Tidenes publikum.

Erima:

What he said.

newspeedwayboogie:

I thought *I* could not reblog this video, but I was wrong.

whitneymcn:

I thought I could not reblog this video, but I was wrong.

pas-d:

ultraglideinblack:

Fugazi – “Waiting Room”

The video that changed my life.

fucking awesome

Mandag kveld gjorde EirikB noe såpass utradisjonelt (for vår del) som å reise opp til Ulvetjødna ved Lyefjell for en overnatting under åpen himmel.

Det var fabelaktig! Vi hadde med oss massevis av ved til bål, pølser til grilling, stekepanne og pannekaker, og kaffe til den berømte og uimotståelige bålkaffen vi drakk mens vi fortalte skrøner og gode historier.

Det er rart hvor lite som skal til før en plutselig føler seg adskilt fra hverdagslivets jag og mas. Den gode samtalen flyter lettere rundt bålet, følelsene sitter litt løsere, mimringen kommer liksom rekende av seg selv enten en vil det eller ei, livet virker klarere og enklere, og en føler seg fort som kongen av verden. En konge som sitter hele dagen og ser inn i glørne på bålet uten å si noe.

Og da klokka ble mye nok satte Eirik på fotoapparatet sitt på femten sekunders lukkertid, og så danset vi nakne rundt leirbålet med alt vi hadde igjen av energi. Uheldigvis var dansen så energisk at vi bare så vidt kan skimtes som utvaskete streker på bildet, og det var såpass kaldt at det på ingen måte var aktuelt å ta et nytt bilde. Så det ble ved et uhell/lykketreff (alt etter som en ser det) en familievennlig versjon likevel.

Med dobbelt lag sovepose/jerven-duk var varmen sikret på natta, og temperaturen var særdeles behagelig på innsiden av posen. Så behagelig at jeg ikke våknet før Eirik vekket meg klokka halv ti neste morgen.

Må gjentas oftere.

Liesel har én stor svakhet som hun ikke klarer å holde fingrene unna — bøker. Det begynner med at hun stjeler en bok fra et nazistisk bokbål, og stjelingen fortsetter og eskalerer — som det ofte gjør — til hun etter hvert blir kjent for leseren som Boktyven.

Interessant nok er det Døden — den personifiserte skikkelsen, og i en mer interessant form enn Mannen med ljåen — som forteller historien om Liesel Meminger. Dette gjør at perspektivet veksler mellom det nære og det universelle, mellom en liten jentes opplevelse av en stor krig og Dødens arbeidsoppgaver som aldri har vært flere enn på akkurat dette tidspunktet i verdenhistorien.

Boktyven grep meg likvevel ikke på samme måte som jeg hadde ventet basert på anbefalingene. Kanskje var det et resultat av for høye forventninger? For det er egentlig en sterk og tidvis rørende historie. Fortellerstilen blir nesten litt for spesiell, og uten at jeg klarer helt å sette fingeren på det er det akkurat som at det er noe her som ligger og ulmer under overflaten uten helt å komme fram slik jeg skulle ønske det gjorde. (Innser at siste setning sannsynligvis ikke er særlig hjelpsom, men jeg klarer ikke å identifisere det bedre.)

Men det mange lyspunkter. Det er veldig interessant å se 2. verdenskrig gjennom et barns øyne (og på en annen måte enn i Gutten med den stipete pysjamasen). Det er også på mange måter en tradisjonell oppvekstroman, med alt det innebærer av finurligheter, merkelige hendelser, uventede opplevelser, sterke vennskap, usikkerhet og mestring.

Det er også noen utrolig fascinerende scener mellom Liesel og Max, en jøde familien gjemmer i kjelleren. De utvikler etter hvert et veldig spesielt vennskap som utgjør den egentlige ryggraden og beste delen av historien.

Anbefales under tvil.

Godt poeng. (via)

Truck driver edition. November 2007.

For at vi ikke hele bilturen opp dit skal foregå i stillhet har vi med oss Mal og Jason. Mal kommer til å prate fordi han ikke klarer å la være; Jason fordi han er en utsøkt høflig brite som føler seg forpliktet til å holde samtalen i gang.

Det kan bli en god tur.

Kort fortalt handler saken om dette: I forbindelse med Hydros fusjon med Statoil avslutter de opsjonsprogrammet sitt. En opsjon er retten til å selge aksjer til en forhåndsbetalt pris, i praksis altså penger på bok, selv om de ikke er cash før en altså casher de ut. Det er i næringslivet en relativt vanlig måte, i tilleg til ordinær lønn, å kompensere ledere på. I dette tilfellet snakker vi om en utbetaling på til sammen opprinnelig 210 millioner kroner, selv om noen av lederne etter hvert sa fra seg deler av utbetalingen.

I og med at Staten er tungt inne i som eier i Hydro blir det altså en offentlig diskusjon ut av Det er en viktig og interessant diskusjon.

Morgenbladet hadde for noen uker siden et intervju med Thore Johnsen, professor ved Norges Handelshøyskole, som ble en øyeåpner for min del. Den hadde den talende tittelen «Uten urettferdighet stopper Norge» (artikkelen er dessverre ikke på nett).

Noen utdrag:

– Sy­nes du man har kom­met frem til et ri­me­lig re­sul­tat i for­hold til de av­ta­le­ne som lå der?

– Stør­rel­ses­or­denen vir­ker ri­me­lig, men det er kan­skje noe høyt i for­hold til re­strik­sjo­nen om at man ikke skul­le få mer enn sin års­lønn i et gitt år.

– Du sa også til N24 at det er mo­ralsk for­kas­te­lig å kal­le Rei­ten grisk. Hvis det å mot­ta over 28 mil­li­oner i bo­nus ikke er grisk­het, hva er da de­fi­ni­sjo­nen på grisk?

– Alt­så, nå må vi få klart for oss det fun­da­men­ta­le her. Rei­ten er an­satt av sty­ret, og sty­ret er ei­er­nes re­pre­sen­tan­ter. De har inn­gått en lønns­av­ta­le med Rei­ten og et­ter hvert ble den sup­plert med øk­ning av bo­nus­de­len i form av op­sjo­ner. Det enes­te som har skjedd, er at Rei­ten har over­opp­fylt sin del av av­ta­len med å le­ve­re fan­tas­tis­ke re­sul­ta­ter. At en part i et for­hold be­teg­nes som grisk for­di han for­ven­ter at en av­ta­le over­hol­des, er dob­belt­mo­ralsk.

Og det Johnsen sier her, er jo helt sant. Juridisk og lovlig sett har ikke Hydro eller Reiten gjort noe galt. De er faktisk helt på linje med hvordan markedet fungerer. Og det er nettopp dette som gjør meg veldig urolig, og jeg ser meg nødt til å stille spørsmålet: Hvis det er slik markedet og kapitalismen fungerer, kanskje det er noe grunnleggende moralsk galt med hele det kapitalistiske systemet?

Morgenbladet skriver på lederplass i samme utgave:

Bernt Hagtvet har stilt det prinsipielle spørsmålet: Hvilket arbeid er så verdifullt at det fortjener mellom 4,5 og 27 millioner kroner? Hvorfor belønnes ikke en kirurg som redder liv like mye? Hvorfor betraktes økonomien som et avsondret område der vanlig dømmekraft og moralske regler ikke gjelder.

Hagtvets svar er at vi har å gjøre med et stammefellesskap som kan minne om det franske aristokratiet rett før revolusjonen, en gruppe unntaksmennesker som i gjensidig beundring løfter seg ut av samfunnets sammenheng og gir hverandre store privilegier fordi de mener seg særlig nyttige for samfunnet.

Det er et viktig spørsmål. Hva avgjør hvor mye en person skal tjene? Utdanning? Samfunnsnytte? Ansvar? Effektivitet? Økonomiske resultater?

Hvis en sykepleier og en adm.dir. begge yter sitt beste i sin respektive jobb, hva er det som gir adm.dir. rett til mangedoblet lønn av sykepleieren? (Det første som dukker opp er selvsagt «ulik grad av ansvar», men hvis en kjøper det argumentet er det nærliggende å spørre hvorfor den mest ansvarsfulle stilling i landet, Statsministerposten, har en lønn som ligger 20-30 ganger under topplederne i næringslivet.)

Jeg finner det utrolig hardt å svelge at Norge stopper uten urettferdighet. Det må finnes en annen vei.

(via ThomasB)

Hjem fra hyttetur i dag, og videre nå i kveld med retning Zürich, Sveits.

Vi snakker nattog til Oslo, tog videre gjennom Sverige og Tyskland til Sveits.

Estimert reisetid: 36 timer.

John Lende, Aleksander Lende og jeg skal besøke Nd Strupler som var her i forbindelse med JAM i høst. Det skal være en konferanse og noe greier, men mest av alt henging og herjing. Det blir sweet.

God tur!

Rogaland Amnesty arrangerer MENNESKERETTIGHETSUKEN I STAVANGER 25. – 29. april 2007. Det blir foredrag, musikk, filmer og utstillinger under mottoet: «Det nytter».

Dette er veldig, veldig bra.

Jeg er interessert i å få med meg noen av tingene, spesielt lørdag på dagtid — kulturkafè/seminar/foredrag om ytringsfrihet på Sting nere kl. 1500.

Gi beskjed hvis du er klar for å bli med.

(via)

Jeg kom inn, satte meg i stolen, fikk bedøvelse, ventet litt på at bedøvelsen skulle virke, og så gikk tannlegen løs på den første tanna. Ca. 10 sekunder senere var den første tanna ute. Nye 10 sekunder så var den andre tanna ute.

Sweet.

Jeg har nå to stk. drylersvære hull i overkjeven der disse to karene har vært.

Oppleven denne gangen var veldig ulik forrige visdomstann jeg trakk, som innebar skjæring i tannkjøttet, boring i kjevebeinet, og angrep med en spiss gjenstand.

Det var mindre gudd.

(Jeg skulle si fra Astri at hun var ganske trøtt, og at hun derfor ikke klarte å holde øynene helt oppe på dette bildet. For min egen del har jeg ingen unnskyldning.)

En fem måneders bryllupsreise var tydeligvis ikke nok. Olaug og Oddgeir ser ikke ut til å har reist fra seg på en stund.

Nå skal de være i Bolivia og Mellom-Amerika frem til mai, Oddgeir for å skrive bacheloroppgave i utviklingsstudie og Olaug for å være voluntør/fotballtrener for Misjonsalliansen.

Følg med på bloggen deres for å høre hvordan det går med de. Eller se det på Flickr.

Hvis jeg ikke svarer på eposter, meldinger, telefoner etc. er det av denne grunn (og ikke fordi jeg er en arrogant drittsekk).

Ser!

-Bjørnar.