit å konstatere at det er en ukjent x-faktor som du kjenner igjen når du ser den. Eller føler den. Eller hva en enn gjør.

Og jeg tenker pÃ¥ om det er den samme greia som gjør at en blir tiltrukket av en jente, den samme kjemien, eller om det er helt andre ting. Selvsagt er det jo andre ting i tillegg som kommer inn i bildet nÃ¥r det handler om en jente, hvordan hun ser ut, hvordan hun lukter, hvordan hun gÃ¥r og beveger seg, hvordan hun ser ut nÃ¥r hun lytter til andre snakke, om hun ser dem inn i øynene nÃ¥r de snakker eller om du kan se at hun egentlig følger mer med pÃ¥ nabosamtalen, om hun knekker nakken bakover nÃ¥r hun ler, om hun er en jente som av og til holder folk i armen nÃ¥r hun snakker med de, rett over albuen, ikke et hardt grep, men et forsiktig grep som kommuniserer forstÃ¥else og at «det jeg sier nÃ¥ er sÃ¥ viktig at jeg mÃ¥ være sikker pÃ¥ at du fÃ¥r det med meg», og alle de tusen smÃ¥ detaljene en vanligvis ikke tenker over før en begynner Ã¥ tenke over det.

Men hvis en ser bort fra de tingene, er det samme type kjemi som klaffer eller ikke med tanke på hvem jenta er, karakteren, personligheten hennes? Samme type kjemi som i vennskap? Dette synes jeg er et vanskelig spørsmål. Et kjærlighetsforhold må vel strengt tatt bygge på et vennskap, så kanskje det er en del av de samme mekanismene inne i bildet?

Og jeg begynner å tenke på andre typer mekanismer, som hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde da Kent sa det han sa tidligere i dag, hvorfor jeg ble så provosert som jeg ble, selv om det faktiske innholdet i det han sa ikke egentlig var så ille, så hvorfor tente jeg på alle pluggene samtidig av den kommentaren, og kanskje jeg burde be Kent om tilgivelse, jeg burde nok sannsynligvis be Kent om tilgivelse, men jeg er så lei av å ordne opp i alle de tingene hele tiden og det hadde vært lettere å la være, og det kommer til å gå over. Men jeg burde be om tilgivelse. Og jeg tenker: Møkkings dritt! Jeg må skrive dette opp til neste radarpar.

Og jeg tenker på radarpar og Kent, og hvor lenge vi egentlig har truffet hverandre en gang i uka og lagt fram alt det beste og verste som finnes i oss, det nærmer seg sikkert en åtte års tid snart, og noen ting har blitt bedre og andre ting er minst like dårlige, men det er få ting som har betydd så mye for meg og preget meg så mye som å sitte ned en gang i uka og snakke om livet akkurat slik det er. Jeg innser at det er nærmest en sjelden gave, en opplevelse som mange mennesker går gjennom et helt liv uten å oppleve, dette med en annen person som lever helt åpent med deg og som du kan leve helt åpent med.

Og jeg tenker på vennskap, på alle de fantastiske og irriterende og morsomme og hysteriske og geniale og patetiske og sårbare og sterke menneskene jeg har rundt meg, og hvor utrolig godt jeg egentlig liker de, og at stort sett alle tingene jeg setter virkelig høyt i livet enten handler om Gud eller om disse folkene, og jeg er på nippet til å bli nostalgisk når jeg begynner å tenke på turer der vi sitter rundt bålet og skrøner, en fisketur på et blikkstille vann, å komme inn på en hytte etter en lang tur over fjellet, en pipe på terassen, en kakao i stua mens høstregnet hamrer mot ruta, to englemønstre i nysnøen mens en ser opp mot stjernehimmelen.

Og alle disse tankene raser forbi i løpet av fem minutter med ledig tid.

Og det tar ikke slutt. Noensinne.

Og jeg antar at det er dette som kalles å leve.

Mad Men

Jeg har begynt å se Mad Men, en tv-serie som til stadighet blir overdrysset av priser og medaljer. En gjeng reklamemenn som holdt til på Madison Street, New York, på 60-tallet ble kalt The Mad Men, et navn de oppfant selv.

Mad Men er ikke først og fremst et interessant innblikk i reklamebransjens tidlige historie, det er mest av alt en interessant skildring av kjønnsrollemønster pÃ¥ 60-tallet — og som alle gode tv-serier, samtidig en kommentar til dagens kjønnsrollemønster.

Og la dette være sagt: Vi er kommet et langt steg framover. Enten en er opptatt av likestilling eller ikke — med mindre du faktisk er en mannssjÃ¥vinistist kan vi verdsette at kvinner har langt større tilgang til bÃ¥de utdanning og de fleste yrker enn de hadde i en ikke altfor fjern fortid. Utrolig nok fÃ¥r fortsatt ikke kvinner og menn lik lønn for likt arbeid, men framgangen er generelt sett betydelig.

Det som likevel slår meg ved den åpenbare seksuelle trakasseringen som forekommer i en rekke former i denne serien fra arbeidslivet på 60-tallet, er dette: Ting har ikke grunnleggende forandret seg siden den gang, det har bare går mer og mindre under jorda.

En slår ikke den type vitser om en kvinne mens hun står rett ved siden av og hører på, det skjer i det stille og mens en tror ingen andre hører. Stirringen og de lange blikkene skjules mer. Nedsettende bemerkninger, enten med seksuelle undertoner eller gjennom en underforstått holdning at kvinner er hysteriske mennesker som er styrt av følelser og ikke kan skjøtte en krevende jobb på en god måte, hviskes nå bare til nabomannen i stedet for å utbasuneres til folket.

Mekanismene er fortsatt til stede. Virkemidlene er bare blitt finjusterte for å balansere akkurat innenfor grensen av det til enhver tid akseptable. Problemet er fortsatt det samme. Det har bare fått en bedre forkledning. Her blir det synliggjort og tydeliggjort på en måte som avslører dagens variant, og ikke på en komfortabel måte.

En annen interessant observasjon er hvordan det her pÃ¥ 60-tallet er mennene som er de ansvarlige og «voksne», mens kvinnene, som lever relativt komfortable og bekymringsløse liv, tidvis tendenserer til Ã¥ være barnslige. Det er mannen som sier til kvinnen at hun mÃ¥ vokse opp, ikke omvendt.

Dette i motsetning til det ene av de flere (?) framvoksende kjønnsrollemønstrene i dag hvor jentene/kvinnene er de voksne og ansvarlige, mens unge menn inntar rollen som de barnslige, evige guttungene som skyr ansvar og kun vil bruke hele tida si på lek og dataspill.

Lek er en viktig del av livet, for både menn og kvinner, gutter og jenter. Men hva skjedde med at menn var menn, som tok ansvar for seg selv og andre?

Karakterene som tilsynelatende er gode, viser seg etter hvert å ikke være like eksemplariske som første øyekast kan gi inntrykk av. Karakterene som tilsynelatende er dårlige, blir stort sett dårligere. Eller skal vi si at karakterene i denne serien er menneskelige, i all sin ære og gru?

Innimellom det hele dukker det heldigvis opp en og annen sterk kvinne. Akkurat som i real life.

Teknologiens forbannelse, eller Frihet til Ã¥ skape

Jeg har gitt opp Twitter.

Dette er et nytt ledd i en trend som blir stadig tydeligere for meg angående min egen teknologibruk.

Jeg er i utgangspunktet en teknologifrik. Jeg er utrolig glad i ny teknologi og er konstant fristet til å kjøpe de nyeste og mest banebrytende tekniske duppedittene som finnes på markedet. Jeg hopper tidlig på bølgen når det kommer nye teknologier for nett. Men stadig oftere, og stadig raskere, ser jeg meg nødt til å hoppe av igjen etter en kort stund.

Jeg var tidlig ute med Facebook, og inviterte inn stort sett alle i adressboka mi som var mellom 13 og 30 Ã¥r. (Beklager.) Men etter noen mÃ¥neder med Facebook, der jeg ble «venner» med folk jeg hadde gÃ¥tt i klasse med for ti Ã¥r siden, diverse random folk jeg hadde truffet flyktig pÃ¥ ulike steder, folk jeg ble bÃ¥de glad for Ã¥ finne igjen, og folk jeg for Ã¥ være helt ærlig ikke egentlig hadde noen interesse av Ã¥ finne igjen.

Men jeg ble i alle tilfeller overveldet bÃ¥de av mengden informasjon og nærheten av informasjon. Her fikk jeg vite mange ting som var, gitt min relasjon til vedkommende, for oversharing Ã¥ regne. Jeg fikk vite mer enn jeg strengt tatt ønsket Ã¥ vite. Owe Wikström beskrev senere denne opplevelsen som «pÃ¥tvungen intimitet». Det er det samme som skjer nÃ¥r du sitter pÃ¥ toget eller bussen og hører pÃ¥ noen som forteller om problemene hun har med kjæresten for tida. Det er mer enn du ønsker Ã¥ vite (selv om en liten del av deg ogsÃ¥ ønsker Ã¥ vite).

Mengden av informasjon var også overveldende. Én ting var tida som gikk med på å holde meg oppdatert på hvilken fest folk skulle på i helga, eller at de var trøtte etter jobb, eller at de nå lå og sløvet foran tven; men det mest slitende var mengden mennesker jeg fikk informasjon om. Jeg klarte bare ikke å forholde meg til alle disse menneskene og livene deres.

Så jeg måtte slutte (noe som forøvrig er en lang og smertefull prosess som tar flere dager og femten epostvekslinger med Facebook Kundeservice).

Twitter er annerledes. Det er ikke i utgangspunktet en toveis-relasjon. Jeg kan lese hva du skrive uten at du trenger å lese hva jeg skriver. Alle som vil kan lese hva jeg skriver uten min forhåndsgodkjennelse (med unntak av hvis jeg gjør kontoen min invite-only). Intimiteten er derfor ikke nær eller påtvungen. Hvis jeg synes du skriver mer personlige ting enn jeg ønsker å vite kan jeg fjerne deg fra lista mi uten at noen blir sure av det.

Men mengden blir fort overveldende. Via den ene morsomme skribenten blir du ledet til den neste, som har nok en venn som er hysterisk og som mÃ¥ legges til. Og plutselig sitter du med oppdateringer som tikker inn hvert eneste minutt, det ene morsommere enn det andre. Det var ingenting Ã¥ si pÃ¥ kvaliteten — lista mi var finjustert til Ã¥ levere, i henhold til mine preferanser, maksimalt morsomme og interessante tweets.

Så jeg måtte slutte.

NÃ¥ innser jeg at stort sett all netteknologien jeg bruker til daglig eksisterte allerede pÃ¥ nittitallet. Jeg leser nettsider. Jeg skriver epost. Jeg blogger. Jeg følger med pÃ¥ andre blogger via en oppdateringstjeneste (RSS). PÃ¥ telefonen min, som riktignok er en iPhone som ikke eksisterte pÃ¥ 90-tallet, er mine mest brukte programmer Telefon, SMS, Mail og Safari (internett). That’s it.

Jeg ser heller ikke tv lengre. Det er utrolig mye både interessant og uinteressant å se på tv. Men å ikke se tv vil gi deg flere timer ekstra daglig som du kan bruke på hva du vil. (Og det gir deg mulighet til å le hemningsløst av tv-reklamer på kino, da du sannsynligvis ser disse for første gang. Bivirkningen er at folk som sitter rundt deg, og som har sett disse reklamene flere hundre ganger før, synes du er en frik.)

Jeg blir periodevis nærmest lammet av all informasjon som blir pushet på meg. Jeg må til stadighet sette i verk mekanismer for å begrense inntaket av alle tingene som ønsker å ha tak i oppmerksomheten min.

Verst av alt, den store mengden inntak av innhold gjør at jeg bruker mindre tid på å produsere innhold. En viss mengde inntak må til for å få inspirasjon og for å lære nye ting (og fra tid til annen, for å bli underholdt), men jeg ønsker først og fremst å skape innhold. Jeg ønsker ikke bare å forbruke, jeg ønsker å bidra.

Jeg vil gjerne skrive mer, fotografere mer, filme mer, lage flere nettsider, produsere en kortfilm, gi ut en bok, lære å tegne, lære å danse.

Og ikke minst, jeg ønsker å bruke tid med folk i det virkelige livet. For uansett hvor nyttig nettkommunikasjon kan være (og i en del tilfeller er det virkelig nyttig og bra), er fellesskap i samme rom med andre personer overlegent all teknologi.

Forholdet mellom inntak og det som kommer ut må stå i forhold til hverandre. Tiden vi har i døgnet er begrenset. Vi har bare tid til et visst antall mennesker i livene våre (både i real life og på nett), og vi kan ikke lese alt som er interessant hvis vi skal ha tid til å skape noe nytt.

Til syvende og sist er det selvsagt ikke teknologien som er problemet. Den er bare et middel som gjerne kan byttes ut.

Det som er viktig, er å lage tid og rom for kreativiteten, som under rette forhold knapt kjenner noen grenser. La det flyte!

Klart vi kan forandre verden!

KLART VI KAN FORANDRE VERDEN!En av favoritt-tskjortene mine er fra Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsbevegelse. Den har bilde av en ropert som roper ut med fet skrift: «KLART VI KAN FORANDRE VERDEN !»

Og hver gang jeg ser pÃ¥ den blir jeg vilt gira og tenker: «Ja, pigede heller. Drit i kynikerne. Klart vi kan!»

I dag kom jeg over to meget gode, hentet rett ut fra real life, eksempler på dette:

Donald Miller forteller om en venn av ham som sommen med kona har startet These Numbers Have Faces, en organisasjon som gir studenter i Sør-Afrika mulighet til å gå universitet for bare $23 i måneden. Det er 150,- kroner i måneden. Som dekker bosted, mat og skolepenger for en student som ikke ellers har mulighet til å få utdannelse. Det er helt utrolig lite!

Jeg tenker… hm… jeg kan ta en utdannelse selv (ca. 300 000,-), eller jeg kan gi 65 sørafrikanske ungdommer en femÃ¥rig universitetsutdannelse. Det er jo et vanskelig valg, men det er vel, objektiv sett, liten tvil om hva som ville gjort størt forskjell i verden.

SÃ¥ kom jeg pÃ¥… jeg tror jeg har hørt om noen jeg kjenner som ogsÃ¥ har startet en hjelpeorganisasjon, og sannelig har ikke Stine Berg og en venninne startet noe de kaller Footprints of Hope, der de skal bygge et rehabiliteringssenter for barnesoldater i Uganda. MÃ¥let er 100 000,- i løpet av 2009, og du kan bli med pÃ¥ «kaffeavtalen» deres, der du gir 35,- (prisen pÃ¥ en kaffekopp). Eller sÃ¥ mye du vil, selvsagt.

Hvis du vil slå på stortromma (og det vil du) kan du bli med på Hook Me Up! og gi en fast månedlig sum.

SÃ¥ det som mÃ¥ til for Ã¥ bygge et rehabiliteringssenter for barnesoldater i Uganda, eller gi sør-afrikanske ungdommer mulighet til universitetsutdannelse, er tydeligvis… to personer.

Og du kan bli med.

Kan vi forandre verden? Klart vi kan.

Ulike verdener og hva en lærer (eller ikke lærer) av dem

Jeg dumpet innom det som ble mitt første hele TV-program på lenge i går. Jeg ble fascinert fra første stund.

En familie som levde i en luksuriøs leilighet fortalte om livet sitt. De hadde tre unger, fire (!) dagmammaer, mannen jobbet i et finansfirma pÃ¥ Manhattan, kona brukte hele dagen pÃ¥ det hun kalte «meg-tid», tid til seg selv, som stort sett innebar manikyr, pedikyr, shopping (hun anslo at hun brukte $3000 – 4000 pÃ¥ klær i uka), trening, osv. PÃ¥ kvelden spiste foreldrene mat ute mens dagmammaene laget mat og spiste med barna. Mora prøvde Ã¥ fÃ¥ tid til en time til dagen med barna.

SÃ¥ fulgte et portrett av en kjernefamilie som bodde pÃ¥ landet i New Jersey der begge foreldrene jobbet — kona sto opp 05:30 hver morgen for Ã¥ kjøre skolebussen, før hun drev hun sitt sagbruk der hun hogget ved ca. seks timer til dagen; dette i tillegg til Ã¥ lage mat til familien og holde huset rent.

Konseptet var så at disse to konene skulle bytte familie for to uker. Hver av dem skrev en detaljert liste over hvordan de pleide å styre hjemme sitt, og den første uka skulle de respektive kvinnene følge reglene som gjaldt i huset, den andre uka kunne de innføre sine egne regler. Programmet het noe så utrolig som Konebytte. Jeg innser at dette kanskje ikke er et program en ung mann i sin beste alder bør bruke store (eller noen som helst) deler av sin tid å følge med på, men det hele var veldig fascinerende. Følg med. Det kommer mer.

Da kjernefamiliemora leste om hvordan den vellykkede frua pÃ¥ Manhattan levde ble hun først satt ut av all luksusen, men da hun leste at mora brukte én time pÃ¥ barna til dagen og en hel arbeidsdag pÃ¥ Ã¥ pleie seg selv begynte hun Ã¥ grÃ¥te. «Stakkars barn,» var det eneste hun fikk fram.

Mora fra Manhattan fikk seg en motsatt opplevelse pÃ¥ landsbygda. Hun hadde ikke jobbet eller laget mat selv siden 1996, og friket ut ved tanken pÃ¥ Ã¥ arbeide med vedkløyving og vaske toaletter! Hun og mannen i huset — som hadde tidenes bart! — kom særdeles dÃ¥rlig overens da hun bl.a. ga opp vedkløyvingen etter 15 minutters jobbing og ikke gjorde noe særlig av husarbeidet.

Og som alle gode tv-programmer og historier kom konfliktene, og spenningen ved uvissheten om det ville gå godt eller ikke.

Det som fulgte var interessant. Begge konene innførte drastiske forandringer. Arbeidsmora i Manhattan ga dagmammaene fri, krevde at mannen skulle være hjemme til familiemiddag hver dag, gjorde hotshot-leiligheten om til et koselig familiehjem (i sitt bilde). Finansmora i New Jersey innførte regler om at mannen skulle ta husarbeidet, kløyve ved og lage mat (noe kona hans hadde gjort hele livet mens han ærlig talt ikke hadde bidratt i særlig grad), samt ta henne med ut på romantisk middag.

Etter mye kræsjing og konflikter skjedde det noe med de involverte. Mannen med bart innså hvor mye kona hans sto på og gjorde for ham og ungene deres, og han savnet henne fryktelig. Finansmora innså at barn er mer enn statister, og at de er verdt å bruke all den tida en kan på. Arbeidsmora fikk kjenne hvordan det føltes å bli behandlet dårlig av en mann (han behandlet henne virkelig dårlig, brøt alle reglene hennes og snakket ned til henne gjennom det hele) og hvor bra hennes egen mann var.

Tre av de involverte lærte særdeles mye både av andre situasjon og hva de kunne være takknemlige for (og måtte endre på) i sitt eget liv. Det var, om jeg må si det rett ut, en glede å se!

Men kanskje mest interessant: Den eneste som ikke lærte noe som helst av opplevelsen, og som følgelig er idioten i denne historien, var den unge, lovende businessfaren som var så godt fornøyd med seg selv og sin suksess at han ikke trengte å lære noe av noen.

Om hvor mye en skal beholde for seg selv

Det er pr. nå kommet inn 192 millioner kroner til årets tv-aksjon. Det er visst 40,53 kroner pr innbygger.

Hvis jeg forstår denne SSB-statistikken riktig er gjennomsnittsinntekten i Norge for personer over 17 år 293 600,-.

40,53 kroner er altså 0,13 ‰ (promille), eller 0,013 %, av årsinntekten. Selv om en justerer for at halvparten ikke var hjemme, og for at barn er medregnet i gjennomsnittstallet, blir det likevel latterlig lite. Optimistisk sett bikker det kanskje 0,02 %. Jeg nevnte tidligere at det mest normale å gi der jeg gikk med bøsse var 200,-. Dette utgjør 0,6 ‰ (0,06 %).

Nå vet jeg at folk gir til mange andre ting, og jeg finner ikke noen relevante statistikker på samlede gaver til veldedige organisasjoner og lignende, men det aner meg at resultatet vil være forholdsvis nedslående. De fleste av diskusjonene har snudd spørsmålet helt på hodet.

Forrige regjering hadde et uttalt mÃ¥l om Ã¥ gi 1 prosent av statbudsjettet til bistand i ulike former (jada, jeg kjenner til hele diskusjonen om hvorvidt dette er effektivt og hvilke mÃ¥ter som er mest effektive og selveierskap og alt det der — selvsagt mÃ¥ bistand gjøres pÃ¥ en mÃ¥te som er holdbar over tid og som gjør mottakeren pÃ¥ alvor, fiskestang i stedet for fisk osv.). Og noen synes at det var altfor mye, andre synes det var drøyt, men rimelig.

Skal jeg si hva jeg synes? 1 PROSENT ER EN VITS! Skal vi virkelig BEHOLDE 99 % for oss selv?

Ingebrigt Steen Jensen, en reklamemann med eksistensielle anlegg, har skrevet noe om dette som jeg har sitert tidligere, og jeg tar med et utdrag av utdraget:

Vårt [Norges] største problem er at vi er overmette. Vi er den feteste gutten i klassen, og rundt oss sitter det skinnmagre klassekamerater av alle hudfarger. Hvert år får den stappmette gutten plassert en ny, gedigen kake foran seg, bakt av to hundre eller tre hundre tusen millioner kroner i budsjettoverskudd. Og gutten er ikke bare fet og mett, han er så propp full av mat at han ikke kan spise en bit til, da sprekker han, eller overopphetes, som det heter i departementet.

Så hva gjør han? Gjør han det ethvert tenkende menneske ville gjort? Deler han kaken med de andre?

Neida. Han skjærer et lite stykke, et ørlite et, 0,72 % av kaka skjærer han ut og deler. Da blir noen veldig sinte, de synes det er hjerteløst og at han burde gitt bort mer – 0, 83%, for eksempel. 0,72 % er hjerteløst, men 0,83 ville vært aldeles strålende.

Dette er Norge. Så stappa mett at vi ikke kan få i oss en bit til uten å overopphetes, men likevel ute av stand til å dele med andre. I stedet har vi funnet en genial løsning: Vi fryser ned kaka, en ny kake hvert år, så vi kan spise dem alle sammen når vi blir gamle.

PÃ¥ én av husene pÃ¥ ruta til EirikHH var det montert et skilt med innskriften: «Ingen tiggere pÃ¥ denne dør.» (Med tydelig henvisning til bøssebærere o.l.) NÃ¥ vet jo ikke jeg hvorvidt de gir penger vi andre veier eller ikke, det kan selvsagt tenkes (selv om mennesker som er rause med pengene sine erfaringsmessig sjelden henger opp slike skilter).

Jeg klarer bare ikke Ã¥ forstÃ¥ hva det er som fÃ¥r noen til Ã¥ bestemme seg for at: «Nei, jeg ønsker Ã¥ beholder ALLE pengene mine for meg selv. Jeg vil ikke dele med noen Om de bare fÃ¥r med seg et ørlite glimt av det som skjer utenfor den bittelille sfæren som er livet deres ser de jo at det er utrolig mange mennesker som har enorme behov som de har mulighet til Ã¥ dekke, men de velger altsÃ¥ Ã¥ beholde alt selv. Hva i all verden?

(Og hvis de er øvre middelklasse og vet at den riktige tingen å gjøre er å gi en slant her og der til ulike veldedige formål beholder de kanskje bare 99% selv i stedet for 100%. Way to go.)

For å ta det fra en helt annen vinkel: Om en så bare er i tvil om at det kanskje, muligens finnes en Gud, hvordan kan en våge å beholde alt selv når det finnes mennesker uten mat som vi kan mette, tørste som vi kan gi drikke, uten klær som vi kan kle, syke som vi kan gjøre friske, i fengsel som vi kan besøke.

Jesus har sagt at han skal komme igjen, og da skal han pÃ¥ en eller annen mÃ¥te lønne oss etter hva vi har gjort, og noen mÃ¥ gÃ¥ til evig straff og noen til evig liv. Om en i det hele tatt er ørlite i tvil om Gud finnes ville jeg muligens gitt sultne mat, tørste drikke, nakne klær og syke hjelp — bare for sikkerhets skyld. For seriøst, Ã¥ komme framfor en levende Gud med vitnesbyrdet «Jeg har brukt 99% pÃ¥ meg selv!» er ikke under noen omstendighet en fristende tanke.

Om en tror at Gud finnes kan jeg ikke fatte at en kan våge å la være. Da må en jo om ikke annet være en komplett idiot. Og spørsmålet er ikke: Hvor mye kan jeg gi? Men: Hvor mye har jeg tenkt å beholde selv? En dag skal regnskapet gjøres opp.

Gandhi’s seven deadly sins

(via)

Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet

I går var jeg på åpen forelesning med Thomas Hylland Eriksen på Universitetet i Stavanger. Hylland Eriksen er potensielt Norges mest kjente sosialantropolog, kanskje mest kjent som forfatter av boka Øyeblikkets tyranni.

Nå har han skrevet ny bok, med tittelen Storeulvsyndromet. Tittelen, og også hovedmetaforen i boka, er hentet fra Storeulv og grisene i Donald. Storeulvs store prosjekt er å fange grisene. Han bruker hver eneste våkne time på å pønske ut hvordan han kan fange de og spise de. Som vi vet er Storebror gris alltid hakket smartere enn Storeulv, så Storeulv lykkes aldri med å fange dem. Bortsett fra i en episode.

Han klarer i en episode Ã¥ fange dem, og har dem bundet oppe i gryta mens han skjærer grønnsaker og krydrer. Helt til Storebror gris spør Storeulv: «SÃ¥… hva skal du gjøre i morgen?» Og Storeulv legger bort kniven, ser ut vinduet, tenker en stund før han uten Ã¥ se seg bak løsner knuten og slipper grisene løs. Grisene flyr lynkjapt ut vinduet, og Storeulv angrer selvsagt i det samme de er ute. Men i et kort øyeblikk av krystallklar selvinnsikt innsÃ¥ Storeulv at Ã¥ fange grisene var hans store livsprosjekt, og nÃ¥r han hadde klart det hadde han ikke lenger noe Ã¥ leve for.

Den vestlige verden er, ifølge Hylland Eriksen, Storeulv etter at han har spist grisene. Vi har ingen store prosjekter. Vi har ikke noen store mål å leve opp til. Landet er ferdig bygget. Det finnes ingen store visjoner lenger.

Hylland Eriksen pekte på en del forskning som viser at det er en målbar sammenheng mellom kjøpekraft (BNP) og livskvalitet opp til et visst punkt. For ekstremt fattige øker livskvaliteten betraktelig selv med små inntekts-/kjøpekraftøkninger. Men etter hvert flater grafen ut, og det er ingen målbar sammenheng mellom hvor rik en er og hvor høy livskvalitet en har.

Les forrige setning en gang til. Ingen mÃ¥lbar sammenheng. Mellom hvor rik en er og hvor høy likvskvalitet en har. Meget interessant. Og det mest overraskende for forskerne var hvor tidlig grafen flater ut. Ved Ã¥rsinntekt over 35 – 50 000 kroner har inntekt ingen mÃ¥lbar effekt pÃ¥ livskvaliteten.

Han hadde en del interessante forklaringer på dette, men det er for mye å gå inn på nå. Kanskje etter at jeg har lest boka.

Thomas Hylland Eriksen var forøvrig en rasende god foreleser. Han var utrolig engasjert (mest merkbart på hvor fort han snakket og begeistringen og til tider barnslige fryden over fakta som fascinerte ham), veldig lite selvhøytidelig, veldig morsom og på toppen av alt (etter mitt ufaglærte begrep) faglig dyktig.

Suksess.

Mer om Storeulvsyndromet:
Morgenbladet: Der gleden bor
Aftenposten: Misnøye i paradis
Bokkilden: Storeulvsyndromet
Og sannelig har ikke Elling også skrevet om boka!

1984

Dette er veldig merkelig, men det virker som om politiet har gått over styr i forbindelse med protester i forkant av republikanernes landsmøte i Minnesota.

De har blant annet arrestert flere journalister (noe som er no-go for ethvert åpen og demokratisk land som ønsker å framstå som dette), gjennomført store raid uten ransakingsordrer og arrestert en gjeng med folk som møttes på et offentlig sted for å planlegge en fredelig demonstrasjon.

Jeg blir litt i tvil. Er det Kina eller USA vi snakker om her?

Kanskje er dette også et passende tidspunkt for å minne om utenrikspolitikken.

VÃ¥rsesong er tursesong

Endelig er våren her

Det er fantastisk at våren er kommet!

Humøret mitt pleier ikke vanligvis bli påvirket av været i veldig stor grad, men jeg kjenner virkelig at vårlufta og det gode været gjør godt.

Og vårsesong er jo tursesong, noe vi innvidde med en båltur til Sælandsskogen på søndag. Det var konge, og det er ikke så mye som skal til. Du trenger et bål, en kniv til å spikke pølsepinner med, og pølser, massevis av pølser. Det kan underholde en gjeng i flere timer, og en trenger ikke noe mer. Bortsett fra kanskje litt snacks. Og banan med sjokolade pakket i aluminiumsfolie og lagt på bålet.

Jeg fikk ganske kraftig familiefølelse da Ina dro fram Solo og hadde tatt med ekstra glass til alle, og Joakim hadde kokt kaffe og delte ut kaffe og kopper til de som ikke hadde.

Jeg kjenner på meg at dette kommer til å bli en god tursesong. Kanskje vi skal prøve å bestige alle toppene i Time? Dalsnuten. Månafossen. Kjerag.

Få gang på det. Fra nå av er søndag turdag.

Leve langsomheten

Vi var en gjeng som var på foredrag i Stavanger Domkirke i går kveld. Religionspsykolog og forfatter Owe Wikström har skrevet den populære boka Leve langsomheten, og snakket nå om samme tema. Det var utrolig interessant.

Wikström snakket om tre temaer:

(1) Rastløshetens anatomi. Flere og flere har en sterk opplevelse av rastløshet i tilværelsen. NÃ¥r informasjonsmengden øker, minker opmmerksomheten. Det er vanskelig Ã¥ være til stede her og nÃ¥ — ofte er vi mentalt andre steder enn der vi fysisk er. Wikrström forteller om nÃ¥r han kom pÃ¥ Gardermoen noen timer tidligere, og pÃ¥ gulvet foran informasjondesken sto det skrevet pÃ¥ gulvet: «ARE YOU HERE? If you are not, go to where you are. I will wait for you there.» Ofte trenger vi Ã¥ være til stede og gi oss selv tid til Ã¥ «komme i hakk» og la hodet ta igjen kroppen slik at vi er til stede.

Denne greia tror jeg er helt utrolig viktig.

(2) «Ikke-arbeidsrelaterte stressfaktorer.» (Her er det professoren som lager overskrifter som forslÃ¥r.) Verdier. Hva er viktig for folk i ulike aldersgrupper? Meget interessant. For 55-Ã¥ringer: Reise. Planlegge reise, reise, komme hjem, fortelle om reisen, helst til eksotiske steder, dette gir verdi og status. 45-Ã¥ringer: Stabilitet. 35-Ã¥ringer: Fleksibilitet. Livet er en serie prosjekter med tydelig start- og sluttidspunkt. Mange ting samtidig. 25-Ã¥ringer: Mobilitet. Reise, bo ulike steder, hjemme er et tastetrykk unna. 17-Ã¥ringer: Ã… bli kjent. Haha! Her er Idol-generasjonen.

(3) Kirken og Ã¥ndelighet. Det er en stor Ã¥ndelig søken som pÃ¥gÃ¥r, men denne foregÃ¥r i stor grad utenfor kirkens vegger. 300 stykker pÃ¥ filosofiring i Kristiansand. Mangel pÃ¥ «dybde» i livet, det er vanskelig Ã¥ snakke om de virkelig seriøse tingene — død, sykdom, depresjoner. Spennet mellom hverdagen og de store tingene i livet. Eksistensielle spørsmÃ¥l. Det er overalt, men fÃ¥ søker kirken for Ã¥ fÃ¥ svar. Skjønnheten som en vei til Gud; musikk, kunst, arkitektur — nÃ¥r vi blir sÃ¥ rørte av skjønnhet at vi nesten ikke holder det ut skyldes det minnet om Paradis og er en forsmak pÃ¥ Himmelen.

Noen lokale musikere spilte fantastisk klassisk musikk. Det var i det hele tatt noen veldig gode timer en tidlig torsdag kveld.

Jeg kjenner at jeg er veldig interessert i å lese Leve langsomheten. Noen som har den til utlån?

Hva med samene?

Jeg husker ikke hvem det var, men noen fortalte meg her en dag at det var viktig for Nelson Mandela (?) å besøke samene da han kom til Norge. Jeg kan ikke finne noen bekreftelse på det, og akkurat det er ikke så viktig, men det fikk meg til å tenke:

Hvorfor har ikke samene sin egen stat?

Det virker for meg som at de oppfyller alle kriteriene i nasjonalstatstanken — tanken om at folkeslag har rett pÃ¥ sin egen nasjonalstat — de har (1) eget sprÃ¥k, (2) egen kultur, (3) egen historie og (4) landomrÃ¥der de har vært bosatt pÃ¥ i lang tid (selv om det at de historisk sett er et nomadefolk gjør stadfestingen av dette mer komplisert da de ikke har bodd pÃ¥ faste steder over tid).

Samene har, i større eller mindre grad, vært undertrykt over lang tid. Historiene om samiske barn som nektes å snakke sitt eget språk på skolen og lære om sin egen historie og kultur er mange og grove. Etter det jeg hører folk fortelle fra filmen Kautokeino-opprøret har vi ikke en lysende historie bak oss med tanke på hvordan vi har behandlet samene. Det er mer en nasjonal skamplett.

NÃ¥ vet jeg ikke om samene i det hele tatt ønsker en egen stat. For alt jeg vet kan det tenkes at de er fornøyde med ordningene slik de er nÃ¥ — det finnes jo et eget Sameting, uten at jeg vet helt hvor stor reell og utøvende makt dette har. Og det er jo ogsÃ¥ slik at samer flest bor i Oslo — Oslo kommune har den høyste antallet samer av kommuner i Norge.

Men det er en stemme i bakhodet mitt som sier: Hadde vi vært fra et annet land og sett på Norge fra utsiden, kan det tenkes at vi da ville sett på samene som er undertrykt minoritet med rett på sin egen selvstendige nasjonalstat med definerte grenser og egne lovgivende-, utøvende- og dømmende makter? Har vi gjort samene en grov urett og ikke behandlet de slik vi ønsker at andre skal behandle oss?

Det er mulig dette er helt fjernt. Hvis noen har mer kunnskap og/eller tanker om dette tar jeg gjerne i mot. Jeg tror også jeg må undersøke det nærmere.

Dette plager meg.

Ã…rstider

Foto: Flickr / seventytw0dpi

Jeg reiser opp i en hytte i Sælandsskogen en gang i uken, noe som gir et fascinerende innblikk i noen av naturens dramastykker. Å gå den samme stien hver uke gjør de gradvise forandringene veldig tydelige.

Jeg ser Taksdalsvannet som stiger og synker, noen ganger skjuler en holme, andre ganger viser den igjen; elva som raser og gjør seg vanskelig å krysse når det regner mye, og som blir til en liten, surklende bekk når det er tørrvær; trærne som først blir røde og gule, før de etter noen uker slipper bladene og står igjen nakne i det regntunge høstværet; den varme vinden om sommeren som blir til en stille, kald og klar natt i november som gjør at det knaser når en går i gresset. Å følge årstidene er en stilstudie i veldig stort format.

Men mest fascinerende er likevel en flue som bor i hytta, og som oppstår til nytt liv hver uke. Jeg kan ikke vite med sikkerhet at det er den samme flua, men jeg er rimelig overbevist. Etter at jeg har fyrt opp i ovnen om morgenen dukker det litt utpå dagen alltid opp en flue. Den kommer til samme tid hver gang. Den ser på meg, jeg ser på den, og vi har etter hvert utviklet en slags stilltiende avtale om ikke å plage hverandre.

Spesielt tidlig på dagen er den utrolig treg og lite responderende, som om den akkurat har våknet. Og jeg tror at det er nettopp det den har gjort. Når jeg låser døra og går, surrer den litt rundt til det blir så kaldt at den finner seg et hvilested den kan gå inn i til vinterdvalen sin. En uke senere kommer jeg og varmer opp rommet, og den stakkars flua oppfatter at våren er kommet og kravler ut til livet igjen. Den flyr litt rundt, jeg låser døra, kulda setter inn igjen, og det hele gjentar seg.

Den gjennomlever alle årstidene hver eneste uke. Hvorvidt det er en velsignelse eller en forbannelse klarer jeg ikke helt å avgjøre.

Høst

Foto: cuellar

Jeg liker høsten.

Jeg liker at det begynner å bli mørkere om kveldene. Og jeg liker at det regner mye. Noe av det beste jeg vet er å sitte inne når det regner og er mørkt ute. Da nyter jeg å sitte inne og drikke kaffe og lese en god bok med god samvittighet mens regnet hamrer på vinduet.

Jeg liker veldig godt at årstidene skifter. Det er utrolig godt med forandring. Når det har vært sommer lenge er det godt at det begynner å mørkne og bli litt gråere. Det passer som regel godt med andre ting i livet. Og når vinteren har vart lenge er det fantastisk når våren kommer, og at våren går over i sommer.

Det eneste jeg har å utsette på årstidene er at det aldri blir skikkelig vinter på våre trakter. Det hadde gjort seg.

Men med høsten er fargene noe av det beste. Bladene som blir røde, oransje og gule. Det kan en se over alt, men spesielt hvis en går tur i heia om høsten. Det er en stor opplevelse.

Og for å bli litt filosofisk (det må være lov?) er det nesten som at høsten er et varsel eller et tegn for andre ting i livet: For at noe skal kunne leve må det enten helt eller delvis dø.